En presis vurdering av illikviditetsrabatten er avgjørende for å oppnå korrekt kapitalbeskatning

En vanlig form for insentivordning til ansatte er aksjekjøp der aksjene har restriksjoner. PwCs undersøkelse av insentivprogram for børsnoterte selskaper viser at slike program utgjør omtrent 20 % av insentivprogrammene. Restriksjonene er oftest begrensninger i omsettelighet, for eksempel klausuler om bindingstid, eller begrensninger i hvem aksjene kan selges til og til hvilken pris.

Skattemyndighetene i Norge har vært eksplisitte på at slike rådighetsbegrensninger «skal tas hensyn til i verdivurderingen». Spørsmålet er dermed hvordan man kvantifiserer hvor mye disse forholdene reduserer aksjenes omsetningsverdi. Det finnes flere metoder, og de ulike modellene benyttes ofte ukritisk uten at man har satt seg inn i de underliggende forutsetningene og begrensningene.

Vurderingen av hva som er en markedsmessig justering for mangel på omsettelighet, er kritisk for den ansatte, selskapet og revisor. Dersom aksjene selges til en lavere pris enn det som kan dokumenteres i en verdsettelse som hensyntar manglende omsettelighet, kan fordelen skattlegges som lønnsinntekt. Dette medfører plikter for arbeidsgiver som arbeidsgiverrapportering, forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift. For revisorer som skal signere skattemeldingen, er det viktig at vurderingen av justeringen for manglende omsettelighet er robust, slik at nødvendige skatteberegninger og innberetninger er i samsvar med gjeldende lover og regler.

Denne artikkelen tar for seg metodene for beregning av en markedsmessig illikviditetsrabatt, fordeler og ulemper ved modellene og de underliggende antagelsene.