Benchmark-/sammenlignbarhetsanalyse

En benchmark-/sammenlignbarhetsanalyse kan i seg selv underbygge at underskuddet ikke er i samsvar med armlengdeprinsippet. Vår erfaring fra «benchmark»-undersøkelser underbygger at de aller fleste uavhengige foretak, som ikke er «startups», etc., går med overskudd og ytterst sjelden går med kontinuerlig underskudd. Årsaken til dette er at positive resultater fra driften er nødvendige for å ha tilstrekkelig likviditet i en virksomhet til å dekke nødvendig kapitalbehov til drift og investeringer. En uavhengig part med kontinuerlig underskudd vil neppe få lån, eller kapitaltilskudd, for å dekke inn dette kapitalbehovet, så sant det ikke foreligger eierskap til immaterielle eiendeler, etc. som har et betydelig fremtidig inntektspotensial. Nedleggelse av virksomheten på grunn av manglende likviditet vil derfor i slike tilfeller være et sannsynlig utfall, dersom ikke resultatene bedres.

Innledning

Når det skal vurderes hvilke konsekvenser vedvarende underskudd skal ha, må det foretas nærmere undersøkelser. Følgende punkter i OECD TPG kapittel I kan være relevante. Se tabell 1 øverst på siden.

D.3. Losses fremhever at uavhengige foretak ikke vil kunne akseptere underskudd over en lengre periode^{*OECD TPG 2022, pkt. 1.149, 4. setning} og derfor må legge ned virksomheten. Foretak i konsernforhold vil derimot kunne fortsette sin virksomhet i det uendelige til tross for underskudd over lang tid, såfremt de er til nytte for konsernet.^{*OECD TPG 2022, pkt. 1.149 siste setning.} Underskudd over tid trigger^{*OECD TPG 2022, pkt. 1.150 første setning.} nærmere undersøkelser for å avklare om armlengdeprinsippet er overholdt, og om underskuddet skyldes at varer og/eller tjenester med nærstående parter ikke er priset armlengdes. I noen tilfeller kan det ikke påvises direkte feilprising, eller det foreligger ikke vesentlige nærstående transaksjoner. Likevel går foretaket med tap over lengre tid. I et slikt tilfelle kan det være aktuelt å fastsette en såkalt «service charge», fordi det må antas at virksomheten opprettholdes og understøttes av konsernet fordi den bidrar med nytte for konsernet som helhet, til tross for at den isolert sett ikke kan gå med overskudd. Et uavhengig foretak vil da bare være villig til å fortsette sin virksomhet såfremt det blir kompensert med en passende kompensasjon (service charge). Dersom et slikt vederlag ikke er beregnet, foreligger det inntektsreduksjon.^{*OECD TPG 2022, pkt. 1.150.}

Hvor lang tid en uavhengig part vil akseptere å gå med underskudd, vil variere fra tilfelle til tilfelle og vil henge sammen med spørsmålet om det foreligger utsikter til en fremtidig inntjening som kan forsvare perioden med underskudd.^{*OECD TPG 2022, pkt. 1.138 1. setning.}

D.1. Guidance for applying the arm’s length principle gir en veiledning for å klarlegge den faktiske transaksjonen (delineation) slik at transaksjonen kan sammenlignes med andre sammenlignbare transaksjoner. I tillegg presiseres det at hvis et foretak ikke kontrollerer en risiko eller ikke har økonomisk kapasitet til å bære den, så bør risikoen allokeres til det eller de foretakene som kontrollerer risikoen(e).^{*OECD TPG 2022, pkt. 1.98.}

Enkelte rådgivere har vist til D.2. Recognition of the accurately delineated transaction og anført at fastsettelsen av en service charge innebærer en re-karakterisering av de selvangitte kontrollerte transaksjonene, dvs. tilsidesetter skattyters transaksjoner. Vi skal senere komme tilbake til hvorfor fastsettelse av en service charge etter vår oppfatning ikke innebærer en tilsidesettelse, eller restrukturering av de transaksjonene som er fastsatt av skattyter.

Er perioden med underskudd i overenstemmelse med ALP?

De fleste foretak går med overskudd over tid. Dersom prisen testes ved en OECD-metode, som for eksempel ved bruk av den transaksjonsbaserte nettomargin-metode (hvis anvendelig), er det som nevnt vår erfaring at armlengdeintervallet for nettomarginer så å si nesten alltid er positivt, dvs. at uavhengige parter over tid går med overskudd, eller legger ned sin virksomhet. Det kan derfor i mange tilfeller være vanskelig for skattyter å forsvare at underskuddet er armlengdes, dersom foretaket går med kontinuerlige underskudd og konsernet går med overskudd.

Når det skal vurderes hvor lang periode med underskudd som er i overensstemmelse med armlengdeprinsippet, må man ta utgangpunkt i hvor lang tid med underskudd et uavhengig foretak ville være villig til å akseptere under sammenlignbare omstendigheter.^{*OECD TPG 2022 pkt. 1.149, 3. setning.}

I norsk rett er det ikke tatt stilling til hvor lang underskuddsperiode som kan aksepteres i relasjon til armlengdeprinsippet. Lengden av perioden vil avhenge av blant annet hva slags virksomhet som foretaket driver. I tysk rettspraksis er det tatt stilling til hvor lang tid som kan aksepteres for en distributør. Dette fremgår blant annet av doktoravhandlingen til Jens Wittendorf.^{*Armslængdeprincippet i dansk og international skatteret, 1. utgave, 1. opplag, Thomsens Reuters Professional A/S 2009, på side 590 ff.} Han skriver at Bundesfinanzhofs dom av 17. februar 1993^{* BFHs dom av 17.2.1993, I R 3/92 (BStBl II 1993 457).} er et viktig prejudikat. Ifølge dommen vil en såkalt «ordentlicher und gewissenhafter Geschäftsleiter» (bonus pater forretningsfører) kun lansere et nytt produkt såfremt det innenfor en overskuelig tidshorisont er utsikt til å kunne oppnå en rimelig fortjeneste basert på forretningsmessige prognoser. På dette grunnlaget kunne det bare aksepteres underskudd i en introduksjonsfase på tre år, med mindre det inntrådte uforutsette begivenheter. Wittendorf skriver videre at Bundesfinanzhof i BFHs dom av 17. oktober 2001^{*BFHs dom av 17.10.2001, I R 103/00 (BStBl II 2004 171).} har presisert at en underskuddsperiode på mer enn tre år innebærer en antagelse om at armlengdeprinsippet ikke er overholdt. Wittendorfs doktoravhandling drøfter problemstillingen med utgangspunkt i OECDs retningslinjer samt tysk rett. Drøftelsen illustrerer at det må tas stilling til hva en «bonus pater forretningsfører» ville ha gjort i tilsvarende situasjon. Perioden med underskudd må også sammenholdes med om en fremtidig avkastning kan rettferdiggjøre tapene.

Kan en fremtidig avkastning rettferdiggjøre kostnadene?

Ifølge OECD^{*OECD TPG 2022 pkt. 1.138.} må det vurderes om det er sannsynlig at det i fremtiden vil være en avkastning som kan rettferdiggjøre underskuddene. Underskuddene kan i denne sammenhengen anses som en investering i fremtidig inntjening. Et forenklet eksempel på beregning av investert kapital fremgår av tabell 2.

Såfremt kostnadene ikke kan rettferdiggjøres, vil armlengdeprinsippet sannsynligvis ikke være ivaretatt. Foretakets inntektspotensial må sammenholdes med underskuddet foretaket har opparbeidet. Hvis et nærstående foretak fortsetter sin strategi lenger enn et uavhengig foretak ville ha gjort, vil armlengdeprinsippet sannsynligvis ikke være oppfylt og det vil være grunnlag for å justere internprisene, eller fastsette en service charge.

For å vurdere sannsynligheten for at det i fremtiden vil være en avkastning som kan rettferdiggjøre kostnadene, må fremtidig inntjening estimeres. Da det er vanskelig å spå, især om fremtiden, må det estimeres forskjellige alternative scenarier ut fra de foreliggende opplysningene om foretaket, markedet og fremtidsutsiktene. Til illustrasjon viser vi to alternative scenarier i tabell 3.

Ved en omsetning på 2500 med en EBIT på 2 % tar det over 30 år (1571/50 = 31,42) før «investeringen» er tjent inn, mens ved en omsetning på 10 000 og en EBIT på 4 % tar det nesten fire år (1571/400 = 3,92). Foretaket har imidlertid ikke tjent noe i perioden. Iht. armlengdeprinsippet må foretaket også ha mulighet for en fortjeneste.

En analyse av om foretakets fremtidige avkastning kan rettferdiggjøre kostnadene, og ev. i tillegg til markedsforhold, eksterne faktorer, etc. kan være med på å forklare hvorfor foretaket fortsetter sin drift trass vedvarende underskudd.

Konsernets forklaring av fortsatt drift tross vedvarende underskudd

Selv om det kan være naturlige forklaringer på at et foretak har et underskudd over en kortere periode, er det opplagt at selskapet må redegjøre for underskuddene for skattemyndighetene. Forklaringen er viktig for vurderingen av om underskuddet er i overensstemmelse med armlengdeprinsippet. Så lenge det ikke foreligger en plausibel forklaring, styrker dette formodningen om at det foreligger inntektsreduksjon.^{*OECD TPG 2022, pkt. 1.149, siste setning.}

Underskuddshistorikken

En gjennomgang av underskuddshistorikken er også en del av vurderingen av om det vedvarende underskuddet er i overenstemmelse med armlengdeprinsippet og om underskuddene kun skyldes oppstartskostnader, ugunstige økonomiske forhold, ineffektivitet eller andre legitime forretningsmessige årsaker.^{*OECD TPG 2022, pkt. 1.149, 2. setning.}

Det er viktig å bestemme:

• Driftsunderskuddsperiodens^{*I forhold til underskudd er det kun driftsunderskuddet som undersøkes nærmere. Finansielle poster og ekstraordinære poster må vurderes særskilt i forhold til armlengdeprinsippet. Selvfølgelig vil også finansielle poster og ekstraordinære poster inngå i en helhetsvurdering.} lengde

• Om det foreligger akkumulert driftsunderskudd i hele eller deler av en periode

• Om det foreligger store skattemessige underskudd

• Om foretaket har positive eller negative budsjetter samt ev. årsaker til at budsjettene ikke holder

• Om det foreligger negative kontantstrømmer fra driften, herunder investeringshistorikken

• Foretakets stand alone kredittrating

• Egenkapitalutviklingen

• Behovet for egenkapitaltilskudd, eller låneopptak fra konsern

Service charge

I noen tilfeller kan et vedvarende underskudd skyldes at foretaket fortsetter sin drift fordi det er til nytte for konsernet, det vil si at foretaket utfører en service for konsernet som det skal få et vederlag for.

OECD gir i pkt. 1.150 et eksempel på hvor det kan være aktuelt å fastsette en service charge. I eksemplet produserer et konsern en omfattende produktportefølje av varer og tjenester for å være konkurransedyktig i markedet og dermed maksimere sitt overskudd. Noen av produktene vil isolert sett kunne være tapsbringende selv om de er til nytte for konsernet. I en slik situasjon skal den nærstående part som produserer disse tapsbringende produktene, til konsernets nytte, tilordnes en service charge.

Eksempler på justering av internprisingen

For foretak med relativt betydelige kontrollerte transaksjoner og vedvarende underskudd, skyldes underskuddene i mange tilfeller en feilprising av de nærstående transaksjonene som er identifisert av konsernet. De nærstående transaksjonene bør derfor testes med en anvendelig OECD-metode, i praksis gjerne TNMM, når foretaket anses som den enkleste part.^{*OECD TPG 2022, Chapter III, A.3.3 Choice of the tested party.} Dette kan gjøres selv om foretaket ikke har et vedvarende underskudd. Det vedvarende underskuddet er bare et ekstra argument for skattemyndighetene i forbindelse med inntektsfastsettelsen. Siden benchmark-undersøkelser etter vår erfaring som regel gir et positivt resultatintervall, vil et underskuddsforetaks oppnådde marginer sannsynligvis ligge langt under inter quartile range før justering.

I det følgende kommer vi med noen eksempler på løsninger for foretak som har underskudd som ikke er armlengdes:

Eksempel 1 Distributører: Distributør As virksomhet går ut på å selge konsernets varer i marked X.

Løsning 1 Distributører: For Distributør A fastsettes en inntekt som svarer til den som eksterne distributører har. Vederlaget kan testes via en TNMM benchmark med en EBIT i % av omsetningen (ROS)^{*ROS = Return On Sales.}. Løsningen svarer til løsningen i Goodyear Dunlop Tires Norge AS-saken, som beskrive senere.

Eksempel 2 Distributører: Distributør B selger og markedsfører varer i et marked Y. Konsernet aksepterer imidlertid parallell import gjennom uavhengige parter og dette salget utgjør en betydelig del av salget av konsernets varer i marked Y. B sine markedsføringskostnader, som er unormalt høye, markedsfører både eget salg og de parallellimporterte varene. En del av markedsføringskostnadene må tilordnes parallellimporten. Spørsmålet er imidlertid hvordan Distributør B skal avlønnes?

Løsning 2 Distributører: Her foreligger det i realiteten to transaksjoner som må testes. Distributør B bør få en normal EBIT-margin (ROS) ved eget salg av varer i marked Y på samme måte som i eksempel 1. Distributør B yter også markedsføringstjenester til konsernet for å fremme parallellimporten i det aktuelle markedet og må særskilt godtgjøres for dette. Kostnadene knyttet til å yte disse tjenestene må identifiseres og for eksempel avlønnes med en mark-up. Dersom det ikke foreligger tilstrekkelig informasjon til å prise de to transaksjonene separat, må en forenklet løsning kunne være å anvende løsning 1.

Eksempler på anvendelse av service charge

Det er ofte vanskelig for skattemyndighetene å avgjøre hva den egentlige årsaken til underskuddene er. Noen ganger er det snakk om feilprising av de selvangitte transaksjonene. I andre tilfeller opprettholdes en tapsbringende virksomhet fordi den er til nytte for konsernet. I slike tilfeller ville en uavhengig part ha krevd et tilleggsvederlag (Service charge) for å være villig til å fortsette virksomheten.

Under følger noen eksempler på løsninger for foretak som har vedvarende underskudd som ikke er armlengdes:

Eksempel 3 Nettverksforetak: Foretak C tilbyr, som en del av et multinasjonalt konsern, globale transporttjenester i det norske marked. For konsernet vil noen av transporttjenestene være lønnsomme, mens andre er tapsbringende. På grunn av lokale markedsforhold går transporter ut av Norge jevnt over med tap (selges av C), mens transporter inn til landet jevnt over er lønnsomme (selges av konsernselskaper utenfor Norge). Overskuddet knyttet til transporttjenester inn til landet tilfaller hovedsakelig de utenlandske konsernselskapene, mens underskuddene knyttet til transporttjenestene ut av Norge hovedsakelig tas av C. Totalt sett går virksomheten knyttet til transport inn og ut av Norge med overskudd.

Løsning 3 Nettverksforetak: Foretak C utfører en tjeneste til nytte for konsernet gjennom sin drift og tilstedeværelse. Det bør derfor fastsettes en service charge. Cs samlede kostnader speiler foretakets aktivitet og bør derfor anvendes i forbindelse med fastsettelse av inntekten. Ved fastsettelse av Service Charge bør C’s realistiske handlingsalternativer vektlegges. Det er opplagt at det er vanskelig å finne et sammenligningsgrunnlag. Videre kan det diskuteres hvilke foretak som skal brukes som sammenligningsgrunnlag. Umiddelbart fremstår det som riktig å foreta et skjønn basert på en sammenligning med selskaper i samme bransje som foretaket.

Eksempel 4 Fully fledged produsent/distributør: Konsern D har bygget opp et veske-brand. Designer-veskene selges i flere utgaver – topp-modeller i topp-kvalitet og billigere masseproduserte vesker under samme brand. Topp-modellene produseres av Foretak E med tap og Foretak D har derfor et vedvarende underskudd. Konsernet har imidlertid en god inntjening på de øvrige masseproduserte veskemodellene. Topp-modellene som foretak E produserer og selger, bidrar til å markedsføre brandet og fremme salg av de øvrige produktene.

Løsning 4 Fully fledged produsent/distributør: Foretak D sine topp-modeller er med på å sikre brandets verdi, dvs. at salg av topp-modellene utgjør en form for markedsføring for Konsern Ds øvrige produkter. Foretak D må derfor få en avlønning for sin aktivitet, pga. den nytten Foretak D skaper for konsernet. Kompensasjonen skal gjenspeile det tapte inntektspotensialet som Foretak D påføres som følge av konsernets markedsføringsstrategier. Det vil være hensiktsmessig å sammenligne med uavhengige parter som utøver sammenlignbare salgs- og produksjonsaktiviteter. Eksemplet tilsvarer tilfellet som er beskrevet i OECDs retningslinjer punkt 1.150.

Avgjørelse fra Landsskatteretten – TfS 2018 side 742

Det foreligger en avgjørelse fra en administrativ domstol i Danmark hvor skattyter fikk medhold i at det ikke kunne fastsettes en service charge. Ifølge Landsskatteretten var det

«... ikke grundlag for, at OECD Transfer Pricing Guidelines 2010 pkt. 1.71. skulle være relevant i det konkrete tilfælde, da der ikke er indikationer på, at selskabets produktsortiment har en sammenhæng med koncernens samlede produktsortiment i den forstand, at det danske selskab sælger tabsgivende produkter for at øvrige koncernforbundne selskaber kan sælge overskudsgivende produkter.» Landsskatteretten går direkte inn i eksemplet som er nevnt i TPG 2010 pkt. 1.71 (TPG 2022 pkt. 1.150) og konstaterer at det ikke er en sammenheng mellom selskapet og konsernets produktsortiment. Dette er sannsynligvis grunnen til at Landsskatteretten mente at 1.71 ikke kunne anvendes i dette tilfellet.

Avgjørelse av den Regionale Skattedomstol i Lombardia – saksnr. 928/20/2019

Den Regionale skattedomstolen i Lombardia har avsagt en dom i forbindelse med en sak om vedvarende underskudd. Dommen er nevnt av Deloitte og TP-Cases.^{* https://www.taxathand.com/article/12817/Italy/2019/Court-clarifies-relationship-between-recurring-tax-losses-and-transfer-pricinghttps://tpcases.com/italy-vs-lossmaking-spa-september-2019-lombardi-tax-tribunal-case-no-928-20-2019/}

Det er vanskelig å vite nøyaktig hva domstolens begrunnelse var for ikke å anvende TPG 2010 pkt. 1.71. I dommen vises det imidlertid til at det italienske selskapet hadde oppnådd positive resultater i 2013 og i de påfølgende årene, hvilket fremgår av regnskapene for årene som ble avsluttet 31. desember 2013, 31. desember 2014, 31. desember 2015 og 31. desember 2016. Det vises også til at skattekontoret ikke hadde bevist at tjenestene som det italienske selskapet hadde utført, hadde resultert i en fordel for gruppen.

Utv. 2017 s. 1900 – Goodyear Dunlop Tires Norge AS

Konsernets norske selskap hadde i de pågjeldende inntektsårene negative driftsmarginer. Skattemyndighetene har derfor anvendt den transaksjonsbaserte nettomarginmetoden (TNMM) til å fastsette en inntekt for inntektsårene 2007 til 2010. I den forbindelse ble det sammenlignet med driftsmarginen oppnådd blant utvalgte uavhengige selskaper.

Selskapet fikk ikke medhold i at TNMM ikke var en egnet metode, selv om de viste til at virksomheten var for kompleks og at svært mange ulike forretningsmessige forhold hadde påvirket det konkrete selskapsresultatet.

Retten gav skattemyndighetene medhold og viste med hensyn til skjønnsadgangen til at konsernet som helhet hadde gode driftsmarginer.

Selv om dommen er fra 2017 og det siste året er 2010, inneholder dommen ingen direkte henvisning til underskuddsavsnittet i TPG 2010. Retten viser derimot til marginsvikten i 2001 som et sikkert grunnlag for å konstatere at innkjøpsprisene lå over armlengdes priser.^{*Tingrettsdommen av 6. oktober 2006, side 11, 5. avsnitt.} Videre sier dommen: «Goodyear Norge hadde lønnsom drift med normale driftsmarginer frem til år 2000. Fra omleggingen av forretningsmodellen i 2001 ble driftsmarginene konsekvent dårlige og driften gikk oftest med betydelig underskudd. Etter rettens vurdering må det ha stått klart for Goodyear Norge at det betydelige og vedvarende marginfallet hadde sammenheng med de prisene for varer og tjenester som ble fastsatt i forbindelse med at forretningsmodellen i Goodyear Norge ble lagt om i 2001. Etter rettens vurdering ga resultatene i Goodyear Norge i perioden fra 2001 til 2006, selskapet en klar oppfordring til å foreta en nærmere analyse av om de prisene de betalte var på nivå med armlengdes priser.»^{*Tingrettsdommen av 6. oktober 2006, side 11, 4. avsnitt.} Dette er i overenstemmelse med TPG 2022 pkt. 1.150.

Orange-dommen Utv. 2018 s. 988

Orange Business Service (OBS) som var en del av France Telecom, leverte mobil- og bredbåndsløsninger til forretningsmarkedet globalt. Kundene var bedrifter og offentlige myndigheter, som trengte tilgang til pålitelige og sikre kommunikasjonsløsninger over hele verden. Det nærstående selskapet Orange Business Norway solgte slike tjenester på det norske markedet og hadde ca. 20 store kunder i Norge, herunder Equinor, Utenriksdepartementet mfl. Slik det fremgår av dommen var det norske selskapet et rent salgsselskap, med relativt få ansatte, hvor selve den underliggende tjenesten ble levert av konsernet.

I tillegg til å selge konsernets tjenester på det norske markedet bistod selskapet med tekniske tjenester og installasjon. Salgsavdelingen hadde ca. sju ansatte og ti personer var engasjert med tekniske tjenester. I tillegg tilkom administrativt personell.

Orange Norge fikk sitt vederlag beregnet ut ifra en andel av OBS-divisjonens samlede driftsresultat (positivt eller negativt), bestemt etter en Profit Split-residualanalyse. Både konsernet og Orange Norge gikk med underskudd og Orange Norge AS ble dermed tilført en andel av underskuddene i konsernet.

Hovedfokuset i saken var hvorvidt overskuddsdelingsmetoden, eller den transaksjonsbaserte nettomargin-metoden (TNMM) var best egnet til å teste prisene på de konserninterne transaksjonene. Selskapet fikk medhold, både i tingretten og lagmannsretten, for at prisen var fastsatt armlengdes og at overskuddsdelingsmetoden kunne anvendes.

I vedtaket anførte staten at selskapet hadde gått med underskudd over så lang tid at det burde kompenseres med et hensiktsmessig vederlag som tilsvarer det som uavhengige selskaper ville ha mottatt. Skatteklagenemnda vektla i den forbindelse at «et uavhengig selskap som ikke var i stand til å tilpasse seg det markedet det er en del av og derfor går med tap år etter år, slutter å utøve slik virksomhet» og viste i den forbindelse til OECD-retningslinjer punkt 1.70 (2010-versjonen). Staten fikk imidlertid ikke medhold for dette synet i den konkrete saken.

VingCard / Elsafe (UTV-2012-1191)

Saken gjaldt inntektsårene 2004 og 2005.

VingCard/Elsafe hadde inngått en distribusjonsavtale med et nærstående amerikansk selskap, Assa Abloy Hospitality Inc. (AHH Inc.). Iht. avtalen mellom partene var AAH Inc. garantert en årlig nettomargin på mellom 1 % og 5 %. Intervallet ble senere endret til 1,1 % – 2,9 % i tråd med konklusjonene i internprisutredningen hvor TNMM-metoden ble anvendt. Vingcard/Elsafe leverte produktene som ble solgt av det amerikanske selskapet med tap.

Staten var av den oppfatning at det amerikanske selskapet måtte ta en del av markedsrisikoen og dermed en del av underskuddene på det amerikanske markedet. Valget av TNMM gav det amerikanske selskapet et overskudd, til tross for at produktene ble levert med tap på det amerikanske markedet. Vingcard/Elsafe fikk som følge av prisingsmetodikken ikke dekket inn sine materialkostnader.

I dommen ble Vingcard/Elsafe ansett som entreprenøren i forhold til det amerikanske distribusjonsselskapet. Risikoen knyttet til å lykkes på det amerikanske markedet var derfor plassert i det norske selskapet og det var viktig å etablere seg på det amerikanske markedet. Det var derfor uaktuelt å la AHH Inc. gå konkurs.

For inntektsåret 2004 fikk staten medhold i inntektsjusteringen da det forelå ekstraordinære lokale forhold i det amerikanske selskapet som førte til underskuddet. For inntektsåret 2005 kom lagmannsretten imidlertid til et annet resultat. Lagmannsretten kom til at anvendelsen av TNMM måtte aksepteres. Dette innebar at AHH normalt skulle sitte igjen med en viss, men begrenset fortjeneste på sin virksomhet i samsvar med funksjons- og risikofordelingen mellom det amerikanske og de norske selskapene.

Rt. 2006 side 404 – Invensys Process Systems AS

Høyesteretts dom vedrører et dansk hovedkontor og et norsk fast driftssted som var etablert i forbindelse med to byggeprosjekter. I det ene prosjektet viste prosjektregnskapet et påslag på 37,2 % for vareleveransene mens det faste driftsstedet hadde konstatert et tap på 7,7 %. Høyesterett gav skattekontoret medhold i at en gjennomsnittlig påslagsprosent på 20,7 % kunne anvendes i stedet, og at dette ikke fremstod som vilkårlig eller usaklig.

Selv om dommen vedrører inntektsallokering til et fast driftssted, kan dommen likevel være av betydning for saker vedrørende artikkel 9 fordi også artikkel 7 stk. 2 er basert på armlengdeprinsippet. Førstvoterende uttrykker^{*Rt. 2006 side 404, (60), 2. avsnitt.} at « … aksept av en slik praksis fra skattyters side, ville stride mot armlengdeprinsippet fastsatt i artikkel 7 nr. 2 i skatteavtalen. En må legge til grunn at et uavhengig foretak under de samme eller lignende vilkår, drivende samme type monteringsvirksomhet som her etablerer det faste driftssted, ville beregnet seg større påslag på sine kostnader enn skattyter har gjort.»

Dommen sier dermed at såfremt en del av virksomheten har overskudd mens en annen del av virksomheten har underskudd relatert til et bestemt prosjekt, er det en formodning for at armlengdeprinsippet ikke er ivaretatt. I tillegg var det ingen tilstrekkelig konkret forklaring på den inntektsfordeling skattyter hadde lagt til grunn.