Trumfer skattemyndighetenes økonomiske kompetanse markedsaktørenes?

Flertallet begrunner dette dels med at vurderingstemaet kan ha en art og karakter som skattemyndighetene er nærmere til å vurdere enn domstolene. Skattemyndighetene har for eksempel særlig faglig kompetanse til å foreta økonomiske og markedsmessige vurderinger.

Når det gjelder særlig sakkyndighet knyttet til riggbransjen som må anses nødvendig for å kunne vurdere den aktuelle prisen i en situasjon der tilsvarende transaksjoner nærmest er fraværende, er det mindretallets syn at det er Saipem Drilling Norway AS og ikke skattemyndighetene som har presentert dette. Saipem Drilling Norway AS har benyttet sakkyndig ekspertise både i forbindelse med selve prisfastsettelsen for Scarabeo 8, under ligningsbehandlingen før vedtakene og under domstolsbehandlingen.

Når det gjelder holdepunktene for å vise tilbakeholdenhet i vurderingen av om vilkårene etter skatteloven § 13–1 første ledd er oppfylt, går flertallet etter vår oppfatning atskillig lenger enn det det er holdepunkter for i Allnex, jf. Enskilda. I Enskilda avsnitt 112 heter det følgende:

«Som det fremgår av mitt votum i Rt-2005–1461 avsnitt 55, ligger det imidlertid i sakens natur at domstolene ved slik overprøving må ta utgangspunkt i det skjønn som ligningsmyndighetene har utøvd, og prøve om ligningsmyndighetene har gått riktig frem og bedømt bevisene og anvendt rettsreglene riktig.»

Etter vår oppfatning er det svært vanskelig å se at flertallet har gitt noen god begrunnelse for hvorfor skattemyndighetene skal anses å ha en særlig faglig kompetanse og innsyn i økonomiske og markedsmessige forhold som trumfer kompetansen og innsynet skattepliktige selv og hans benyttede ekspertise har når det gjelder verdsettelse av rigger. Tendensen i flertallets syn synes ganske klar. De vurderingene som er gjort av skattepliktige selv, av selskapets meglere og av skattepliktiges sakkyndige vitner er stort sett feil, mens skattemyndighetenes særlig kompetente personer nærmest forvalter sannheten.

Det synet som flertallet forfekter, innebærer således etter vår oppfatning at man ikke legger tilstrekkelig vekt på den særlige innsikten selskapene som driver innenfor bransjen har. Flertallets syn er etter vår vurdering også i strid med anbefalingene i OECDs retningslinjer for internprising, hvor skattemyndigheter oppfordres til å være tilbakeholdne med å overprøve skattepliktiges kommersielle vurderinger når det gjelder anvendelsen av armlengdeprinsippet.

Kan det frie skjønnet begrunne tilbakeholdenhet?

Dels begrunner flertallet tilbakeholdenheten med at det er en nær sammenheng mellom vurderingen av om det foreligger en inntektsreduksjon etter § 13–1 første ledd og den skjønnsmessige prisfastsettelsen som skal skje etter § 13–1 tredje ledd. En inngående domstolsprøving etter første ledd vil etter flertallets oppfatning i vesentlig grad kunne uthule det skjønnet som det er forutsatt at forvaltningen skal ha etter tredje ledd. Mindretallet er uenig i dette.

Vår oppfatning er at en manglende tilbakeholdenhet i overprøving på ingen måte kan innebære en uthuling. En tilbakeholdenhet ved vurderingen etter første ledd vil nærmest systematisk snu oppmerksomheten bort fra de faglige vurderingene som den skattepliktige selv har gjort, over til den vurderingen skattemyndighetene har gjort. Etter vårt syn ser flertallet langt på vei bort fra at det er skattemyndighetene som må bevise at vilkårene for skjønnsfastsettelse er oppfylt.

Skattemyndighetenes sakkyndige vs. selskapets

Når det gjelder korrigering for goodwill, avviser lagmannsrettens flertall vurderingene gjort av Kinserdal og Rystad og legger avgjørende vekt på forklaringen til skattemyndighetenes sakkyndige vitne. Flertallet uttaler blant annet følgende:

«Boulmer har derimot forklart at Transocean etter amerikansk rett var forpliktet til å fastsette verdien av riggene til markedspris samt allokere et riktig reelt beløp til goodwill. Han har også vist til at det av Transoceans regnskap fremgår at det ved fastsettelsen av riggverdien ble benyttet en uavhengig megler (third party broker). Det er heller ikke nødvendigvis slik at selskaper har et incentiv til å sette goodwill for høyt – i nedgangstider må også goodwill nedskrives. Den allokeringen av goodwill som Transocean foretok, er videre lavere enn ved mange sammenlignbare selskapsoverdragelser. Det kan også være andre grunner til å allokere verdier til goodwill, som partene i denne rettssaken ikke kjenner til.»

Etter mindretallets oppfatning er tilordningen internt i Transoceans regnskaper ingen armlengdes transaksjon.

Mindretallets oppfatning er videre at Saipem Drilling Norway AS har godtgjort at andelen goodwill i Transoceans oppgaver er vesentlig for høy, og at store beløp må anses for å utgjøre en del av verdien av riggene.

Når det gjelder prisen på Scarabeo 8, har mindretallet bemerket at denne, på tilsvarende måte som Transoceans tilordning av verdier, er godkjent av revisor som regnskapsmessig holdbare.

Spørsmål til flertallets vurdering

Etter vår oppfatning er det god grunn til å stille flere spørsmål ved flertallets vurdering. Hvorfor skal forpliktelsen til å følge amerikansk rett veie tyngre enn forpliktelsen til å fastsette en riktig pris etter norsk rett? Hvorfor veier Transoceans innhentede verdsettelser av rigger fra uavhengig megler tyngre enn selskapets egne innhentede verdsettelser fra uavhengige meglere? Det at det «ikke nødvendigvis» foreligger incentiv til å sette goodwill for høyt, betyr vel ikke at det ikke er gjort i Transoceans tilfelle? Kan det begrunne Transoceans goodwillverdi at det «også kan være» andre grunner for fastsettelsen?

Når det gjelder korrigeringen for at Aker-riggene var to år eldre enn Scarabeo 8, viser flertallet til at det ikke er automatikk i at en to år eldre rigg er mindre verdt enn en ny rigg, at Scarabeo 8 hadde et omdømmetap på grunn av vesentlige forsinkelser og kostnadsoverskridelser, og at verdien av riggen kan øke etter å ha vært i drift og derigjennom har vist at den er driftssikker.

Når det gjelder korrigering for prisstigning i riggmarkedet, viser flertallet til at skattemyndighetene i vedtaket har tatt høyde for verdistigning i riggmarkedet med 10 prosent. Flertallet erkjenner at dette kan være lavere enn den alminnelige verdistigningen i riggmarkedet, men viser til at dette i vedtaket er begrunnet med at Scarabeo 8 og Aker-riggene ligger i et høyere prissjikt. Deretter fastslår flertallet at prisstigningen i alle fall ikke vært mer enn ti prosent og uttaler følgende:

«Den sakkyndige Boulmer har videre vist til at det ved fastsettelsen av hva som er alminnelig verdistigning i riggmarkedet, kan anvendes ulike indikatorer. Noen indikatorer tilsier at også den alminnelige verdistigningen i riggmarkedet i den aktuelle perioden var under 10 prosent. Rystads bruk av prisstigning i dagratemarkedet for leie av rigger er heller ikke er en god indikator for prisstigning på salg av rigger.»

Mindretallet mener at når Scarabeo 8 er nyere enn Aker-riggene og klassifisert på et senere tidspunkt, gir dette rom for et høyere «påslag» enn det skattekontoret har akseptert.

Etter vår oppfatning kan det som uttales av vitnet i det siterte ovenfor vanskelig underbygge at verdistigningen ikke kan ha vært høyere enn ti prosent. Det er videre vanskelig å forstå at Rystads bruk av prisstigning i dagratemarkedet ikke kan være en indikator for prisstigning på salg av rigger.

Paretos og Platous verdivurderinger vektlegges ikke

Flertallet avviser avslutningsvis både Pareto Offshores og RS Platou Asias verdivurderinger av Scarabeo 8. Paretos metode (diskusjon med aktuelle aktører i markedet) er etter flertallets syn ikke en metode som er anerkjent etter OECD-retningslinjene. Videre svekkes bevisverdien ved at kildene ikke er opplyst.

Etter vår oppfatning kan tilordningen av verdier på eiendelene i Aker Drilling internt i Transoceans regnskaper ikke anses som en sammenlignbar ukontrollert transaksjon. Videre er det vanskelig å forstå hvorfor bevisverdien av verdivurderingen som ble gjort av skattepliktiges megler skal være mindre enn bevisverdien som ble gjort av Transoceans megler.

Når det gjelder Platous verdivurdering, har skattemyndighetene innvendt at Platou har lagt til grunn de opplyste byggekostnadene for Scarabeo 8, kostnadsoverskridelser inkludert, uten noen nærmere vurdering. Det er skattemyndighetenes syn at disse kostnadene ikke gir et riktig inntrykk av hva som ville vært gjenanskaffelseskostnaden for en tilsvarende rigg, noe flertallet er enig i. Mindretallet derimot mener at de historiske faktiske omkostningene knyttet til byggingen av en så spesiell rigg som Scarabeo 8 vil være omkostninger som den som er i markedet for å skaffe seg en slik rigg må ta i betraktning.