Del II:

IFRS 7 - noen refleksjoner etter ett år

I denne del II av artikkelen tar vi for oss opplysningskravene knyttet til art og omfang av risiko som oppstår fra finansielle instrumenter og som foretaket utsettes for samt hvordan foretaket håndterer slik risiko.

Statsautorisert revisor

Geir Moen

KPMG

Statsautorisert revisor

Svein Arthur Lyngroth

KPMG

IFRS 7 Finansielle instrumenter - opplysninger ble obligatorisk for IFRS-rapporterende foretak for 2007. Bakgrunnen for denne artikkelen er en gjennomgang av 2007-årsrapportene fra et utvalg norske børsnoterte industri- og handelsforetak. I første del av artikkelen tok vi for oss opplysningskravene knyttet til betydningen av finansielle instrumenter for et foretaks finansielle stilling og inntjening.

Art og omfang av risiko som oppstår av finansielle instrumenter

IFRS 7 krever kvalitative og kvantitative opplysninger om hver type risiko som oppstår av finansielle instrumenter. Viktigheten av å gi god informasjon om risiko og risikostyring, er blitt enda viktigere i lys av den finanskrise og økte markedsvolatilitet vi har sett i høst. Dette gjelder både informasjon om kredittrisiko, markedsrisiko og likviditetsrisiko. Kredittrisikoen har økt. Finansieringskilder har tørket inn etter hvert som bankene har blitt mindre villige til å låne ut penger, og investorer for øvrig er blitt mer interesserte i å nedbetale egen gjeld eller beholde egne likviditetsreserver enn å investere i obligasjonsmarkedene.

Risikoinformasjonen skal være basert på den informasjonen som gis internt til nøkkelpersoner i foretakets ledelse. I tillegg skal visse spesifikke minimumsopplysninger gis i den utstrekning de ikke er dekket av den informasjonen som gis til ledelsen.

Vi fant at de fleste foretakene ga lite informasjon ut over minimumskravene til kvantitativ informasjon om risiko. Vi er usikre på om det skyldes at foretakene motvillig oppgir ledelsesinformasjon eller om foretakenes ledelsesinformasjon er sammenfallende med minimumskravene.

Vår gjennomgang viser at mange foretak gir informasjon om finansielle risikoer i styrets beretning uten at tilsvarende informasjon er gitt i regnskapet eller at det er kryssreferert fra regnskapet.

Enkelte foretak presenterte den kvalitative og kvantitative risikoinformasjonen i en egen note som en av de første notene etter prinsippnoten, mens andre presenterte denne informasjonen i noten som omhandlet derivater. Mange foretak viste risikoinformasjon knyttet til aksjekurser i tilknytning til aksjenoten og således separat fra valuta og renterisiko.

Kredittrisiko

Kredittrisiko - kvalitative opplysninger

Vår gjennomgang viser at det i liten utstrekning er gitt kvalitative opplysninger knyttet til kredittrisiko.

IFRS 7.33 a) krever at det skal gis opplysninger om «risikoeksponeringer og hvordan disse oppstår». Av de foretakene vi har sett på, er det få som gir opplysninger ut over å identifisere hvilke poster i regnskapet som er forbundet med kredittrisiko.

Videre krever IFRS 7.33 b) at det skal opplyses om «formål med og prinsipper for og prosesser for å håndtere risiko og hvilke metoder som benyttes for å måle risiko». En del foretak gir informasjon knyttet til kredittvurderingsprosessen. Det er dog få foretak som gir informasjon om hvilke metoder som benyttes for å måle kredittrisikoen.

Følgende eksempel er hentet fra note 29 i Norske Skogs årsrapport for 2007:

Kredittrisiko - kvantitative opplysninger

De kvantitative opplysninger om kredittrisiko skal gis pr. klasse av finansielle instrumenter. Foretakene har i liten utstrekning gitt eksplisitt informasjon om hvordan klassene er definerte. Klassene som benyttes synes dog i stor utstrekning å være sammenfallende med kategorier av finansielle instrumenter som definert i IAS 39.

Utgangspunktet i IFRS 7.34 er at kvantitative opplysninger skal gis basert på den informasjonen som gis internt i foretaket. Vårt generelle inntrykk er at regnskapsprodusentene i liten grad gir informasjon ut over minimumskravene i IFRS 7.34 til 7.38. I mange tilfeller er det også mangler i forhold til minimumskravene.

IFRS 7.36 a) krever at det skal opplyses om det beløpet som best representerer foretakets maksimale eksponering for kredittrisiko. Det er få regnskapsprodusenter som gir noen forklaring på hvilket beløp som best representerer kredittrisikoen. Det går dog i de fleste tilfeller frem av sammenhengen at det er bokførte verdier som er benyttet. En måte å løse opplysningskravet på er å gi følgende informasjon:

«Balanseført verdi av finansielle eiendeler representerer maksimal kreditteksponering.»

IFRS 7.36 b) krever videre at det skal gis en beskrivelse av sikkerhetsstillelser og andre kredittforbedringer. I den grad slike opplysninger er gitt, er informasjonen generell og gir i liten grad et bilde av hvilken betydning disse kredittforbedringene har for foretakets kredittrisiko.

IFRS 7. 36 c) krever at det skal gis informasjon om kredittkvaliteten til finansielle eiendeler som verken er forfalt eller har falt i verdi.

Det skal gis opplysninger om konsentrasjoner av kredittrisiko jf. IFRS 7.34 c). Konsentrasjon av kredittrisiko kan være:

  • Geografisk konsentrasjon

  • Konsentrasjon på et fåtall kunder

  • Konsentrasjon på type kunde (privatkunde/bedriftskunde)

Enkelte foretak har gitt en verbal beskrivelse av foretakets kunder uten at det er knyttet noen tallstørrelser til dette. Vårt inntrykk er at det i liten grad er gitt noteopplysninger knyttet til konsentrasjon av kredittrisiko. Følgende eksempel på opplysninger om konsentrasjon av kredittrisiko er hentet fra «Fokus på IFRS - Illustrative financial statements - International Financial Reporting Standards July 2008»:

Ifølge IFRS 7.37 a) skal det gis en aldersfordeling for finansielle eiendeler som er forfalt eller har falt i verdi. Vårt inntrykk er at foretakene gir denne informasjonen på en slik måte at den lett lar seg avstemme mot balansen. Intervallene som benyttes varierer fra foretak til foretak, men det er stort sett benyttet 30, 60 eller 90 dagers intervaller.

Følgende er fra note 10 i Fred Olsen Energys årsrapport for 2007:

IFRS 7.37 b) krever at det skal gis en analyse av «finansielle eiendeler som hver for seg anses for å ha falt i verdi på rapporteringstidspunktet, herunder de faktorer som foretaket tok hensyn til ved avgjørelsen om at de var falt i verdi». De færreste IFRS-rapporterende foretak oppfyller dette kravet. Ingen av foretakene i vårt utvalg har gitt opplysninger knyttet til overtatte pantsatte eiendeler i samsvar med IFRS 7.38. Denne bestemmelsen er dog i større grad relevant for banker og finansinstitusjoner.

Enkelte IFRS-rapporterende foretak har indikert at kredittrisikoen er lav eller moderat uten at det fremkommer hva som er grunnlaget for en slik konklusjon. Det er heller ikke gitt noe informasjon om hva som ligger i begrepene lav eller moderat.

Likviditetsrisiko

Likviditetsrisiko - kvalitative opplysninger

Vår gjennomgang viser at det er stor variasjon i omfang av kvalitative opplysninger knyttet til likviditetsrisiko. Flere foretak har begrenset informasjonen om likviditetsrisiko til kvantitative opplysninger i form av en forfallsanalyse.

Orkla og Norske Skog er to foretak som har gitt en beskrivelse av formål med, prinsipper for og prosesser for å håndtere likviditetsrisiko:

Likviditetsrisiko - kvantitative opplysninger

Forfallsanalysen

IFRS 7.39 krever en forfallsanalyse av finansielle forpliktelser som viser de gjenværende kontraktsmessige forfallene.

Vi har sett at enkelte foretak ikke har samlet alle de finansielle forpliktelsene i en note, men har henvist til ulike noter for ulike finansielle instrumenter, slik at forfall på derivater kan finnes i én note, kortsiktig gjeld i en annen og langsiktig gjeld for seg. Dette er uoversiktlig og medfører i mange tilfeller manglende fullstendighet. Etter vår mening er dette ikke i samsvar med kravet om å vise en forfallsanalyse.

Tidsintervaller

Standarden tillater bruk av skjønn for å fastsette et egnet antall tidsperioder og størrelsen på tidsintervallene. Vi ser at foretakene i praksis har valgt ulike størrelser på tidsintervallene. Enkelte har delt opp perioden under ett år i et gitt antall måneder. Enkelte viser kun årlige tidsintervall og noen har slått sammen år lengre frem i tid. For enkelte foretak er den kortsiktige likviditeten viktig og da bør det nærmeste året være delt inn i et gitt antall måneder. Vi hadde forventet å finne at flere foretak hadde foretatt en finere inndeling også av det nærmeste året.

Rentebetalinger

Det er viktig å være oppmerksom på at det er kontantstrømmer inklusive renter, og ikke den bokførte verdien av forpliktelsene som skal fordeles i tidsintervaller. Dette fordi formålet med forfallsanalysen er å vise risikoen for at et foretak vil støte på vanskeligheter med å oppfylle sine finansielle forpliktelser. Rentebetalinger vil være en del av disse forpliktelsene.

Hos de foretakene som har inkludert rentebetalinger i forfallsanalysen, har vi sett få beskrivelser av hvordan rentene er hensyntatt. For instrumenter med flytende rente følger det av IFRS 7.B16 at det beløp som blir oppgitt, skal beregnes med henvisning til de vilkår som forelå på rapporteringstidspunktet. Det gis ikke nærmere informasjon om det er spot-renter eller forward-renter etter rentekurven som skal legges til grunn. Etter vår mening bør foretakene anvende forward-renter i beregningen av fremtidige rentebetalinger på forpliktelser med flytende rente. Vi mener videre at foretakene kan bli flinkere til å opplyse om hvilke renter som er anvendt.

Behandling av derivater

Betalingsforpliktelser knyttet til derivater må også inngå i forfallstabellen. Enkelte praktiske problemstillinger oppstår i den forbindelse. Avhengig av om derivatene har positiv eller negativ verdi, er de klassifiserte som eiendel eller gjeld. I en periode kan verdien være positiv for i den neste å være negativ. Videre blir noen derivater gjort opp netto mens andre har brutto oppgjør. Spørsmålet som melder seg, er om foretaket bør inkludere alle derivater uavhengig av om de har positiv eller negativ verdi samt om foretaket i tillegg til å vise utbetalingene også bør vise de tilknyttede innbetalingene for derivater med brutto oppgjør.

IFRS 7.B15 sier at dersom det er hensiktsmessig, skal et foretak gi opplysninger om analysen av derivative finansielle instrumenter separat fra ikke-derivative finansielle instrumenter. I praksis har vi sett at enkelte foretak har vist derivatene i separate tabeller mens andre ikke har gjort det.

I den separate delen for derivative finansielle instrumenter vil det etter vår mening være hensiktsmessig å inkludere derivater med netto oppgjør som har positiv markedsverdi. Videre gir det god informasjon å inkludere positive kontantstrømmer for derivater med brutto oppgjør i tillegg til de negative. I praksis har vi sett at enkelte foretak som har derivater med brutto oppgjør kun har vist netto kontantstrømmer, noe vi ikke anser å være i samsvar med IFRS 7.

I det følgende gjengir vi et utdrag fra forfallsanalysen til Norske Skog for 2007 som viser derivater separat fra ikke-derivative finansielle instrumenter. Videre ser vi at de har vist derivater med netto og brutto oppgjør hver for seg. Analysen for derivater med brutto oppgjør inkluderer også den inngående kontantstrømmen.

Avstemming av forfallsanalyse mot bokførte verdier

Bokførte verdier inneholder ofte diskonterte størrelser. I tillegg bør fremtidige rentebetalinger inngå i forfallstabellen. Begge disse forholdene vil være kilde til at sum betalingsforpliktelser vil være forskjellig fra bokførte verdier.

Eksemplet som følger viser forfallsanalysen til Yara, som sammenstiller sum betalingsforpliktelser med balanseført verdi.

Analysen viser at også Yara presenterer derivater i egen tabell hvor inngående kontantstrøm for instrumenter med brutto oppgjør også inngår i analysen, jf. diskusjonen tidligere.

Beskrivelse av hvordan likviditetsrisikoen håndteres

Vi finner at beskrivelsen av hvordan foretaket håndterer den iboende likviditetsrisikoen som fremkommer av forfallsanalysen, i mange tilfeller kan være noe knapp. Enkelte foretak, spesielt innenfor finansnæringen, inkluderer en forfallsanalyse for eiendelssiden. For finansnæringen er dette særlig relevant som følge av balansens sammensetning og måten å tenke balansestyring på. Dessuten har tidligere norske krav etter kredittilsynets årsregnskapsforskrifter for finansnæringen krevd forfallstabeller som inkluderer begge sider av balansen.

Mange foretak gir opplysninger om likvide midler og ubenyttede trekkrettigheter i tilknytning til forfallsanalysen. Noen viser til andre noter hvor slik informasjon fremkommer.

Utdraget nedenfor viser hvordan Orkla knytter likvide midler og ubenyttede kommiterte lånerammer opp mot forfallsanalysen.

Markedsrisiko

Markedsrisiko - kvalitative opplysninger

Vårt generelle inntrykk er at omfang og kvalitet på kvalitative opplysninger knyttet til markedsrisiko er bedre enn for kredittrisiko og likviditetsrisiko, men også her er det mange foretak som har et forbedringspotensial. Vi har tatt med et eksempel som viser hvordan Norske Skog gir kvalitative opplysninger om renterisiko i sin årsrapport for 2007:

Markedsrisiko - kvantitative opplysninger

IFRS 7.40 setter som minimumskrav til opplysninger om markedsrisiko at det gis sensitivitetsanalyser for hver type markedsrisiko som foretaket er eksponert for på rapporteringstidspunktet. Alternativt kan foretaket, dersom det anvender en «value-at-risk»-analyse som gjenspeiler korrelasjon mellom risikovariabler, gi slike opplysninger i stedet. IFRS 7 definerer tre typer markedsrisiko:

  • Valutarisiko

  • Renterisiko

  • Annen prisrisiko, herunder aksjekursrisiko og råvareprisrisiko

Teksten nedenfor er hentet fra 2007-årsregnskapet til Hafslund og eksemplifiserer «value-at-risk» for måling av kraftprisrisiko.

Mange foretak har valgt å integrere sensitivitetstallene i teksten som beskriver de ulike risikoer, mens andre bruker tabellformat. Etter vår menig gir tabellformat en bedre oversikt og gjør informasjonen lettere tilgjengelig.

IFRS 7 sier ikke om sensitivitetsberegningen skal vises før eller etter skatt. Vi har observert flere foretak presisere at de anvender etter skatt-beregninger. Dette vil etter vår mening gi best informasjon, men kan innebære praktiske utfordringer for aksjer med hensyn til fritaksmetoden.

Endring i risikovariabel

Sensitiviteten skal beregnes for endringer i den relevante risikovariabelen innenfor et rimelig mulighetsområde i tidsrommet frem til foretaket gir sensitivitetsopplysninger neste gang. Dette vil vanligvis være ved neste avleggelse av årsregnskap. Det er her ikke meningen at det er «worst case»-scenarier det skal gis informasjon om. Vi har observert ulike tall i årsrapportene for hva som anses å være et rimelig mulighetsområde. Mange IFRS-rapporterende foretak har imidlertid valgt 10 % som en rimelig mulig valutakursendring og 100 basispunkter som rimelig mulig renteendring. Følgende tekst knyttet til sensitivitetsanalysen for et norsk børsnotert foretak kan imidlertid tyde på en mer «worst case»-tenkning:

Basert på den økte markedsvolatiliteten som har vært i høst, må foretakene vurdere om de for sensitivitetsanalysene må fastsette nye rimelige mulighetsområder for risikovariablene som anvendes i beregningene.

Enkelte foretak viser effekten enten av en nedgang eller en oppgang i den aktuelle risikovariabelen og opplyser at en motsatt endring i risikovariabelen vil ha motsatt effekt i forhold til det beregnede beløpet. Andre foretak beregner og oppgir begge størrelser. Vi har også sett foretak som har vært eksponert for og som har hensyntatt ikke-lineære sammenhenger ved bruk av opsjoner, jf. denne teksten fra Norske Skog:

Risikodefinisjoner

Når det gjelder sensitivitetsanalysene, er det vår erfaring at det er for liten bevissthet knyttet til risikodefinisjonene i IFRS 7. Det er verdt å merke seg at IFRS 7.40 sier at sensitivitetsanalysen skal vise: «...hvordan resultatet og egenkapitalen ville blitt påvirket av endringer i den relevante risikovariabelen...» Økonomiske effekter som ikke har en regnskapspåvirkning enten på resultat eller egenkapital, skal dermed ikke medtas. For eksempel vil en gitt renteendring endre den virkelige verdien for både holde-til-forfall-obligasjoner og fastrentegjeld. Denne verdiendringen har imidlertid verken resultat- eller egenkapitalvirkning siden disse kategoriene måles til amortisert kost. Fastrentegjeld skal derimot medtas dersom den ikke er vurdert til amortisert kost som følge av at den er øremerket til virkelig verdi over resultatet eller fordi den inngår i en virkelig verdi-sikring. IFRS 7.41, som tillater «value-at-risk»-analyser, har ikke tilsvarende resultat og egenkapitalfokus.

Vi har observert at enkelte foretak ikke har fokusert på den regnskapsmessige konsekvens ved at kategorier som ikke har resultat- eller egenkapitalpåvirkning er inkludert i senstivitetsanalysen, eksempelvis effekt av renteendring på holde-til-forfall-portefølje.

Således blir det nødvendig at foretaket har god oversikt over den regnskapsmessige behandlingen av de ulike finansielle instrumentene for å kunne utarbeide en sensitivitetsanalyse i samsvar med IFRS 7.

Aksjekursrisiko

Vi har også observert at enkelte foretak ikke har vist sensitivitetsanalyse for aksjekursrisiko. Aksjekursrisiko er en del av annen prisrisiko som er en av de tre typene markedsrisiko, jf. IFRS 7 Vedlegg A samt IFRS 7.B25.

Aksjer i kategorien tilgjengelig for salg krever spesiell oppmerksomhet. Et urealisert tap skal føres mot egenkapitalen så lenge det ikke er snakk om et verdifall som krever nedskrivning over resultatet. Nedskrivning over resultat må foretas dersom det er en vesentlig eller forlenget verdinedgang i forhold til kost. Når foretaket skal lage sensitivitetsanalyse for slike aksjer, må det tas med i beregningen at en ytterligere verdinedgang vil kunne medføre en nedskrivning over resultat. Effektene av fremtidig kursstigning og -nedgang vil i så fall ikke være symmetrisk med hensyn til eventuell resultateffekt.

Dette er illustrert i eksemplet nedenfor, som viser Orklas sensitivitetsanalyse for aksjekursrisiko.

Bruk av beta-risiko i sensitivitetsanalysen vil i mange tilfeller gi et bedre bilde av risikoeksponeringen.

Valutarisiko

Risikodefinisjon er også viktig når det gjelder valutarisiko. Ikke alle er like bevisste på at det er risiko knyttet til finansielle instrumenter det skal opplyses om og ikke eksempelvis valutarisiko knyttet til neste års budsjetterte salg. Videre er valutarisiko i IFRS 7.B23 definert som følger: «Valutarisiko oppstår på finansielle instrumenter som er angitt i en fremmed valuta, dvs. i en annen valuta enn den funksjonelle valutaen den måles i. I denne standard oppstår ikke valutarisiko av finansielle instrumenter som er ikke-monetære poster eller fra finansielle instrumenter som angis i den funksjonelle valuta...» Det følger av dette at omregningseffekter som føres mot egenkapitalen som følge av omregning av utenlandske datterselskaper i konsernregnskapet, ikke representerer en valutarisiko som skal inngå i sensitivitetsanalysen. Videre vil eksempelvis et svensk datterselskaps leverandørgjeld i norske kroner til det norske morselskapet, forutsatt at datterselskapets funksjonelle valuta er svenske kroner og at leverandørgjelden skal gjøres opp og således ikke representerer en del av nettoinvesteringen, representere en NOK/SEK kursrisiko som skal medtas i sensitivitetsanalysen. En fordring som det samme svenske datterselskapet har på et engelsk selskap, vil i sensitivitetsanalysen representere en GBP/SEK-kursrisiko og ikke en GBP/NOK-risiko.

Dette er Norske Skogs sensitivitetsanalyse for valutarisiko:

Mange norske IFRS-rapporterende foretak oppgir valutarisiko ved 10 % endring av NOK mot alle andre valutaer. For store norske foretak med utstrakt internasjonal virksomhet ville vi forventet å finne flere sensitivitetsanalyser mellom utenlandske valutaer. Vi ville også forventet å finne ulike prosentvise endringer for ulike valutaslag. Hafslund viser eksempelvis sensitivitetsanalyse på 9,8 % for euro/NOK og 19,6 % for USD/NOK og SEK/NOK.

Avslutning

Implementeringen av IFRS 7 har for de fleste foretakene krevd betydelige ressurser med hensyn til å samle inn og bearbeide nødvendige data samt foreta de nødvendige beregninger. Videre har det i de fleste tilfeller medført en økning i antall sider brukt på finansielle instrumenter og risiko i årsrapporten.

Vi har i vår gjennomgang erfart at tilnærmingsmåte, kvalitative beskrivelser og kvantitative beregninger varierer i stor utstrekning fra foretak til foretak. Dette skyldes nok både at standarden ikke gir konkret veiledning for alle forhold, at det er lagt opp til en viss fleksibilitet i standarden samt at 2007 var første år informasjonen skulle gis. Likevel synes minimumskravene til kvantitativ informasjon om risiko å være utgangspunktet for de fleste foretak.

Beste praksis vil utvikle seg over tid og gi større konsistens etter hvert som foretakene får mer erfaring med IFRS. Videre vil vi i lys av finanskrisen forvente å se mer omfattende informasjon om fastsettelsen av virkelig verdi samt bedre risikobeskrivelser.

Erfaringene med standarden både blant regnskapsprodusenter og -brukere bør etter hvert analyseres med hensyn til nytte og kostnadseffekt.

Hovedinnholdet i artikkelen er utgitt i boken «Fokus på IFRS-Rapportering for børsnoterte» i oktober 2008.