Del III - Virkelig verdi og andre usikre regnskapsestimater i IFRS:

Profesjonell skjønnsutøvelse

Dette er tredje og siste del i denne artikkelen som omhandler estimatusikkerhet og pålitelighetsintervall. Denne delen tar for seg pålitelighetsintervall for andre usikre regnskapsestimater samt regnskapsavleggeres, revisors og tilsynsmyndigheters profesjonelle skjønnsutøvelse.

Statsautorisert revisor

Erik Mamelund

Ernst & Young

1 Pålitelighetsintervall for andre usikre regnskapsestimater

På grunn av usikkerhet vil mange estimater ikke være presise, IAS 8.32. Rimelige estimater er en forutsetning for at usikre estimater skal være pålitelige, IAS 8.33. Det er videre et krav i IAS 8.34 at estimater kun skal endres som følge av nye forhold eller opplysninger og eventuelt mer erfaring. I flere regnskapsstandarder finner vi begrepet «beste estimat» eller lignende uttrykk. I det følgende gjengis ulike ek-sempler på krav til estimater:

  • IFRS 2.20 (behandling av innvinningsbetingelser vedrørende aksjebasert betaling) - «det best tilgjengelige estimatet».

  • IAS 2.30 (netto realisasjonsverdi vedrørende varelager) - «estimat... basert på de mest pålitelige opplysningene som foreligger når estimatene foretas,...».

  • IAS 11/18 (anleggskontrakter/inntektsføring) - her anvendes kun uttrykket «estimater» i tillegg til referansen i IAS 11.38 til IAS 8.

  • IAS 16/38 (avskrivninger for varige driftsmidler og immaterielle eiendeler) - det vises i IAS 16.51 og IAS 38.104 til IAS 8.

  • IAS 19.73 (aktuarmessige forutsetninger vedrørende pensjoner) - «beste estimat», men det fremgår av IAS 19.74-75 at forutsetningene skal være objektive (ikke uforsiktige eller overdrevent forsiktige) og konsistente innbyrdes. Det er interessant å merke seg at uttrykket «unbiased» er oversatt med «objektiv» i den norske versjonen av IAS 19. Det er neppe riktig. Det er imidlertid ikke lett å finne en god norsk oversettelse. Uttrykket «unbiased» vil eksempelvis kunne forklares med en kombinasjon av uttrykk som nøytral, uhildet, balansert og forventningsrett (men ikke i streng statistisk forstand).

  • IAS 36.33 (a) (bruksverdiberegning/grunnlag for estimater på fremtidige kontantstrømmer vedrørende verdifall) - «..rimelige og dokumenterbare forutsetninger som representerer ledelsens beste estimat..».

  • IAS 36.70 (internprising mellom kontantstrømgenererende enheter vedrørende verdifall) - «.ledelsens beste estimat...».

  • IAS 36 A14 (metoder for beregning av forventet kontantstrøm vedrørende verdifall) - «..et representativt pålitelig estimat...».

  • IAS 37.36-41 (avsetninger) - her gis en relativt ufyllende drøftelse av «beste estimat», men det er verdt å merke seg at «beste estimat» inngår som en av fem deler som dekker måling av avsetninger.

  • IAS 38.22 (innregning og måling av immaterielle eiendeler) - «..vurdere.. ved hjelp av fornuftige og dokumenterbare forutsetninger som representerer ledelsens beste estimat....».

  • IAS 39 AG 86 (verdifall/tapsutsatthet på finansielle eiendeler balanseført til amortisert kost) - «.. beste estimat innenfor intervallet...» - det vises også til IAS 37.39 og beskrivelse av forventningsverdi, altså bare en del av beste estimat-beskrivelsen i IAS 37, og heller ikke til den delen hvor det kreves at risiko og usikkerhet skal tas hensyn til.

Det er åpenbart at de ulike formuleringene om «beste estimat» kan ha et ulikt innhold. Man kan likevel være usikker på om dette har vært IASBs intensjon utover at man kan ha ment å tilpasse kravene til de konkrete problemstillingene. Likevel er det vanskelig å se en entydig systematikk i begrepsbruken. Dette medfører en uklarhet i måleprinsippet.

Det er også andre ulikheter ved at «beste estimat» på enkelte områder knyttes til de enkelte variabler eller forutsetninger som inngår i estimatet, mens «beste estimat» på andre områder knyttes til estimatet som helhet. I IAS 8.34 defineres videre kravene til endring av estimater. Her vektlegges estimatet som helhet og ikke de enkelte variablene.

Vi vil i det følgende drøfte ulike estimatproblemstillinger på områder hvor det ofte vil være stor estimatusikkerhet og nødvendig med subjektive forutsetninger.

1.1 Avsetninger

I de fleste selskaper er det en rekke avsetninger og periodiseringer, IAS 37. For en nærmere omtale av reglene og ulike fortolkningsspørsmål kan det vises til IFRS i Norge, Ernst & Young, 4. utgave, 2007 og nærmere bestemt artikkelen «IAS 37 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler» side 331 flg. I mange tilfeller kan det være enkelt å estimere. Andre avsetninger kan være mer usikre, som for eksempel tvister (blant annet skattesaker), garantier og lignende. Ofte vil avsetningene hver for seg ikke være blant de vesentligste balansepostene. I praksis vil man derfor se at grunnlaget for å estimere disse postene kan være relativt begrenset. En spesiell gruppe avsetninger er restruktureringsavsetninger. De strenge innregningskriteriene vil ofte bidra til å begrense pålitelighetsintervallet. Blant de vesentligste avsetningene finner man imidlertid fjerningsforpliktelser for olje- og gassinstallasjoner. Fjerningsforpliktelser vil typisk være store, langsiktige og usikre avsetninger, og vi vil forvente et stort pålitelighetsintervall.

I IAS 37 finner vi seksjonen «måling», som inkluderer delene:

  • Beste estimat

  • Risiko og usikkerhet

  • Nåverdi

  • Fremtidige hendelser

  • Forventet avhending av eiendeler

Drøftelsen nedenfor er ikke fullstendig, men vil peke på enkelte sentrale momenter.

Et av kravene i IAS 37 er at avsetningen skal være «beste estimat». Her reises flere konseptuelle og praktiske problemstillinger. Avsetningen skal tilsvare et beløp som ut fra en rasjonell betraktning kreves for å gjøre opp eller overdra forpliktelsen. Det å gjøre opp eller overdra forpliktelsen er ofte urealistiske og hypotetiske alternativer som gjør det «vanskelig» å praktisere. Det vises videre til artikkel om IAS 37 i IFRS i Norge hvor det reises en ytterligere problemstilling til definisjonen av «beste estimat». Det heter på side 335:

«Det er sentralt å presisere at standarden på denne måte ikke søker å innføre en markedsverdimåling av usikre forpliktelser. Dette fordi standarden kun henviser til hva den enkelte rasjonelle aktør er villig til å betale for å fri seg fra forpliktelsen og ikke forutsetter noen form for markedsklarering i et effektivt marked, IAS 37.37. Beste estimat vil således ikke fremstå som entydig for et utvalg av regnskapsprodusenter, men vil avhenge strengt av den enkeltes risiko- og nyttepreferanser. Standardens «beste estimat» begrep synes derfor i praksis å være et beløp fastsatt ved ren skjønnsutøvelse heller enn et beløp en rasjonell aktør er villig til å betale for å fri seg fra en forpliktelse.»

Et lignende standpunkt gjengis i en fotnote i diskusjonsnotatet fra IASB om virkelig verdi måling del 1, side 13. Dette skaper en uklarhet i måleprinsippene.

I avsnittet om beste estimat IAS 37.40 reises en ytterligere problemstilling:

«Der det er en enkelt plikt som måles, kan det mest sannsynlige utfallet være det beste estimatet på forpliktelsen. Men til og med i slike tilfeller skal foretaket ta andre mulige utfall i betraktning. Der andre mulige utfall for det meste enten er høyere eller lavere enn det mest sannsynlige ufallet, vil beste estimat være henholdsvis et høyere eller lavere beløp.»

Det kreves at man skal avvike fra det mest sannsynlige utfallet, men ikke hvordan man skal avvike. Det innføres krav om en udefinerbar justering. Dette er ytterligere et eksempel på uklarhet i måleprinsippet.

Under delen om risiko og usikkerhet heter det videre i IAS 37.43:

«Risiko uttrykker variabiliteten i utfall. En risikojustering kan øke beløpet som en forpliktelse måles til. Det er nødvendig med en viss varsomhet når det skal foretas vurderinger under usikre forhold, slik at inntekt eller eiendeler ikke blir overvurdert og kostnader eller forpliktelser ikke blir undervurdert. Usikkerhet rettferdiggjør imidlertid ikke at det foretas for store avsetninger eller at det bevisst fastsettes for høye forpliktelser.»

Her innføres også et krav om en udefinerbar justering.

I IAS 37.48-50 som omhandler fremtidige hendelser, finner vi ytterligere et viktig område. Utgangspunktet i IAS 37.48 er at man kun skal ta hensyn til fremtidige hendelser der det er godtgjort på en tilstrekkelig objektiv måte at hendelsene vil inntreffe. Deretter gis det veiledning i IAS 37.49-50 om hvordan dette kravet skal vurderes for henholdsvis ny teknologi og ny lovgivning. Et tilsvarende krav vedrørende lovgivning finner vi for utsatt skatt i IAS 12.46-48 hvor kravet er at det er skattesatser og skatteregler som er vedtatt eller i hovedsak vedtatt på balansedagen, som skal legges til grunn. Prinsipielt medfører dette et åpenbart avvik fra virkelig verdi, selv om det ofte ikke vil være et avvik i praksis.

Det sier seg selv at det er vanskelig å ta hensyn til ny teknologi i et 20-30 års perspektiv. All erfaring viser dette. Det ville sannsynligvis gjort pålitelighetsintervallet uendelig stort. Det samme gjelder i stor grad ny lovgivning. Prognoser av ny lovgivning de neste 20-30 år ville måtte forutsette noe om politisk utvikling. Ikke bare partipolitisk utvikling, men også mer fundamentale politiske trender. Et område hvor dette til en viss grad tas hensyn til, er ved vurdering av landrisikoen i verdsettelser, men heller ikke på dette området er metodene særlig velutviklede. Dette ville sannsynligvis også gjort ubestembarheten av estimater uendelig stor. I praktisk verdsettelse tas ny teknologi og ny lovgivning normalt lite hensyn til.

Alt i alt er det grunn til å anta at estimater på avsetninger etter IAS 37 i tilfeller som fjerningsforpliktelser kan ha et pålitelighetsintervall som overstiger det normale pålitelighetsintervallet på 10-15 % for virkelig verdi av operativ kapital (KGE), pkt 1.4 i del II av artikkelen (RR5-08). I første rekke vil dette ha sammenheng med at fjerningsforpliktelsen vil være blant de mest usikre kontantstrømmene i verdivurderingen av operativ kapital.

1.2 Bruksverdi

I selve definisjonen av bruksverdi, IAS 36.30 brukes ikke uttrykket beste estimat. Det sies kun at man skal estimere. Men under grunnlag for estimering av fremtidige kontantstrømmer i IAS 36.33 (a) kombineres kravene om beste estimat med at det skal bygge på rimelige og dokumenterbare forutsetninger. Dette er forskjellig fra IAS 37, men kan ha noe likhet med kravet om pålitelige opplysninger i IAS 8.32. Etter IAS 36.30 (e) om bruksverdi fremgår at følgende forhold skal tas hensyn til:

«andre faktorer, for eksempel illikviditet, som deltakerne i markedet vil gjenspeile ved prisingen av de framtidige kontantstrømmene som foretaket forventer å motta fra eiendelen.»

Det understrekes at prising for usikkerhet er tatt hensyn til i IAS 36.30 (d). Det er ikke åpenbart hvordan likviditet skal tas hensyn til, men det er enda mindre klart hvilke andre faktorer det er relevant å ta hensyn til. Dette er en uklarhet i måleprinsippet, og det skaper en uklar avgrensning mot virkelig verdi.

I tidligere avsnitt har vi drøftet virkelig verdi knyttet til nedskrivningsvurderinger etter IAS 36, og det angis et pålitelighetsintervall på 20-30 % eventuelt opp mot 50 %. Det er grunn til å forvente at pålitelighetsintervallet til en viss grad vil være mindre for bruksverdi enn virkelig verdi. Virkelig verdi forutsetter vurdering av en hypotetisk transaksjon med en tredjepart. Bruksverdi forutsetter derimot selskapets fortsatte bruk som man nødvendigvis må kjenne til. Dernest er det i IAS 36 innført en rekke tekniske beskrankninger for å redusere pålitelighetsintervallet i bruksverdivurderingen. En teknisk usikkerhet er imidlertid skapt gjennom kravet om at avkastningskravet skal være før skatt. Kanskje er et pålitelighetsintervall på pluss/minus 10-30 % mer realistisk.

I Norge er Norske Skog et interessant eksempel jf. årsrapporten for 2007. Den bokførte verdien (etter nedskrivninger i 2007) av den operative kapitalen utgjør rundt NOK 30 milliarder ved utgangen av 2007. På tidspunktet for offentliggjøringen av årsregnskapet for 2007 var den implisitte børsverdien av den operative kapitalen i underkant av NOK 20 milliarder. Er den bokførte verdien midtpunktet i pålitelighetsintervallet og børsverdien et ytterpunkt, er det altså et avvik på om lag 35 %. Skulle man alternativt anta at børsverdien var midtpunktet i pålitelighetsintervallet, er det altså et avvik på over 50 %. Dette virker overraskende høyt gitt at man i verdivurderingen anser det som rimelig å bruke prognoser/budsjetter for kun ett år, og deretter bruker langsiktige trendforutsetninger. Sensitivitetsberegningen indikerer imidlertid en relativt stor usikkerhet. Det presiseres at det kan være ulike oppfatninger om beregning av operativ kapital og andre forhold, slik at analysen over kun kan ses på som en illustrasjon. Denne analysen er også kun gjort på konsernnivå, og andre forholdstall vil kunne ha fremkommet om den ble gjort for de respektive kontantstrømgenererende enhetene.

1.3 Pensjonsforpliktelser

Det fremgår av IAS 19.72 at man skal gjøre beste estimat på variablene etter forutsetningene som inngår i beregningen. Det er altså ikke forpliktelsen i seg selv som skal være et beste estimat, men de enkelte variablene. Som nevnt over stilles det ytterligere krav om at forutsetningene skal være objektive og innbyrdes konsistente. Den norske oversettelsen av «unbiased» til objektiv er i denne sammenheng uheldig. For de fleste pensjonsforutsetninger vil forutsetningene i stor grad være subjektive.

Det er en rekke forutsetninger som påvirker størrelsen på pensjonsforpliktelsen. Dette omfatter demografiske forutsetninger, diskonteringsrente, G-regulering, pensjonsregulering og lønnsvekst. I praksis har det vært og er fortsatt uvanlig store forskjeller i valg av forutsetninger. Dette gjelder ikke minst lønnsvekstforutsetningene. Det heter i NRS(V) vedrørende Pensjonsforutsetninger på side 16:

«Estimater på forventet langsiktig lønnsvekst er beheftet med betydelig usikkerhet.»

Innledningsvis i veiledningen fra NRS sies det også at fastsettelse av enkelte av forutsetningene vil involvere betydelige elementer av skjønn og praktiske tilnærminger. NRS(V) inneholder en lang drøftelse av de forhold som påvirker den fremtidige lønnsutviklingen. Selv om lønnsveksten er angitt til nærmeste kvarte prosent, går naturligvis skjønnsutøvelsen utover dette.

Estimat på diskonteringsrente er usikkert. I Norge har vi i utgangspunktet ikke observerbare renter for mer enn 10 år. Man er derfor avhengig av å estimere de langsiktige rentene for de etterfølgende 10-20 årene. Ulike ekstrapoleringsteknikker brukes i praksis, og det er neppe lett å si hva som gir det beste estimatet.

Ikke alle forutsetningene er uavhengige av hverandre, og det er da også understreket i IAS 19 at forutsetningene må være innbyrdes konsistente. Likevel er det åpenbart at estimatene for pensjonsforpliktelsene har et stort pålitelighetsintervall basert på de økonomiske forutsetningene.

I tillegg betyr de demografiske forutsetningene om dødelighet og uførhet mye. Det er verdt å legge merke til at dødelighetstabeller ikke ble oppdatert mellom 1963 og 2005. For uførhet er det enda større usikkerhet i datagrunnlaget. Spørsmålet er tross alt om dødelighet og uførhet 20-30 år inn i fremtiden. Et grovt anslag på pluss/minus 30-40 % er neppe urimelig dersom en ser både økonomiske og demografiske forutsetninger i sammenheng.

1.4 Løpende avregning på anleggskontrakter

Anleggskontrakter gjelder blant annet større byggeprosjekter av skip, industrianlegg, flyplasser, veier, oljeinstallasjoner og feltutbygginger offshore. Løpende avregning av anleggskontrakter bygger på IAS 11, men på flere områder er det nødvendig med både fortolkninger og estimater. For en nærmere omtale av ulike fortolkningsspørsmål vises det til IFRS i Norge og nærmere bestemt artikkelen «IAS 11 Anleggskontrakter» side 208 flg.

I løpende avregning på anleggskontrakter må det anvendes estimater på en rekke områder. Det gjelder både måling av kontraktsinntekter, kontraktskostnader, fremdriftsmåling og måling av tapskontrakter. Pålitelighetsintervallet i kontraktsfortjeneste og eventuelt tap vil typisk kunne knyttes til følgende forhold:

  • Generell kontraktsrisiko, herunder konseptrisiko (ansvar for at det man har lovet å levere fungerer som forventet av kunden - vil avhenge av ansvaret for teknologi) og tidsfristrisiko (ansvar for at man klarer å levere i tide)

  • Omfang av tilleggs- og endringsordre og kalkulert fortjeneste

  • Tvister og innhold i opprinnelig kontrakt, tilleggsordre, endringsordre og lignende

  • Omfang av garantiklausuler og forsikringsordninger og usikkerhet knyttet til ulike slike klausuler

  • Usikkerhet i debitors betalingsevne, eventuelt landrisiko

  • Usikkerhet i materialpriser (for eksempel ulike metaller og lignende) og materialforbruk

  • Utvikling i prosjektproduktivitet, omarbeidelser, lønnskostnader generelt og for ulike deler av arbeidsstyrken

  • Omfang av underleverandører og betingelser for underleverandørkontrakter

  • Tvister med underleverandører

  • Kostnader for utvikling, innkjøp eller produksjon av spesialutstyr eller verktøy

  • Valutakurser og rentenivå, eventuelt prosjektrelaterte valutasikringskontrakter og finansiering

  • Størrelse av offentlig tilskudd og relaterte offentlige krav

Erfaringsmessig kan usikkerhet knyttet til nevnte forhold være opptil 25 % av opprinnelig kontraktsbeløp. Normalt vil fortjenestemarginen være i området 1-5 % av kontraktsinntekten, og i enkelte tilfeller videre opp mot 10 %, avhengig av kontraktstyper og typer prosjekter (bransje). Med så vidt små fortjenestemarginer skal det lite til før en kontrakt ender opp som en tapskontrakt. Tapskontrakter er særlig vanskelig å vurdere, og pålitelighetsintervallet vil derfor ofte tilsvare en virkelig verdi-vurdering. Det er likevel verdt å understreke at tidshorisonten normalt er langt kortere for anleggskontrakter enn for verdivurdering av virksomheter.

1.5 Tap på utlån

Etter IAS 39 AG86 (se også fotnote), IAS 37.39, skal tap på utlån beregnes med den statistiske estimeringsmetoden «forventningsverdi», eventuelt midtpunkt, dersom flere estimater er like sannsynlige. Tap på utlån er en vesentlig og meget vanskelig vurdering i finansinstitusjoner. Dette gjelder i særlig grad næringslivsutlån. Tap på utlån vil sjelden være normalfordelt, jf. at oppsiden begrenses av utlånets hovedstol pluss renter. I mange tilfeller vil også sannsynlighetsfordelingen være ukjent. For en nærmere omtale av reglene og ulike fortolkningsspørsmål kan det vises til IFRS i Norge og nærmere bestemt artikkelen om IAS 32, IAS 39 og IFRS 7 Regnskapsmessig behandling av finansielle instrumenter.

Pålitelighetsintervallet i tapsvurdering på utlån vil typisk kunne knyttes til følgende forhold:

  • Sannsynligheten for fremtidig mislighold/konkurs

  • Mulige tapsreduserende tiltak fra finansinstitusjonens side basert på rettigheter i låneavtalen

  • Muligheter for refinansiering, eventuelt innskudd av ny kapital fra eierne

  • Verdien av låntakers realiserbare eiendeler

  • Verdien av pante- og andre sikkerhetsrettigheter

  • Prioritetsrekkefølge

  • Uforutsette krav i en konkurssituasjon

I tillegg til pålitelighet av forhold utenfor konkurstilfellet vil det i mange tilfeller være betydelig usikkerhet om et konkursbos dividende. Erfaringsmessig vil dette kunne variere fra 5-10 % og opp til 50-75 % avhengig av bransje, konjunktursituasjon og gjeldsinstrument. Det vil naturligvis være store forskjeller mellom utlån gitt til et eiendomsselskap med bygg i Oslo sammenlignet med et entreprenørselskap med prosjekter i Afrika. Det er åpenbart at det vil være vanskeligere for et konkursbo eller en bank å overta ansvaret for å fullføre et prosjekt i Afrika enn å selge eiendom i Oslo. I situasjoner med dype og langvarige nedgangskonjunkturer vil det tilsvarende kunne være vanskelig å bestemme verdien av en eiendomsportefølje. Det er derfor ingen tvil om at dette regnskapsestimatet i mange tilfeller innebærer et like stort pålitelighetsintervall som virkelig verdi-estimater.

En relatert problemstilling er drøftet i boken CRM side 140 flg. under referanse til såkalt «predictive accuracy». Det uttrykkes der et statistisk behov for 1000 observasjoner for å gjøre pålitelige estimater. Samtidig pekes det på at det for tap på utlån er begrensede muligheter for tilstrekkelige observasjoner, og at det typisk maksimalt vil være tilgjengelig i størrelsesorden 40 observasjoner over 5-6 kredittsykluser. Dette er en interessant illustrasjon på pålitelighetsintervall. Dette trekker i retning av at sannsynlighetsfordelingen for tap på utlån vil være ukjent.

Den nåværende «sub-prime»-krisen illustrerer også hvor vanskelig det i praksis er å vurdere kredittrisiko i finansielle instrumenter. En illustrerende gjennomgåelse av de teoretiske problemstillingene finner vi i boken Credit Derivative Strategies (2007), redigert av Rohan Douglas, Bloomberg.

Det er likhetstrekk mellom pålitelighetsintervallet for virkelig verdi av en aksje (hvor selskapet er i krise) og tapsvurdering av et utlån. I 1.3 i del II av artikkelen (RR5-08) har vi anslått et pålitelighetsintervall for en ikke-børsnotert aksje til 20-30 %. Pålitelighetsintervallet for tap på utlån vil neppe være lavere.

1.6 Avskrivninger

Avskrivninger krever estimat på avskrivningsperiode, utrangeringsverdier og avskrivningsmetode. I de fleste tilfeller betyr utrangeringsverdiene relativt lite, mens avskrivningsperiode og avskrivningsmetoder kan bety mye.

Avskrivningsperiode

Det sier seg likevel selv at avskrivningsperioder på 20 og 30 år, eventuelt enda mer, er svært ubestembare estimater. Det er naturligvis stor forskjell på eiendeler som infrastruktur til industrianlegg, oljeinstallasjoner og rørledninger, skip og bygg i motsetning til maskiner og utstyr. Tilsvarende forskjeller kan man finne blant immaterielle eiendeler fra varemerker og teknologi til programvare og kunderelasjoner.

I IAS 16.56 og IAS 38.88 flg. gis det veiledning i hvordan avskrivningsperioden skal estimeres. I IAS 16.56 kreves det at det gjøres estimater på forventet kapasitet, fysisk produksjon og slitasje, teknisk og kommersiell ukurans samt juridiske begrensninger. Indirekte er det altså et krav om å vurdere mulighetene for ny teknologi og ny lovgivning. Dette er inkonsistent med kravene i IAS 12 (vedrørende ny lovgivning) og IAS 37 (vedrørende både ny lovgivning og ny teknologi). I IAS 38.90 finner vi tilsvarende veiledning som i IAS 16.56.

I IAS 38.90(a) finner vi imidlertid et krav om at det ved vurdering av avskrivningsperiode for immaterielle eiendeler også skal vurderes hvordan eiendelene kan anvendes effektivt av en annen foretaksledelse. Dette reiser noen helt spesielle krav til regnskapsavleggerne, revisor og tilsynsmyndigheter. En tilsvarende problemstilling finner vi igjen når virkelig verdi skal måles ut fra en hypotetisk markedspris, IASBs diskusjonsnotat om virkelig verdi-måling. I praksis må det være en tilnærmet umulighet å vurdere hva en hypotetisk annen ledelse ville kunne gjort.

Avskrivningsmetode

Lineære avskrivninger har i praksis vært den helt dominerende metoden. Ut fra praksis fremstår dette derfor ikke som et usikkert estimat. En nylig avgitt uttalelse fra Regnskapstilsynet reiser imidlertid tvil om dette er et riktig utgangspunkt.

I både IAS 16 og IAS 38 fremgår det at avskrivningsmetoden skal gjenspeile «mønster for hvordan eiendelens fremtidige økonomiske fordeler forventes å bli forbrukt». Det gis ingen veiledning verken i IAS 16 eller IAS 38 for hvordan dette skal forstås. Formuleringen ble introdusert i IAS 38 i 1998, hvor den erstattet tilsvarende formuleringer i IAS 4. Tidligere på 1990-tallet ble formuleringen introdusert i IAS 16 som erstatning for formuleringene i IAS 4. Formuleringene i IAS 4 la hovedvekten på krav til en systematisk fordeling av det avskrivbare beløpet. Vi kan imidlertid ikke se at det foreligger noen nærmere drøftelse eller begrunnelse fra IASC for de endrede formuleringene.

Noen mener at de nye formuleringene i IAS 16 og IAS 38, med bakgrunn i regnskapsteori, trekker i retning av kontantstrømbaserte avskrivninger og mer bestemt internrentemetoden. I KLV drøftes ulike avskrivningsmetoder på et regnskapsteoretisk grunnlag. Internrentemetoden sammenlignes med ulike nåverdimetoder som EEI-metoden («earned economic income») og en metode som brukes av Stearn Stewart, KLV side 167-168, 172 og 175-176. Det teoretiske grunnlaget for valg av avskrivningsmetoder synes generelt å være uavklart, Accounting Theory, Vernon Kam, 2. utgave, side 291 flg. og den refererte kritikken av professor Thomas. Det vises også til Bell, P.W. «Depreciation Accounting and Evaluation of Decisions and Performance».

Det er likevel en allmenn oppfatning at det ikke er en plikt å bruke kontantstrømbaserte avskrivninger. Det beste man kan si er at IASC har uttrykt en oppfordring om mer nyanserte valg av avskrivningsmetoder. Det er lett å konstatere at denne oppfordringen ikke har fått noen betydning for praksis. Man kan spørre hvorfor? Gitt det uavklarte teoretiske utgangspunktet er vel kanskje svaret at man har valgt det enkle. Både det enkle å bruke og det som er enkelt å kommunisere til regnskapsbrukerne.

Det er dernest en viktig fortolkningsmessig uklarhet. Et nøkkelord i både IAS 16.56 og IAS 38.97 er «forbrukt». I praksis vil man ofte forbinde det med fysisk forbruk, og noen av faktorene som angis i IAS 16.56 og IAS 38.90, trekker i den retning. Man kommer likevel ikke utenom at referansene til økonomiske fordeler i IAS 16.56/7 og IAS 38.98/17 trekker i retning av en økonomisk forståelse av forbruk.

Det er verdt å minne om at IASB de senere år har nedtonet sammenstillingsprinsippet som et prinsipp i deres balanseorienterte rammeverk. Det vises blant annet til endringene i IAS 1.25 i 2003 hvor sammenstillingsprinsippet ble fjernet, og hvor referansen nå er til de generelle innregningskriteriene for eiendeler, gjeld, inntekter og kostnader. Det er uklart hva dette betyr for valg av avskrivningsmetode. En interessant kommentar i denne sammenheng kan vi finne i diskusjonsnotatet fra IASB vedrørende virkelig verdi-måling, del 2 paragraf 18 (c). Her omtales en kostbasert metode for å anslå virkelig verdi. Den kostbaserte metoden krever et anslag på gjenanskaffelseskost korrigert for ukurans (obsolescence). Det heter der:

«Obsolescence encompasses physical deterioration, functional (technological) obsolescence, and economic (external) obsolescence and is broader than depreciation for financial reporting purposes (an allocation of historical cost) or tax purposes (based on specific service lives).»

Det er her flere interessante poenger. For det første synes definisjonen av ukurans å stemme med det man skulle forvente av en kontantstrømbasert avskrivningsmetode. For det andre slår man fast at dette er en avskrivningsmetode som går utover det man bruker i regnskapsmessig sammenheng. Med regnskapsmessig sammenheng må det menes avskrivninger etter IAS 16 og IAS 38. For det tredje bruker man uttrykket «allocation» som må mene systematisk fordeling eller avskrivning.

Gitt at det skal velges avskrivningsmetoder basert på økonomisk forbruk, skal dette etter IAS 16 og IAS 38 gjøres for henholdsvis den enkelte komponent av eiendeler og den enkelte immaterielle eiendel. Det forutsetter at kontantstrømmene kan allokeres til dette nivået. Det forutsetter i mange tilfeller at allokering løpende gjøres ned på et lavere nivå enn kontantstrømgenererende enheter slik dette praktiseres etter IAS 36 og IFRS 3. Etter IAS 36 og IFRS 3 skal allokeringene av kontantstrømmene gjøres dersom det foreligger indikasjoner på nedskrivningsbehov eller på oppkjøpstidspunktet. Etter IAS 16.61 og IAS 38.104 skal avskrivningene vurderes minst årlig. Det er både krav om at allokeringen gjøres til et betydelig lavere nivå og med større hyppighet for avskrivningsformål. Dette virker urealistisk, og det er heller ikke gitt veiledning for hvordan dette skal gjøres. Relativt grove vurderinger av avskrivningsmetoder må derfor være tillatt.

Dernest er det uklart hvordan man skal velge mellom ulike avskrivningsmetoder. Man kunne tenke seg at man skulle velge en metode som ga minst avvik i forhold til kontantstrømbaserte avskrivninger. Valget ville være enkelt dersom en metode gir minst avvik fra kontantstrømbaserte avskrivninger i alle perioder, men i praksis vil dette neppe være tilfelle. Det er også et spørsmål om positive og negative avvik skal tillegges lik vekt, og om rekkefølgen av avvik skal tillegges betydning. Et annet spørsmål er om store enkeltstående avvik skal ha like stor betydning som summen av flere små avvik. Heller ikke her finner vi veiledning i IAS 16 og IAS 38.

En illustrerende kommentar om problemstillingen finner vi i boken IAS 2004 - Interpretation and Application of International Accounting and Financial Reporting Standards, Barry J. Epstein/Abbas Ali Mirza, Wiley, side 288:

«In practice, the amount of real support marshaled for particular depreciation method employed will vary significantly, and it is very unusual for certifying (i.e. outside) accountants to dispute any entity’s choice of method, as long as it is among those deemed to the GAAP. It is presumed that full disclosure of the method used will permit the financial statement reader to interpret the financial statements meaningfully, in the event.»

I den tidligere nevnte uttalelsen fra Regnskapstilsynet fremgår det klart at de i en konkret sak ikke er enig i en slik praksis som referert over. Regnskapstilsynets uttalelse gir likevel ikke svar på flere av de prinsipielle spørsmålene som er reist. I den aktuelle saken gjaldt det en immateriell eiendel med kort levetid. I slike tilfeller kan man tenke seg at det er enklere enn normalt å identifisere relevante kontantstrømmer og dermed enklere og mer bestembart å anvende en teoretisk korrekt kontantstrømbasert avskrivning. Selv i slike situasjoner må det understrekes at det ofte vil være stor usikkerhet knyttet til kontantstrømmer selv om verdivurderinger i forbindelse med verdifordelinger ved oppkjøp i stor grad anvender punktestimater for kontantstrømmene. Med bakgrunn i både uavklarte prinsipielle spørsmål og praksis synes det vanskelig å forstå at dette kan være et rettslig krav.

Dersom man i praksis, og slik det også er i dag, i all hovedsak kan legge lineære avskrivninger til grunn, er naturligvis krav til skjønnsutøvelse temmelig begrenset. Alternativt vil det kreves svært omfattende skjønnsutøvelse og stor omlegging av dagens praksis både i Norge og internasjonalt.

2 Regnskapsavleggeres, revisors og tilsynsmyndigheters profesjonelle skjønnsutøvelse

2.1 Utgangspunkt

Drøftelsen foran kan oppsummeres kort på følgende måte:

  • Pålitelighetsintervall er i hovedsak en følge av et målingsproblem.

  • Målingsproblemet har sammenheng med at sannsynlighetsfordelingen er ukjent, avviker fra normalfordelingen (eller lignende), eller man kun har en subjektiv eller intuitiv oppfatning om normalfordeling.

  • Tilgang til tilstrekkelig statistiske data er et hovedproblem, og det er normalt ikke et krav om bruk av statistiske metoder.

  • Måleprinsippene i IFRS er uklare.

  • For både virkelig verdi og andre usikre regnskapsestimater tillates relativt grove estimater og langt grovere enn ved ulike forretningsmessige transaksjoner.

  • Avgrensningen mellom pålitelighetsintervall, estimatusikkerhet og økonomisk usikkerhet kan i enkelte tilfeller være vanskelig.

  • Etablert praksis, og typisk bransjepraksis, vil påvirke kravene til estimater.

De nevnte egenskapene gjør det nødvendig med en profesjonell skjønnsutøvelse, jf. drøftelsen nedenfor. Ut fra drøftelsen foran er pålitelighetsintervallet stort, og vi kan gjøre følgende oppsummering:

  • For ikke-børsnoterte aksjer (IAS 39) har vi anslått et typisk pålitelighetsintervall i størrelsesorden pluss /minus 20-30 %, men sterkt avhengig av den underliggende forventede kontantstrømprofilen til aksjen og de konkrete egenskapene ved investeringen.

  • I nedskrivningssituasjoner (IAS 36) har vi anslått et typisk pålitelighetsintervall i størrelsesorden pluss/minus 20-50 %, men sterkt avhengig av størrelsen på det negative resultatavviket i forhold til en normal rentabilitet og innslaget av goodwill og immaterielle verdier.

  • For immaterielle eiendeler (IFRS 3) har vi anslått et typisk pålitelighetsintervall i størrelsesorden pluss/minus 50 %, men sterkt avhengig av usikkerheten og tidshorisonten på kontantstrømprofilen.

  • For minoritetsinteresser (IFRS 3 - vedtatt i januar 2008) har vi anslått et typisk pålitelighetsintervall i størrelsesorden pluss/minus 10-15 % i forhold til minoritetsverdien.

  • Regnskapsestimater som avskrivninger, ulike estimater ved bruk av løpende avregning på anleggskontrakter, tap på utlån, avsetninger for fjerningsforpliktelser og lignende vil typisk kunne ha et pålitelighetsintervall på i størrelsesorden pluss/minus 10-30 % eventuelt 30-40 % for pensjonsforpliktelsene. Avskrivningsmetoder er, som nevnt foran, en spesialproblemstilling.

Prosentsatsene er naturligvis svært grove, og hvert tilfelle må vurderes for seg. Det vil også kunne innvendes at prosentsatsene med så vidt store intervaller er nærmest useriøse. Prosentsatser er naturligvis meningløse når utgangspunktet er nær null. På tross av disse innvendingene er det likevel viktig for å anskueliggjøre et realistisk nivå.

2.2 Profesjonell skjønnsutøvelse og profesjonelt skeptisk holdning

Målsettingen for regnskapsavleggere, revisorer og tilsynsmyndigheter er å sikre tillit til den finansielle informasjonen. Men det er også andre aktører som kan gjøre et bidrag for å sikre tillit til finansiell informasjon. Ikke minst gjelder det finansanalytikere.

Profesjonell skjønnsutøvelse er en nødvendig betingelse for dette. Profesjonell skjønnsutøvelse er drøftet i en artikkel i Revisjon og Regnskap nummer 7, 2005 - jubileumsdel. Atle Johnsen belyser profesjonell skjønnsutøvelse gjennom referanse både til praksis og forskning. Profesjonell skjønnsutøvelse er omtalt i IASBs konseptuelle rammeverk paragraf 45, jf. avveiing mellom de kvalitative kravene som relevans, pålitelighet og lignende. Uttrykket profesjonell skjønnsutøvelse er i liten grad innarbeidet i de enkelte regnskapsstandardene. I IAS 8.10 vises til bruk av «skjønn» dersom det mangler en standard eller tolkning. I IAS 8.32 om estimater vises til «vurderinger». Det er interessant å merke seg at begge uttrykkene er en oversettelse av det samme engelske uttrykket «judgement». Det må være underforstått at dette er en profesjonell skjønnsutøvelse. Det samme må gjelde på andre områder. I revisjonsstandardene er profesjonelt skjønn og profesjonelt skeptisk holdning innarbeidet flere steder.

En profesjonell skjønnsutøvelse forutsetter at vurderingene er faglig forankret, grundig vurdert og at det er utarbeidet god dokumentasjon. Det er behov for både en regnskaps- og revisjonsfaglig forankring, men også en finans- og verdsettelsesfaglig forankring. Det må også forutsettes at de som utøver skjønn, har relevant kompetanse og erfaring, samt at vurderingen kan anses som «unbiased» jf. drøftelsen innledningsvis i pkt. 1. Det kreves blant annet en nøytralitet i vurderingen og at ikke-faglige hensyn ikke har påvirket konklusjonene. I valg mellom ulike alternative løsninger vil en profesjonell skjønnsutøvelse innebære at ulike hensyn er vurdert mot hverandre, og at vurderingen fremstår som balansert. Praktiske hensyn vil ofte være viktig. Ofte ser man referanse til at vurderingene skal være objektive, eventuelt i motsetning til subjektive. Objektivitetskravet er ikke definert, og generelt vil svært mange vurderinger måtte baseres på subjektive vurderinger. Det gjelder i særlig grad på områder som er drøftet i denne artikkelen. I tillegg vil man også finne det på områder som verdivurdering av investeringseiendommer, fisk og lignende landbruksprodukter, aksjebaserte kompensasjonsordninger, finansielle derivater, obligasjoner med høy kredittrisiko og lignende.

Det er altså ikke bare snakk om en skjønnsutøvelse, men en profesjonell skjønnsutøvelse. Selskapets ledelse kan ikke på et fritt forretningsmessig grunnlag utøve sitt skjønn. For å kunne si at man har gjort «profesjonell» skjønnsutøvelse forutsettes det at både regnskapsavleggere og revisorer er lojale mot den overordnede målsetting om å sikre aksjonærene finansiell informasjon i samsvar med IFRS-reglene og gi et dekkende bilde etter IAS 1. Man kunne også lagt til de kvalitative kravene i IASBs konseptuelle rammeverk som relevans, pålitelighet, sammenlignbarhet og tidsriktighet. Profesjonalitet krever at aksjonærenes interesser settes foran ledelsens og revisors egeninteresser. Det kunne ha vært fristende å omskrive profesjonell skjønnsutøvelse til faglig skjønnsutøvelse, men dette vil kunne oppfattes som for snevert.

Kravet om at revisor skal utvise en profesjonelt skeptisk holdning, gir mening dersom man tar hensyn til kunnskapsasymmetri og den mulige interessekonflikten som naturlig vil foreligge mellom ledelsen og aksjonærene og deres revisor. I RS 200 paragraf 15 omtales profesjonelt skeptisk holdning på følgende måte (grunnleggende prinsipp ifølge standarden):

«Revisor må planlegge og gjennomføre revisjonen med en profesjonelt skeptisk holdning og være forberedt på at det kan foreligge omstendigheter som innebærer at årsregnskapet inneholder vesentlig feilinformasjon.»

Som det fremgår av den videre veiledningen i RS 200, er det et krav om at revisor skal gjøre en kritisk vurdering. Det er videre naturlig å se hen til de etiske kravene knyttet til revisjon av regnskap som er omtalt i RS 200 paragrafene 4-5. Det vises til omtale av revisors oppgaver vedrørende misligheter i pkt. 2.4. Warren Buffet har uttrykt synspunkter i IGAAP 2007, Ernst & Young side 166 som illustrerer denne problemstillingen. Det heter:

«Finally the recently published remarks of Mr. Warren Buffet, in his letter to the shareholder of Berkshire Hathaway included in the 2005 annual report of that company, explain with great clarity the dangers involved in the use of non-markets valuations for the calculations of gains, and the enormous variations in the valuations of the same thing that are frequently found in practice.

«A business in which huge amounts of compensation flow from assumed numbers is obviously fraught with danger. When two traders execute a transaction that has several, sometimes esoteric, variables and a far-off settlement date, their respective firms must subsequently value these contracts whenever they calculate their earnings. A given contract may be valued at one price by Firm A and at another by Firm B. You can bet that the valuation difference - and I’m personally familiar with several that were huge - tend to be tilted in a direction favoring higher earning at each firm. It’s a strange world in which two parties can carry out a paper transaction that each can promptly report as profitable.»

Dette er selvfølgelig ikke overraskende. Det ville være helt unaturlig å forvente annet enn at ledelsen vil gjøre vurderinger som er i deres interesse. Det er selvfølgelig noen etiske grenser. Noe tilsvarende interessemotsetninger kan vi se i ulike skattesaker, utløsningssaker vedrørende minoritetsaksjonærer og lignende. I 2007 avsa Høyesterett dom i en eiendomsskattesak vedrørende LKAB. Her var utfallsrommet regnet fra midtpunktet mellom to kontantstrømbaserte verdivurderinger om lag pluss/minus 70 %. Historisk hadde virksomheten vist svak lønnsomhet. Som følge av økte råvarepriser og Kina-effekten var forventningene fremover ansett som langt lysere, men likevel usikre. I 2002 avsa Tingretten dom i en utløsningssak av minoritetsaksjonærer vedrørende Aker RGI. Her var utfallsrommet regnet fra midtpunktet mellom to kontantstrømbaserte verdivurderinger på om lag pluss/minus 30 %. Det er nok riktig å si at Aker RGI-verdsettelsen var enklere enn LKAB-verdsettelsen blant annet fordi Aker RGI også bestod av en rekke ulike virksomheter og dermed at usikkerhet i forutsetningene jevnet seg noe ut. Tilsvarende forskjeller har vi sett i ulike skattesaker vedrørende verdsettelse av immaterielle eiendeler. Se blant annet Revisjon og Regnskap nummer 4.2007.

Kravene til profesjonell skjønnsutøvelse og profesjonelt skeptisk holdning er viktige, men i lys av de utfordringene man stilles overfor, er det minst like viktig å erkjenne at pålitelighetsintervallet i praksis vil måtte være stort. Det må selvfølgelig ikke være en unnskyldning for at regnskapsavleggere, revisorer og tilsynsmyndigheter ikke utviser gode etiske holdninger.

2.3 Regnskapsavleggere

På grunn av usikkerhet vil mange estimater ikke være presise, IAS 8.32. Rimelige estimater er en forutsetning for at usikre estimater skal være pålitelige, IAS 8.33. Det er videre et krav i IAS 8.34 at estimater kun skal endres som følge av nye forhold eller opplysninger og eventuelt mer erfaring. Regnskapsavleggernes ansvar er å gjøre «beste estimat» i samsvar med de relevante regnskapsstandardene samt gjennom en profesjonell skjønnsutøvelse i samsvar med IASB rammeverk paragraf 45.

Prinsipielt kan man tenke seg ulike måter å tilnærme seg pålitelighetsintervallene på (også drøftelse foran):

  • Man tar utgangspunkt i et subjektivt anslag på hva man tror er det mest sannsynlige punktestimatet. Deretter endrer man estimatet i hver sin retning og spør om de endrede estimatene har en vesentlig annen sannsynlighet enn det første estimatet. Man fortsetter prosessen til man kan svare ja på dette spørsmålet. Man er da ved ytterpunktene i pålitelighetsintervallet. Et interessant resultat av prosessen oppstår dersom prosessen stopper på ulike tidspunkter i forhold til det opprinnelig subjektive startpunktet. I så fall vil det ikke være sammenfall mellom midtpunktet i intervallet og det man subjektivt antok var det mest sannsynlige punktestimatet.

  • Man tar utgangspunkt i de to mest usannsynlige subjektive estimatene. Deretter endrer man estimatene slik at de nærmer seg hverandre og spør om de endrede estimatene har en vesentlig økt sannsynlighet enn de to første. Man fortsetter prosessen til man kan svare nei på dette spørsmålet. Man er da ved ytterpunktene i pålitelighetsintervallet. Det vil likevel i mange tilfeller være slik at ytterpunktene i intervallet ikke er entydig, men at det nærmest vil være en gråsone. Et problem vil være om alle punktene har lav sannsynlighet.

Det er ikke praksis for å lage estimater på denne måten. Man har ofte en langt mer intuitiv angrepsvinkel. Det er helt sikkert også en rekke teoretiske problemer med denne type angrepsvinkler. I praksis får man også problemer dersom det er noen få, men ulike utfall med langt større sannsynlighet enn andre estimater. I praksis vil man ofte ta utgangspunkt i selskapets budsjetter, prognoser, forretningsplaner og andre interne analyser. For senere perioder vil man direkte eller indirekte forutsette en eller annen form for grov normalisering av den fremtidige utviklingen. Ulike estimatmetoder vil i stor grad være bestemt ut fra hva som er vanlig forretnings- og bransjepraksis.

I mange tilfeller vil det allerede være en balanseført verdi. Et vanlig spørsmål i slike tilfeller vil være om det er et tilstrekkelig grunnlag for å hevde at det har skjedd noe som kan forsvare endring av den balanseførte verdien. Det vises her til IAS 8.34 hvor det fremgår at estimater kun skal endres som følge av nye opplysninger eller mer erfaring. Hva som er nye opplysninger eller mer erfaring, kan i praksis være vanskelig å avgjøre. Det kan innebære at man ikke alltid vil endre balanseført verdi selv om pålitelighetsintervallet har beveget seg. Det forutsettes selvfølgelig at den balanseførte verdien fortsatt er innenfor pålitelighetsintervallet. I en uttalelse fra Regnskapstilsynet pekes det på at bayesiansk oppdatering kan være en metode for å vurdere ny informasjon og eventuelt endring av estimater. Gjennom bayesiansk oppdatering får man kanskje et nytt estimat på sannsynligheten for de tidligere antatte utfallene. Ofte vil det imidlertid også være endringer i selve utfallene. I praksis gjør man derfor helt nye vurderinger av både mulige utfall og tilhørende sannsynligheter. Generelt er det overhodet ikke vanlig i praksis å anvende statistiske metoder.

I vurderingen av rimelighet av et estimat vil også regnskapsavleggerne vurdere de regnskapsførte estimatene sammen med noteopplysningene. Det forventes likevel ikke at forutsetningene for beregningene gis i sin helhet. Flere børsnoterte selskaper gir opplysninger (utenfor de regnskapsmessige opplysningene) om de finansielle målsettingene det nærmeste året. Men å kreve at ledelsen skal gi opplysninger om fremtidige forventninger de neste 10-20 år er ikke realistisk. Det må likevel kunne forventes at man opplyser om nøkkelforutsetninger, grunnlag og datakilder for valg av nøkkelforutsetninger og lignende slik at brukeren kan få et inntrykk av pålitelighetsintervallet, estimatusikkerheten og økonomisk usikkerhet. Det vises til de konkrete opplysningskravene i de ulike regnskapsstandardene.

Som vi skal se i neste avsnitt, skal revisor i tillegg til rimelighet også vurdere hensiktsmessighet og konsistens. Det kan fremstå som om kravene til regnskapsavlegger og revisor ikke er helt sammenfallende. En annen problemstilling er at beskrivelsen av regnskapsavleggeres oppgaver i revisjonsstandardene fremstår som mer omfattende enn etter lovgivning (inkludert IFRS) direkte rettet mot regnskapsavleggerne.

2.4 Revisor

Revisors oppgaver kan kort oppsummeres som følger:

  • Revisorloven § 5-2 fastsetter at revisjonen skal utføres etter «beste skjønn» og i samsvar med god revisjonsskikk.

  • RS 200 Formål og generelle prinsipper for revisjon av regnskaper paragrafene 4-5 om etiske krav knyttet til revisjon av regnskap og paragrafene 15-16 om at revisor må planlegge og gjennomføre revisjonen med en «profesjonelt skeptisk holdning» og være forberedt på at det kan foreligge omstendigheter som innebærer at årsregnskapet inneholder vesentlig feilinformasjon

  • RS 540 Revisjon av regnskapsestimater og RS 545 Revisjon av måling av og opplysning om virkelig verdi (paragraf 5 og henvisningen til RS 540) krever blant annet at revisor vurderer om estimatene er «rimelige», blant annet RS 540 paragraf 24, om målemetodene er «hensiktsmessige», RS 545 paragraf 24 (også kravet om anvendelse av «profesjonelt skjønn» i paragraf 25), om målemetodene er anvendt «konsistent», RS 545 paragraf 27 inkludert vurdering av «objektive» og «subjektive» forutsetninger og revisjonsbevis.

  • RS 700 Revisjonsberetning krever at revisor angir om revisjonen gir et «forsvarlig grunnlag» for revisors uttalelse om blant annet vesentlige estimater, og om det gir et «rettvisende bilde» i samsvar med IFRS.

Som det fremgår over er det ikke et samsvar mellom det regnskapsmessige - og revisjonsmessige begrepsapparatet. Dette er ikke uproblematisk. Revisors oppgaver etter RS 540 er oppsummert:

  • Vurdere ledelsens fremgangsmåte

  • Sammenligne et uavhengig estimat med regnskapsavleggers estimat («kan»- bestemmelse)

  • Gjennomgå faktiske resultater og etterfølgende hendelser - når det er mulig (det vises imidlertid til drøftelsen i punkt 3 om vanskelighetene med å skille mellom estimatusikkerhet og økonomisk usikkerhet)

  • Etter RS 540.24 skal revisor vurdere om regnskapsavleggers estimat er rimelig. Revisors oppgaver etter RS 545 er oppsummert:

  • Vurdere ledelsens prosesser og kontrollaktiviteter

  • Vurdere om verdsettelsesmetodene og forutsetningene er hensiktsmessig og brukt på en rimelig og konsistent måte

  • Vurdere om IFRS er fulgt

  • Vurdere behovet for bruk av en eksperts arbeid (internt eller eksternt)

Etter RS 545.33 må revisor vurdere ytterligere revisjonshandlinger dersom det er nødvendig for å håndtere risikoen for vesentlig feilinformasjon. Dette omfatter:

  • Vurdere om viktige forutsetninger, vurderingsmodell og underliggende data både enkeltvis og som helhet, gir et rimelig grunnlag for målingene

  • Vurdere om verdsettelsen er gjort på en hensiktsmessig og konsistent måte basert på anvendte data og ledelsens forutsetninger

  • Gjennomgå hendelser etter balansedagen

  • Revisor må innhente skriftlige uttalelser fra ledelsen vedrørende viktige forutsetninger (også RS 545.63-64 og RS 580)

Dette gir en oppsummering av revisors oppgaver. Generelt skal revisor som nevnt vurdere hensiktsmessighet, rimelighet og konsistens av ledelsens vurderinger. Utgangspunktet for revisors konklusjon finner vi i RS 540.26. Det heter (uthevet skrift i standarden):

«Dersom forskjellen er forsvarlig, for eksempel fordi beløpet i årsregnskapet er innenfor et område av akseptable utfall, vil det ikke kreve justeringer.»

Forordet til standarder for kvalitetskontroll, revisjon, begrenset revisjon, attestasjonsoppdrag og beslektede tjenester forklarer forskjellen mellom paragrafer i revisjonsstandardene skrevet med uthevet skrift og annen skriftType. I paragraf 25 fremgår det at paragrafer med uthevet skrift angir såkalte grunnleggende prinsipper og nødvendige revisjonshandlinger i motsetning til ulike veiledninger. Det vises også til RS 200.6-14 om gjennomføring av revisjonen og revisjonens omfang.

Spørsmålet blir derfor hva som er «innenfor et område av akseptable utfall». Det er oppsiktsvekkende lite veiledning å finne i revisjonsstandardene for å bestemme et slikt intervall av akseptable ufall. Det må være rimelig å ta utgangspunkt i det regnskapsmessige pålitelighetsintervallet. Dernest må det vurderes om verdivurderingene er tilstrekkelig grundige. Det argumenteres foran for at IFRS tillater relativt grove estimater. Etter min vurdering åpner kravene til revisjonsbevis for en utvidelse av intervallet. For virkelig verdi-vurderinger er RS 545.49 sentral. Det heter (ikke uthevet skrift i standarden):

«For poster som er vurdert av foretaket ved bruk av en vurderingsmodell, forventes det ikke at revisor skal erstatte foretaksledelsens skjønn med sitt. Revisor gjennomgår snarere modellen og vurderer hvorvidt den er hensiktsmessig, og om forutsetningene som er benyttet er rimelig.»

Det er i realiteten ingen vesentlig forskjell mellom de nevnte formuleringene i RS 540 og RS 545. Det er imidlertid viktig å presisere at det åpnes for et vesentlig skjønnselement. ISA 540 (gjelder fra 2010) gir imidlertid ytterligere veiledning. For det første skilles det mellom regnskapsestimat og revisors akseptable intervall, ISA 540.7. Det akseptable intervallet drøftes nærmere i ISA 540.93-94. Det uttrykkes der en ambisjon om at intervallet i utgangspunktet bør snevres inn tilsvarende vesentlighetsgrensen. Her får vi altså en vanskelig vurdering av hva vesentlighet er for en slik usikker regnskapsstørrelse. Dersom det ikke er mulig, må estimatet behandles som en vesentlig risiko, RS 330 Revisjonshandlinger for å håndtere risiko, omtale over i RS 545.33.

Revisor har videre oppgaver i forhold til misligheter. Det heter i RS 240.8 vedrørende uredelig regnskapsrapportering:

«Uredelig regnskapsrapportering involverer tilsiktet feilinformasjon, herunder utelatelse av beløp eller tilleggsopplysninger i regnskap, for å villede regnskapsbrukerne. Uredelig regnskapsrapportering kan innebære:

  • Manipulasjon, forfalskning (herunder dokumentforfalskning) eller endringer av regnskapsregistre eller underbyggende dokumenter som regnskapet er utarbeidet på grunnlag av.

  • Uriktig rapportering i eller tilsiktede utelatelser fra regnskapet av hendelser, transaksjoner eller annen informasjon av betydning.

  • Tilsiktet feilaktig anvendelse av regnskapsprinsipper vedrørende beløp, klassifisering, presentasjon eller tilleggsopplysninger.»

Et sentralt spørsmål er om feilinformasjonen er tilsiktet eller ikke. Dette vil ofte være vanskelig å avgjøre, også RS 240.18, siste setning. Det er imidlertid nødvendig å se etter ulike indikasjoner. Det heter i RS 240.10, andre setning:

«Slik styring av resultatet kan begynne med at ledelsen foretar mindre alvorlige handlinger eller utilbørlig justering av forutsetninger og endringer av skjønnsmessige vurderinger.»

I RS 240.80 fremgår det at uredelig regnskapsrapportering ofte oppnås gjennom tilsiktede, uriktige regnskapsestimater. Det kreves også at revisor vurderer om det foreligger systematiske feilvurderinger i flere estimater. I paragraf 81 kreves det at revisor vurderer omstendighetene som frembringer en manglende objektivitet. Her støter man igjen på kravet om objektivitet, jf. kommentarer foran. I vurdering av virkelig verdi og andre usikre estimater vil man ofte være avhengig av ledelsens forventninger og vurderinger, jf. krav til uttalelser fra ledelsen i RS 580. Denne avhengigheten av ledelsen er et problem som det ofte ikke vil være så lett å gjøre noe med. I populærlitteraturen omtales ofte ulike former for resultatstyring som «Big Bath» og «Smoothing». Det må imidlertid erkjennes at det er iboende begrensninger ved revisjon når det gjelder misligheter, RS 240.17-20.

Revisor må kunne sies å ha et relativt begrenset ansvar for å overprøve ledelsens skjønnsmessige vurderinger knyttet til selve den regnskapsførte størrelsen eller oppdage uredelig regnskapsrapportering. Med utgangspunkt i RS 540 og RS 545 vil revisor normalt begrense sin revisjon til en forståelse og vurdering av foretakets prosesser og gjennomgåelse av foretakets beregninger, inkludert vurdering av modeller og forutsetninger, samt eventuelt etterfølgende hendelser. I praksis skal det ut fra en kost/nytte-vurdering svært mye til før revisor utarbeider et selvstendig estimat eller involverer eksterne eksperter. Derimot vil oftere interne eksperter anvendes. Involveres eksterne eksperter, må det gjøres en vurdering av objektivitet i tillegg til kompetanse. Man må sikre seg mot at uttalelser fra ekspert kan oppfattes som bestillingsverk.

2.5 Tilsynsmyndigheter og andre

Regnskapstilsynet har implementert samtlige av «the Committee of European Securities Regulators (CERS)»-prinsipper. Standarden er imidlertid ikke særlig tydelig på hvilke typer problemstillinger som er egnet for regnskapskontroll. Tilsynsmyndighetenes overordnede oppgave er å bidra til et mest mulig effektivt kapitalmarked. Det må derfor etableres en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom regnskapsavleggere, revisorer og tilsynsmyndigheter. Andre aktører, som finansanalytikere, kredittvurderingsselskaper, banker og andre investorer, bør også gjennom kritiske analyser og vurderinger yte et bidrag til et effektivt kapitalmarked.

Tilsynsmyndighetene bør kunne benytte både preventive og oppdagende tiltak. Dersom tilsynsmyndighetene ser en uheldig utvikling, må det forventes at de sier ifra. Tilsynsmyndighetene bør også stille kritiske spørsmål for å overvåke om regnskapsavleggere og revisorer har gjort en profesjonell vurdering.

Det er vanskelig å se for seg at tilsynsmyndighetene bør ha et mer omfattende ansvar enn regnskapsavleggerne og revisorene. Dette har sammenheng både med hva som er en realistisk ressursinnsats, og hva som vil være en hensiktsmessig arbeidsdeling. En mer omfattende rolle vil forstyrre samspillet mellom aktørene. Ikke minst må det være viktig at tilsynsmyndighetene ikke unødvendig svekker tilliten til revisorene. En viktig oppgave for tilsynsmyndighetene vil være å bidra til å styrke regnskapsavleggernes og revisorenes muligheter for å utøve et profesjonelt skjønn.

Tilsynsmyndighetene må som et utgangspunkt akseptere at pålitelighetsintervallene i mange tilfeller vil være store, og at en profesjonell skjønnsutøvelse av regnskapsavleggerne og revisorene vil innebære at flere ulike estimater vil måtte anses som akseptable. Tilsynsmyndighetene bør i så fall ikke erstatte regnskapsavleggernes og revisorenes skjønn med sitt. I praksis vil dette innebære at de i de fleste tilfeller ikke vil kunne overprøve regnskapsavleggernes og revisorenes vurderinger. Tilsynsmyndighetene må naturligvis gripe inn dersom det anses som sannsynlig at regnskapsavleggerne og revisorene ikke har utført sine oppgaver, og det foreligger indikasjoner på uredelig regnskapsrapportering, RS 240.

Lignende synspunkter fremkom også nylig på konferansen 2007 AICPA National Conference. Det heter i en oppsummering fra Ernst & Young:

«SEC Commissioner Kathleen Casey discussed her view that the current legal and regulatory environment, and the complexity of the financial reporting systems, ’reduce the proper incentives for the use of greater professional judgment and more focused attention on providing relevant and useful information to investors’. Commissioner Casey acknowledged, ’The simple truth is that there exist a legitimate fear of being second-guessed by regulators and private litigants and that this fear is a natural inhibitor to the proper exercise of professional judgment.’»

I den samme oppsummeringen fra Ernst & Young oppsummeres uttalelser fra styreformannen i AICPA Randy Fletchall på konferansen:

«In turn, however, regulators and the legal system must be able to respect good-faith professional judgments - judgments that are rational, well-considered, and documented.»

Det bør tilsvarende være slik at det skal mye til før domstoler, bostyrer, granskningsutvalg og lignende skal kunne overprøve regnskapsavleggernes og revisorenes skjønn.

3 Avslutning

Det er verdt å understreke at synspunktene over ikke bare er relevante i forhold til IFRS, men også i all hovedsak for god regnskapsskikk i Norge. Ikke minst bør det være relevant i forhold til den pågående debatten om regnskapsmessig behandling av konserninterne omorganiseringer.

Når det gjelder virkelig verdi og andre regnskapsestimater, vil det kunne være forskjell mellom kravene i IFRS og andre rettsområder. Det kan typisk være selskapsrettslige og skatterettslige områder. Det er også kommentert i diskusjonsnotatet fra IASB om virkelig verdi-måling del 2, side 73 punkt C50.

Litteratur

Litteraturen det vises til i artikkelen, er:

  • Valuation - Measuring and Managing the Value of Companies (VAL), Tim Koller, Marc Goedhart og David Wessels, McKinsey & Company, 4. utgave, 2005

  • Triumph of the Optimist: 101 Years of Global Investment Returns (TO), Elroy Dimson, Paul Marsh, Mike Staunton

  • Damodaran on Valuation (DAM), Aswath Damodaran 2. utgave, 2006

  • Investment Philopsophies (IP), Aswath Damodaran, 2003

  • Investment Valuation (IV), Aswath Damodaran, 2. utgave, 2001

  • Financial Theory and Corporate Policy (FTCP), Copeland, Weston, Shastri, 4. utgave, 2005

  • Modern Portfolio Theory and Investment Analysis (MP), Edwin J. Elton, Martin J. Gruber, Stephen J. Brown, William N Goetzmann, 7. utgave, 2007

  • Intangibles - Management, Measurement, and Reporting (INT), Baruch Lev, 2001

  • Kravsetting, lønnsomhetsmåling og verdivurdering (KLV), av Frøystein Gjesdahl og Thore Johnsen, 1999

  • «Depreciation Accounting and Evaluation of Decisions and Performance», P.W. Bell, i Analyser og perspektiver i bedriftsøkonomi, Festskrift til C.J. Norstrøm, 1996

  • The Analysis and Use of Financial Statements (AFS), Gerald I. White, Ashwinpaul C. Sondhi, Dov Fried, 3. utgave, 2002

  • Financial Statement Analysis and Security Valuation (FSASV), Stephan H. Penman, 2. utgave, 2003

  • Business Analysis & Valuation (BAV), Kristhna Palepu, Viktor Bernard, Paul Healy, 1996

  • Behavioural Finance (BF) - Insights into Irrational Minds and Markets, James Montier, 2002

  • Financial Economics (FE), Brian Kettel, 2001

  • Credit Risk Measurement (CRM), Anthony Saunders, 1999

  • Credit Derivative Strategies (2007), redigert av Rohan Douglas, Bloomberg.

  • Norges Bank Staff Memo 2005/10 og 2006/7

  • The Black Swan - The impact of the Highly Improbable, Nassim Taleb, Random House (2007)

  • More Than You Know - Finding Financial Wisdom in Unconventional Places, Michael J. Mauboussin, Columbia Business School, 2008

  • Revisjon og Regnskap, nummer 7.2005 - jubileumsdel, artikkel av professor Atle Johnsen

  • Accounting Theory, Vernon Kam, 2. utgave, 1990

  • IAS 1 Presentasjon av finansregnskapet

  • IAS 8 Regnskapsprinsipper, endringer i regnskapsestimater og feil

  • IAS 11 Anleggskontrakter

  • IAS 16 Eiendom, anlegg og utstyr

  • IAS 19 Ytelser til ansatte

  • IAS 36 Verdifall

  • IAS 37 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler

  • IAS 38 Immaterielle eiendeler

  • IAS 39 Finansielle instrumenter - innregning og måling

  • IFRS 3 Virksomhetssammenslutninger (inkludert også standard vedtatt i januar 2008)

  • IFRS 7 Finansielle instrumenter - opplysninger

  • IASBs Konseptuelle rammeverk

  • IASBs Diskusjonsnotat om virkelig verdi-måling

  • RS 200 Formål om generelle prinsipper for revisjon av regnskaper

  • RS 240 Revisors oppgaver og plikter til å vurdere misligheter ved revisjon av regnskaper

  • RS 540 Revisjon av estimater

  • RS 545 Revisjon av måling av og opplysninger om virkelig verdi

  • ISA 540 Auditing Accounting Estimates, including Fair Value Accounting Estimates, and Related Disclosures (gjelder fra 2010)

  • AICPA Guide For Prospective Information