Regnskapsføring av finansiell leasing

- Verdimåling og periodisering (Del 3)#Artikkelen er del av en artikkelsamling som utgjør HAS-utredning i bedriftsøkonomisk analyse ved Norges Handelshøyskole. De øvrige deler av utredningen består av artiklene: Rentebegrepet i skatte- og regnskapslovgivningen, Skatterett nr. 4-1999 og nr. 1-2000 og Leasing - Praktisk økonomi og finans nr. 4-2000. Veileder for utredningen har vært professor Atle Johnsen.

NRS 14 og IAS 17 inneholder få bestemmelser om endring av regnskapsestimat. NRS 14 er på enkelte punkter i strid med både bestemmelsene i regnskapsloven og den internasjonale standarden om leasing. Samlet skaper det fortolkningsproblemer.

(50) er siviløkonom fra NHH 1977, cand. jur. fra UiB 1985, fikk advokatbevilling i 1987 og besto høyere revisoreksamen i 1992. Han har bl.a. vært medlem av regnskapslovutvalget som utredet regnskapsloven av 1998, og deltok i prosjektgruppen som laget utkastet til NRS 14. Han har ca. 20 års erfaring med leasing.

Assisterende direktør

Eilert Molstad

DnB Finans

Når løsningen blir forskjellig, kan det stilles spørsmål ved om regnskapsføring av finansiell leasing skal være forankret i det konseptuelle rammeverket til IASB (= grunnleggende regnskapsprinsipper# Jf. rskl. kap. 4.), i IAS 17 eller i NRS 14. I artikkelen konkluderes det med at norske regnskapspliktige bør innrømmes en betydelig frihet mht. verdimåling og periodisering av finansiell leasing. Forutsetningen er imidlertid at man er konsekvent i valget mellom de alternativer som foreligger. Artikkelen tar opp de mest sentrale valgalternativene. Løsningsforslagene er oppsummert i en oversiktsmatrise.

Del 1 og 2 av artikkelen er publisert i RR nr. 7/2001 og RR nr. 8/2003.

Den norske regnskapsstandarden NRS 14 - Leieavtaler bygger i all hovedsak på IAS 17 - Leases. Den internasjonale regnskapsstandarden om leasing ble til før utviklingen av det konseptuelle rammeverket til IASB. De endringer som har vært foretatt i IAS 17 de senere årene, har kun vært av kosmetisk art. IAS 17 er således ikke forankret i det konseptuelle rammeverket og representerer et avvik fra dette. Tilsvarende er flere av løsningene i NRS 14 reelt sett unntak fra grunnleggende regnskapsprinsipper. Hverken IAS 17 eller NRS 14 er følgelig forankret i eksisterende rammeverk. Standardene representerer på viktige områder snarere brudd med overordnede prinsipper for regnskapsføring. Dette er en situasjon som brukerne av regnskapsinformasjon fra børsnoterte foretak ikke vil kunne leve med over tid.

På denne bakgrunn har IASB nedsatt en prosjektgruppe som skal utarbeide forslag til ny regnskapsstandard for leieavtaler. Prosjektgruppens mandat er å komme frem til ett felles sett med regler for regnskapsføring av alle leieavtaler. Utgangspunktet for gruppens videre arbeid er IASCs diskusjonsnotat «Leases: Implementation of a New Approach» som ble utgitt i februar 2000. Det forventes at gjeldende regnskapspraksis, som legger til grunn ulik behandling av finansiell og operasjonell leasing, om noen år vil bli avløst av en ny IFRS-standard som bygger på New Approach/IASBs konseptuelle rammeverk. Skillet mellom finansiell og operasjonell leasing vil da opphøre.

6. God regnskapsskikk og NRS 14-leieavtaler

6.1 Bakgrunn

Norsk RegnskapsStiftelse nedsatte våren 1999 en gruppe som skulle utarbeide forslag til ny norsk regnskapsstandard om leieavtaler. Gruppens forslag forelå våren 2000. I avveiningene mellom grunnleggende regnskapsprinsipper og IAS 17 la utredningsgruppen betydelig vekt på bestemmelsene i regnskapsloven. Under den videre behandling i fagorganet i Norsk RegnskapsStiftelse ble det imidlertid bestemt at man i større grad skulle inkorporere bestemmelser fra IAS 17 i den norske standarden. Bl.a. tillot man - i motsetning til arbeidsgruppens forslag - bruk av implisitt rente. I NRS 14 er prinsippet om at norske regnskap skal avlegges i overensstemmelse med grunnleggende regnskapsprinsipper blitt nedtonet til fordel for ønsket om harmonisering av norsk regnskapspraksis til den internasjonale regnskapsstandarden om leasing. Slike avveininger utgjør en legitim og viktig del i prosessen rundt tilblivelsen av regnskapsstandarder. Begge tilnærmingsmetodene ligger derfor innenfor gjeldende rammer for norsk standardsetting.

Norsk standardsetting må imidlertid være i overensstemmelse med bestemmelsene i regnskapsloven. Den norske regnskapsloven er en moderne lov, og dette kan skape problemer når man forsøker å inkorporere eldre IAS-standarder i norsk rett. Argumentet mot en for omfattende harmonisering til den internasjonale regnskapsstandarden for leasing er da også at IAS 17 ikke er i samsvar med IASBs konseptuelle rammeverk. En norsk standard som tar utgangspunkt i IAS 17, vil derfor lett komme i konflikt med grunnleggende regnskapsprinsipper. Enkelte av utredningsgruppens forslag ble derfor stående. Dette gjelder bl.a. verdsettelse ved bruk av alternativ lånerente (transaksjonsprinsippet/virkelig verdi) og prinsippet om at kun tapet, og ikke hele den formelle restverdigarantien, inngår i definisjonen av leie.

Avvik fra grunnleggende regnskapsprinsipper og IAS 17

Som nevnt, kan det reises spørsmål om NRS 14 på enkelte punkter fullt ut kan anses for å være sammenfallende med grunnleggende regnskapsprinsipper. Begrunnelsen for at man i noen tilfeller valgte å fravike lovens krav, var nettopp ønsket om harmonisering til IAS 17. Adgangen som leietaker har til forserte avskrivninger på eiendelen, må anses som det mest fremtredende eksempelet her. På andre områder har man ved utformingen av standarden tatt utgangspunkt i bestemmelsene i regnskapsloven slik at NRS 14 i noen grad avviker fra IAS 17. Utredningsgruppens forslag ble da stående. Det er i disse tilfellene NRS 14 om leieavtaler har klare likhetstrekk med IASBs konseptuelle rammeverk som New Approach er utledet fra. Endelig foreligger det løsninger som hverken kan sies å være i overensstemmelse med bestemmelsene i regnskapsloven eller IAS 17 og tilsvarende standarder. Disse siste, avvikende løsningene skyldes misforståelser.

Oppsummert kan det konkluderes med at det foreligger rom for forbedringer. For brukerne må den norske standarden fremstå som vanskelig tilgjengelig når den dels inneholder bestemmelser som skyldes misforståelser, dels er utformet med utgangspunkt i moderne prinsipper nedfelt i regnskapsloven og dels er basert på bestemmelser i IAS 17. Standarden er m.a.o. ikke konsistent i valget av løsninger. Denne mangel på konsistens skaper fortolkningsproblemer og gir rom for misforståelser. Et eksempel på dette siste er at det har vært hevdet at regnskapsføring av leasing vil kunne bli forskjellig dersom man tar utgangspunkt i en balanseorientert IASB-tilnærming sammenholdt med hva som blir løsningen ved anvendelse av grunnleggende regnskapsprinsipper.# Jf. Steinar Sars Kvifte, De grunnleggende regnskapsprinsippene i et nytt regnskapsregime, RR 3/2003 s. 14 flg. Gjennomgangen i denne artikkelen viser at det ikke foreligger noen materiell forskjell mellom det konseptuelle rammeverket til IASB og norsk regnskapslovgivning. Det er i stedet den norske og de internasjonale standardene om leasing som mangler en tilfredsstillende prinsipiell forankring. Usikkerheten mht. valg av løsning blir spesielt fremtredende når man står overfor spørsmål knyttet til verdimåling og periodisering.

6.2 Bestemmelser som det er knyttet usikkerhet til

6.2.1 Innledning

Som vist i kap. 5.2.2 og 5.2.3, er det kun bestemmelsene om leietakers nedskrivningsplikt på eiendelen og utleiers plikt til nedskrivning på ugarantert restverdi som kan anses som regler om endring av regnskapsestimat i IAS 17. Når gjennomføring av estimatendringer ikke er berørt, kan dette forklares med at det ikke foreligger noe behov for å endre det opprinnelige estimatet på eiendelen og gjelden. Endring i nominell kontantstrøm vil normalt være definert som variabel leie, og endring i markedsrenten har ingen betydning så lenge finanskostnadene fastsettes og periodiseres med utgangspunkt i implisitt rente. Utgangspunktet ved bruk av IAS 17 er at transaksjonsprisen er fastsatt en gang for alle, mens etterfølgende endringer i nominell kontantstrøm og effekten av renteendringer skal resultatføres som variabel leie.

I dag vil nok de fleste være enige i at IAS 17 representerer en relativt primitiv tilnærming til grunnleggende regnskapsprinsipper. Da standarden i sin tid ble utformet, var imidlertid balanseføring av finansiell leasing ansett for å være et stort fremskritt. Sett i historisk perspektiv yter man ikke standarden rettferdighet hvis man ensidig vurderer den opp mot bestemmelsene i regnskapsloven og den regnskapsfaglige innsikt vi i dag har.

Når NRS 14, i motsetning til IAS 17, inneholder enkelte bestemmelser om endring i regnskapsestimat, skyldes dette at den norske utredningsgruppen foreslo regler om dette. Utredningsgruppen tok imidlertid utgangspunkt i grunnleggende regnskapsprinsipper, mens fagorganet i Norsk RegnskapsStiftelse i større grad ønsket å tilpasse den norske standarden til IAS 17. Under arbeidet med den norske standarden ble det følgelig foretatt endringer i utredningsgruppens forslag. En del av de endringene som ble foretatt, skyldes imidlertid etter mitt syn misforståelser. Konkret gjelder dette reglene om inflasjonsjustert leie i NRS 14 pkt. 54 og virkningen av endring i markedsrenten i NRS 14 pkt. 57 og 58. Tilsvarende bestemmelser finnes ikke i IAS 17. Det er særlig disse bestemmelsene i NRS 14 som strider så vel mot IAS 17 som grunnleggende regnskapsprinsipper.

6.2.2 Behandling av inflasjonsjustert leie

NRS 14 pkt. 54 fastslår at fremtidig, forventet leiejustering som skyldes bestemmelser om prisindeksering, skal estimeres og inngå i leiebetalingene ved fastsettelse av transaksjonspris. I NRS 14 pkt. 15 hevdes det at det er uklart hvordan slike endringer i leiebetalingene skal behandles i henhold til IAS 17. Tar man utgangspunkt i standardens ordlyd, kan det imidlertid ikke være særlig tvil om at all indeksering pr. definisjon vil være variabel leie etter IAS 17. Forventet fremtidig prisjustering av leien skal da ikke medtas ved måling av transaksjonen.

Som det fremgår av gjennomgangen i kapittel 5.2.2, er den løsningen som er valgt i NRS 14 pkt. 54, tilnærmet sammenfallende med tilsvarende bestemmelse i den amerikanske standarden. I det amerikanske sammenligningsprosjektet mellom FAS og IAS-standardene uttrykkes det imidlertid tvil om den amerikanske løsningen er i konflikt med IAS 17.# Jf. The IASC-U.S. Comparison Project, Chapter 12 pkt. 17. Konklusjonen i sammenligningsstudien er m.a.o. at det kan foreligge en forskjell i håndteringen av indekseringsklausuler i FAS 13 sammenlignet med IAS 17. Når det ikke klart konkluderes med at slike forskjeller foreligger, må dette etter mitt syn ses som en pragmatisk tilnærming til problemstillingen. Det er en fordel om foretakene kan slippe å omarbeide regnskap avlagt etter US GAAP. Harmonisering på slikt grunnlag vil ha betydning for norske selskap som er børsnoterte i USA. Dette er imidlertid noe annet enn å påtvinge norske regnskapspliktige den amerikanske løsningen slik NRS 14 pkt. 54 kan gi inntrykk av. Det norske utgangspunktet har tross alt vært harmonisering til IAS 17 og ikke til FAS 13.

Prisindeksering inngår ikke i implisitt rente etter IAS 17

Begrunnelsen for at NRS 14 i noen grad medtar effekten av prisindekser i definisjonen av leiebetalinger, antas å være hensynet til riktig måling av transaksjonsprisen for eiendelen.# Jf. bl.a. Dyrkorn/Klette RR 1/2000 kap. 4.1.1 siste avsnitt. Sistnevnte må skyldes en misforståelse. Den implisitte renten er en funksjon av kjøpsprisen og de verdier man definerer som leiebetalinger. Variabel leie inngår ikke i leiebetalingene. Implisitt rente kjennetegnes ved at den er frikoblet fra markedsrenten og derved også fra inflasjonsforventningen. Som vist i kapittel 4 innebærer norske rammebetingelser at avviket mellom implisitt rente og lånerenten kan bli meget betydelig. På den annen side vil inflasjonsforventningen definisjonsmessig alltid være innbakt i den alternative lånerenten.

Når det må antas å foreligge forskjeller mellom IAS 17 og FAS 13 mht. indeksering, kan dette etter mitt syn forklares med at kriteriene for balanseføring ikke er sammenfallende i de to standardene. Så vel IAS 17 som NRS 14 legger til grunn kvalitative vurderinger fremfor sjablonregler når man skal ta standpunkt til om leieavtalen er finansiell. Videre er måling med implisitt rente preferert løsning etter IAS 17. Størrelsen av den implisitte renten avhenger selvsagt av hvorvidt indekseringen inngår i leiebetalingene eller ikke, men noen vesentlig betydning for avgjørelsen av om avtalen er finansiell eller operasjonell har dette ikke. Den implisitte renten er en funksjon av de kontantstrømmer som er grunnlaget for fastsettelse av renten. Finner målingen sted ved bruk av implisitt rente, er renten og kontantstrømmene uttrykk for ett og samme forhold. Transaksjonsprisen for eiendelen er låst, og nåverdien av leieavtalen blir ikke påvirket av om indekseringen inngår i definisjonen av leiebetalingene eller ikke.

Etter FAS 13 er utgangspunktet motsatt

Etter FAS 13 avhenger klassifikasjonen av avtalen som finansiell leasing av nærmere fastsatte sjablonkriterier. Det mest fremtredende er her kriteriet om at leieavtalene er operasjonelle når nåverdien av leiebetalingene er lavere enn 90% av verdien ved et tilsvarende kjøp. Utgangspunktet for målingen etter FAS 13 er leietakers alternative lånerente. Betalingsstrømmene må da inkludere inflasjonsforventingen for at målingen skal bli konsekvent gjennomført. I motsatt fall ville man under et FAS 13-regime risikert at særlig lange leieavtaler feilaktig kunne blitt klassifisert som operasjonelle som følge av valget av (en høy) neddiskonteringsfaktor.

Prisindeksering - Betydning for klassifikasjon som finansiell/operasjonell lease

Spørsmålet om prisindeksering skal inngå i leiebetalingene, blir etter dette primært et spørsmål knyttet til klassifikasjon som hhv. finansiell eller operasjonell leasing. Ved bruk av implisitt rente får indeksering av kontantstrømmen ingen innvirkning på spørsmålet om balanseføring da nåverdien av transaksjonen blir upåvirket. Det motsatte vil være tilfellet under FAS 13. Det er spørsmålet om klassifikasjon, og ikke hensynet til en pålitelig måling av transaksjonsverdien, som synes å være det mest fremtredende trekket ved så vel IAS 17 som FAS 13.

Inkonsistent mellomløsning

I motsetning til verdsettelse ved inngåelsen av kontrakten skal forskjellen mellom de faktiske og estimerte leiene resultatføres som variabel leie etter NRS 14 og FAS 13. Den norske og amerikanske standarden representerer her en inkonsistent mellomløsning sammenholdt med den løsningen som må antas å være i samsvar med IAS 17. NRS 14 og FAS 13 legger til grunn ett verdsettelsesprinsipp på transaksjonstidspunktet (inklusive forventet prisstigning) og et annet for etterfølgende regnskapsperioder (der ny informasjon om prisforventningen ikke lenger hensyntas). Med unntak av NRS 14 er det imidlertid et fellestrekk ved alle de etablerte regnskapsstandardene at det normalt ikke stilles krav til at ny og bedre informasjon skal hensyntas ved vurdering av eiendelen og gjelden. Betydningen av estimatfeil, som følge av at man har sett bort fra regnskapslovens krav til bruk av beste estimat, må antas å ville øke over kontraktens levetid. Etter NRS 14 og FAS 13 kan den variable leien bli negativ (= kostnadsreduksjon). Ser man bort fra deflasjonsscenariet, er dette utfallet i praksis ikke mulig etter IAS 17 og utenkelig under New Approach.

Etter mitt syn må man være konsekvent i valget av løsning. Måles transaksjonsprisen ved bruk av implisitt rente, burde den samlede effekten av rentereguleringsklausuler og prisindeksering i prinsippet medføre at renten rekalkuleres. Dette synes imidlertid ikke å være gjennomført i praksis. Alternativt kan indekstillegg uten unntak behandles som variabel leie i tråd med IAS 17. Ved måling ved bruk av alternativ lånerente, bør forventet prisutvikling inngå ved fastsettelsen av transaksjonspris. Ny informasjon mht. fremtidige leiebetalinger skal da inngå som en justering av transaksjonsprisen for eiendelen og gjelden. Dette er løsningen under New Approach. Hensynet til harmonisering mot dagens praksis internasjonalt, tilsier imidlertid at man også i disse tilfellene bør akseptere resultatføring som variabel leie slik tilfellet er etter FAS 13. Føring av avviket som en korreksjon i finanskostnader, slik tilfellet er etter den britiske standarden SSAP 21, er derimot neppe tillatt etter IAS 17.# Jf. kap. 5.2.2 der det fremgår at implisitt rente er definert forskjellig i de nasjonale leasingstandardene.

Det er uheldig at man ved utformingen av NRS 14 pkt. 54 ensidig synes å ha lagt til grunn den løsningen som er valgt i FAS 13. Bestemmelsen må forstås ut fra de særegne transaksjonskriteriene som er nedfelt i den amerikanske standarden. Vi står følgelig overfor en amerikansk særbestemmelse som ikke er alment gyldig. En ting er å tillate bruk av den amerikanske løsningen, noe annet vil det være å påby denne så lenge det er vanskelig å finne støtte for resultatet hverken i IAS 17 eller i grunnleggende regnskapsprinsipper.

Manglende innbyrdes sammenheng i NRS 14

Utformingen av NRS 14 pkt. 54 må etter dette antas å bygge på en misforståelse. Som vist i kap. 6.2.3 er det heller ingen innbyrdes sammenheng mellom vurderingsreglene ved endring i leiebetalingene i NRS 14 pkt. 54 og de korresponderende bestemmelsene om endring i markedsrenten, jf. NRS 14 pkt. 57 og 58. Samlet tilsier dette at det etter mitt syn må utvises en betydelig fleksibilitet ved anvendelsen av disse bestemmelsene i NRS 14.

Valgfrihet

Foretak som avlegger regnskap etter IAS/IFRS, må etter dette kunne behandle all indeksering som variabel leie også i det norske regnskapet. På den annen side kan det ikke være et overordnet mål at norsk standardsetting skal redusere informasjonsverdien i regnskapet. Norske regnskapspliktige, som ønsker å avlegge et regnskap basert på grunnleggende regnskapsprinsipper og IASBs konseptuelle rammeverk, bør medta inflasjonsforventningen ved måling av transaksjonsverdien. Effekten av estimatendringer som skyldes ny informasjon, skal da justeres mot verdien av eiendelen og gjelden. Løsningen i NRS 14 pkt. 54 må imidlertid kunne aksepteres dersom foretaket er børsnotert i USA og ønsker å begrense forskjellene i forhold til US GAAP. Løsningene slik de fremstår i IAS 17 og FAS 13, er imidlertid ikke i samsvar med grunnleggende regnskapsprinsipper. Vi står m.a.o. overfor valg mellom flere ulike løsninger hvor samtlige må aksepteres som god regnskapsskikk inntil en ny IFRS-standard basert på New Approach foreligger.

6.2.3 Betydningen av en endring i markedsrenten for lån

IAS 17 har ingen bestemmelser om behandling av urealisert gevinst eller tap på gjelden ved endringer i markedsrenten. I NRS 14 pkt. 57 og 58 er det derimot inntatt bestemmelser om dette. Bestemmelsene bygger på vurderingsreglene for gjeld, jf. rskl. § 5-13.#Regelen i RSKL. § 5-13 er foreslått opphevet, jf. NOU 2003:23 kap. 10.6.5. Dette innebærer at leietaker ifølge NRS 14 vil kunne velge å resultatføre urealisert tap - men ikke urealisert gevinst - på gjelden, når verdiendringen skyldes endring i markedsrenten.

Manglende samordning

Siden inflasjonsforventningen alltid vil være reflektert i markedsrenten for lån, kan det ikke være riktig at endringer i denne uten videre gir opphav til gevinst/tap på gjelden. Løsningen krever at man samtidig må korrigere for virkningen av indekseringsbestemmelser i leasingavtalen. NRS 14 pkt. 54 stiller imidlertid tilsynelatende krav til at slike estimatavvik skal føres som variabel leie. Løsningen som oppstilles i NRS 14 pkt. 57 og 58 er m.a.o. ikke samordnet med indekseringsbestemmelsen i pkt. 54.

Brudd med IAS 17

Er gjelden verdsatt uavhengig av markedsrenten, slik tilfellet er ved bruk av implisitt rente, vil ikke en etterfølgende endring i lånerenten gi opphav til urealisert gevinst og tap. Etter IAS 17 skal endring i leiebetalingene som følge av renteendring resultatføres som variabel leie, jf. kap. 5.2.2. Bestemmelsene mht. renteendring og indeksering er m.a.o. identiske. Det må derfor legges til grunn at det ikke er anledning til å resultatføre «urealiserte tap» etter IAS 17 slik tilfellet tilsynelatende er etter NRS 14.

Brudd med FAS 13

Den amerikanske standarden har alternativ lånerente som preferert løsning for måling av transaksjonspris. Renten «fryses» imidlertid over leieperioden og effekten av renteendringer (på kontantstrømmen) resultatføres også her som variabel leie.

Brudd med grunnleggende regnskapsprinsipper/New Approach

Er transaksjonspris fastsatt ved bruk av alternativ lånerente, inngår renten som en integrert del i verdsettelsen av eiendelen og gjelden. Den prinsipielt riktige løsningen er at verdsettelse av gjelden ikke vil kunne skje uavhengig av en tilsvarende justering i transaksjonspris for eiendelen. Er regnskapet avlagt etter grunnleggende regnskapsprinsipper og IASBs konseptuelle rammeverk, vil en endring i markedsrenten følgelig ikke gi seg utslag i urealisert gevinst eller tap på gjelden. Denne prinsipielle innfallsvinkelen tilsvarer den anbefalte løsningen under New Approach. Under New Approach finnes det også en alternativ løsning der urealisert gevinst/tap resultatføres umiddelbart. Begge løsningene er mulige etter den norske bestemmelsen om estimatendringer, jf. rskl. § 4-2 annet ledd. Vurderingsreglene for gjeld, slik det legges opp til i NRS 14, jf. rskl. § 5-13, kommer derved ikke til anvendelse under New Approach.

Lite aktuelt at transaksjonsprisen er kjent

Konklusjonen blir at NRS 14 pkt. 57 og 58 hverken kan anses for å være i samsvar med internasjonal praksis, der estimatavvikene føres som variabel leie, eller med IASBs konseptuelle rammeverk representert ved New Approach. Av drøftelsen i kapittel 5.1.2 og 5.1.4 fremgår det at det utelukkende er de tilfeller der transaksjonsverdien for leieavtalen er kjent, at vurderingsreglene for gjeld kan få anvendelse på leasing. Slike leieavtaler forekommer svært sjelden. Eksempelet i kapittel 4 viser at leasingforpliktelsene heller ikke bedriftsøkonomisk kan anses som ordinære gjeldsforpliktelser. Koblingen til rskl. § 5-13 i NRS 14 savner derved så vel en regnskapsfaglig som en bedriftsøkonomisk begrunnelse.

Ifølge NRS 14 pkt. 59 skal leieforpliktelsen klassifiseres som «Øvrig langsiktig gjeld». Føringene i NRS 14 må ses på bakgrunn av at den norske standarden ved en feil bygger på vurderingsreglene for gjeld. Korrekt klassifikasjon iht. grunnleggende regnskapsprinsipp og IASBs konseptuelle rammeverk skal være «Andre avsetninger for forpliktelser». Sistnevnte vil være i overensstemmelse med henvisningen til rskl. § 7-21 i NRS 14 pkt 61.#Dyrkorn/Klette hevder på sin side at det er NRS 14 pkt. 61 som ikke er korrekt, jf. RR nr. 1/2001 pkt. 5. Dette synet har som nevnt hverken støtte i bedriftsøkonomiske realiteter, grunnleggende regnskapsprinsipper eller i de eksisterende internasjonale standardene.

Oppsummert innebærer dette at norske regnskapspliktige skal se bort fra bestemmelsene om endring i markedsrenten og klassifikasjon av leieforpliktelsen, jf. NRS 14 pkt. 57, 58 og 59. Avvik skal enten føres som variabel leie, slik reglene fortsatt er internasjonalt, eller korrigeres parallelt mot verdien av eiendelen og gjelden. Gjelden vises i balansen under D.I.3. «Andre avsetninger for forpliktelser».

6.3 Avvik som skyldes forskjeller i verdsettelse av restverdiansvar for leietaker

At manglende veiledning mht. fastsettelse av regnskapsestimat kan skape fortolkningsproblemer, fremgår også av artikkelen til Dyrkorn og Klette. Her hevdes det at tap på restverdigaranti stilt av leietaker ikke medfører endring i verdi på eiendelen og gjelden. I stedet justeres avskrivningsplanen for eiendelen slik at eiendelen får negativ utrangeringsverdi. Etter mitt syn må man ved vurdering av løsning ta utgangspunkt i hva som var det prinsipielle utgangspunktet ved den opprinnelige verdimålingen av avtalen.

Legger den regnskapspliktige til grunn verdsettelse ved bruk av implisitt rente, vil den opprinnelige transaksjonsprisen for eiendelen som hovedregel måtte anses for låst i leieperioden. I hovedsak, men som vi har sett med viktige unntak, bygger den regnskapsmessige tilnærmingen da på analogier til kjøp.

Bruk av implisitt rente ble tatt med i det avsluttende arbeidet med den norske standarden. Begrunnelsen var at man ikke ønsket å ekskludere løsninger som er i samsvar med IAS 17. Etter mitt syn må man trekke konsekvensen av dette synet slik at de prinsipper som er nedfelt i IAS 17, FAS 13, SSAP 21 mv., skal anvendes. Bestemmelsen i NRS 14 pkt. 56 om at endret estimat for tap ved oppfyllelse av restverdigaranti skal innarbeides som endring i avskrivningsplanen, må da tilpasses praksis internasjonalt.

Bestemmelsen i NRS 14 pkt. 56 har sitt utspring i grunnleggende regnskapsprinsipper og reglene slik disse kommer til uttrykk i New Approach. Regelen var opprinnelig ment å få anvendelse når alternativ lånerente er benyttet ved verdsettelsen.

På denne bakgrunn er jeg ikke enig i Dyrkorns og Klettes forslag til løsning ved tap på restverdigaranti. Forfatterne hevder at det har formodningen mot seg at det foreligger noe estimert garantitap allerede ved inngåelsen av avtalen. Dette medfører ikke riktighet.

Avvik fra IAS 17 - Samsvar med New Approach

I de tilfeller restverdien er garantert av leietaker, avviker NRS 14 fra IAS 17. I den norske standarden inngår kun det estimerte tapet og ikke - slik tilfellet er etter IAS 17 - hele det formelle garantibeløpet i leiebetalingene, jf. NRS 14 pkt. 8. Begrunnelsen for at man kun skal medta tapet, var at leasingavtaler som reelt sett er operasjonelle, ikke skal bli krevd balanseført. Etter New Approach#Jf. IASC Discussion Paper, February 2000, G4 +1 Position Paper, Leases: Implementation of a New Approach, pkt. 5.23 til 5.27. er det markedsverdien av garantien som skal medtas i leiebeløpet. Garantiomkostningen kan beregnes som differansen mellom formelt avtalt leievederlag og leien for en tilsvarende avtale uten garanti fra leietaker. Siden leiebetalingene i en avtale uten garanti vil være høyere enn med garanti, innebærer dette at det forventede garantitapet og utleiers risikotillegg skal medtas i transaksjonsprisen for leieavtalen. Med unntak av det stipulerte risikoleddet av garantien, samsvarer definisjonen av leiebetalinger i NRS 14 med New Approach.

I motsetning til IAS 17 vil man kun unntaksvis stå overfor leietakergaranterte restverdikontrakter som vil bli krevd balanseført etter NRS 14. Det er kun i de tilfellene der tapet ved inngåelsen av kontrakten må anses for å omfatte tilnærmet hele garantibeløpet, eller når restverdigarantien er satt svært lavt, at man etter den norske standarden står overfor en finansiell lease. Det finnes to hovedgrunner til at slike tilfeller kan oppstå. For det første kan partene formelt ha utformet kontrakten som en restverdikontrakt, mens de økonomiske realiteter er finansiell leasing. I så fall foreligger det et forsøk på å omgå regelverket. I andre sammenhenger kan restverdien tilsvare normal markedspris ved utløpet av avtaleperioden, mens individuelle forhold knyttet til leietakers bruk tilsier at tapet vil bli betydelig. Vi står da overfor rene kommersielle vurderinger der leietaker kan ha valgt å holde tilbake relevant informasjon overfor utleier. De individuelle forutsetningene mht. vurderingen av tapet vil m.a.o. kunne innebære asymmetrisk klassifikasjon og verdsettelse av avtalen under NRS 14.

Etter New Approach må det i tillegg avgjøres om det antatte garantitapet reelt sett er et substitutt for verdifall som følge av leietakers bruk, eller om man står overfor en garanti mot uventede svingninger i markedsverdi. Garantitap som i realiteten skyldes individuelle forhold mht. bruk, slik tilfellet er i avsnittet ovenfor, er variabel leie og skal i prinsippet ikke balanseføres.# Jf. IASC Discussion Paper, February 2000, G4 +1 Position Paper, Leases: Implementation of a New Approach, pkt. 5.22 note 24. I praksis vil det nok fremstå som vanskelig å gjennomføre et slikt skille mellom variabel leie og garantiomkostninger.

Justering i verdien av eiendelen og gjelden - Grunnleggende regnskapsprinsipper/New Approach

Konklusjonen er at i de tilfeller der en restverdikontrakt blir krevd balanseført, har tapet så å si uten unntak vært estimert som en del av transaksjonsprisen. Ny informasjon om tapet innebærer at det må foretas en justering i verdien av eiendelen og gjelden. Andre løsninger vil innebære at tapet blir behandlet ulikt avhengig av om det er estimert før eller etter kontraktsinngåelsen. Fastsettelse av ny inngangverdi på eiendelen medfører at avskrivningsplanen må justeres, jf. NRS 14 pkt. 56. Denne løsningen forutsetter at målingen skjer ved bruk av alternativ lånerente. Løsningen er i hovedsak identisk med New Approach.

Overvurdering av verdien av eiendelen og gjelden - IAS 17

Er implisitt rente benyttet ved verdsettelsen, vil transaksjonsprisen være låst i leieperioden. Eventuelle verdijusteringer som følge av endret estimat på leiebetalingene, vil ta form av variabel leie. Ved tap på restverdigaranti bør man imidlertid etter mitt syn kunne gjøre et unntak fra denne regelen. Etter IAS 17 skal ikke bare tapet, men hele det formelle restverdiansvaret - uavhengig av tapsrisiko - inngå i definisjonen av leie. Det finner m.a.o. sted en overvurdering av så vel eiendelen som gjelden. Tapet estimeres ikke. For å oppnå riktig sammenstilling, må avskrivningsplanen for eiendelen gjenspeile en utrangeringsverdi som tilsvarer det formelle garantibeløpet med fradrag for estimert tap (=overvurdering av eiendel/gjeld). Tapet vil i prinsippet aldri kunne overstige garantibeløpet, og utrangeringsverdien vil derved normalt være positiv og i prinsippet aldri kunne bli negativ. Nytt estimat på tapet, vil da føre til opp- eller nedjustering av den (positive) utrangeringsverdien på eiendelen. Også denne løsningen vil være i samsvar med ordlyden i NRS 14 pkt. 56.

Fastsettelse av utrangeringsverdi - tilnærming til IAS 17

Benyttes implisitt rente, bør leietaker etter mitt syn kunne legge IAS 17 til grunn. Normalt vil det ikke foreligge plikt til å balanseføre restverdikontrakter etter NRS 14, men i de unntakstilfellene der kravet til balanseføring foreligger, vil forskjellen mellom garantibeløpet og tapet utgjøre en mindre del av leieforpliktelsene. Overvurderingen av eiendelen og gjelden vil da være relativt ubetydelig. Under slike betingelser kan det ikke være særlig betenkelig å inkludere hele garantibeløpet i leiebetalingene slik tilfellet er under IAS 17.

Parallell justering av eiendelen og gjelden etter FAS 13

I likhet med IAS 17 legger den amerikanske standarden til grunn en overvurdering av eiendelen og gjelden. Heller ikke etter de amerikanske reglene innebærer restverdigarantien at eiendelen vil kunne ha negativ utrangeringsverdi. Derimot vil det kunne finne sted en parallell justering av eiendelen og gjelden dersom leieperioden forlenges slik at garantiforpliktelsen faller bort.# Jf. FAS 13 Current Text pkt. 107(b) (restverdi) og 108 (nytt estimat på eiendelen og gjelden). Forlengelsesavtalen anses å være en integrert del av den opprinnelige transaksjonen. Regnskapsmessig er det ikke tale om en ny avtale som skal klassifiseres og måles på fritt grunnlag. Etter US GAAP vil det fortsatt være tale om en finansiell lease, men eiendelen og gjelden skal måles på nytt. Ved fastsettelse av nytt regnskapsestimat er det den historiske periodiseringsrenten, og ikke markedsrenten, som skal benyttes, jf. kapittel 5.2.2 ovenfor.

Negativ utrangeringsverdi er ikke mulig

Prinsipielt kan det etter mitt syn ikke være riktig at avskrivningsplanen skal fastsettes med utgangspunkt i negativ restverdi slik Dyrkorn og Klette foreslår. Ved bruk av implisitt rente er transaksjonsprisen normalt satt lik prisen ved kjøp. Man har da alt i utgangspunktet inkludert hele restverdien i estimatet, og fastsettelse av negativ restverdi vil følgelig ikke være aktuelt. Nytt estimat på tapet kan i prinsippet føres som variabel leie eller man kan foreta en rekalkulering av renten. Denne siste løsningen synes imidlertid ikke å være benyttet internasjonalt og vil være i strid med NRS 14 pkt. 56 som forutsetter at det er avskrivningsplanen som skal korrigeres.

Løsningen til Dyrkorn og Klette innebærer at meravskrivningene, som er en følge av at det fastsettes en negativ restverdi, ikke inngår i transaksjonsprisen, men suksessivt vil måtte avsettes som gjeld over leieperioden. Det kan imidlertid ikke være riktig at deler av leiebetalingene skal måles ulikt fra de øvrige forpliktelsene etter avtalen. Dette blir konsekvensen når avskrivningsplanen fastsettes med negativ restverdi.

Konklusjonen blir at dersom verdimålingen har funnet sted ved bruk av alternativ lånerente, bør det fastsettes nytt estimat for eiendelen og gjelden. Ny verdimåling av eiendelen innebærer at estimatendringen må innarbeides som endring i avskrivningsplanen i tråd med NRS 14 pkt. 56. Benyttes implisitt rente vil restverdien utgjøre del av anskaffelseskost for eiendelen. Ved bruk av implisitt rente anbefales at hele garantiforpliktelsen (og ikke bare tapet) medtas i anskaffelseskost slik praksis er internasjonalt.

6.4 Noen avsluttende, prinsipielle kommentarer

Dyrkorn og Klette hevder i sin artikkel at den norske standarden legger opp til å betrakte en balanseført leieavtale som et tilsvarende kjøp av leieobjektet og ikke som kjøp av en tidsbegrenset rettighet. Forfatterne konkluderer deretter med at anskaffelseskost blir beregnet en gang for alle og at senere endringer i estimerte leiebetalinger ikke skal medføre noen justering av eiendels- og/eller gjeldssiden av balansen.

Grov tilnærming til transaksjonsprinsippet

Jeg finner ikke noen konsekvent støtte for et slikt syn hverken i grunnleggende regnskapsprinsipper, i IAS 17 eller i den norske standarden slik denne er utformet. Uttalelsen rimer heller ikke med at verdien på eiendelen og gjelden i visse tilfeller skal revurderes etter FAS 13. At det ikke er tale om ordinære kjøpstransaksjoner, fremkommer klart av reglene om resultatføring av variabel leie. Norsk og internasjonal praksis krever at deler av kontraktsvederlaget regnskapsføres som leie til tross for at avtalen er klassifisert som finansiell. Så vel den norske som de internasjonale standardene legger til grunn at transaksjonsprisen for en finansiell leasingavtale kan avvike fra kjøp. Videre legger samtlige av de internasjonale standardene til grunn at det er vurderingsreglene for varige driftsmidler og ikke fordringer - som skal anvendes på restverdien av kontrakten hos utleier. Realiteten er at verdivurdering etter IAS 17 må anses som en relativt grov tilnærming til transaksjonsprinsippet. Dette er noe annet enn en regnskapsmessig likebehandling av anskaffelseskost ved finansiell leasing og kjøp.

Utgifter ved avvikling av leieforholdet

Standardene tar ikke opp utgifter som er en følge av avvikling av leieforholdet. I praksis legges det imidlertid til grunn at estimatavvik ved avvikling, herunder økte utgifter ved utnyttelse av kjøpsopsjoner, blir justert mot verdien av eiendelen. Det samme gjelder når det ikke foreligger noen kjøpsopsjon, men leieforholdet løper en tid og så avsluttes med et kjøp som ikke var del av den opprinnelige avtalen. I slike meget vanlig forekommende transaksjoner vil den formelle kjøpsprisen påvirkes av de gjenværende rettighetene og forpliktelsene i leasingavtalen. Kjøpsprisen avviker m.a.o. fra markedsverdien av gjenstanden uten heftelser. Et kjøp vil videre kunne utløse transaksjonskostnader, herunder krav om betaling av offentlige avgifter som dokumentavgift etc. Også en fremtidig endring i offentlige avgifter vil følgelig kunne få innvirkning på transaksjonsverdien. Samtlige av utgiftene som blir utløst ved at leieavtalen etter en tid avvikles og ender i et kjøp, tillegges i praksis verdien av eiendelen på kjøpstidspunktet.

Estimatavvik blir i praksis hensyntatt på ulikt vis

Det foreligger således ikke noe grunnlag for å hevde at anvendelse av IAS 17 medfører at transaksjonsverdien av en finansiell leieavtale blir fastsatt med endelig virkning. En kjøpspris påvirkes av de heftelser som påhviler leieobjektet i form av gjenværende leieperiode og/eller avtalt opsjonspris. Når praksis legger til grunn at transaksjonskostnadene forbundet med en eventuell senere overdragelse av eiendomsretten til leieobjektet skal inngå ved måling av transaksjonen, kan det heller ikke være særlig tvil om at transaksjonsprisen for en finansiell leasingavtale kan bli så vel høyere som lavere sammenholdt med et kjøp. Det som imidlertid kan diskuteres, er om ny informasjon skal hensyntas kontinuerlig i form av estimatendringer, delvis gjennom resultatføring som variabel leie eller om usikkerhet tilsier at målingen skal utsettes til det er mulig å verdsette verdien med endelig virkning når avtaleforholdet avsluttes og full informasjon foreligger.

NRS 14 - Transaksjonsprisen er usikker og kan være høyere enn ved kjøp

NRS 14 legger til grunn at transaksjonsprisen for en leieavtale kan være høyere enn verdien ved kjøp. Vi har i kapittel 4 dokumentert at dette utgangspunktet også er bedriftsøkonomisk begrunnet. Regnskapsloven krever at transaksjoner skal måles til verdien på transaksjonstidspunktet. Som nevnt innebærer bruk av implisitt rente at transaksjonen ikke gjøres til gjenstand for særskilt måling. I stedet har man valgt en tilnærmingsmetode der verdien i utgangspunktet settes lik anskaffelseskost ved kjøp av leieobjektet. Ved bruk av implisitt rente vil verdiendringer finne sted i form av variabel leie, eller målingen utsettes og gjennomføres først med endelig virkning når avtaleforholdet avsluttes.

Utgangspunktet for valg av løsning

Etter mitt syn må utgangspunktet for valg av løsning bli det motsatte av det Dyrkorn og Klette gir uttrykk for. Utgangspunktet må være hvor stort avvik som kan aksepteres for unnlatt måling av transaksjonsverdi og for å tillate bruk av implisitt rente. Ved en slik vurdering kan man ta utgangspunkt i avviket mellom forventningsverdien av transaksjonen (målt med alternativ lånerente) og verdien ved kjøp, i forskjellen mellom den implisitte renten og lånerenten, eller helst i en samlet vurdering av disse to avvikene. I tillegg til den absolutte størrelsen på avvikene, vil det være av betydning hvor sensitivt estimatet er for endring i de økonomiske forutsetningene verdivurderingen bygger på. Jo større utslag endrede økonomiske forutsetninger har for verdivurderingen, dess færre likhetstrekk har leietransaksjonen med et kjøp, og dess større grunn er det til ikke å tillate bruk av implisitt rente. Det er de økonomiske realitetene som her må være avgjørende. At deler av vederlaget skal unntas fra måling fordi det er definert som variabel leie i NRS 14, kan ikke være relevant. Regnskapsstandardene representerer i praksis mimimumsløsninger der det ses bort fra økonomiske realiteter mht. usikkerhet.

Praksis tillater meget betydelige avvik mellom lånerenten og implisitt rente

Praksis til nå tilsier at avviket må være meget betydelig for å avskjære bruk av implisitt rente. Bruk av implisitt rente er imidlertid en tilnærming til prinsippet om at transaksjoner skal måles til virkelig verdi. Prinsipielt er metoden ikke forenlig med transaksjonsprinsippet. Bruk av implisitt rente vil kunne innskrenkes eller helt forbys gjennom standardsetting slik den norske utredningsgruppen foreslo. Bruk av implisitt rente vil videre gradvis kunne bli begrenset som følge av utviklingen av god regnskapsskikk. Dette vil være tilfellet dersom toneangivende norske foretak velger å begrense bruken av metoden. På den annen side vil man ikke kunne forby bruk av transaksjonsprinsippet gjennom standardsetting, og noe slikt forslag foreligger heller ikke. NRS 14 fastslår derfor eksplisitt at balanseførte leieavtaler kan verdsettes til virkelig verdi. Virkelig verdi er kontantverdien av leieavtalen. Kontantverdien estimeres ved at man måler nåverdien av leiebetalingene med alternativ lånerente. Verdien ved kjøp av leieobjektet vil aldri kunne være annet enn en grov tilnærming til virkelig verdi av leieavtalen.

Valgfrihet

Gjennomgangen i denne artikkelen viser at norske foretak i praksis må kunne stå tilnærmet helt fritt til å følge IAS 17, FAS 13, SSAP 21 og tilsvarende standarder, eller basere regnskapsføring av finansiell leasing på grunnleggende regnskapsprinsipper. Konklusjonene i IASCs diskusjonsnotat New Approach er utledet fra IASBs konseptuelle rammeverk. Løsningene i diskusjonsnotatet er i all hovedsak sammenfallende med det som vil bli resultatet ved anvendelse av grunnleggende regnskapsprinsipper i den norske regnskapsloven.

Bruk av implisitt rente frarådes

Konklusjonen er at det foreligger en meget betydelig valgfrihet ved verdimåling og periodisering av finansiell leie. Foretak som i dag avlegger regnskap etter internasjonale standarder, må inntil videre kunne legge dette regelverket til grunn. Øvrige foretak bør så langt det er praktisk mulig vektlegge grunnleggende regnskapsprinsipper. En større vektlegging av bestemmelsene i regnskapsloven vil forenkle overgangen til New Approach. Foretak som ikke avlegger regnskapet etter IAS 17 eller tilsvarende standarder, frarådes derfor å bruke implisitt rente.

Enkelte vil nok ha prinsipielle motforestillinger mot at NRS 14 har fått en utforming som i praksis innebærer at norske foretak reelt har en betydelig grad av valgfrihet mht. så vel måling som klassifikasjon av leieavtaler. Bruk av implisitt rente representerer imidlertid en metode som om relativt få år vil bli avløst av mer moderne regnskapsprinsipper. I mellomtiden innebærer definisjonen av finansiell leasing i NRS 14 at de færreste leieavtaler vil bli krevd balanseført. Dette gjør at valget mellom to prinsipielt meget forskjellige metoder for verdimåling og periodisering samlet sett ikke fremstår som særlig betenkelig.

Konklusjon

Konklusjonene i denne serien på tre artikler er søkt oppsummert i løsningsmatrisen på s. 18 og 19. Matrisen tar utgangspunkt i de to ytterpunktene IAS 17 (implisitt rente) og grunnleggende regnskapsprinsipper (alternativ lånerente). Samtlige av de løsninger som fremkommer av matrisen, må i dag anses for god regnskapsskikk. Forutsetningen er imidlertid at foretakene er konsekvente i valget av løsning.

LØSNINGSMATRISE FINANSIELL LEASING VERDIMÅLING OG PERIODISERING

Tema

Grunnleggende regnskapsprinsipper/New Approach(Alternativ lånerente)

IAS 17(Implisitt rente)

Kommentarer

NRS 14 -Referanse

Artikkel-referanse

Måling av transaksjonspris

Virkelig verdi (nåverdi) av leiebetalingeneNåverdi måles med alternativ lånerente og kan være høyere enn markedsverdi av leieobjektet

Markedsverdi av leieobjektet eller lavere

IAS 17 representerer en tilnærming til transaksjonsprinsippet. IAS 17 bør ikke benyttes hvis resultatet i vesentlig grad avviker fra virkelig verdi.Variabel leie inngår normalt ikke i transaksjonspris etter IAS 17, mens dette i større grad vil være tilfellet ved måling basert på grunnleggende regnskapsprinsipper/New Approach.

29

34.35.1.2-5.1.65.2.25.3.1

Avskrivningsperiode (leietaker)

Eiendelens forventede økonomiske levetid

Korteste av leieperioden og leieobjektets økonomiske levetid

  • Tiden etter minimumsperioden medtas i avskrivningsplanen fra dag én

  • Opsjonen verdsettes separat og inngår først i avskrivningsgrunnlaget når den utøves

35

4.25.3.2

Endring i nominell leie som skyldes inflasjonsjustering

Nytt estimat på eiendelen og gjelden

Variabel leieIngen revurdering av eiendelen og gjeldenImplisitt rente rekalkuleres normalt ikke

NRS 14 angir ulik løsning på behandling av inflasjonsforventninger før og etter transaksjonstidspunktet. Løsningen tar utgangspunkt i FAS 13, men anses for å være i strid med IAS 17.

54

5.2.25.3.16.2.2

Endring i nominell leie som skyldes endring i markedsrenten for lån

Nytt estimat på eiendelen og gjelden

Variabel leieIngen revurdering av eiendelen og gjeldenImplisitt rente rekalkuleres i noen tilfeller

Ingen særskilt bestemmelse i NRS 14.Endring i nominelle leiebetalinger skal resultatføres som variabel leie etter IAS 17. Det antas at praksis hos utleier i stor grad innebærer rekalkulering av implisitt rente og at dette - tross ordlyden - er forenlig med IAS 17. Leietaker antas å ville resultatføre alle endringer i nominell kontantstrøm som variabel leie under IAS 17.Ved fullt samsvar mellom endring i markedsrenten og leiebetalinger, forblir verdien av eiendelen og gjelden uendret.

5.1.4-5.1.55.2.25.3.16.2.3

Endring i markedsrenten for lån

Nytt estimat på eiendelen og gjelden, jf. punktet ovenforNedskrivning av urealisert tap ved faste leiebetalinger(=entydig transaksjonspris) er ikke vanlig forekommendeIngen endring ved bruk av historisk lånerente

Variabel leieImplisitt rente rekalkuleres ikkeIngen revurdering av eiendelen og gjelden

  • Bruk av implisitt rente innebærer at transaksjonspris er satt uavhengig av lånerenten. Endring i lånerenten gir da ikke opphav til urealisert gevinst/tap på gjeld.

  • Bruk av alternativ lånerente medfører enten ingen justering (historisk rente v/FAS 13 - neppe aktuelt v/New Approach) eller parallell justering av eiendelen og gjelden.

5758

5.1.4-5.1.55.2.25.3.16.2.3

Leie som varierer med bruk, andel av leietakers salgsinntekt etc.

Variabel leie

Variabel leie

Dette vil typisk være bestemmelser der utleier vil kunne kreve betalt for bruk utover et bestemt intervall f.eks. overkjørte km, antall maskintimer etc.Tap på restverdigaranti kan, avhengig av realitet, være variabel leie etter New Approach.

8

5.1.25.2.25.3.16.3

LØSNINGSMATRISE FINANSIELL LEASING VERDIMÅLING OG PERIODISERING

Tema

Grunnleggende regnskapsprinsipper/New Approach(Alternativ lånerente)

IAS 17(Implisitt rente)

Kommentarer

NRS 14 -referanse

Artikkel-referanse

Nytt estimat for oppfyllelse av restverdigaranti (leietaker)

Nytt estimat på eiendel og gjeld

Ingen revurdering av eiendel og gjeldJustering av avskrivningsplan for eiendelen (positiv utrangeringsverdi)Avvik ved tilbakelevering av gjenstand til eier resultatføres som variabel leie

Etter grunnleggende regnskapsprinsipper inngår tapet i verdsettelsen av eiendelen og gjelden. Nytt tapsestimat innebærer krav til parallell verdijustering av eiendelen og gjelden.Under IAS 17 skal hele restverdien, og ikke bare det reelle tapet, medtas i leiebetalingene. Når hele den formelle restverdien er avsatt som gjeld, blir endring i estimatet på den reelle gjelden uten betydning for regnskapsført gjeld. For at det ikke skal oppstå en regnskapsmessig gevinst ved utløpet av leieperioden, skal avskrivningsplanen fastsettes slik at regnskapsmessig utrangeringsverdi på eiendelen tilsvarer den formelle restverdien med fradrag for forventet garantitap. Fastsettelse av negativ utrangeringsverdi er ikke mulig under IAS 17.

56

6.3

Separat verdsettelse av opsjoner

Er mulig, men pt. ikke vanlig i praksis Opsjonsverdien inngår normalt i transaksjonspris for leieavtalen(Motsatt New Approach)

Ikke aktuelt

Separat verdsettelse av opsjoner finner ikke sted i praksis.Når transaksjonspris = kjøpspris for leieobjektet, blir problemstillingen uaktuell ved bruk av implisitt rente.NRS 14 tillater separat verdsettelse av opsjoner, men standarden inneholder ingen nærmere regler om dette. Separat regnskapsføring av opsjoner forutsetter bruk av alternativ lånerente.

4244

5.1.25.3.2

Nytt estimat på løpetid - forlengelsesleie

Nytt estimat på eiendel og gjeldNy avskrivningsplanMotsatt dersom retten til videreleie regnskapsføres separat (opsjon)

Variabel leieUendret avskrivningsplan

NRS 14/IAS 17 oppstiller ingen løsning ved estimatendringer.Grunnleggende regnskapsprinsipper innebærer justering i avskrivningsplanen og ny verdsettelse av eiendel og gjeld. Bruk av implisitt rente innebærer i praksis resultatføring som variabel leie.

4.25.3.2

Betaling av forlengelsesleie etter utløpet av (estimert) leieperiode

Nytt estimat på eiendel og gjeldNy avskrivningsplanAlternativt: Variabel leie

Variabel leie

NRS 14 oppstiller ingen løsning.Føring som variabel leie følger av definisjonen i IAS 17.Føring som variabel leie forutsetter at transaksjonsverdien ikke korrigeres og er en konsekvens av estimatfeil i inneværende og tidligere regnskapsperioder.

4.25.3.2

Endring i estimat tilbakekjøpspris

Nytt estimat på eiendel og gjeldEr opsjonen vist som separat eiendel, utsettes vurderingen til tidspunktet for utøvelsen av opsjonen

Ikke omtalt

Kontrakten skal ikke reklassifiseres med mindre opsjonsprisen er endret ved avtale.NRS 14/IAS 17 oppstiller ingen løsning for estimatendringer. Praksis synes i stor grad å ha lagt til grunn at inngangsverdien på eiendelen først justeres på tidspunktet for tilbakekjøpet. Transaksjonsprisen er m.a.o. ikke låst selv ved bruk av implisitt rente. Er utøvelsen av opsjonsretten rimelig sikker, kan det argumenteres mot å utsette vurderingen til forfallstidspunktet for opsjonen.

28

5.2.25.3.26.4

Tilbakekjøp i leieperioden

Endelig verdsettelse av eiendelen

Endelig verdsettelse av eiendelenAlternativt: Gevinst/tap innløsning av gjeld eller føring av avviket som variabel leie

Disse to siste alternativene blir ikke benyttet i praksis og vil innebære forsert kostnadsføring i strid med sammenstillingsprinsippet.

6.4