Regnskapsføring av finansiell leasing

-Verdimåling og periodisering (del 2)# Artikkelen er del av en artikkelsamling som utgjør HAS-utredning i bedriftsøkonomisk analyse ved Norges Handelshøyskole. De øvrige deler av utredningen består av artiklene: Rentebegrepet i skatteog regnskapslovgivningen, Skatterett nr. 4-1999 og nr. 1-2000 og Leasing - Praktisk økonomi og finans nr. 4-2000. Veileder for utredningen har vært professor Atle Johnsen.

Denne del av artikkelen gir en prinsipiell gjennomgang av de problemstillinger som balanseføring av finansiell leasing reiser. Prinsippene for verdimåling og periodisering slik de er nedfelt i grunnleggende regnskapsprinsipper og IASBs konseptuelle rammeverk, settes opp mot internasjonal regnskapspraksis.

(50) er siviløkonom fra NHH 1977, cand. jur. fra UiB 1985, fikk advokatbevilling i 1987 og besto høyere revisoreksamen i 1992. Han har bl.a. vært medlem av et tidligere regnskapslovutvalg. Han har ca. 20 års erfaring med leasing.

Assisterende direktør

Eilert Molstad

DnB finans

Artikkelens inndeling

I del 1 av artikkelen dokumenteres det at norsk kontraktspraksis og rammebetingelser innebærer at de verdier som inngår i finansiell leasing på flere, vesentlige punkter, avviker fra kjøps- og lånetransaksjoner. Balanseføring med utgangspunkt i det tradisjonelle synet om gjennomskjæring blir da vanskelig å gjennomføre i praksis og reiser særegne norske problemstillinger som det i liten grad synes å være tatt høyde for i NRS(14).

Del 2 av artikkelen gir en prinsipiell gjennomgang av de problemstillinger som balanseføring av finansiell leasing reiser. Prinsippene for verdimåling og periodisering slik de er nedfelt i grunnleggende regnskapsprinsipper og IASBs konseptuelle rammeverk, settes opp mot internasjonal regnskapspraksis representert ved IAS 17, FAS 13 og SSAP 21. Det vises her til at det primære siktemålet med de internasjonale leasingstandardene har vært å skille mellom leieavtaler som skal balanseføres (finansiell leasing) og de avtaler der balanseføring ikke er påkrevd (operasjonell leasing). Spørsmål knyttet til verdimåling og periodisering har kommet i bakgrunnen. Leasingstandardene har i stor grad valgt ulik løsning her.

I avslutningen av del 2 vises hovedtrekkene ved regnskapsføring av en finansiell leasingavtale hvis man legger til grunn prinsippene i IASBs konseptuelle ramme-verk/New Approach.

Temaet i artikkelens del 3 er bestemmelsene om verdimåling og periodisering i leieavtaler vurdert opp mot grunnleggende regnskapsprinsipper/New Approach og internasjonal regnskapspraksis. Denne siste delen av artikkelen vil i tillegg inneholde en løsningsmatrise mht. temaet verdimåling og periodisering av finansiell leasing.

Første del av artikkelen er publisert i Revisjon og Regnskap nr. 7-2001.

Den tradisjonelle begrunnelsen for balanseføring av finansiell leie har vært gjennomskjæring til økonomisk realitet. Ifølge det tradisjonelle synet skal en avtale om finansiell leasing vurderes som et kjøp med finansiering av det underliggende leieobjektet. Avtalen inneholder to adskilte transaksjoner - én kjøps- og én lånetransaksjon - som hver for seg stiller krav til balanseføring. I påfølgende regnskapsperioder skal eiendelen og gjelden da vurderes uavhengig av hverandre.En prinsipiell innfallsvinkel (New Approach) bygger ikke på gjennomskjæring. Det er leieavtalen og ikke leieobjektet som balanseføres. En balanseført leieavtale er en integrert transaksjon som gir opphav til én eller flere eiendeler og én gjeldspost. Eiendelen(e) og gjelden skal da vurderes under ett, og ny informasjon om fremtidige betalinger kan føre til at både eiendelen(e) og gjelden må måles på nytt. Balanseføring basert på New Approach er forankret i IASBs konseptuelle rammeverk. Løsningen blir den samme når regnskapsføring av finansiell leasing gjennomføres i samsvar med grunnleggende regnskapsprinsipper slik disse er nedfelt i regnskapslovens kapittel 4.

5 NRS(14) i lys av teori og internasjonal praksis

5.1 Utgangspunktet for vurderingene

5.1.1 Generelt om måling av transaksjonspris

Regnskapsloven krever at transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet, jf. rskl. § 4-1 nr. 1. Ifølge NRS(14)# Norsk RegnskapsStandard 14 - Leieavtaler (November 2003) pkt. 29 skal verdien av en leieavtale settes til nåverdien av leiebetalingene. Utgangspunktet er således udiskutabelt. Transaksjonen skal måles til virkelig verdi. Når det like fullt kan reises spørsmål om NRS(14) er i samsvar med bestemmelsene i regnskapsloven, skyldes dette at standarden unntar deler av leiebetalingene ved målingen. I så fall måles leietransaksjonen ikke til virkelig verdi. NRS(14) representerer m.a.o. et unntak fra grunnleggende regnskapsprinsipper, men standarden er - til tross for dette - på de fleste punkter i samsvar med gjeldende praksis internasjonalt.

Bruk av rente

I tillegg til avgjørelsen av hvilken del av kontraktsvederlaget som skal inngå - og derved også hvilken del som skal utelates - i målingen av transaksjonen, må det tas stilling til bruk av rente. Ved fastsettelse av transaksjonspris skal enten implisitt rente eller alternativ lånerente benyttes. Det faktum at den norske standarden ikke tar standpunkt til bruk av rente ved målingen, gir regelen et preg av valgfrihet. Gjennomgangen hittil, illustrert med eksempelet i kap. 4,# Jf. RR nr. 7-2001 ss. 26 flg. viser imidlertid at man ikke uten videre kan stille den regnskapspliktige fritt her. Bruk av implisitt rente innebærer at transaksjonsprisen i realiteten ikke gjøres til gjenstand for separat måling. I stedet settes verdien normalt lik prisen ved kjøp. Renten fremkommer som en kalkulatorisk internrente beregnet med utgangspunkt i kjøpsprisen for leieobjektet og de kontantstrømmene som man har bestemt skal inngå i transaksjonen - derav betegnelsen «implisitt rente». Ved en konkret vurdering vil man da kunne komme til at forskjellen mellom et kjøp av leieobjektet og virkelig verdi av leietransaksjonen er så stor at unnlatt måling av transaksjonsprisen, som bruken av implisitt rente representerer, ikke vil kunne la seg forsvare.

Nominell kontantstrøm

Rettigheter og plikter

Avtalt leieperiode (Minimumsperiode)

Tiden ved og etter Minimumsperiodens utløp

Minimumsleie

Faste, entydige nominelle beløp

Sikker = Estimert leie

Uaktuell

Variabel leie

Rentejustert leie

Usikker

Usikker

Variabel leie

Prisindeksering

Usikker

Usikker

Variabel leie

Avhengig av leietakers bruk

Usikker

Usikker

Variable leie

Andel leietakers omsetning mv.

Usikker

Usikker

Restverdigaranti

Restverdi garantert av tredjepart

Del av minimumsleien

Sikker (for utleier)

Uaktuell (for leietaker)

Restverdigaranti

Restverdi garantert av leietaker

Del av minimumsleien

Usikker

Opsjon for leietaker

Rett til kjøp

Del av minimumsleien

Usikker

Opsjon for leietaker

Rett til videreleie

Del av minimumsleien

Usikker

Gjenværende verdi leieobjekt

Usikret verdi som tilfaller utleier etter minimumsperioden

Del av minimumsleien

Usikker (for utleier) Uaktuell (for leietaker)

Øvrige elementer

Ansvar for skade, skatt etc.

Del av minimumsleien evnt. usikker

Usikker

Målsetting om internasjonal tilpasning

Norsk RegnskapsStiftelse har som målsetting at norsk standardsetting skal tilpasses internasjonal praksis. En slik tilnærming har støtte i lovforarbeidene. Dette utgangspunktet innebærer imidlertid ikke at man kan se bort fra transaksjonens reelle inn-hold. Internasjonalt har det vært vanlig at implisitt rente har vært lavere enn alternativ lånerente. Under slike rammebetingelser vil bruken av implisitt rente lede til at flere leiekontrakter blir klassifisert som finansielle av leietaker. Når bl.a. IAS 17 har bruk av implisitt rente som preferert løsning, kan dette m.a.o. forklares med at balanseføring tradisjonelt har vært ansett som ønskelig. I Norge vil ofte det motsatte være tilfellet; transaksjonsprisen for en finansiell leieavtale - og derved også den implisitte renten - kan være høyere enn ved et kjøp. Fastsettelsen av implisitt rente avhenger av individuelle, skjønnsmessige vurderinger som ikke alltid kan etterprøves. Blir partene enige om at utleier skal indikere en høy implisitt rente, vil måling ved bruk av denne høye renten kunne medføre at leietaker klassifiserer avtalen som operasjonell selv om den reelt sett er finansiell.

Det synes å være et særtrekk ved finansiell leasing i Norge at den bedriftsøkonomiske betydningen av rettigheter knyttet til leasingavtalen, som leieopsjoner mv., er større enn i sammenlignbare land. Den innvirkning som slike tilknyttede rettigheter har på verdimålingen, innebærer at det foreligger større usikkerhet forbundet med fastsettelse av transaksjonspris og implisitt rente. Usikkerhet mht. verdifastsettelse er et av kjennetegnene som skiller leasing fra kjøp. Av prinsipielle årsaker bør man følgelig være varsom med å benytte implisitt rente ved verdimåling av leasing i Norge.

Generelt gjelder at i motsetning til i de fleste kjøp må transaksjonsprisen for en balanseført leieavtale estimeres. Først i ettertid, når alle leiene er betalt, vil man ha full informasjon. Regnskapsteknisk står man overfor to ytterpunkter. Den ene muligheten er å se bort fra økonomiske realiteter mht. usikkerhet slik at transaksjonsprisen anses som endelig fastsatt på transaksjonstidspunktet. Den prinsipielt riktige metoden vil være å justere transaksjonsprisen fortløpende mht. ny informasjon. Transaksjonstidspunktet er identisk, og det vil i begge tilfeller være tale om måling til historisk kost. Regnskapspraksis åpner i dag for begge løsningsalternativer. Valg av metode får betydning for så vel periodisering som presentasjon av resultatposter.

5.1.2 Kontantstrømmer som inngår ved verdimåling i regnskapet

I tabellen nedenfor har vi gruppert de mest typiske betalingsstrømmene som vil kunne være knyttet til en leieavtale. Samtlige av betalingene vil inngå i en beregning av nå-verdi basert på bedriftsøkonomiske prinsipper, f.eks. i en investeringskalkyle. Det er imidlertid ingen entydig sammenheng mellom bedriftsøkonomisk måling og verdsettelse etter god regnskapsskikk. La oss se nærmere på dette.

I tabellen er angitt noen av de elementene som en leieavtale kan bestå av og som er vanlig forekommende i praksis. Tabellen viser at betalingen (vederlaget) for flere av elementene er beheftet med usikkerhet. Dette kan dels være usikkerhet forbundet med om et fremtidig utfall vil inntre, f.eks. om leietaker vil benytte seg av en avtalt rett til kjøp av leieobjektet. Selv om utfallet må antas å være sikkert, vil det ofte være knyttet usikkerhet til fastsettelse av størrelsen på betalingen, f.eks. til fastsettelse av størrelsen av variabel leie, og usikkerhet mht. tidspunktet for når betaling vil finne sted. De elementene som er angitt som usikre i tabellen, vil normalt ikke inngå i måling av regnskapsmessig verdi (alternativt fastsettelse av implisitt rente) iht. gjeldende regnskapsstandarder. I praksis vil imidlertid mange regnskapspliktige, ved utøvelse av individuelt skjønn, i større eller mindre grad inkludere usikre elementer, jf. eksempelet i kap. 4. På enkelte punkter foreligger det også avvik mellom de nasjonale leasingstandardene. Eksempler på slike nasjonale, avvikende løsninger er ulik behandling av klausuler om prisindeksering og rentejustert leie. Verdimåling basert på grunnleggende regnskapsprinsipper - og IASBs konseptuelle rammeverk (New Approach) - vil i større grad enn de nåværende regnskapsstandardene inkludere usikre leiebetalinger i måling av transaksjonsverdi.

I tillegg til at flere av betalingene er usikre, fremgår det av tabellen at den sikre kontantstrømmen (=minimumsleien) normalt vil omfatte vederlag for rettigheter og forpliktelser som dekker andre forhold enn selve bruksretten. Har leietaker rett til kjøp eller videreleie av leieobjektet etter minimumsperiodens utløp, vil minimumsleien være høyere enn når leieavtalen ikke er beheftet med slike forpliktelser for utleier. Tilsvarende vil minimumsleien bli lave-re dersom leietaker garanterer for at leieobjektet skal ha en minsteverdi (restverdigaranti) ved utløpet av leieperioden. Minimumsleien representerer m.a.o. vederlag for andre rettigheter (eiendeler) og forpliktelser (gjeld) i tillegg til bruksretten vurdert isolert. Eksisterende leasingstandarder reflekterer ikke at verdien av vederlaget i realiteten er summen av anskaffelseskost for flere eiendeler. Dette kan føre til feil klassifikasjon, fordi eiendelene ikke separeres i balansen, og feil periodisering, fordi avskrivningsplanen ikke reflekterer ulik inntjening mht. eiendel. New Approach stiller på sin side krav til at hvert av elementene, som transaksjonen består av, skilles ut og måles separat.

Et tredje forhold er at de ulike elementene i tabellen vil kunne være innbyrdes substituerbare. Er verdifallet på leieobjektet i betydelig grad avhengig av leietakers bruk, vil utleier kunne sikre seg mot et slikt verdifall ved at leietaker garanterer for at leieobjektet skal ha en minimums-verdi ved leieperiodens utløp (restverdigaranti). Alternativt vil utleier kunne sikre seg mot det samme verdifallet ved at leie-taker - i tillegg til minimumsleie - forplikter seg til å betale et vederlag som varierer med bruken. Klausuler om restverdigaranti og variabel leie er m.a.o. i stor grad økonomisk substituerbare. Bestemmelser om bruksavhengig leie er meget vanlig forekommende i praksis. Eksempler er her pris pr. kopi (kopimaskiner), overkjørte km. (motorvogner), maskintime, kraftforbruk etc.

Overføring av rettigheter og plikter

Som vist i tabellen medfører enhver leieavtale overføring av rettigheter og plikter knyttet til leieobjektet. I regnskapsretten benyttes gjerne kriteriene overføring av risiko og kontroll for å ta stilling til om det foreligger en transaksjon. Innen regnskapsretten vil transaksjonsbegrepet ofte ikke inkludere betalinger som er en direkte følge av ensidige disposisjoner hos en av kontraktspartene. Kontraktsfestet leie som utelukkende skyldes leietakers bruk av leieobjektet - eller som er knyttet til omsetning eller andre forhold ved leietakers virksomhet, vil således normalt ikke gi opphav til eiendeler og gjeld i regnskapet. Dette gjelder selv om det er åpenbart at klausulene vil resultere i fremtidige betalinger og til tross for at andre bestemmelser, som også har til formål å regulere risiko mht. bruken av leieobjektet, kan føre til krav til balanseføring i praksis, jf. avsnittet om substituerbarhet ovenfor. Regnskapsmessig verdi vil m.a.o. ofte avvike fra måling med utgangspunkt i bedriftsøkonomiske prinsipper. Dette gjelder også ved anvendelse av New Approach.

Usikkerhet gir krav til reestimering

Dess flere usikre elementer som inngår i verdimålingen, jo større krav stilles det til at verdien reestimeres ved ny informasjon. Dette blir resultatet ved regnskapsføring etter New Approach. Alternativet til å hensynta ny informasjon ved regnskapsmålingen, er at man utelukkende lar de helt sikre betalingene inngå i verdien. Det er dette som er utgangspunktet for måling av leietransaksjoner etter gjeldende leasingstandarder. Det foretas da ingen ny måling av verdien på eiendelen og gjelden. Forskjellen mellom periodens sikre og de faktisk påløpte betalingene resultatføres som leie. Regnskapsføring av finansielle leieavtaler innebærer således at avtalene ikke bare gir opphav til resultatposter som avskrivning og finanskostnader slik man kunne forvente. Prinsippene for verdimåling av finansiell leasing innebærer i tillegg at deler av kontraktsvederlaget skal resultatføres som leie. Resultatført leie er den andelen av leiebetalingene som ikke inngår i verdimålingen. Andelen resultatført leie er større ved regnskapsføring basert på gjeldende leasingstandarder enn ved anvendelse av grunnleggende regnskapsprinsipper/New Approach.

5.1.3 Generelt om bruk av nåverdi i regnskapet

Foreligger det avvik mellom transaksjonstidspunktet og tidspunktet for innbetaling av vederlaget, vil man ved bedriftsøkonomisk måling verdsette vederlaget til nåverdi. Det er primært regnskapslovens krav til fastsettelse av transaksjonspris - og den etterfølgende verdijustering av denne - som er temaet i denne artikkelen. Måling til nåverdi er imidlertid også et aktuelt tema ved anvendelse av laveste/høyeste verdis prinsipp, jf. vurderingsreglene i regnskapslovens kapittel 5.

Når regnskapsloven stiller krav til at transaksjoner skal regnskapsføres til verdien på transaksjonstidspunktet, er det markedsverdien av eiendelen og gjelden det vises til. Det er først når det ikke fore-ligger en observerbar markedsverdi at behovet for alternativ måling av transaksjoner oppstår. I slike situasjoner vil måling av transaksjonsverdien i noen grad måtte baseres på subjektivt skjønn. I etterfølgende regnskapsperioder vil det kunne foreligge ny informasjon som innebærer at grunnlaget for det opprinnelige skjønnet må justeres.

Når en avtale inngås mellom uavhengige parter, legger man til grunn at vederlaget representerer markedsverdi. Problemet med å fastsette transaksjonsprisen for en leieavtale består derfor ikke primært i å dokumentere at leieterminene avspeiler markedspris, men at leieavtaler normalt aldri inngås mot kontant oppgjør. Sistnevnte ville vært tilfellet dersom hele leievederlaget hadde blitt betalt i form av et forskudd ved oppstart av avtalen. Eksempelet i kapittel 4 indikerer at leietaker ville vært villig til å betale mer for leieavtalen enn ved et kjøp, men noen observerbar markedsverdi for kontantverdien foreligger ikke. Ved måling av regnskapsmessig transaksjonspris for eiendelen og gjelden, må man derfor ta stilling til hvilke deler av kontraktsvederlaget som skal inkluderes i målingen, den forventede fremtidige nominelle verdien av dette og den renten leietransaksjonen skal måles med.

Nåverdivurderinger i regnskapsretten

Det er først de senere årene at nåverdivurderinger har vunnet innpass i regnskapsretten. Illustrerende i så måte er det at det kun er tre år siden det amerikanske konseptuelle rammeverket fikk sin prinsipielle drøftelse av problemstillingen.#Jf. FASB - Statement of Financial Accounting Concepts No 7, Financial Accounting Series no. 206-c february 2000. Det antas at prinsippet om måling til nåverdi gradvis vil vinne større innpass i fremtidig standard-setting. Internasjonalt foreligger det imidlertid pr. idag ingen konsekvent bruk av nåverdi i regnskapet. Dette gjelder også til-feller der regnskapsreglene tilsynelatende krever at verdsettelsen skal skje til virkelig verdi. Et eksempel på slik norsk praksis er vurderingsprinsippene for tap innen finansnæringen, der det kun unntaksvis (softlån) stilles krav til bruk av nåverdi, mens øvrige tap hittil gjennomgående har blitt vurdert til nominell verdi.# Jf. Eilert Molstad, Rentebegrepet i skatte- og regnskapslovgivningen (Annen del) - Skatterett nr. 1/ 2000 s. 37. flg. Når målingen unnlates, kan dette begrunnes med at det er vanskelig å estimere kontantstrømmene og at det ikke foreligger nærmere regulering i standard. Praksis til nå synes videre å stille større krav til bruk av nåverdi når kontantstrømmene er nedfelt i avtale enn når estimatet er basert på annet grunnlag. Det er imidlertid et gjennomgående trekk at utviklingen går i retning av økt bruk av nåverdi i regnskapet. Et eksempel er utviklingen innen regnskapsføring av finansielle instrumenter.# Jf. IAS 39 - Financial Instruments: Recognition and Measurement og NRS(D) - Regnskapsføring av finansielle instrumenter. Utviklingen mot et fremtidig krav til balanseføring av leieavtaler, slik at alle leieavtaler - uavhengig av skillet mellom finansiell og operasjonell leasing - vil bli balanseført, er representativt for disse utviklingstrekkene.

Diskonteringsrenten

Når kontantstrømmer skal måles til nåverdi, må man ta stilling til diskonteringsrenten. Bedriftsøkonomisk er rente tidsverdien av penger (= risikofri rente) med risikotillegg. For et ordinært lån vil risikotillegget representere vederlag for kredittrisiko. Foreligger det tilleggsrisiko, skal risikotillegget - og derved renten - settes høyere enn for et lån. Usikkerhet mht. fastsettelse av fremtidige leiebetalinger er et eksempel på slik tilleggsrisiko. Usikkerheten skyldes dels at det er usikkert om betaling i det hele tatt vil finne sted, dels at det kan være vanskelig å beregne størrelsen på de nominelle betalingsstrømmene og dels at den tidsmessige plassering av betalingen kan bli annerledes enn forventet. Usikkerhet mht. nominell betalingsstrøm er illustrert med eksemplene i tabellen i kapittel 5.1.2.

Problemstillinger ved bruk av nåverdi i regnskapet

Bruk av nåverdi i regnskapet reiser problemstillinger som ikke alltid er sammenfallende med almene prinsipper for bedriftsøkonomisk måling. For det første kan transaksjonsprinsippet stille krav til at deler av kontantstrømmene, som åpenbart inngår i det samlede vederlaget, ikke skal inngå ved verdsettelsen av balanseposter. Det er m.a.o. ikke slik at enhver bindende avtale om overføring av bruksrett skal balanseføres. Kontrollen mht. disposisjonsrett kan være overført uten at leietaker samtidig har risikoen mht. inntjening og kostnader ved bruk av eiendelen. Det fore-ligger da ingen regnskapsmessig transaksjon. Dette gjelder uavhengig av om det kan være stor sannsynlighet for at betaling vil finne sted. Leie som varierer med bruken av gjenstanden, er et eksempel på dette. En annen problemstilling er om man innen rammen av et historisk kost-regnskap kan tillate bruk av den til enhver tid gjeldende markedsrente. Alternativet er at nåverdien av estimatendringene måles med den opprinnelige (historiske) renten. IASCs diskusjonsnotat om balanseføring av leieavtaler - New Approach# IASC discussion Paper, February 2000, G4+1 Position Paper: Leases: Implementation of a New Approach. - tar ikke denne siste problemstillingen opp til drøftelse. Begge alternativene, historisk og gjeldende markedsrente, er derimot omtalt i det konseptuelle rammeverket til FASB, i IAS 39 og NRS(D) - Regnskapsføring av finansielle instrumenter. Noen klar veiledning som berører valget av lånerente ved balanseføring av leieavtaler spesifikt, foreligger imidlertid ikke.

5.1.4 Verdimåling av finansiell leasing - bruk av rente

I det internasjonale diskusjonsnotatet IASC om New Approach argumenteres det for at transaksjonsverdien av en leieavtale skal måles med alternativ lånerente. Gjennomgangen ovenfor viser imidlertid at dette synspunktet ikke uten videre kan være riktig. Rente defineres som tidsverdien av penger (risikofri rente) med risikotillegg. Ved ordinære utlån representerer tillegget prisen for kredittrisiko. Ved leie vil det i tillegg til kredittrisiko normalt foreligge usikkerhet mht. fastsettelse av leiebetalingene. Vurdert isolert skulle dette tilsi at risikotillegget, og dermed renten, bør være høyere når man måler verdien av en leieavtale sammenlignet med et lån. I prinsippet innebærer dette at verdien for eiendelen og gjelden blir overvurdert når alternativ lånerente benyttes ved målingen.

Tradisjonelt har man ved balanseføring av finansiell leasing «løst» problemet mht. måling ved å ta utgangspunkt i verdien ved kjøp av leieobjektet og beregnet utleiers avkastning på investeringen som internrente (implisitt rente). Leietakers transaksjonspris for eiendelen og gjelden blir da i grove trekk satt som om leietaker kjøper leieobjektet finansiert med et låneopptak. Tilsynelatende foreligger det da en observerbar markedspris på eiendelen og gjelden (= verdien ved kjøp). Den implisitte renten kan imidlertid avvike fra lånerenten uten at dette avviket nødvendigvis representerer tilleggsrisiko. En årsak til at det er forskjell mellom lånerente og implisitt rente kan skyldes at sistnevnte inneholder et korreksjonselement som i prinsippet skulle ha vært balanseført. Den andre årsaken er at risikoen er skjevdelt mellom partene - f.eks. risiko mht. skatt og restverdi. Ulik risiko innebærer at risikotillegget - og derved renten som transaksjonen skal måles med - normalt vil være forskjellig hos leietaker og utleier. M.a.o.: Markedsprisen (ved kontant oppgjør) for en finansiell leieavtale er forskjellig fra prisen på leieobjektet. Leietransaksjoner inneholder andre verdielementer og risikoforhold enn kjøpstransaksjoner.

I første del av artikkelen dokumenteres det da også at det foreligger reelle bedriftsøkonomiske forskjeller mellom finansiell leasing og kjøp. Verdien ved kjøp kan da ikke benyttes som indikator på markedsverdi, og måling ved bruk av implisitt rente gir ikke et riktig uttrykk for transaksjonsprisen for eiendelen og gjelden. Enda tydeligere kommer dette til syne når prinsippet om balanseføring om noen år vil omfatte samtlige leieavtaler - også de operasjonelle - slik tilfellet er etter New Approach. Analogien til kjøp blir da åpenbart ikke relevant.

Alternativ lånerente

Når risikotillegget i renten er vanskelig å fastslå, er det naturlig å benytte alternativ lånerente nettopp fordi denne representerer en observerbar markedspris. Leieavtalene kan i varierende grad inneholde klausuler om variabel leie som ikke vil bli krevd balanseført. Dette gjelder til tross for at sammensetningen av de ulike elementene i avtalen vil påvirke det totale risikobildet og derved den samlede verdien av transaksjonen. I slike tilfeller er det lite naturlig å skille risikoen knyttet til de leiebetalingene som vil bli krevd balanseført, fra øvrige rettigheter og forpliktelser etter avtalen. Måling ved bruk av alternativ lånerente blir da enklere å gjennomføre og lettere å etterprøve for investorer, kreditorer og andre brukere av regnskapsinformasjon. Bruken av én rente ved målingen styrker informasjonsverdien av regnskapet.

Benyttes lånerenten ved måling av transaksjonsverdien, står man i praksis overfor valget mellom ulike lånerenter. I diskusjonsnotatet om New Approach sies det ikke noe om hvilken lånerente som bør benyttes. I det følgende skal det knyttes noen kommentarer til bruken av ulike lånerenter i regnskapet. Kommentarene er primært knyttet til måling basert på grunnleggende regnskapsprinsipper/New Approach.

Lånerente og faste leiebetalinger

Er leiebetalingene faste og leieperioden tidsavgrenset, f.eks. når årsleien er fastsatt til 100 i tre år uten rett til forlengelse av leieperioden, bør målingen skje ved bruk av prisen på lån med tre års rentebinding. Den nominelle leiestrømmen er fast, og usikkerhet mht. fremtidige verdiendringer er følgelig kun knyttet til endring i markedsrenten for lån. Ved måling av virkelig verdi er det i prinsippet likegyldig at det er avtalt utsettelse med betalingen. Leiebetalingene representerer kun kreditt, og virkelig verdi av eiendelen er her kjent på transaksjonstidspunktet. Risikoen mht. fremtidige kontantstrømmer og derved risikotillegget i renten for lån og leasing er identisk. I den grad det skal foretas verdiendringer i etterfølgende regnskapsperioder, må vurderingsreglene for gjeld anvendes (høyeste verdis prinsipp). Dette særtilfellet - og kun dette - kan anses for å være regulert i NRS(14) pkt. 57 og 58, jf. kap. 6.2.3.

Estimat av transaksjonsverdi

For de fleste leieavtaler er det knyttet usikkerhet mht. størrelsen på betalingsstrømmene og/eller den tidsmessige plassering av disse. Det er i disse tilfellene at det vil være aktuelt å estimere transaksjonsverdien. I den amerikanske leasingstandarden FAS 13 «fryses» renten på transaksjonstidspunktet. Den amerikanske standarden krever m.a.o. at nytt estimat på transaksjonsverdien måles med den renten som ble brukt opprinnelig. Denne renten vil i betydelig grad kunne avvike fra markedsrenten på tidspunktet estimatendringen gjennomføres, jf. kapittel 5.2.2. FAS 13 representerer på ingen måte noe unntak mht. anvendelse av historisk rente ved estimatendring. Prinsippet om at man - gitt historisk kost - skal «fryse» renten, og benytte denne ved senere estimatendringer, finnes bl.a. i standardene om regnskapsføring av finansielle instrumenter.# Jf. IAS 39 pkt. 113 og NRS(D) pkt. 6.4.2 der bruk av historisk rente er knyttet til finansielle instrumenter som verdsettes til historisk (amortisert) kost, mens IAS 39 pkt. 113 og NRS(D) pkt. 6.4.3 innebærer at oppdatert markedsrente skal benyttes når finansielle instrumenter verdsettes til virkelig verdi. Selv om leasing på så å si alle punkter eksplisitt er unntatt fra standardene om regnskapsføring av finansielle instrumenter,# Jf. IAS 39 Scope: pkt. 1(b) og NRS(D) pkt. 2.3. kan det derfor ikke utelukkes at det vil bli stilt krav til bruk av historisk rente i en fremtidig IFRS om leasing.

I prinsippet bør det imidlertid etter min vurdering være samsvar mellom de leiebetalingene som estimeres og den renten som benyttes ved målingen. Stilles det krav til estimatendringer, og det er alternativ lånerente som skal benyttes ved måling av eiendelen og gjelden, er det ingen logisk sammenheng i at man skal benytte beste estimat på gjenværende nominell kontantstrøm, men samtidig være bundet av historisk rente ved justering av vederlaget for transaksjonen. Prinsippene som er nedfelt i IAS 39/NRS(D) er da heller ikke direkte anvendelige på leieavtaler. Ved leasing skal leietager ikke primært vurdere om det skal foretas endring i verdien av et finansielt instrument, men gjennomføre en parallell verdiendring av én eller flere eiendeler og én gjeldspost. Eiendelen og gjelden skal som hovedregel vurderes under ett og ikke uavhengig av hverandre slik tilfellet er for finansielle instrumenter.

En finansiell eiendel og historisk rente

For utleier, som kun har en finansiell eiendel å vurdere, kan imidlertid bruken av historisk rente få større aktualitet. I den grad en nominell endring av minimumsleiene korresponderer med markedsrenten for lån, vil leien være fastsatt med utgangspunkt i flytende rente. Endring i rentenivå skal da ikke lede til endring i balanseført verdi av leieavtalen hos utleier. Gjeldende praksis blant norske leasingselskap innebærer da også at periodiseringsrenten end-res i samsvar med den til enhver tid avtalte leie. Renten fryses m.a.o. ikke. Norsk praksis er i overensstemmelse med praksis for inntektsføring av ordinære lån med flytende rente, og denne praksis antas - til tross for utformingen av bl.a. FAS 13 - også å være lagt til grunn av utenlandske leasingselskap.

Selv om det ikke uttrykkelig fremgår av diskusjonsnotatet om New Approach, må man derfor kunne legge til grunn at det er den til enhver tid gjeldende markedsrente for lån på tidspunktet for estimatendringen som skal benyttes.

Historisk kost

La oss som en avslutning presisere følgende: Bakgrunnen for at det innen rammen av et historisk kost-regnskap kan bli stilt krav til fastsettelse av nytt estimat, skyldes at det på tidspunktet for transaksjonen er usikkerhet forbundet med fastsettelse av nominell kontantstrøm. Selv om verdsettelse ved bruk av oppdatert informasjon mht. rente vil kunne medføre at måling av gjelden i enkelte situasjoner vil kunne nærme seg verdsettelse til markedsverdi, må dette ses i sammenheng med kravet til en parallell justering i verdien på eiendelen. For eiendelen innebærer estimatendingen ingen markedsverdivurdering, men utelukkende en korrigering av historisk kost. Innen regnskapsretten vil verdiendringer av nevnte type stå i en annen stilling enn løpende verdiendringer til markedsverdi (markedsverdiprinsippet).

5.1.5 Rentens betydning for gjennomføring av estimatendringer ved leasing i praksis

Kravet om estimatendringer oppstår fordi det er knyttet usikkerhet til fremtidig, nominell leiestrøm.

Gjennomført konsekvent burde endring i estimert kontantstrøm føre til rekalkulering av den implisitte renten, men dette synes ikke å være gjennomført i praksis. Benyttes alternativ lånerente ved verdsettelsen, skal det foretas ny måling av eiendelen og gjelden. Felles for begge metodene er at endring i markedsrenten for lån ikke vil resultere i urealisert gevinst eller tap på gjelden. Implisitt rente fastsettes uavhengig av markedsrenten og påvirkes derved aldri av etterfølgende endringer i denne. Er alternativ lånerente benyttet ved verdsettelsen, bør senere endringer i markedsrenten føre til en justering av inngangsverdien på eiendelen, gjelden og periodiseringsrenten. Begrunnelsen er at ny informasjon om lånerenten best samsvarer med ny informasjon om de gjenværende kontantstrømmene som er gjenstand for målingen. Nytt estimat på transaksjonspris kan imidlertid føre til krav om nedskrivning av eiendelen dersom verdifallet ikke kan anses som forbigående. Det er en svakhet at disse grunnleggende forutsetningene for fastsettelse av regnskapsestimat hverken fremgår av IAS 17 eller NRS(14).

Bruk av implisitt rente og alternativ lånerente

Ved bruk av implisitt rente har man i internasjonal praksis gjerne frosset renten over leieperioden. Renten blir da ikke beregnet på nytt - slik man i prinsippet skulle anta. Også ved bruk av alternativ lånerente fryses gjerne renten. Når de nasjonale leasingstandardene vektlegger bruken av implisitt og alternativ lånerente ulikt, må dette ses på bakgrunn av at kriteriene som legges til grunn for balanseføring som finansiell lease (klassifikasjon), er utformet forskjellig. Det er klassifikasjon som finansiell eller operasjonell lease som er det primære. Problemstillinger knyttet til verdimåling og periodisering av de leieavtalene som blir krevd balanseført, er tillagt mindre vekt. Avvikene fra opprinnelig estimert kontantstrøm blir i stedet resultatført fortløpende, enten som variabel leie (de fleste standarder) eller som finanskostnad (SSAP 21). Når leietaker dels kan resultatføre avviket som leie, dels som finanskostnad, innebærer dette at internasjonal praksis ikke bare tillater at avviket resultatføres fortløpende, men at de nasjonale standardene gir ulik løsning mht. presentasjon som driftskostnad eller finanspost. Gjeldende regnskapsstandarder for leasing er således hverken prinsipielle eller konsekvente i sin tilnærming til problemstillingen mht. verdimåling og periodisering, jf. kap. 5.2.2.

New Approach legger til grunn at transaksjonen skal måles ved bruk av alternativ lånerente. Hovedsynspunktet etter New Approach er at verdiendringer som skyldes ny informasjon, skal justeres mot opprinnelig inngangsverdi for eiendelen og gjelden. Det foreligger imidlertid et alternativt syn der estimatendringene skal resultatføres umiddelbart som urealisert ge-vinst/tap på gjelden (finanspost). Dette alternative synet antas å bygge på symmetribetraktninger.

5.1.6 Vektlegging av regnskapsmessig symmetri

Symmetri innebærer at leasingavtalen klassifiseres og verdsettes likt hos leietaker og utleier.

Når en leasingavtale anses som finansiell hos den ene kontraktsparten, og motparten regnskapsfører samme avtale som operasjonell, foreligger det asymmetri mht. regnskapsmessig klassifikasjon. Asymmetrisk klassifikasjon forekommer svært of-te. Bakgrunnen er at hverken den norske eller de internasjonale regnskapsstandardene i alle sammenhenger definerer leiebetalingene likt hos utleier og leietaker (typisk når restverdien er garantert av tredjepart). Kravet til vesentlighet, og ikke minst adgangen små foretak har til unnlatt balanseføring av leieavtaler,# Jf. rskl. § 5-11. gir også opphav til asymmetrisk klassifikasjon. I Norge er det nok i praksis bare leasingselskapene som i dag konsekvent balansefører alle former for finansiell leasing. Reelt er det bare ved enkeltstående, større transaksjoner at det frem til nå har funnet sted symmetrisk klassifikasjon av finansiell leasing. Symmetrisk klassifikasjon har derfor frem til nå ikke vært særlig vanlig i praksis.

Selv når både leietaker og utleier har balanseført leieavtalen som finansiell, vil ulikt utgangspunkt mht. informasjon, anvendelse av porteføljevurderinger mv. gi opphav til ulik verdimåling. Også når avtalene er klassifisert symmetrisk, vil det m.a.o. normalt foreligge asymmetri mht. verdimåling. Eksempelet i kapittel 4 illustrerer denne siste formen for asymmetri.

Til tross for at regnskapsmessig symmetri ikke har vært vanlig forekommende i praksis, kan man ved en overfladisk gjennomgang av regnskapsstandardene lett få inntrykk av det motsatte.# Jf. bl.a. SSAP 21 pkt. 8 (symmetri) og hvor pkt 9 (asymmetri pga. restverdi) fremstilles som mindre aktuell. Tilsvarende fastslår NRS(14) pkt. 14, at valg av målemetode ikke vil resultere i ulik verdsettelse i praksis. Dette siste er ikke riktig. Intuitivt virker det da også riktig at transaksjonen skal behandles (klassifiseres og måles) likt hos leietaker og utleier. Et av argumentene for innføring av New Approach er at et krav til balanseføring av så vel finansiell som operasjonell leasing, vil resultere i regnskapsmessig symmetri. Det er imidlertid viktig at man ikke trekker symmetriresonnementet for langt. Det er her diskusjonen rundt prinsippene om endring av regnskapsestimat kommer inn i bildet.

Ifølge diskusjonsnotatet fra IASC# Jf. pkt. 12.23. vil nytt estimat på gjenværende leiestrøm stille krav til ny måling av den fordring som utleier har på leietaker. Gevinsten/tapet resultatføres. Ved utelukkende å vektlegge symmetri, vil man komme frem til en tilsvarende behandling hos leietaker (resultatføring som korreksjon i finanskostnader). Fremgangsmåten representerer det alternative synet under New Approach. Hovedsynspunktet er imidlertid at leietaker skal balanseføre estimatendringen. Ny informasjon gir m.a.o. grunnlag for å korrigere transaksjonsprisen på eiendelen parallelt med gjelden. I prinsippet vil fordringen (utleier) og gjelden (leietaker) være underlagt samme krav til verdsettelse, men periodisering og presentasjon (finanspost vs. avskrivning) blir forskjellig.

Asymmetri under New Approach

Når asymmetri også vil oppstå under New Approach, skyldes dette at utleier kun har en eiendel (fordring) å vurdere. Leietaker må på sin side ta stilling til verdien av så vel eiendelen (leieretten) som gjelden. Ved et kjøp kan finansiering avtales separat. Det foreligger to innbyrdes uavhengige transaksjoner. Gjelden kan innløses uten at dette berører inntjeningen på den eiendelen som ble finansiert med låneopptaket. Transaksjonene kjøp og finansiering skal da verdsettes uavhengig av hverandre. Rettighetene og forpliktelsene etter en leieavtale er derimot integrerte og kan ikke skilles. Regnskapet bør avspeile ulikheten mht. økonomisk realitet mellom kjøp og leie. I tillegg til at kjøp og leie er ulike transaksjoner, må man ikke overse at regnskapslovens regler om periodisering av inntekt (utleier) og kostnader (leietaker) er forskjellige.

Oppsummert kan ikke symmetrihensynet anses som et særlig tungtveiende argument for balanseføring av finansiell leasing. Erfaringene til nå er at det i liten grad fore-ligger symmetri mht. så vel regnskapsmessig klassifikasjon som verdsettelse av de finansielle leieavtalene. Ensidig vektlegging av symmetri vil lede til feil periodisering i strid med bestemmelsene i regnskapsloven.

I fremtiden vil nok innføringen av New Approach i langt større grad innebære lik klassifikasjon (= krav til balanseføring) av leieavtaler. Debatten som nå pågår i ledende fagmiljøer internasjonalt, viser imidlertid at det også etter en omlegging til New Approach vil foreligge reelle grunner til fortsatt asymmetri.# Jf. bl.a. Accounting Horizons Vol. 15 No 3, September 2001 ss. 289-298, Evaluation of the Lease Accounting Proposed in G4+1 Special Report, AAA Financial Accounting Standards Committee. Dette skyldes dels at partene vil ha ulik informasjon mht. å estimere kontantstrømmene, dels at reglene om verdsettelse, periodisering og vurderingsenhet (portefølje) vil slå ut ulikt for utleier og leietaker.

Balanseføring av leieavtaler er komplisert - Små foretak bør unntas

Reglene om balanseføring av leieavtaler er uten tvil kompliserte. Unntaket fra plikten til balanseføring av leieavtaler som små foretak har i dag, bør åpenbart beholdes - og om mulig utvides til å omfatte flere foretak - ved innføring av New Approach. Regnskapslovutvalgets flertallsinnstilling om å utvide kretsen av foretak som define-res som små,# NOU 2003: 23 Evaluering av regnskapsloven kap. 6.4.2. er på denne bakgrunn velfundert både sett ut fra en ren kost nyttevurdering, og ikke minst ut fra muligheten mindre foretak har til å etterleve regelverket i praksis. Differensierte regnskapsregler innebærer regnskapsmessig asymmetri.

5.2 En oversikt over løsninger som i dag benyttes internasjonalt

5.2.1 Innledning

Når det skal foretas en gjennomgang av internasjonale regnskapsregler, vil det ofte kunne reises tvil om i hvilken utstrekning standardene følges i praksis. Ikke minst gjelder dette i de tilfeller der regnskapsstandardene både er av eldre dato og er lite presise, slik tilfellet er med den internasjonale standarden om leasing. Under utarbeidelsen av artikkelen ble det følgelig gjort en henvendelse til IASB der en ba om avklaring på en rekke av de problemstillingene som vi her reiser. IASB oversendte spørsmålene til den gruppen som arbeider med regnskapsregler for leasing (New Approach). Av kapasitetsmessige grunner fant IASB at det ikke var mulig å ta stilling til spørsmålene umiddelbart.

Konklusjonene i denne delen av artikkelen er i store trekk basert på regelverket slik det fremgår av standardene og den litteratur som har vært tilgjengelig. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan foreligge avvik i praksis. Ikke minst vil avvik kunne foreligge dersom alternative løsninger, som er i strid med ordlyden i standardene, kan begrunnes ut fra et nasjonalt eller internasjonalt konseptuelt rammeverk. I tillegg antas det at sannsynligheten for avvik fra detaljorienterte standarder som FAS 13 vil være mindre enn når regnskapet er basert på mer generelle standarder som IAS 17.

Er man i tvil om løsningen på en konkret problemstilling, som ikke er løst i IAS 17, vil man kunne søke støtte i FAS 13. Man må da være oppmerksom på at det også foreligger forskjeller mellom standardene. IAS 17 legger bl.a. til grunn andre klassifikasjonskriterier enn den amerikanske standarden. En for stor vektlegging av de detaljerte reglene i FAS 13 vil derfor kun-ne lede til feilslutninger. Bestemmelsen om prisindeksering i NRS(14) pkt. 54, er etter min oppfatning et eksempel på en slik feilslutning. Det vises her til drøftelsen i kap. 6.2.2.

5.2.2 Eksisterende standarder - Endring i regnskapsestimat

Ser man bort fra henvisning til de generelle reglene om nedskrivning av eiendeler, inneholder IAS 17 ingen bestemmelser om endring av regnskapsestimat hos leietaker. Det praktiske behovet for slike bestemmelser er sterkt redusert dels fordi variabel leie ikke skal medtas i leiebetalingene, dels for-di måling ved hjelp av implisitt rente er preferert løsning.# Jf. IAS 17 pkt. 12. Fremtidige leiejusteringer, også når disse er en direkte følge av endringer i prisindeks eller rentenivå, inngår ikke i leiebetalingene og følgelig heller ikke i implisitt rente.# Jf. IAS 17 pkt. 3 og definisjonen av Minimum lease payments, Interest implicit in the lease, Contingent rent. Under slike forutsetninger vil hverken etterfølgende endrin-ger i de nominelle betalingsstrømmene (=variabel leie) eller i markedsrenten (pga. bruk av implisitt rente) få betydning for verdimåling av eiendelen og gjelden. Når estimatavviket skal resultatføres som leie og ikke finanskostnad, innebærer dette at finansiell leasing gir opphav til leiekostnader i tillegg til avskrivning og finanskostnader. Analogien til kjøps- og lånetransaksjoner (kjøpsfiksjonen) er m.a.o. ikke gjennomført fullt ut.

Den britiske standarden SSAP 21 har implisitt rente som preferert løsning for måling av transaksjonen. # Jf. SSAP 21 pkt. 15. Standarden inneholder imidlertid ingen bestemmelser om estimatendringer. Som vedlegg til standarden - «Guidance Notes - Variation clauses pkt. 37 og 38», stilles det opp veiledning# Guidance Notes representerer kun anbefalte løsninger og er ikke bindende, jf. forordet til SSAP 21. for behandling av leiereguleringsklausuler, herunder også når leienivået er knyttet til endring i markedsrenten. I veiledningen stilles det ikke krav til fastsettelse av ny periodiseringsrente når de nominelle kontantstrømmene endres som følge av bestemmelser inntatt i leieavtalen. I motsetning til IAS 17 skal avviket ikke resultatføres som variabel leie. I stedet kan forskjellen mellom de opprinnelig fastsatte og reelle leiebetalingene føres fortløpende som en justering mot finanskostnader. I prinsippet synes det som om grunnholdningen er at den implisitte renten bør beregnes på nytt, men i praksis anvises det at periodiseringsrenten kan holdes uendret og avviket føres som en løpende justering. Guidance Notes pkt. 38 regulerer det særtilfellet at leien endres som følge av end-ring i skattereglene. Medfører leiejusteringen at den implisitte renten reelt sett blir negativ, skal overskytende korrigeres mot avskrivningene på eiendelen. Finanskostnaden kan m.a.o. ikke bli negativ (= inn-tekt).# Jf. SSAP 21 pkt. 34. Anbefalingen om at avviket i visse situasjoner skal føres som en korreksjonspost til avskrivningene på eiendelen, må ses i sammenheng med at de britiske skattereglene på begynnelsen av 80-tallet var meget gunstige for leasingselskapene (eier). Når effekten av skattefradrag ble inkludert i prisen, kunne summen av de nominelle leiebetalingene (uten neddiskontering) i enkelte tilfeller bli lavere enn transaksjonsprisen ved kjøp.

Ulik definisjon av implisitt rente

I motsetning til hva som er tilfellet i IAS 17 og hovedregelen i FAS 13, inngår skatt som del av kontantstrømmen ved beregning av implisitt rente i SSAP 21,# Jf. ASB - Leasing; A Survey of Issues for Discussion with EU National Standard-setters pkt. 6.22, 17 oktober 2003. og dette får følger for behandling av estimatavvik. Implisitt rente er m.a.o. definert forskjellig i de ulike nasjonale leasingstandardene.

Indeksering inngår normalt ikke i transaksjonspris

Anvendelse av SSAP 21 vil i teorien kunne medføre at finanskostnadene øker til tross for at gjelden nedbetales over tid. Årsaken ligger i at indeksering ikke inngår i transaksjonsprisen. Indekstillegg og effekten av rentereguleringsklausuler resultatføres i stedet fortløpende. Denne praktiske tilnærmingen til behandling av avvik fra opprinnelig regnskapsestimat, strider således mot sammenstillingsprinsippet. Anvisningen om løpende resultatføring mot finanskostnader i Guidance Notes til den britiske standarden vil dessuten komme i konflikt med prinsippet om at rente skal resultatføres basert på konstant avkastning over gjenværende løpetid på gjelden. Resultatføring av estimatavvik innebærer at det i praksis ikke finner sted verdiendringer av eiendelen og gjelden som følge av ny informasjon.

I den amerikanske standarden FASB 13 er det leietakers alternative lånerente som er preferert løsning for måling av transaksjonsverdien. Når estimerte leiebetalinger endres som følge av restverdiklausuler eller bestemmelser som i realiteten innebærer plikt til forlengelse av avtalen, skal det fastsettes nytt estimat på eiendelen og gjelden. Ved fastsettelse av nytt regnskapsestimat er det imidlertid renten slik den ble fastsatt ved inngåelsen av leieavtalen, som skal benyttes, jf. pkt. 108 og 109. Renten «fryses» m.a.o. over leieperioden og justeres følgelig ikke i takt med markedsrenten. Ny og bedre informasjon innebærer m.a.o. at den opprinnelige verdien av transaksjonen blir korrigert (slik tilfellet er ved New Approach), men det tas i denne sammenheng ikke hensyn til ny informasjon om markedsrenten.# Endres avtalevilkårene anses dette normalt som en ny transaksjon. Leieavtalen må da klassifiseres og måles på nytt, jf. pkt. .105. Dette er et prinsipp som er felles for samtlige regnskapsstandarder om leasing. Ny måling vil i slike situasjoner også bli resultatet ved bruk av grunnleggende regnskapsprinsipper og New Approach.

Andre bestemmelser i FAS 13 innebærer derimot at verdien på eiendelen og gjelden ikke skal korrigeres. Estimatavviket resultatføres da som variabel leie. Denne løsningen er bl.a. valgt når størrelsen på betalingsstrømmene er knyttet til prisindeks eller endring i rentenivå. Leiebetalingene blir låst med utgangspunkt i renten og inflasjonen slik disse variablene var da kontrakten ble inngått. Etterfølgende endring i betalingsplanen, som følge av at indeksering, renteutvikling mv. avviker fra det opprinnelige estimatet, skal resultatføres som variabel leie, jf. current text pkt. 165 og 404.

Konklusjonen er at under FAS 13 vil end-ring i estimerte leiebetalinger enten inngå som en parallell justering i verdien av eiendelen og gjelden, eller resultatføres som variabel leie. Hvilken løsning som velges, avhenger av hvilke faktorer som har forårsaket estimatavviket. De to alternative metodene innebærer imidlertid at ny informasjon mht. rentenivå og fremtidige betalingsforpliktelser ikke vil gi opphav til urealisert tap på gjelden. Dette skyldes dels at vurderingsrenten «fryses» over leieperioden, dels at endring i nominell leie enten resultatføres eller blir justert mot regnskapsmessig verdi av eiendelen.

Likhetstrekk og forskjeller

Skal man oppsummere likhetstrekk og forskjeller mellom de internasjonale standardene, må dette være at så vel de estimerte leiebetalingene som renten, og derved transaksjonsverdien for leieavtalen og gjelden, normalt fastsettes en gang for alle. Etter FAS 13 er bruk av alternativ lånerente preferert løsning ved verdimåling, mens implisitt rente foretrekkes i IAS 17 og SSAP 21. Definisjonen av implisitt rente er imidlertid forskjellig. Vurderingsreglene for gjeld, slik dette er indikert i NRS(14) pkt. 57 og 58, kommer ikke til anvendelse. Ved vurdering av eiendelen stiller FAS 13 i noen tilfeller krav til at endring i leiebetalingene skal medføre en parallell justering i verdien av eiendelen og gjelden. Hovedregelen er imidlertid at estimatavvik føres som variabel leie under IAS 17 og FAS 13. Under SSAP 21 vil avviket normalt være rente, og denne (implisitte renten) kan tenkes rekalkulert. Den britiske løsningen avviker på dette punktet fra IAS 17 og den amerikanske standarden. Selv om IAS 17 og FAS 13 begge anviser at endring som følge av indeksering skal resultatføres som variabel leie, foreligger det en forskjell. Ifølge ordlyden legger IAS 17 til grunn at all indeksering skal defineres som variabel leie. I den amerikanske standarden er det derimot kun endring i estimert prisstigning som vil være variabel leie. Forklaringen på denne forskjellen mellom IAS 17 og FAS 13 må antas å skyldes forskjeller i klassifikasjonsreglene. NRS(14) legger på sin side til grunn IAS 17 mht. klassifikasjon, FAS 13 mht. indeksering og inneholder en særregel mht. renteendringer (urealisert tap på gjeld). Den norske standarden er derfor ikke i samsvar med IAS 17. Problemstillingen er drøftet i kapittel 6.2.3.

Transaksjonspris - Avvik i NRS(14)

Felles for IAS 17, SSAP 21 og FASB 13 er at transaksjonsprisen for en balanseført leieavtale ikke kan settes høyere enn ved kjøp. Dette er en viktig forutsetning for forståelsen av rente i samtlige av de tre standardene. Internasjonalt fremstår renten primært som et klassifikasjonskriterium og fungerer i mindre grad som et instrument for måling av transaksjonspris. Når FASB 13 fastslår# FASB current text 13 pkt 0.103d. at nåverdien skal måles med den laveste av alternativ lånerente og kontraktenes implisitte rente, er det utleiers implisitte rente det siktes til. På den annen side vil regelen om bruk av den laveste av de to rentene kunne medføre at nåverdien av transaksjonen blir høyere enn maksimalt tillatt verdi (= kjøp av leieobjektet). Et sammenfall av ulike regler vil der-for kunne medføre at den renten som benyttes ved måling av eiendelen, gjelden og den etterfølgende periodisering, blir ulik så vel den alternative lånerenten som den implisitte renten. Det er denne etterfølgende periodiseringsrenten som fryses og som i tilfelle vil bli benyttet ved fastsettelse av nytt estimat på eiendelen og gjelden etter FASB 13.

Etter IAS 17, SSAP 21 og FASB 13, vil alternativ lånerente følgelig kun bli benyttet ved verdsettelsen i de tilfeller der den implisitte renten ikke er kjent og transaksjonsprisen er lik eller lavere enn ved kjøp. I øvrige sammenhenger har lånerenten kun betydning i egenskap av å være et hjelpemiddel for å kunne klassifisere leieavtalen som henholdsvis finansiell eller operasjonell. Markedsrenten på lån får derved en underordnet betydning ved verdimålingen.

Etter NRS(14) foreligger det ingen øvre grense for måling av transaksjonspris. Regnskapsloven krever at transaksjoner skal verdsettes til virkelig verdi. Det prinsipielle utgangspunktet for måling av transaksjonen etter NRS(14) avviker derved fra de internasjonale standardene, men er i overensstemmelse med New Approach. En norsk tilnærming til IAS 17 må imidlertid inntil videre kunne aksepteres i praksis.

5.2.3 Internasjonale regnskapsstandarder - Gjennomskjæring til økonomisk realitet

Det tradisjonelle utgangspunktet for balanseføring av finansiell leasing har vært gjennomskjæring til økonomisk realitet. Foreligger det i økonomisk forstand et kjøp, har synspunktet vært at regnskapet bør reflektere transaksjonens faktiske realiteter og ikke formen. Dette synet har imidlertid ikke fått fullt ut gjennomslag i praksis. Når deler av vederlaget resultatføres som (variabel) leie, innebærer dette at kjøpsfiksjonen ikke er gjennomført konsekvent. Variabel leie kan skyldes bestemmelser som primært er av finansiell karakter (indekseringsklausuler, rentejustert leie mv.), men kan også skyldes vilkår som i større eller mindre grad avhenger av leietakers bruk av leieobjektet. Eksempler på dette siste vil være forlengelsesleie, overkjørte km, maskintimer, andel av omsetningen mv. Til tross for at hovedvederlaget balanseføres, vil det kunne forekomme til-feller der en betydelig del av leievederlaget fortsatt vil være klassifisert som leie. For den delen av leievederlaget som skal balanseføres, kommer vurderingsreglene for gjeld ikke til anvendelse, jf. kap. 5.2.2. Finansiell leasing skiller seg m.a.o. fra opptak av ordinære lån.

Eiendel i tillegg til fordring

For utleier innebærer inntektsføring som leie at leasingselskapet i prinsippet disponerer en eiendel i tillegg til fordringen. Et utslag av dette synspunktet finner vi i utleiers plikt til nedskrivning av ugarantert restverdi i IAS 17 pkt. 32. Tilsvarende regler finnes i den amerikanske# Jf. FAS current text 13 pkt. .113(d) og .114(d). og britiske# Jf. Guidance Notes pkt. 83. standarden. Regelen er begrenset til kun å omfatte tilfeller der restverdianslaget nedjusteres. Standardene åpner ikke for en tilsvarende oppjustering av restverdiestimatet. Den prinsipielle begrunnelsen for regelen er at restverdien representerer utleiers gjenværende økonomisk interesse i det underliggende leieobjektet. Residualverdien er da ikke en fordring. I stedet anvendes vurderingsreglene for varige driftsmidler. Å tillate oppskrivning av varige driftsmidler vil stride mot forutsetningene for et historisk kost-regnskap.# Jf. Tilsvarende begrunnelse New Approach pkt. 12.18 derrestriksjonen opprettholdes til tross for at det innrømmes at den har en vilkårlig innretning. Diskusjonsnotatet omhandler ikke inntektsføring basert på forventet reell fremfor avtalt løpetid (porteføljevurderinger). Restriksjonen vil da neppe kunne anvendes. Om oppskrivning generelt jf. NOU 1995: 30 kap.2.3.9. Vi står m.a.o. over-for en hybridløsning; i oppstillingsplanen til utleier vises leasingeiendelen i sin helhet som fordring,# Motsatt New Approach der de to elementene, som eiendelen består av, skal vises separat, jf. diskusjonsnotatet pkt. 8.9. men vurderingsreglene for varige driftsmidler kommer like fullt til partiell anvendelse.

Det er således ikke riktig når det har blitt hevdet at de internasjonale regnskapsstandardene likestiller finansiell leasing med lånefinansiering og kjøp. Så vel rentebegrepet som anvendelse av vurderingsreglene representerer på flere punkter vesentlige avvik fra ordinære lån og kjøpstransaksjoner. En mer presis beskrivelse av leasingstandardene er derfor at analogien til kjøp med finansiering har vært benyttet fordi dette historisk# Jf. Warren McGregor mfl. Accounting for Leases: A new Approach, FASB 1996 s. 7 flg. ble ansett som formålstjenlig for å kunne begrunne kravet om balanseføring, jf. kap. 2.

5.3 Eksisterende regnskapsstandarder i lys av New Approach

5.3.1 Generelt

Utformingen av IAS 17, SSAP 21 og FASB 13 gir klart inntrykk av at standardene på mange områder representerer minimumsløsninger. Det må følgelig kunne legges til grunn at internasjonal praksis tillater avvik fra standardene når avviket kan grunngis i et konseptuelt rammeverk. New Approach bygger på det konseptuelle IASB-ramme-verket, og det er følgelig naturlig å ta utgangspunkt i det diskusjonsnotatet som foreligger når man skal vurdere alternative løsninger.

Utgangspunktet i New Approach er at de fleste leieavtaler - uavhengig av skillet mellom finansiell og operasjonell leasing - innebærer overføring av risiko og kontroll. Det tradisjonelle skillet mellom finansiell og operasjonell leasing blir da uten regnskapsfaglig innhold. I stedet er vilkåret for balanseføring at det er knyttet en fast og estimerbar kontantstrøm til leieavtalen og at risiko og kontroll er overført. Konsekvensen av at det om noen år ikke vil foreligge noe regnskapsmessig skille mellom finansiell og operasjonell leasing, blir felles regler for fastsettelse av transaksjonspris og regnskapsestimat for de to leietypene. I det følgende er det de konsekvenser som omleggingen vil få for finansiell leasing som tas opp til drøftelse. Utgangspunktet er det diskusjonsnotat som foreligger fra IASC.# IASC discussion Paper, February 2000, G4+1 Position Paper, Leases : Implementation of a New Approach

Ifølge diskusjonsnotatet skal implisitt rente ikke benyttes ved måling av transaksjonspris for leieavtalen med mindre den-ne er kjent for leietaker og er tilnærmet lik leietakers alternative lånerente. Begrunnelsen for at kontraktens implisitte rente ikke skal benyttes av leietaker, er at implisitt rente er et mål på utleiers forventede avkastning på investeringen. I tillegg til ordinær markedsrente inkluderer den implisitte renten kompensasjon for utleiers skattekostnader og residualrisikoen i leieobjektet mv. Slike tillegg i renten avspeiler ikke leietakers risiko og kostnader ved transaksjonen. Konklusjonen er at bruk av implisitt rente leder til feil måling av transaksjonspris hos leietaker. Diskusjonsnotatet er på dette punkt sammenfallende med vår gjennomgang i kapittel 5.1 og norske rammebetingelser illustrert med eksempelet i kapittel 4 av artikkelen.

Kun alternativ lånerente ved måling av transaksjonspris

Det er m.a.o. kun alternativ lånerente som skal benyttes ved måling av transaksjonspris etter New Approach. For leietaker innebærer dette at estimatendring med utgangspunkt i rekalkulering av implisitt rente utelukkes som alternativ. Det samme er tilfellet med dagens praksis som tillater løpende resultatføring av estimatavvik som finanskostnad. Resultatføring som variabel leie vil kunne forekomme, men da utfra forutsetningen om at deler av avtalt leievederlag ikke tilfredsstiller transaksjonskriteriet.

Det slås fast at transaksjonspris for eiendelen og gjelden ikke kan settes lavere enn nåverdien av minimumsleiene.# Jf. IASC discussion Paper, pkt. 3.15 Dette samsvarer med NRS(14) og transaksjonsprinsippet, jf. rskl. § 4-1 nr 1. På den annen side innebærer konklusjonene i diskusjonsnotatet at de regler som er nedfelt i IAS 17, FASB 13 og SSAP 21, om at transaksjonsprisen ikke kan overstige kjøpesummen for en tilsvarende eid eiendel, må anses for å være i strid med IASBs konseptuelle rammeverk.

I diskusjonsnotatet understrekes det at variabel leie skal inkluderes ved målingen av transaksjonsprisen når det variable elementet kan gjøres til gjenstand for pålitelig måling.# Jf. IASC fiscussion Paper, pkt. 4.85 Det må her skilles mellom elementer som varierer med bruken av leieobjektet (overkjørte km, antall maskintimer, andel salgsinntekt etc.) og leiejusteringer som skyldes eksterne faktorer som renteklausuler, prisindeksering etc. Førstnevnte skal som hovedregel resultatføres fortløpende slik praksis er for variabel leie i dag. Fremtidige leiejusteringer som skyldes forventet utvikling i eksterne faktorer, skal verdsettes og medtas i transaksjonsprisen for eiendelen og gjelden. Hvilke deler av det kontraktsfestede leievederlaget som skal inngå i transaksjonsprisen, vil bli et viktig tema for en fremtidig regnskapsstandard basert på New Approach, og her er nok ikke siste ord sagt.# Jf. ASB - Leasing; A Survey of Issues for Discussion with EU national standard-setters pkt. 5.16, 17 oktober 2003

Prefererte løsninger

I diskusjonsnotatet fremheves det at fastsettelsen av nytt estimat for eiendel og gjeld som følge av ny informasjon er den prefererte løsning. Som et alternativ argumenteres for at estimatendringene resultatføres umiddelbart.# Jf. IASC discussion Paper, pkt. 4.87 (variabel leie) og 5.37 (restverdigaranti) Det vises her til drøftelsen i kap. 5.1.5 og 5.1.6 ovenfor. Resultatføring under dette siste alternativet vil kunne gi så vel positiv som negativ resultateffekt. Fremgangsmåten har paralleller til resultatføring av regnskapsestimat etter rskl. § 4-2 annet ledd. De to alternative løsningene må ikke forveksles med bestemmelsen om adgangen til unnlatt resultatføring av urealisert tap på gjeld som følge av endring i markedsrenten, jf. rskl. § 5-13 annet ledd som NRS(14) pkt. 58 er utledet fra. Den norske standarden er på dette punktet hverken i samsvar med grunnleggende regnskapsprinsipper, eksisterende internasjonale standarder eller det som avtegner seg som fremtidig internasjonal praksis, jf. kap. 6.2.3. NRS(14) pkt. 58 skal utelukkende benyttes i de sjeldne tilfellene der transaksjonsverdien er kjent og således ikke er estimert, jf. kap. 5.1.4 og 6.2.3.

I tillegg til de grunnleggende problemstillingene mht. balanseføring av leieavtaler, er det særlig behandlingen av opsjoner og restverdigarantier som er av interesse når vi skal vurdere regnskapsføring av finansiell leasing etter gjeldende standarder opp mot grunnleggende regnskapsprinsipper og New Approach. I kap. 5.3.2 gjennomgås regnskapsføring av opsjoner. Behandlingen av leietakergaranterte restverdier tas opp i tilknyting til gjennomgangen av NRS(14) i kap. 6.3.

5.3.2 Regnskapsføring av opsjoner under New Approach

Etter New Approach skal opsjonsretter verdsettes separat. Kravet om separat verdsettelse av opsjon og bruksrett, innebærer bl.a. at leiebetalinger etter minimumsperiodens utløp ikke medtas ved fastsettelsen av transaksjonspris for avtalens første del. Prinsippet kan illustreres med eksempelet fra kapittel 4.

I vårt eksempel hadde leietaker inngått en finansiell leasingavtale. Minimumsperioden var tre år med årlig leie på 100. Etter minimumsperioden hadde leietaker en evigvarende leierett mot å betale 10 pr. år. Det forelå en klar sannsynlighetsovervekt for at leietaker ville forsette leieforholdet i ytterligere tre år. For leietaker var den sannsynlige økonomiske levetiden anslått til seks år. I kapittel 4 konkluderte vi med at transaksjonsprisen for leieavtalen var 269. Transaksjonsprisen tilsvarte nåverdien av en sannsynlig betalingsstrøm på 3x100 etterfulgt av 3x10 i de seks årene leieforholdet var antatt å løpe. Nåverdien var målt med en alternativ lånerente på 9,7%.

New Approach

Ifølge diskusjonsnotatet skal kun minimumsleiene inngå ved fastsettelsen av opprinnelig transaksjonspris. Transaksjonsprisen blir da 250 (= nåverdien av 3x100). Av samlet transaksjonspris vil én del utgjøre vederlaget for leieavtalen, mens det resterende vil være vederlag for retten til videre leie etter utløpet av minimumsperioden. I praksis omsettes ikke denne Typen leieopsjoner separat. I diskusjonsnotatet foreslås det derfor at man tar utgangspunkt i en tre års operasjonell leieavtale (uten rett til forlenget leie). Nåverdien av en tilsvarende avtale uten opsjon vil da tilsvare nåverdien av leievederlaget, mens differansen vil være transaksjonsprisen for opsjonen.

Opsjon og leierett

La oss anta at årsleien for en tilsvarende operasjonell tre års leieavtale (uten opsjon) er 60. Siden årlig minimumsleie er 100, blir 40 vederlag for opsjonen. Nåverdien av leieavtalen, målt med 9,7% rente, vil da være 150 og differansen på 100 (= 250-150) vil være transaksjonspris for opsjonsretten. Verdien av leiekontrakten avskrives over minimumsperioden på tre år. Gitt at kriteriet for nedskrivning ikke er tilfredsstilt, vil verdien av opsjonsretten fortsatt være 100 ved minimumsperiodens utløp. Den opprinnelige gjelden på 250 vil derimot være fullt nedbetalt i år tre.

Ved utgangen av år tre beslutter leietaker å utnytte opsjonen til forlenget leie i ytterligere tre år. Ifølge diskusjonsnotatet fore-ligger det da en ny leietransaksjon. Transaksjonsprisen for den «nye» leiekontrakten vil være den regnskapsmessig verdien av opsjonen med tillegg av nåverdien av forlengelsesleiene. Med 9,7% rente vil nåverdien av en årlig kontantstrøm på 10 i tre år være 25. Samlet transaksjonspris for den nye leieavtalen vil være 125 (= 100 + 25), mens gjelden på det tidspunkt opsjonen utøves vil være 25.

Mange vil nok hevde at en oppsplitting av transaksjonsprisen i leie og opsjonsvederlag fremstår som unødvendig komplisert. Det vil i svært mange tilfeller være vanskelig å dokumentere hva leievederlaget skulle ha vært uten medfølgende leieopsjon. Verdsettelsen kompliseres ytterligere dersom leietaker avgir en restverdigaranti i kombinasjon med opsjonen. Fordelingen av transaksjonsprisen mellom leieavtalen, garantikostnadene og opsjonen vil lett kunne bli vilkårlig. Videre er det kun tidsbegrensede, og ikke evigvarende leieopsjoner, slik vi kjenner dem i Norge, som er tatt opp til drøftelse i diskusjonsnotatet.

Prinsippiell innvending

En mer prinsipiell innvending mot en oppsplitting av transaksjonsprisen er at prisfastsettelsen av en leieavtale uten opsjon forutsetter at leieobjektet tilbakeleveres utleier ved utløpet av leieperioden. Ved operasjonell leie vil utleier måtte innkalkulere så vel prisfallsrisiko for eiendelen som kostnader ved salg eller fornyet leie i annenhåndsmarkedet. For utleier er usikkerheten ved finansiell leasing i større grad knyttet til størrelsen på de samlede forlengelsesleiene og til muligheten for endring i skattereglene. Salgskostnader og prisfallsrisiko for eiendelen i annenhåndsmarkedet blir mindre fremtredende. Prisingen av den sammensatte avtalen vil følgelig kunne bli forskjellig fra summen av to innbyrdes uavhengige avtaler. Hvis man tar utgangspunkt i prissettingen av en tilsvarende operasjonell leieavtale, og beregner opsjonen som en residualstørrelse, medfører ikke dette nødvendigvis at opsjonen blir riktig priset.

For leietaker innebærer separat prising av leasingavtalen og opsjonsretten at avskrivningene på leasingeiendelen i større grad vil følge et forventet fall i markedsverdien av leieobjektet. Forslaget innbærer derfor en overgang i retning av markedsverdivurdering mht. fastsettelse av avskrivningsplan. Utgangspunktet er prinsipielt forskjellig fra sammenstillingsprinsippet i regnskapsloven. Effekten kan illustreres som følger: La oss anta at lineære avskrivninger blir benyttet. Med transaksjonspris for eiendelen på 269 og økonomisk levetid på seks år vil dette gi årlige avskrivninger på 44,8, jf. eksempelet i kap. 4. Gitt en fordeling mellom leievederlag og opsjonspris på 150 og 100, som er angitt ovenfor, vil de årlige avskrivningene i minimumsperioden være 150/3 = 50 og deretter 125(=100 + 25)/3= 41,7.

Eksempelet indikerer at dess større usikkerhet som er forbundet med fastsettelse av residualverdien av gjenstanden, dess høyere vil leien være uten opsjon og dess større del av kostnadene vil bli resultatført i første halvdel av eiendelens forventede økonomiske levetid. Metoden vil følgelig kunne medføre betydelige avvik sammenholdt med en avskrivningsplan fastsatt med utgangspunkt i prinsippet om sammenstilling av kostnader mot inntekt, jf. rskl. § 4-1 nr. 3.

Argument for separat prising

Argumentet for separat prising av opsjonen er at metoden medfører at regnskapet i større grad gjenspeiler den fleksibilitet som leasingfinansiering innebærer. Separat prising vil videre innebære at samme prinsipp legges til grunn for regnskapsføring av alle leieavtaler uavhengig av om det hefter opsjoner ved kontraktene. I vårt eksempel er det forøvrig ingen tvil om at kravet til separat prising av leieavtalen og opsjonen vil gi riktigere periodisering enn tilfellet vil være dersom man legger til grunn en streng tolkning av ordlyden i så vel de internasjonale standardene som i NRS(14). Avskrivningsperioden skal i så fall settes lik kontraktens minimumsperiode på 3 år. Med et slikt utgangspunkt blir de årlige avskrivningene 83 (=250/3), mens de årlige forlengelsesleiene på 10 skal resultatføres som variabel leie. Anvendelse av IAS 17 eller NRS(14) vil i mange tilfeller åpenbart gi et misvisende bilde av foretakets finansielle stilling og resultat.

Etter en samlet vurdering faller man i diskusjonsnotatet ned på løsningen med separat prising av leievederlaget og opsjonen. En løsning med samlet verdsettelse og avskrivning over den sannsynlige levetiden for avtalen, slik dette er illustrert i eksempelet i kapittel 4, vil derfor representere et unntak fra hovedreglen i diskusjonsnota-tet.# Jf. IASC discussion Paper, 4.24 til 4.26 (hovedregler) og 4.47 til 4.53 (unntak). Prinsippet om at opsjonene skal verdsettes separat selv når det foreligger sannsynlighetsovervekt for at de vil bli utøvet, er imidlertid blitt kritisert i ledende internasjonale fagmiljøer.# Jf. Accounting Horizons Vol. 15 No 3 2001 ss. 289-298. I øyeblikket er det derfor usikkert i hvilken utstrekning det vil bli stilt krav til separat verdsettelse av alle opsjoner etter New Approach eller om kravet til separasjon vil bli begrenset til tilfeller der opsjonen er utrykk for en reell valgmulighet.

I påvente av mer detaljerte regler om regnskapsføring av leieavtaler er det etter mitt syn liten tvil om at fremgangsmåten med samlet prising og avskrivning over leiekontraktenes sannsynlige levetid, vil være enklest å forholde seg til i praksis. I vårt eksempel fører denne fremgangsmåten til at transaksjonsprisen settes til 269 og at eiendelen avskrives over 6 år. Så lenge NRS(14) positivt har tatt stilling til at norske regnskapspliktige inntil videre ikke kan pålegges å verdsette opsjonsrettene separat, vil metoden være den fremgangsmåte som er best forenlig med prinsippene i så vel regnskapsloven som i det konseptuelle rammeverket til IASB.