Tap på krav ved interessefellesskap
Merverdiavgiftsloven § 4-7 åpner for å korrigere beregningsgrunnlaget dersom «utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt».
Spørsmål:
Vi har leid ut et bygg til et selskap i samme konsern, som over lang tid har slitt økonomisk, og således ikke har vært i stand til å betale hele husleien. Leietaker har nå gått konkurs, og spørsmålet er om vi nå vil kunne kreve tapsfradrag for den avgiften vi har betalt på husleien. Vi tar med at vi både har forsøkt å finne andre leietakere til bygget, og selge bygget i lang tid. Da vi ikke klarte å finne andre leietakere eller kjøpere til bygget, så vi oss tjent med å fortsette utleien til vårt konsernselskap.
Svar:
Et søksmål i en tilsvarende sak førte nylig frem
Hvis dere har opptrådt på samme måte som enhver utleier ville gjort i tilsvarende situasjon, og det ikke er interessefellesskapet som er årsaken til at utleieforholdet ikke ble sagt opp tidligere, vil dere ha krav på tapsfradraget. Basert på opplysningen om at dere både har forsøkt å finne ny leietaker og kjøper til bygget, kan det tale for at dere er i posisjon til å kreve fradraget.
Vi bistod nylig en annen utleier i en tilsvarende situasjon. Denne klienten hadde fått avslag på sitt krav om tapsfradrag i Skatteklagenemnda (sak nr. 2023/5564513). Begrunnelsen var at det var interessefellesskapet som var årsaken til at utleieforholdet ikke ble avviklet tidligere. Skattekontoret hadde ikke gjort noen analyser på om utleier var økonomisk tjent med å videreføre leieforholdet eller ikke, og konkluderte altfor enkelt med at en uavhengig utleier ville sagt opp leieforholdet langt tidligere, og at utleieforhodet hadde gitt utleier et unødig tap. Misligholdsperioden var ett år. I stevningen satte vi opp et regnestykke som viste at de faktiske merkostnadene ved å videreføre leieforholdet i misligholdsperioden var lavere enn den betalte leien i samme periode. Vi anførte at utleier dermed var økonomisk tjent med å videreføre utleien, mens de samtidig jaktet på ny leietaker eller kjøper til bygget.
Skatteetatens respons på søksmålet var et tilbud om fullt tapsfradrag for vår klient. Vi vil anta at det skyldes at Regjeringsadvokaten så at Skatteetaten ikke behandler disse spørsmålene helt i henhold til de føringer som Høyesterett har gitt, og derfor ikke ønsket å gå i retten med denne saken.
Høyesteretts føringer
Merverdiavgiftsloven § 4-7 åpner for å korrigere beregningsgrunnlaget dersom «utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt». Vilkåret «utestående fordring» innebærer at fordringen ikke må ha endret karakter fra å være en kundefordring til å bli en del av leietakers alminnelige finansiering. Problemet er at Skattekontoret kan være litt vel ivrige med å konkludere med at fordringen har endret karakter, uten å vurdere nærmere hvilke handlingsalternativer utleier hadde. I Rt-2015-168 (Lønningshaugen) finner vi følgende utgangspunkt for vurderingen:
(50) Det er ikke grunnlag for å begrense regelen om omklassifisering av fordring til fordringer mellom selskaper innen samme konsern eller selskaper som på annen måte har et interessefellesskap. Men utgangspunktet for vurderingen vil være annerledes når det er helt sammenfallende eierinteresser enn når det ikke er noen eiermessig tilknytning. Når eierinteressene er de samme, vil det etter omstendighetene kunne fremstå som økonomisk formålstjenlig å opprettholde leverandørkreditten for ved dette å styrke debitorselskapets finansielle stilling på en måte som innebærer at staten opprettholder sin eksponering for debitorselskapets betalingsevne. Et vesentlig moment i vurderingen vil derfor være om kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapet i forhold til sine øvrige debitorer, og videre om kreditorselskapets handlemåte kan begrunnes forretningsmessig når dette skal vurderes ut fra kreditorselskapets stilling alene.
