Del I – livsforsikring:

Regnskapsføring i forsikringsselskaper

Vi vil i denne artikkelen først redegjøre for virksomhetsreglene og deretter gjeldende regnskapsregler for henholdsvis liv- og skadeforsikringsselskaper. Artikkelen fokuserer på praktisk anvendelse av reglene og hvordan regnskapene skal forstås.

Innholdet i artikkelen står for forfatternes egen regning, og representerer ikke nødvendigvis EY sitt offisielle syn.

Artikkelen er delt i tre deler hvor de to første delene omhandler livsforsikringsselskaper og den andre delen omhandler skadeforsikringsselskaper.

Generelt om forsikringsselskaper

De viktigste elementene i et forsikringsselskaps forretningsdrift er polisetegning/-prising (underwriting), forvaltning av midler og skadebehandling, i tillegg til øvrige administrative forhold.

I utgangspunktet handler forsikring om å avlaste risiko for økonomisk tap knyttet til uventede hendelser. Slike hendelser vil mest typisk være skade eller tap av ulike ting (biler, hus etc.), eller en persons helse eller død. I tillegg tilbys det pensjonsforsikringer som gir utbetalinger avhengig av hvor lenge en person lever – altså så lenge man ikke dør. Det skilles mellom skadeforsikring og livsforsikring, som er atskilt i ulike selskaper. I Norge har vi tradisjon for at ulike konsern konsentrerer sin virksomhet rundt enten skadeforsikring (for eksempel IF og Gjensidige) eller livsforsikring (for eksempel DNB og Storebrand). Innenfor skadeforsikring har det også vært et historisk skille mellom ordinære skadeforsikringsselskaper og skadeforsikringsselskaper rettet mot sjørelaterte forsikringer (altså forsikring av båter, rigger etc.).

Elementene i forretningsdriften

De viktigste elementene i et forsikringsselskaps forretningsdrift er polisetegning/-prising (underwriting), forvaltning av midler og skadebehandling, i tillegg til øvrige administrative forhold. Polisetegning/-prising er den viktigste, og vanskeligste, delen av forsikringsvirksomheten. Dette skal sørge for at man får de riktige kundene (de som ikke bulker bilen) og å sette en riktig pris på kontraktene. Det er et iboende problem i enhver forsikringsrelasjon at forsikringsselskapet påtar seg risiko for forhold som til en stor grad er i hendene til kundene. Dette omtaltes som «moral hazard» hvor risikoen for brann i et hus for eksempel avhenger av kundens fokus på brannsikkerhet, eller hvor risikoen for etterlatte- og uføreytelser er avhengig av hvor godt kunden tar vare på helsen sin.

Nødvendig med en solid økonomisk base

Forsikringsselskaper har en viktig rolle i et moderne samfunn, og det er avgjørende at kundene har sikkerhet for at de får de avtalte dekninger om huset brenner. At forsikringsselskapene har en solid økonomisk base som kan bære store tap er derfor en sentral forutsetning. Alle forsikringsselskaper er derfor underlagt streng kontroll fra Finanstilsynet, og det stilles minimumskrav til kapitaldekning i forhold til den risikoen selskapet har påtatt seg.

Solvensreglene

Forsikringsselskapene er underlagt kapital- og soliditetskrav gjennom solvensreglene. Dette er regler som følger av EUs Solvens II-direktiv. Dette er nærmere omtalt i Finansforetakslovens kapittel 14.

Hovedprinsippet følger av § 14-7 som sier at forsikringsselskapene skal ha forsikringstekniske avsetninger til dekning av samtlige foreliggende forsikringsforpliktelser, og at de skal ha eiendeler til dekning av disse forpliktelsene. Etter § 14-10 skal solvenskapitalkravet dekke risikoen for tap av foretakets ansvarlige kapital, og dette skal beregnes slik at det er 99,5 % sannsynlig at det ikke oppstår forsikringsmessige og finansielle tap innenfor en periode på 12 måneder, som går utover den kapitalen selskapet sitter på. Det skal derfor mindre enn 0,5 % sannsynlighet til for at et forsikringsselskap ikke klarer å dekke sine forpliktelser innenfor en periode på 12 måneder.

Forsikringsselskapene må offentliggjøre en rapport én gang hvert år som redegjør for solvenskravene og finansiell stilling. Informasjon om dette inntas også i notene til årsregnskapet. For pensjonsforetak (pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak) gjelder forenklede regler etter § 14-16. En nærmere redegjørelse for solvensreglene faller utenfor formålet med denne artikkelen og omtales ikke nærmere her.

Livsforsikring

Livsforsikring er forsikringer som dekker eventuelle inntektsbortfall for en person i fremtiden. Livsforsikring omfatter i hovedsak pensjonsforsikringer, uføredekninger, etterlattepensjoner og andre produkter som gir utbetaling ved død. Pensjonsforsikring er et spesielt forsikringsprodukt da utbetalingen i stor grad er den enkelte kundes egne oppsparte pensjonsmidler. En betydelig del av premieinnbetalingene til en pensjonsforsikring er i realiteten sparing. Avkastning på pensjonsmidlene fordeles mellom livsforsikringsselskapet og den enkelte kunde etter spesielt angitte regler. I tillegg må livsforsikringsselskapet i henhold til norske regler garantere en årlig minsteavkastning på midlene. Pensjonsytelsene utbetales fra pensjonsalder, normalt 67 år, og enten over en definert periode (for eksempel ti år) eller frem til den forsikrede dør (livslang ytelse). Forsikringselementet i en pensjonsforsikringsavtale går da på hvor lenge den enkelte person i ordningen vil leve. Dette omtales av forsikringsselskapene som opplevelsesrisiko.

Uførepensjon

Uførepensjon er kontrakter som gir utbetaling til kundene dersom de blir uføre før ordinær pensjonsalder, mens etterlattepensjoner er kontrakter som gir utbetaling til etterlatte (livsledsager eller mindreårige barn). Forsikringselementene i en uførepensjonsordning går på hvorvidt og når den enkelte kunden blir helt eller delvis utfør, mens etterlattepensjoner er knyttet til hvorvidt den enkelte kunde vil dø i løpet av dekningsperioden. Dette omtales av forsikringsselskapene som henholdsvis uførerisiko og dødsrisiko.

Livsforsikringsprodukter

Livsforsikringsprodukter er tilgjengelige for privatpersoner gjennom de ulike livsforsikringsselskapene. En viktig premissgiver for hvor gunstig slike ordninger er, er de til enhver tid gjeldende skatteordningene. Sparing i ulike livprodukter innebærer i mange tilfeller at man er hindret fra å benytte midlene i mange år fremover. For å stimulere til slik sparing har man gitt skattefavoriserende ordninger for enkeltpersoner (IPS). Sparebeløpet gir fradrag i alminnelig inntekt, avkastning underveis beskattes ikke, mens de fremtidige utbetalingene skattes som alminnelig inntekt. Dette gir derfor en effektiv forskyvning av beskatningen frem til pensjonsalder.

Tilbys mest gjennom arbeidsforhold

Livsforsikringsprodukter er vanlig å tilby gjennom arbeidsforhold, og det er dette som utgjør det klart største volumet i Norge. Et minimum av ytelser i arbeidsforhold er lovpålagt gjennom lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP). OTP angir at arbeidsgivere enten må tilby en innskuddsordning^{*Innskuddsordninger er i seg selv ikke forsikringsordninger og er egentlig bare ren kapitalforvaltning. Ordningene presenteres imidlertid som forsikring i regnskapene til livsforsikringsselskapene.} eller en ytelsespensjonsordning. Den enkelte arbeidsgiver kan bestemme hvordan slike ytelsesordninger skal utformes (gitt minimumskravene i loven), og hvordan de skal organiseres. For større selskaper er det enkelte fordeler ved å ha ordningene organisert i en egen pensjonskasse, mens det for mindre selskaper som regel vil være rimeligere og enklere å kjøpe produktene fra et livsforsikringsselskap. For medlemmene (altså de ansatte) er ordningene i en pensjonskasse eller et livsforsikringsselskap i utgangspunktet like, og i begge tilfeller er ordningene underlagt lov om foretakspensjon. For kollektive ordninger etter OTP er skattereglene gunstige, og bidrar til å gi insentiver til å spare i slike ordninger.

Pensjonskasser

En pensjonskasse er i realiteten et livsforsikringsselskap, og er underlagt like virksomhets- og regnskapsregler. Forskjellen er at en pensjonskasse har en sponsor som også er arbeidsgiver for medlemmene i pensjonskassen, mens et livsforsikringsselskap har eksterne eierne (og er i mange tilfeller børsnotert). Dette innebærer at det er ulik økonomisk dynamikk i pensjonskassen sammenlignet med livsforsikringsselskapet, da pensjonskassen ikke på samme måte har motstridende interesser mellom kunde og eier som i et livsforsikringsselskap. Dette kan blant annet komme til uttrykk gjennom viljen til å påta seg risiko i forvaltningen av pensjonsmidlene.

Reassuranse/gjenforsikring

I noen tilfeller ønsker ikke forsikringsselskapet å bære all risikoen selv. Dette kan eksempelvis være knyttet til enkelte spesielt store kunder (typisk innen kapitalintensiv virksomhet som for eksempel kraftanlegg eller shipping), spesielle konsentrerte risikoer selskapet er eksponert for eller innenfor spesielle bransjer. I slike tilfeller kan forsikringsselskapet få avlastet deler av sin risiko hos et annet forsikringsselskap. Dette omtales som reassuranse eller gjenforsikring. Alle forsikringsselskaper kan selge reassuranse til andre forsikringsselskaper, men normalt gjøres dette gjennom spesialiserte reassuranseforsikringsselskaper.

En aktiv del av selskapets risikostyring

Reassuranse brukes av de fleste forsikringsselskapene som en aktiv del av selskapets risikostyring, og er en viktig del av selskapenes kjernevirksomhet. Da selskapene er underlagt solvensregler, kan selskaper oppleve at deres balanse begrenser hva de kan inngå av nye kontrakter. I slike tilfeller vil reassuranse benyttes aktivt for å avlaste risiko for å minimere egenkapitalbehovet. Virksomhetsreglene for forsikringsselskaper pålegger forsikringsselskapene å ha en reassuranse som er betryggende i forhold til selskapets risiko og økonomiske stilling, samt å ha oppdaterte retningslinjer for slik handel.

Overfor kundene er imidlertid forsikringsselskapet ansvarlig, uavhengig av om risikoen helt eller delvis er avlastet gjennom reassuranse. Dette innebærer at kunden kun forholder seg til selskapet hvor de har tegnet forsikring, og i et tenkt tilfelle hvor en reassurandør går konkurs, vil ikke det påvirke forsikringsselskapets kunder. Som en konsekvens av dette presenteres reassuranse brutto i regnskapet, både i resultatoppstillingen og i balansen.