To nye avgjørelser fra Høyesterett
Fradrag for tap på fordring er en gjenganger i Høyesterett. 23. mars i år avsa Høyesterett dom i to saker om tap på fordring som gikk hver sin vei for skattyterne.
Tap ved realisasjon av enkle fordringer kan kun fradragsføres dersom tapet er lidt i skattyters virksomhet, jf. skatteloven § 6–2, 2. ledd. Fradrag for tap på fordring krever dermed at skattyter utøver en virksomhet og at fordringen har hatt en tilstrekkelig tilknytning til denne virksomheten. Høyesteretts seneste avgjørelser om tap på fordringer, Nikita-saken og Thinggaard-saken, gir både nyttige påminnelser ved tap på konserninterne fordringer og ytterligere avklaring for investeringsselskapers tap på fordringer mot porteføljeselskaper.
Nikita-saken
Kort om sakens faktum
Den første saken gjaldt selskapet Raise International AS («Raise»), et selskap i frisørkjeden som tidligere het Nikita. Raise hadde i 2004 og 2006 etablert to datterselskaper i Storbritannia for å utvikle frisørvirksomhet der. Raise skulle stå for kjedens utenlandssatsing og skulle fungere som det norske konsernets holdingselskap mot utlandet. I deler av 2008 hadde Raise hatt én ansatt, men for øvrig hadde selskapet ikke hatt kostnader til ansatte.
Virksomheten i Storbritannia ble finansiert med egenkapital og aksjonærlån. Raise hadde etterhvert en fordring mot de britiske selskapene på i overkant av kr 25 millioner. Fordringen gikk tapt da den britiske virksomheten ble nedlagt rundt årsskiftet 2008/2009.
Skattyters argumentasjon
Etter nedleggelsen av virksomheten i Storbritannia krevde Raise fradrag for tapet på fordringen. Skattekontoret nektet fradraget, og mente selskapet ikke drev virksomhet. Skattyter argumenterte for at aktiviteter som gjaldt utenlandssatsingen, men som var utført andre steder i konsernet, måtte anses å være utøvd for Raise’ regning og risiko. Det var tross alt dette selskapet som var ansvarlig for nettopp utenlandssatsingen. Skattyter mente disse aktivitetene var tilstrekkelige til å utgjøre en virksomhet for Raise, og at fordringen knyttet seg til denne virksomheten. Raise vant i tingretten og lagmannsretten, men i Høyesterett var det stopp.
Høyesteretts syn
Høyesterett kom enstemmig til at tapet ikke kunne fradragsføres. Innledningsvis redegjorde førstvoterende dommer Bergh for en del klare utgangspunkter; aksjeeierskap vil ikke i seg selv anses som virksomhet, aksjeselskaper i konsern er selvstendige skattesubjekter som må vurderes hver for seg, og den privatrettslige og faktiske innrettelsen er avgjørende ved vurderingen.
Førstvoterende konstaterte at Raise ikke hadde hatt driftsinntekter i årene 2005–2008, balansen bestod hovedsakelig av finansielle driftsmidler, og selskapet hadde svært lave kostnader. Det avgjørende ble dermed om aktiviteten til de sentrale personene i konsernet – som var belastet andre steder i konsernet – kunne anses utført for Raise.
Etter Thinggaard-saken er det liten tvil om at investeringsselskaper kan få fradrag for tap på fordringer mot porteføljeselskaper.
Selv om førstvoterende fant at det var drevet omfattende aktiviteter i konsernet tilknyttet utenlandssatsingen, var mangelen på skriftlig dokumentasjon problematisk. Kostnadene til de sentrale personene ble ikke belastet Raise, verken som lønnsutgifter, konsulentgodtgjørelser eller ved utgiftsdekning. Dermed kunne aktivitetene ikke være utført for selskapets regning.
Videre ble selskapet heller ikke belastet kostnader under konsernets ordning med administrasjonsbidrag. Slik konsernet hadde innrettet seg, fant førstvoterende at de overordnede aktivitetene knyttet til utenlandssatsingen ble utført for morselskapet i konsernet, mens de mer operative aktivitetene ble utført i de britiske selskapene. Det var dermed ingen annen aktivitet i Raise utover aksjeinvesteringene og utlån, som ikke utgjorde virksomhet. To av de sentrale personene i konsernet ivaretok rollene som styreleder og daglig leder i Raise, men dette var klart nok ikke tilstrekkelig til å utgjøre virksomhet. Fordi Raise ikke hadde drevet virksomhet, ble fradraget nektet.
