Åpen, ærlig og umoralsk
Hvis umoral er en sykdom, er åpenhet medisinen? Og når er skatteplanlegging umoralsk – og hvem bestemmer det?
Det er vanskelig å komme utenom at debatten om skatteplanlegging og moral er vanskelig og tidvis abstrakt, men den blir ikke mindre viktig av den grunn. Skatt står helt sentralt i vårt velferdssamfunn, og grunnleggende prinsipper om likebehandling og rettferdighet blir fort utfordret når en skal trekke grensedragningene for hva som er greit og ikke.
Er lovlig moralsk og ulovlig umoralsk?
Et kjernespørsmål i debatten om skatteplanlegging er hva som er (eller skal være) greit og ikke. Er det rettsreglene som setter grensene? Og i så fall, er det reglenes bokstav eller ånd en skal holde seg til? Eller er det ytterligere moralske begrensninger for hva skattyter kan tillate seg, utover det som følger av reglene?
Norske virksomheter må innordne seg etter norsk skatterett. Gjør man ikke det, opptrer man ulovlig – og antakeligvis umoralsk. Det er imidlertid ikke bare skatteloven med forskrift man må forholde seg til for å opptre lovlig, men også prinsipper som følger av ulovfestet rett, vanligvis slått fast gjennom praksis fra domstolene. Et sentralt prinsipp i denne sammenheng er den såkalte ulovfestede gjennomskjæringsregelen som sier at skattyters disposisjoner under visse vilkår kan gjennomskjæres selv om de er innenfor lovens bokstav. Kort forklart er regelen utformet for å ramme rent skattemotiverte disposisjoner som bryter mot skattereglenes formål, selv om de er innenfor lovens bokstav.
Altså, for å opptre lovlig må en innordne seg slik at en ikke faller innunder virkeområdet for den ulovfestede gjennomskjæringsregelen – man kan ikke kun forholde seg til lovens ordlyd. I hvert fall ikke i Norge.
Er det da noe igjen som fanges opp av de moralske grensene, utover det som fanges opp av den ulovfestede gjennomskjæringsregelen? Eller er alt som er «lovlig» – altså i tråd både med loven, ulovfestet rett og gjennomskjæringsnormen – i prinsippet også moralsk?
Spørsmålet er like godt som det er vanskelig å svare på. Utfallet avhenger naturlig nok av hva som defineres som moralsk riktig, og her er det ingen som har definisjonsmakten. Det er nok likevel en god del som vil hevde at moralen på visse måter går lenger enn loven, men uten å kunne trekke grensen klart.
Slik sett kunne en jo også problematisert om det er mulig å opptre ulovlig og moralsk samtidig. Skatterettens område kan være forholdsvis teknisk, selv om en kan se konturene av grunnleggende prinsipper som en bærebjelke gjennom de kompliserte reglene. Det kan derfor skje at man faller utenfor reglenes tekniske utforming uten at man har hatt til hensikt å bryte skatterettens grunnleggende prinsipper – en slags unnskyldelig rettsvillfarelse, eller i andre tilfeller at man bevisst utfordrer reglenes grenser for å få rettssystemets avgjørelse på hva som er innenfor og ikke. Når Høyesterett i siste instans har avgjort at man valgte feil løsning, er det likevel ikke gitt at det man gjorde var umoralsk, gitt at det ble gjort med full åpenhet.
I visse andre jurisdiksjoner, slik som Storbritannia, finnes det ikke et gjennomskjæringsinstitutt slik vi har i Norge, slik at premissene for disse grensedragningene endrer seg. Det kan da tenkes at det er et større rom for å definere handlinger som både er lovlige og umoralske.
