Saksforholdet

Et norsk selskap (Selskapet) drev virksomhet i Tyskland gjennom et fast driftssted, og hadde rentekostnader som dels knyttet seg til Selskapets virksomhet i Norge, dels til virksomheten i Tyskland. For inntektsårene 2011 og 2012 var skatteavtalen mellom Tyskland og Norge* Avtale av 4. oktober 1991. basert på unntaksmetoden for virksomhetsinntekt knyttet til fast driftssted i Tyskland.* Kreditmetoden fra 3. februar 2015. Det innebar at slik inntekt ikke kom til beskatning i Norge.^{* Jf. avtalens artikkel 23.1 a.}

Når et selskap hjemmehørende i Norge utøver eller deltar i virksomhet i utlandet, og inntekten fra denne virksomheten er unntatt fra beskatning i Norge etter skatteavtale, følger det av sktl. § 6–91 første ledd at selskapets fradrag for gjeldsrenter skal begrenses. Sktl. § 6–91 annet ledd gjelder begrensning av gjeldsrentefradraget for regnskapspliktige skattytere, og lyder som følger:

«Regnskapspliktig skattyter gis ikke fradrag for gjeldsrenter som svarer til forholdet mellom verdien av fast eiendom og eiendeler i virksomhet som nevnt i første ledd og verdien av skattyters samlede eiendeler, basert på bokført verdi i regnskap oppgjort i samsvar med regnskapsloven. Ved fordeling av gjeldsrenter etter forrige punktum, skal eiendom som nevnt i første ledd annet punktum bare tas med i verdien av skattyters samlede eiendeler.»

Bestemmelsen oppstiller en sjablonmetode for fordeling (og avkorting) av gjelds­renter, basert på forholdet mellom brutto­formue i Norge og utlandet (brutto­formuesmetoden).

I selvangivelsen for inntektsårene 2011 og 2012 opplyste Selskapet at det var foretatt en avkorting av gjeldsrentefradraget etter en direkte fordelingsmetode. Selskapet anførte at det kun var renter som direkte var tilknyttet tysk virksomhet som kunne avkortes, mens øvrige renter var fradragsberettiget. Det ble vist til EFTA-domstolens avgjørelse av 7. mai 2008, E-7/07 Seabrokers AS (Seabrokers-dommen).

Sentralskattekontoret lignet selskapet i samsvar med påstand, men forela samtidig problemstillingen for Skattedirektoratet til vurdering.* Jf. instruks inntatt i Utv. 2006 s. 754. Skattedirektoratet la frem spørsmålet for Finansdepartementet. Finansdepartementet konkluderte med at sktl. § 6–91 annet ledd ikke var i strid med EØS-avtalen (se nærmere redegjørelse under skatteklagenemndas bemerkninger). Sentralskattekontoret fattet vedtak i overensstemmelse med Finansdepartementets uttalelse, som Selskapet påklaget til skatteklagenemnda.

Under sakens gang utvidet Selskapet sin påstand til at også tyske renter var fradragsberettiget. Det ble anført at det var i strid med EØS-avtalen å begrense Selskapets rentefradrag med gjeldsrenter som knyttet seg til virksomheten i Tyskland.^{* Selskapet viste til ESAs grunngitte uttalelse av 19. sept. 2012. Dersom en fysisk person eide bolig- eller fritidseiendom i utlandet hvor formue i og/eller inntekt av slik fast eiendom var unntatt fra beskatning i Norge etter skatteavtale med den aktuelle stat, ble gjelds- og gjeldsrentefradraget i Norge begrenset etter sktl. § 6–91. ESA mente dette var i strid med EØS avtalens regler om fri flyt av kapital (art 40). FIN var uenig, men valgte å endre bestemmelsen f.o.m. inntektsåret 2013, se sktl. § 6–91 første ledd annet punktum. * Selskapets anførsler, kilder og argumentasjon vil i liten grad bli redegjort for i artikkelen.}