Avtalebegrepet i § 3–8

Asl. § 3–8 forutsetter at det foreligger en «avtale». Ordlyden setter ingen begrensninger knyttet til avtalens innhold, og omfatter som utgangspunkt alle gjensidig bebyrdende disposisjoner.

Når styret i et selskap lar en annen tegne aksjer etter asl. § 2–13 (5) første setning, etableres en rett for denne til å få aksjer i selskapet, mot at han påtar seg tegningsforpliktelsen og betaler for aksjene. Så langt ligner det altså på en avtale.

Likevel tilsier en rekke forhold det motsatte. Det stiftes ingen ny forpliktelse for selskapet ved at en annen overtar aksjene til den opprinnelige tegneren etter § 2–13 (5) første setning. Ettersom aksjene allerede er tegnet, er det i realiteten mer sammenlignbart med et aksjeeierskifte. Synspunktet støttes av at den opprinnelige tegneren er medansvarlig for innskuddet inntil det har blitt gjort opp, jf. asl. § 2–16.

Videre kan det argumenteres for at det ved kontantemisjoner ikke foreligger noen avtale mellom selskapet og aksjetegneren overhodet. Når det foreligger et kapitalforhøyelsesvedtak fra generalforsamlingen og en tegning fra den som ønsker å tegne aksjer, er det selskapets aksjonærer som skal yte noe i form av at det utstedes ytterligere aksjer i selskapet. Selskapet som sådan yter ingenting, men får kun økt sin egenkapital.

Dersom en situasjon der styret lar en annen tegne aksjer med hjemmel i asl. § 2–13 (5) første setning likevel er å anse som en «avtale» i § 3–8-forstand, er utgangspunktet at avtalen må ha godkjennelse fra generalforsamlingen for å være bindende for selskapet. Spørsmålet blir da om § 3–8 må tolkes innskrenkende, slik at aksjetegningen likevel ikke omfattes av § 3–8. Bestemmelsen oppstiller syv uttrykkelige unntak, men enkelte av disse er svært vage og uklare, og det er derfor vanskelig å vurdere hva de egentlig omfatter.