Rapporteringshyppighet
Det er i dag krav om at norske foretak notert på Oslo Børs skal rapportere kvartalsvis etter IFRS. Etter nytt EU-direktiv kan ikke medlemslandene kreve hyppigere rapportering enn halvårlig, med mindre særskilte forhold tilsier det.
Det er således mulig at også norske foretak i løpet av relativt kort tid vil bli gitt anledning til å senke den årlige rapporteringstakten fra fire til to. Ikke alle er enige i at halvårsrapportering er tilstrekkelig.
Endringer i Transparency-direktivet
Endringsdirektiv 2013/50/EU om utstederes informasjonsplikter innebærer at medlemsland i utgangspunktet ikke kan kreve at utstedere rapporterer finansiell informasjon hyppigere enn halvårlig. Direktivet skal være gjennomført i EU-landene innen 26. november 2015. Det forventes inntatt i EØS-avtalen i løpet av den nærmeste tiden. Finansdepartementet har nedsatt et utvalg som skal utrede hvordan endringsdirektivet, herunder kravene til kvartalsrapportering, skal gjennomføres i norsk rett. Regulerte markedsplasser, som for eksempel Oslo Børs, kan stille krav om hyppigere rapportering, for eksempel tertials- eller kvartalsrapportering.
Innholdet i halvårsrapportering
Etter gjeldende regler skal børsnoterte selskaper rapportere kvartalsvis i tråd med IAS 34 Delårsrapportering innen to måneder etter utløpet av regnskapsperioden. Etter endringsdirektivet kan rapporteringsfristen settes til tre måneder. For årsregnskapet er tilsvarende frist i dag fire måneder. Det samme gjelder etter endringsdirektivet. Ved en eventuell omlegging til halvårsrapportering vil således dagens fem årlige IFRS-rapporteringer erstattes av to. Fristen for første halvårsrapportering kan utvides fra to til tre måneder, mens fristen for helårsrapporteringen, årsregnskapet, ventelig fortsatt vil være fire måneder. Det vil i så fall innebære at det mellom første og andre rapportering vil kunne gå opptil åtte måneder. Det er også verdt å merke seg at andre halvår ventelig ikke vil rapporteres på annen måte enn som en integrert del av helårsrapporteringen, og ikke som en egen avgrenset rapporteringsperiode. En omlegging vil således representere en betydelig endring i forhold til gjeldende praksis.
NFFs brukerundersøkelse
På dette bakteppet gjennomførte Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) en spørreundersøkelse blant sine medlemmer i juni i år. Formålet var å kartlegge hvorvidt primærbrukerne av regnskaper, først og fremst investorer og analytikere, oppfatter kvartalsrapportene som en viktig informasjonskilde i deres arbeid og beslutningstaking. I utvalget var det også regnskapsprodusenter. Utvalget bestod av 129 personer, hvorav 38 % var investorer, 31 % finansanalytikere, 7 % finansdirektører og økonomisjefer («regnskapsprodusenter») og 24 % «andre».
Det er viktig å presisere at undersøkelsen kun var egnet til å identifisere hypoteser om hvordan de ulike brukergruppene forholder seg til rapporteringshyppighet, ettersom utforming og utvalg ikke ga grunnlag for statistisk robuste slutninger.
Utvalget
Inndelingen av utvalget er viktig, ettersom ulike interesser kan tenkes å påvirke en respondents vurdering. For eksempel vil ventelig en finansanalytiker i større grad enn andre være tilbøyelig til å etterlyse informasjon uten nøye vurdering av kostnadene ved å frembringe informasjonen, ettersom deres rolle er å analysere og tilrettelegge for beslutningstaking basert på tilgjengelig informasjon. En regnskapsprodusent vil muligens i større grad enn andre vektlegge kostnadssiden. I så måte er investorer de mest nøytrale respondentene i en sammenheng som denne, ettersom de ventelig har et øye både til selskapenes ressursbruk ved rapportering og nytteverdien av hyppigere informasjonstilgang.
Delte meninger
Blant investorene var det 78 % som var negative til en omlegging fra dagens kvartalsrapportering til halvårsrapportering, mens akkurat den samme andelen av regnskapsprodusentene, nemlig 78 %, mente en slik omlegging ville være fordelaktig. Også et betydelig flertall av finansanalytikerne (60 %) var negative til en omlegging.
Investorene trakk først og fremst frem risikoen for økt handel basert på insideinformasjon som begrunnelse for å opprettholde dagens kvartalsrapporteringskrav, og pekte på at hyppig rapportering i større grad sikrer at alle aktører har utjevnet og tidsriktig informasjon. NFFs Komité for Finansiell Informasjon (KFI) viste i sin årlige uttalelse om finansiell rapportering 23. september 2015 til egen gjennomgang av aksjekursreaksjoner på rapporteringsdagen for selskaper med henholdsvis kvartals- og halvårsrapportering. KFIs gjennomgang indikerte større kursvolatilitet på rapporteringsdagen for sistnevnte selskaper. Høyere kursvolatilitet tilsier at kvartalsrapporter utligner asymmetrisk informasjon som ikke blir utlignet på annen måte.
Regnskapsprodusentene på sin side pekte på faren for at ledelsen blir styrt av kortsiktighet og dermed har mindre fokus på de lengre og strategisk viktige beslutningene når det er krav om kvartalsrapportering. Investorene tilla også dette aspektet vekt, men likevel falt disse ned på at det ikke var tungtveiende nok til å avvikle kvartalskravet. Regnskapsprodusentene viste også til at det i flere andre europeiske land kun er krav om halvårsrapportering. Dette argumentet vektla imidlertid investorene i langt mindre grad. Det kan være ulike årsaker til at en har forskjellige oppfatninger om betydningen av rapporteringskrav i andre land, men én mulig forklaringsvariabel kan være at det fortsatt er store variasjoner mellom land og regulerte markeder, og derfor at «internasjonal harmonisering» som grunnide ikke gir veldig klare føringer.
Frivillig rapportering
Dersom kvartalskravet skulle bortfalle, er en mulighet at selskapene på eget initiativ vil sørge for kvartalsvise oppdateringer, om enn i et mindre standardisert format enn det som følger av IFRS, herunder og spesielt IAS 34. For enkelte er standardisert informasjonsgiving viktig, mens andre i større grad ønsker å overlate innhold og format i regnskapsrapporteringen til selskapene selv. De som støtter større fleksibilitet, vektlegger ofte at selskapsspesifikk rapportering, og dermed mer relevant rapportering, har bedre vilkår i regimer der standardiseringskravene er mindre utpreget. I spørreundersøkelsen ble ulike, mer fleksible, ordninger enn dagens lansert, herunder pålagt kvartalsrapportering, men med selskapsbestemt innhold (ikke krav om IFRS). Blant investorer og finansanalytikere fikk en slik ordning et visst gehør, mens regnskapsprodusentene entydig avviste dette som et godt alternativ. Regnskapsprodusentene var imidlertid langt mer positive til ordninger som innebar at rapporteringshyppigheten var selskapsbestemt. Av dette kan det utledes at det først og fremst er rapporteringshyppigheten, ikke innholdskravet, i gjeldende regime, som regnskapsprodusentene oppfatter som uheldig.
Oppsummerende betraktninger
NFFs brukerundersøkelse indikerer et tydelig skille mellom brukere og regnskapsprodusenter. Mens førstnevnte gruppe tilsynelatende er av den oppfatning at fordelene med hyppigere rapportering overstiger kostnadene ved å gjennomføre rapporteringen, er regnskapsprodusentene tilsynelatende av motsatte oppfatning. Brukerne er naturligvis i bedre stand til å vurdere nytteverdien, mens produsentene i utgangspunktet er bedre egnet til å vurdere kostnadssiden. Som over nevnt er imidlertid investorene direkte berørt av begge komponentene ved at selskapets kostnader påvirker deres avkastning og tilgangen på finansiell informasjon påvirker deres investeringsbeslutningsgrunnlag.
En nærmere utredning av investorenes bruk av delårsrapportene, herunder deres vurdering av kostnadssiden og rapporteringshyppighetens implikasjoner for ledelsens evne til å styre virksomheten på en formålstjenlig måte, vil derfor være relevant.
En annen dimensjon som vil kunne være utslagsgivende i spørsmålet om krav til rapporteringshyppighet er selskapenes vilje til å gjennomføre frivillig rapportering om kvartalskravet bortfaller. I den grad selskapene vil finne det formålstjenlig å rapportere hyppigere enn halvårlig, er det også viktig å vurdere sammenhengen mellom format og innhold i en slik frivillig rapportering. Som kjent er det i dagens rapportering et krav om at innregnings- og måleprinsipper skal være de samme i kvartalsregnskapene som i årsregnskapet, og oppstillingsplanene, og dermed de rapporterte nøkkeltallene, skal være konsistente med det som fremkommer i årsregnskapet. Dette gir en dynamikk i regnskapsrapporteringen som ventelig vil reduseres, selv om selskapene frivillig velger å rapportere oftere enn halvårlig.
