Normalisering av arbeidskapital i transaksjoner
I transaksjonsprosesser er det vanlig at man tidlig låser verdien av selskapet i form av selskapsverdi/enterprise value, og ut ifra denne utleder egenkapitalverdien, det vil si verdien av aksjene i selskapet. Man bør så tidlig som mulig bli enige om prinsippene for normalisering av arbeidskapitalen og få dette klart definert allerede i intensjonsavtalen.
Normalisering av arbeidskapital er ingen eksakt vitenskap, men mer å regne som en safari i en jungel av teori, praksis og taktikk. Det som derimot er helt sikkert, er at dette er et område hvor det forhandles om fordelingen av store verdier mellom kjøper og selger og at man må være våken for å sikre sine verdier.
Justeringspostene mellom selskapsverdi og egenkapitalverdi er typisk regulert gjennom relativt uskyldige formuleringer som «endelig vederlag skal justeres for netto rentebærende gjeld og normalisering av arbeidskapitalen» eller lignende. Man kan derfor lett forledes til å tro veien fra selskapsverdi til egenkapitalverdi er rene autostradaen – hvor justeringene følger en standardisert og faglig velbegrunnet prosess. Det er dessverre sjelden tilfelle. Justeringsmekanismene som finner sted mellom det foreløpige og endelige vederlaget, er snarere en jungel av finansteori, observert praksis og forhandlingstaktikk. Dette gjør at vesentlige verdier – også målt i forhold til vederlaget – flyttes mellom kjøper og selger. At problemstillingen knapt er omtalt i anerkjent verdsettelseslitteratur gjør det heller ikke lettere å navigere seg gjennom denne jungelen.
.gif)