Trygdemedlemskap og avgifter

Det er ofte viktig for arbeidstaker og familiemedlemmer fortsatt å være medlemmer i folketrygden selv om de arbeider og oppholder seg i utlandet i en periode. Dette gir trygghet både under utenlandsoppholdet, og etter hjemkomst. Dette er bakgrunnen for at det er mange bedrifter som har det som fast policy å beholde norske arbeidstakere og deres familiemedlemmer i folketrygden i utsendelsesperioden.

For de fleste personer som bor og arbeider i Norge, er trygdeavgiften en helt ordinær del av skatten. Folketrygdloven § 23–3 fastslår at trygdeavgiften fastsettes i prosent av personinntekt etter skatteloven § 12–2, og at stortinget årlig fastsetter satsene for trygdeavgift. Ordinær trygdeavgift for pliktige medlemmer i trygden er 7,8 %.

Det pliktige medlemskapet i folketrygden opphører i utgangspunktet fra første arbeidsdag i utlandet, jf. folketrygdloven § 2–14 siste ledd. Dette medfører at personer som blir sendt på midlertidige arbeidsoppdrag i utlandet må søke om fortsatt medlemskap i folketrygden for å opprettholde sine rettigheter fra trygden i perioder de arbeider i utlandet. Hvorvidt fortsatt medlemskap opprettholdes ved et frivillig medlemskap eller i kraft av trygdeavtale, bestemmes av hvilket land vedkommende skal arbeide i. I den grad en person utfører arbeid i et land Norge ikke har trygdeavtale med, så må fortsatt medlemskap eventuelt opprettholdes gjennom et frivillig medlemskap i trygden, se folketrygdloven §§ 2–8 og 2–9. Trygdeavgiften for frivillige medlemmer i folketrygden fastsettes i stortingsvedtak hvert år, og inntas som forskrift til folketrygdloven § 23–3 «Forskrift om fastsettelse av avgiftsgrunnlag og avgiftssatser i folketrygden for visse grupper medlemmer». Det er viktig å være klar over at satser for frivillig medlemskap i folketrygden ikke vil bli benyttet dersom man arbeider i et land Norge har trygdeavtale med* Blant annet EU-land, USA, Canada, Australia, Israel, Chile.. I slike tilfeller vil som regel ordinære avgifter gjelde.

I henhold til hovedregelen i folketrygdloven § 23–2 skal arbeidsgiver betale arbeidsgiveravgift av ytelser som skal innberettes etter reglene i ligningsloven. Plikten til å betale arbeidsgiveravgift er dermed i utgangspunktet ikke avhengig av at arbeidstaker er medlem i trygden. Dersom en arbeidstaker utfører arbeid i utlandet og mottar lønn fra lokal arbeidsgiver der, vil arbeidsgiver i arbeidslandet ikke være pliktig til å betale norsk arbeidsgiveravgift idet arbeidsgiver ikke er innberetningspliktig til Norge. Dersom arbeidstaker har opprettholdt medlemskap i folketrygden, vil dermed den delen som tilsvarer arbeidsgiveravgift i Norge bli fastsatt og innkrevd i medhold av forskrift om fastsettelse av avgiftsgrunnlag og avgiftssatser i folketrygden for visse grupper medlemmer, jf. Folketrygdloven § 23–3.

I og med at trygdeavgiften for frivillige medlemmer i folketrygden fastsettes i stortingsvedtak hvert år, oppdateres forskrift om fastsettelse av avgiftsgrunnlag og avgiftssatser i folketrygden for visse grupper medlemmer i samsvar med dette. I henhold til forskriften vil avgiftsnivået for frivillig medlemskap være 7,8 % dersom vedkommende er skattepliktig til Norge, men avgiften øker dersom arbeidstaker ikke er skattepliktig til Norge og dersom arbeidsgiver ikke betaler arbeidsgiveravgift til Norge. Avgiften for frivillig medlemskap skal gjenspeile den ordinære finansieringen i folketrygden, og manglende skatteplikt tilsier derfor at avgiften må kompensere for statstilskuddet i trygden som ellers kommer fra ordinære skattemidler. For 2013 er det beregnet at statstilskuddet til folketrygden beløper seg til 16,4 %, slik at avgiften for et frivillig medlemskap vil øke fra 7,8 % til 24,2 %. I tillegg skal trygdeavgiften dekke den delen av folketrygdfinansieringen som skriver seg fra arbeidsgiveravgift dersom arbeidsgiver ikke svarer norsk arbeidsgiveravgift for lønn utbetalt til ansatte i utlandet. Dette innebærer at total avgift til folketrygden vil kunne utgjøre 38,1 % (uten tillegg for yrkesskadetrygd) ved full trygdedekning.

I januar 2013 ble forskriften supplert med en fotnote der myndighetene forsøksvis presiserer hva som legges i begrepet «skattepliktig i Norge». Det er denne presiseringen og endringen som vil bli kommentert ytterligere i denne artikkelen.