Vern av minoritets-interesser – regulering av typetilfeller
Regulering i aksjonæravtale fremstår ofte som et alternativ med praktiske fordeler sammenlignet med regulering i selskapets vedtekter. Artikkelen omhandler typetilfeller som er vanlig å regulere i aksjeeieravtaler sett fra en minoritetsaksjeeiers side.
Bruk av avtaleformen byr på praktiske fordeler. Den fleksibiliteten som ligger i avtalefriheten gir adgang til å etablere individuelle ordninger tilpasset det enkelte selskap. Aksjonæravtaler er ikke offentlig tilgjengelige, mens vedtekter er allment tilgjengelige gjennom registrering i Foretaksregisteret. Videre er det ikke påkrevd å holde generalforsamling for å endre en gjeldende aksjonæravtale. Avtalefriheten åpner for å kunne avtale den formen for endringsprosedyre som partene finner mest hensiktsmessig. Aksjeeieravtaler er mest utbredt for aksjeselskaper med få aksjeeiere, men det er prinsipielt ikke noe i veien for å vedta aksjeeieravtale(r) blant aksjeeiere i selskaper med mange aksjeeiere, herunder også i allmennaksjeselskaper.
Denne artikkelen omhandler noen typetilfeller som det er vanlig å regulere i aksjeeieravtaler sett fra en minoritetsaksjeeiers side. Hvilken adgang har en minoritetsaksjeeier til å selge seg ut av selskapet (innløse sine aksjer) når vedkommende ikke lenger har en tilknytning til selskapet, for eksempel som følge av avsluttet arbeidsforhold, eller andre årsaker (såkalte exit-klausuler)? I aksjeselskaper med en restriktiv utbyttepolitikk kan løpende formueskatt på aksjer aktualisere et behov for aksjeeiere til å kunne realisere (deler av) sine aksjer for å finansiere formuesskatten. Aksjelovgivningens regler om «utsulting» kan til en viss grad komme minoritetsaksjeeiere til unnsetning i slike tilfeller, men det er også en begrenset anledning til å avtaleregulere forutsetninger om utbytteutdelinger fra selskapet ved aksjeeieravtale.
Aksje-/allmennaksjelovens regler til vern av minoritetsinteresser
I utgangspunktet har alle aksjer lik rett i selskapet. Den aksjeeier (aksjeeiergruppering) som representerer mer enn 50 % av stemmene på generalforsamlingen, har imidlertid herredømme over generalforsamlingens vedtak, og således bestemmende innflytelse i selskapet. Aksjelovgivningen inneholder imidlertid en rekke regler som setter skranker for majoritetens makt over den enkelte aksjeeier og som således representerer et vern for minoritetsinteressene. Den sentrale materielle skranken for aksjeeierflertallet er likhetsprinsippet som forbyr generalforsamlingens flertall å treffe beslutning som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres bekostning, i hvert fall uten samtykke fra den aksjeeier som får sine rettigheter innskrenket. En annen gruppe minoritetsvernregler er bestemmelser som stiller krav om et kvalifisert flertall for å treffe vedtak i en bestemt retning, typisk for vedtektsendringer, egenkapitaltransaksjoner, beslutning om fisjon, fusjon, avvikling osv.
Aksjeeieravtaler kan i vid utstrekning benyttes til å gi minoritetsaksjeeiere større rettigheter og innflytelse i selskapet enn hva deres relative eierandel skulle tilsi. Minoritetsvern kan reguleres på mange måter og omfatte svært ulike tema. Typiske forhold å regulere kan være:
Krav til enstemmighet for visse beslutninger
Rett til styrerepresentasjon og/eller rett til å utnevne styremedlemmer
Nøytral styreleder og/eller møteleder for generalforsamlinger
Medsalgsrett/-plikt ved aksjeoverdragelser
Innløsningsrett
Graden av detaljregulering vil variere fra tilfelle til tilfelle. Den er trolig vesentlig større i situasjoner der to gründere med lik eierandel ønsker å regulere rammene for sin felles satsing, sammenlignet med et tilfelle der en ansatt besitter en beskjeden aksjepost i et arbeidsgiverselskap – typisk som ledd i en incentivordning i bedriften. I sistnevnte tilfelle vil fokus ofte være begrenset til å regulere minoritetsaksjeeierens rett og plikt til innløsning av sine aksjer i selskapet ved avslutning av ansettelsesforholdet, herunder fastsettelse av innløsningssummen.
