Kort om ordningen

Gjennom EUs fornybarhetsdirektiv kreves det at energi fra fornybare ressurser som vind, vann, sol og bio skal utgjø­re 20 prosent av energibruken til elektrisitet, oppvarming/avkjø­ling og transport innen 2020. Norge er omfattet av disse klimatiltakene gjennom EØS-avtalen og har forpliktet seg til en fornybarhetsandel på 67,5 prosent innen 2020. Et av tiltakene for å nå dette må­let er innfø­ringen av et felles norsk-svensk elsertifikatmarked fra 1. januar 2012. Må­let med selve ordningen er å øke produksjonen av fornybar elektrisitet med 13,2 TWh i hvert av landene innen 2020. Samarbeidet vil vare frem til siste annullering av elsertifikater for året 2035.

Ordningen er bygget opp slik at elektrisitet produsert fra fornybar energi er definert som elsertifikatberettiget. Kraftprodusentene oppnår dermed en rett til å få utstedt ett elsertifikat for hver MWh med godkjent fornybar elektrisitet som de produserer over en periode på 15 år. Godkjent produksjon er i hovedsak definert som hver produsert MWh elektrisitet fra anlegg med byggestart etter 7. september 2009. Opprustning og utvidelse av eksisterende anlegg gir også rett til elsertifikater tilsvarende den varige produksjonsøkningen. Ordningen er teknologinøytral, hvilket innebæ­rer at all fornybar elektrisitet omfattes.

Elsertifikatene som tildeles, får sin verdi ved at det også er fastsatt hvem som er elsertifikatpliktige. Disse er pliktige til å innlevere (så­kalt annullere) elsertifikater for en nærmere angitt andel av levert eller forbrukt elektrisitet* For 2012 kreves 3,0 prosent, mens satsen for 2013 er 4,9 prosent. Andelen forventes å øke.. Kravet om å innlevere elsertifikater skaper en etterspørsel og et marked for elsertifikatene.

Elsertifikatpliktige er definert som leverandø­rer av elektrisitet til sluttbruker, forbrukere av egenprodusent elektrisitet, og de som kjø­per elektrisitet til eget forbruk på den nordiske kraftbørsen eller gjennom bilaterale avtaler. De elsertifikatpliktige kan selv velge hvor, når og hvordan elsertifikatene anskaffes, men de er forpliktet til å ha et tilstrekkelig antall elsertifikater for annullering registrert på konto hos Statnett 1. april i det på­følgende året etter leveransen eller forbruket av elektrisiteten* Ved manglende beholdning av elsertifikater pr. 1. april skal det pr. manglende elsertifikat betales et gebyr til NVE lik 150 prosent av volumveid gjennomsnittspris registrert i elsertifikatregistrene i Sverige og Norge i perioden 1. april i foregående kalenderår til 31. mars i inneværende kalenderår.. Mottatte eller ervervede elsertifikater kan lagres gjennom hele elsertifikatordningens levetid, men blir verdilø­se etter 1. april 2036.

Ordningen vil ha konsekvenser for priser og volumer. Prismessig vil ordningen først og fremst gi en ekstra inntekt for produsenter av elsertifikatberettiget elektrisitet (utbyggerne av ny fornybar energi) ved at disse kan selge sine opptjente elsertifikater. Sluttbrukerne vil i hovedsak betale for dette ved at kraftleverandø­rene vil kalkulere inn kostnaden ved kjøp av elsertifikater i prisen som tilbys sluttkundene. Marginalt vil dette dempe etterspørselen etter elektrisitet og dermed også prisen.

Volummessig vil ordningen først og fremst medfø­re substitusjon mellom fornybar produksjon og hva som ellers ville være marginalproduksjonen (elektrisitet basert på kull, olje eller gass* Men også marginal bioenergi etablert før elsertifikatordningen.). En annenordenseffekt som bidrar i samme retningen, vil være at ordningen kan medfø­re, eller forsere, utvikling av ny teknologi som medfører lavere produksjonskostnader for fremtidig produksjon basert på fornybare ressurser. Når prisen i kraftmarkedet marginalt reduseres, vil dette medfø­re reduksjon i marginalproduksjonen og redusert lønnsomhet for all elektrisitetsproduksjon som ikke genererer elsertifikater.

Regnskapsmessig behandling av elsertifikater

Et elsertifikat representerer en økonomisk eiendel for eieren av sertifikatet. Et elsertifikat er også klart en regnskapsmessig eiendel da kravene i definisjonen av en eiendel i rammeverket* Jf. IASB «The Conceptual Framework for Financial Reporting» paragraf 4.4(a) og 4.10. fullt ut er oppfylt.

Vi vil først drøfte regnskapsfø­ring av elsertifikat som eiendel. Dernest vil vi behandle problemstillinger som er mer eller mindre unike for de ulike aktø­rene som berø­res av ordningen, herunder offentlig tilskudd, forpliktelsessiden og handelsaktivitet. Vurderingene gjø­res først under IFRS. Behandlingen under GRS følger i artikkelen etter behandlingen under IFRS og vil være mer summarisk.

Foretakets regnskapsprinsipp for denne typen eiendeler skal under IFRS fastsettes i samsvar med IAS 8. Dersom eiendelen er innenfor virkeområ­det til en standard eller fortolkning, skal standarden eller fortolkningen følges* Jf. IAS 8.7..

Elsertifikatene har egenskaper og karakteristika som gjør at det ikke er åpenbart hvor i IFRS-landskapet man befinner seg. Elsertifikatene ligner på noen områ­der utslippsrettigheter (typisk CO₂-kvoter). Utslippsretter under så­kalte «cap and trade»-ordninger har IASB tidligere arbeidet mye med* I «Feedback Statement: Agenda Consultation 2011» (desember 2012) slår IASB fast at de vil gjenoppta arbeidet med utslippsretter.. I 2004 ble det utgitt en fortolkning, IFRIC 3 Utslippsrettigheter, som la til grunn at utslippsrettigheter var å anse som en immateriell eiendel. Etter utgivelsen av fortolkningen, og før den ble obligatorisk, ble det reist vesentlige innvendinger mot fortolkningen, da den etter manges mening gav dårlig sammenstilling («measurement mismatch») og resultatvolatilitet. Resultatvolatiliteten skyldes at det ikke er omstridt at forpliktelsessiden av slike ordninger lø­pende skal må­les til en form for virkelig verdi (eventuelt beste estimat), mens eiendelssiden ble styrt av historisk kost.

EFRAG og andre kom med forslag om mindre endringer i IAS 38 Immaterielle Eiendeler slik at utslippsrettene kunne må­les lø­pende til virkelig verdi over resultatet. Fortolkningen ble trukket tilbake i juni 2005 med den offisielle begrunnelsen at det ikke var så stort behov for en fortolkning siden EUs klimakvotesystem ennå ikke var implementert! IASB understreket samtidig at de fortsatt anså løsningen som en passende («appropriate») fortolkning av gjeldende standarder. Det synes i ettertid som om regnskapsmessig behandling av utslippsrettigheter fortsatt er uensartet, og det er trolig få som følger løsningene i IFRIC 3. En vanlig praksis er å anvende null som kostpris når retten blir mottatt uten vederlag, faktisk anskaffelseskost for kjøpte rettigheter, og avsette for utslippsforpliktelsen basert på en veid anskaffelseskost, dog slik at utslipp utover kjøpte kvoter avsettes for basert på markedspris. CO₂-kvoter som trades, regnskapsfø­res ofte lø­pende til virkelig verdi over resultatet* Jf. for eksempel CEZ a.s. sin årsrapport for 2011, note 2.13.. Da fortolkningen ikke ble gjort gjeldende, og elsertifikater uansett ikke er identiske med virkeområ­det til fortolkningen, vil vi se ut over løsningen i IFRIC 3 og fritt drøfte elsertifikatene opp mot virkeområ­det til de aktuelle eiendelsstandardene i IFRS.

Er elsertifikatene en immateriell eiendel?

Elsertifikater er immaterielle eiendeler da de ikke har fysisk substans. Definisjonen i IAS 38 er noe snevrere, idet immaterielle eiendeler ikke kan være en «ikke-monetær eiendel»*^{Jf. IAS 38.8}.. Standardens virkeområ­de utelukker dessuten eiendeler som faller innenfor definisjonen av finansielle eiendeler i IAS 32 Finansielle instrumenter – presentasjon *^{Jf. IAS 38.2}(a)-^(b). eller eiendeler som hø­rer inn under virkeområ­det for IAS 2 Beholdninger. Anvendelse av IAS 38 blir derfor en restkategori dersom ingen av de andre standardene fanger opp elsertifikatene, jf. drøftelsen nedenfor.

Er elsertifikatene en finansiell eiendel?

Et elsertifikat har praktiske likheter med en finansiell eiendel siden det er et instrument som kan selges i et aktivt marked. Et elsertifikat gir derimot ikke innehaveren noen rett til å motta kontanter eller andre finansielle eiendeler fra en kontraktsmotpart. Elsertifikatet oppstår heller ikke som følge av et kontraktsmessig forhold* IAS 32.11 jf. IAS 32.13 legger til grunn at finansielle instrumenter stammer fra kontrakter., men ved deltakelse i en lovregulert ordning* IAS 32.AG12 ekskluderer eiendeler og forpliktelser som oppstår som en følge av lovfestede krav pålagt av offentlige myndigheter fra mengden av finansielle eiendeler og ^{finansielle forpliktelser. Motsatt kan det argumenteres for at det er en kontrakt da det kreves en frivillig søknad for å komme inn under ordningen og at elsertifikatene kun kommer etter en aktiv tilpasning fra} kraft^{produsenten. Det} kan argumenteres for at det ^{ikke er behov for særlig avtale når relevante forhold er avklart i lovs form.} og utfø­ring av en bestemt aktivitet. Begge disse forholdene gjør at elsertifikater ikke synes å være omfattet av definisjonen av finansielle eiendeler i IAS 32.11 bokstav c) og d). At elsertifikatet ikke er et egenkapitalinstrument, er åpenbart, jf. bokstav b). Hvorvidt det kan være kontanter, jf. bokstav a), drøftes separat nedenfor.