NRS (F) Finansielle eiendeler og forpliktelser
I 2009 utga NRS en foreløpig regnskapsstandard for finansielle eiendeler og forpliktelser med ikrafttredelse i 2010. Artikkelen går gjennom standardens innhold med hovedfokus på temaene som skapte mest diskusjon under arbeidet med standarden samt enkelte problemstillinger som er blitt reist etter ikrafttredelsen.
For flere tema var det sprikende syn på ønsket løsning i standarden. Artikkelforfatteren har i artikkelen lagt mest vekt på å redegjøre for de valgte løsningene og bakgrunnen for disse, og kommenterer kun i begrenset grad sitt personlige syn.
Veien frem til en foreløpig standard
Norsk RegnskapsStiftelse (NRS) startet for noen år siden arbeidet med en regnskapsstandard for finansielle eiendeler og forpliktelser som skulle erstatte diskusjonsnotatet fra 2002. Arbeidet tok lang tid og det var sprikende syn på hva som er mulige og ønskelige løsninger, men i november 2009 kunne NRS utgi en foreløpig regnskapsstandard.
Arbeidet med standarden tok utgangspunkt i NRS-strategien som sier at arbeidet med regnskapsstandarder skal fjerne ubegrunnede avvik mot IFRS og gjennomføre ønskelige og forsvarlige forenklinger. Høringsutkastet som NRS ga ut i mai 2008, hadde mange løsninger som var i samsvar med IFRS-løsninger. Flere høringsinstanser var positive til IFRS-tilnærmingen, men det var også flere høringsinstanser som var uenige i høringsutkastets løsninger. Den løsningen som fikk flest innvendinger, var pliktig balanseføring av sikringsinstrumenter med midlertidig føring av verdiendring mot egenkapitalen. I den foreløpige standarden er IFRS-løsningen beholdt, men som likestilt alternativ tillates en off balance-løsning for sikringsinstrumenter.
Videre ble det stilt spørsmål om hvorvidt regnskapslovens bestemmelser innebærer en plikt til å regnskapsføre sikring eller om det er frivillig. Regnskapslovens grunnleggende regnskapsprinsipper sier at ved sikring skal gevinst og tap resultatføres i samme periode. Etter IFRS er regnskapsføring av sikring frivillig. I prosessen med utarbeiding av regnskapsstandarden var det svært sprikende syn på hvilke forhold det skal legges mest vekt på i spørsmål om plikt eller frivillighet. Spriket var så stort at standarden ikke eksplisitt uttaler seg om plikt-spørsmålet utover å gjengi regnskapslovens regel.
Uenighet om løsninger på disse og andre spørsmål medførte at arbeidet med standarden tok lang tid. Dessuten favner standarden om et vidt område - siden man i regnskapet finner finansielle eiendeler/forpliktelser både som omløpsmidler, anleggsmidler, kortsiktig og langsiktig gjeld og off balance. Det var utfordrende og tidkrevende å formulere presise regler som dekker alle disse regnskapspostenes egenskaper. For eksempel er anskaffelseskost definert som vederlaget på transaksjonstidspunktet med tillegg for direkte henførbare transaksjonsutgifter. Dette er en grei definisjon for eiendeler, men hvordan leses dette for gjeldsposter? Skal transaksjonsutgifter fortsatt legges til slik at balanseført verdi øker, eller er det logisk at de må trekkes fra siden gjeld er det motsatte av eiendeler? I dette konkrete tilfellet endte standarden opp med å presisere at tilsvarende gjelder for finansielle forpliktelser, da med fradrag for direkte henførbare transaksjonsutgifter, men det illustrerer at setningene i standarden i større utstrekning enn vanlig ble ufordret på om de var presise nok i forhold til alle poster de skulle dekke.
