Et kort tilbakeblikk

I 1973 etablerte revisororganisasjonene i Australia, Canada, Frankrike, Tyskland, Japan, Mexico, Nederland, Storbritannia og USA International Accounting Standards Committee (IASC). Formålet var å etablere et globalt regnskapsspråk som kunne anvendes på tvers av landegrenser og på tvers av kapitalmarkedene.

De første tjue årene var lite fremgangsrike. De stiftende organisasjonene klarte i bare begrenset grad å fristille seg fra sine nasjonale regnskapsspråk og resultatet ble internasjonale regnskapsstandarder (International Accounting Standards (IAS) til 2001, International Financial Reporting Standards (IFRS) fra 2001) som ga rom for stor fleksibilitet ved anvendelse. Regnskapsstandarder preget av flere tillatte løsninger er i natur lite egnet som grunnlag for globalisering. Når det internasjonale børstilsynsorganet IOSCO på slutten av 1980-tallet likevel identifiserte IAS som et mulig alternativ for global standardisering av den finansielle rapporteringen i kapitalmarkedene, var det snarere de politiske sidene ved IASC enn den regnskapsfaglige kvaliteten i standardene som ble vektlagt. IASC var et tverrnasjonalt initiativ og således globalt orientert. IASC gjorde samtidig et betydelig arbeid med å redusere valgalternativene ved å utvikle et mer robust standardsett. IOSCO og IASC inngikk i 1995 en avtale som forpliktet IOSCO til å vurdere IAS for aksept i IOSCOs medlemsland forutsatt at IASC utviklet et sett av kjernestandarder der regnskapsfaglige prioriteringer ble gjort på bekostning av nasjonale hensyn. Kjernestandardene ble ferdigstilt i 1998, men IOSCOs etterfølgende vurdering var i realiteten kun en begrenset aksept av standardene. Bruk av IAS ble betinget av at en rekke poster ble gjenstand for avstemming, at nærmere 100 tilleggskrav ble oppfylt og at nasjonale særkrav i enkelte tilfeller kunne overstyre standardene. Isolert sett var således kjernestandardene kun en betinget suksess, men betydningen av IOSCOs vilje til å samarbeide med IASC må likevel ikke undervurderes. Uten dette samarbeidet i siste halvdel av nittitallet, ville neppe de internasjonale standardene 10-12 år senere hatt status som det mest anerkjente internasjonale regnskapsspråket.

Parallelt med denne prosessen ble det etablert et samarbeid med EU, og i et eget strategidokument uttrykte EU-kommisjonen i 1995 vilje til å tilpasse EUs regnskapsdirektiver til de internasjonale standardene, og i 2002 besluttet EU at alle børsnoterte foretak i EU skulle utarbeide konsernregnskap etter IFRS fra og med 2005. Beslutningen fikk gjennom EØS-avtalen virkning også for Norge. Med samme virkningstidspunkt ble IFRS tatt i bruk i Australia. Senere har de fleste økonomiske stormakter uttrykt vilje til å erstatte lokale regler med IFRS. Det gjelder både USA, Kina, Japan, Canada, India, Korea, Russland og Brasil. Av disse var det bare sistnevnte som ved utgangen av 2010 hadde gjennomført overgangen. Men også i de øvrige landene har forberedelsene til IFRS pågått over lang tid, og de har alle gjennomført tiltak med det siktemål å erstatte lokale standarder enten over tid eller på et bestemt tidspunkt i løpet av de nærmeste årene. Canada og Korea implementerer IFRS i 2011, og Russland implementerer IFRS i 2013.

Mer enn 12 000 selskaper i over 100 land rapporterer etter IFRS. Når utgangspunktet var ca. 200 selskaper i 2001, er det ingen tvil om at IASC til en viss grad har lykkes med å realisere det som i 1973 ikke kunne karakteriseres som noe annet enn en langsiktig visjon.