Regnskapsvaluta - regnskapslovens valgmulighet

Ett område hvor det er forskjell på NRS (F) Valuta og IAS 21 er reglene knyttet til regnskapsvaluta. Regnskapsvaluta er den valuta som finansregnskapet måles i, det vil si den valuta som anvendes for regnskapsføring av transaksjoner og balanseposter i utenlandsk valuta. IAS 21 krever bruk av funksjonell valuta som regnskapsvaluta, mens regnskapsloven § 3-4 sier at «[r]egnskapsvaluta for årsregnskapet skal være norske kroner eller den valuta virksomheten i hovedsak er knyttet til (funksjonell valuta)». Regnskapsloven gir dermed regnskapspliktige en valgmulighet som ikke finnes i IFRS. Dette medførte behov for en del justeringer av IAS 21-reglene ved utarbeidelsen av den norske standarden. Videre ble det i arbeidet med standarden antatt at det store flertallet av regnskapsprodusenter i målgruppen vil velge norske kroner (NOK) som regnskapsvaluta uavhengig av hva virksomhetens funksjonelle valuta er. Reglene for bestemmelse av funksjonell valuta er de samme som i IAS 21 og kan innebære stor grad av skjønnsutøvelse. For de som uansett velger NOK, er reglene om funksjonell valuta ikke relevante, og det ble det derfor ansett som hensiktsmessig å legge disse i vedlegg til standarden. For å klargjøre hvilken status reglene om funksjonell valuta har i de tilfeller der man velger NOK som regnskapsvaluta uavhengig av funksjonell valuta, angis det innledningsvis i vedlegget at «man har anledning til å anvende norske kroner som regnskapsvaluta uten å vurdere kriteriene for fastsettelse av funksjonell valuta i dette vedlegget».

I innledningen til vedlegget presiseres det at valgmuligheten gjelder for enheter som er regnskapspliktige etter regnskapsloven. Dette innebærer blant annet at valgmuligheten ikke gjelder for utenlandske enheter som ikke er regnskapspliktige etter regnskapsloven selv om de inngår i et konsernregnskap som er utarbeidet etter regnskapsloven.

Det fremgår videre av regnskapsloven § 3-4 at «morselskap kan anvende funksjonell valuta i konsernregnskapet og norske kroner i selskapsregnskapet». Rekkevidden av denne bestemmelsen er ikke klar. Det kan virke som om bestemmelsen tar utgangspunkt i at det kan fastsettes én regnskapsvaluta for hele konsernet. NRS (F) Valuta er imidlertid klar på at regnskapsvaluta fastsettes for hver enhet i konsernet. Konsernet har ingen regnskapsvaluta, og for konsernregnskapet er det derfor kun snakk om valg av presentasjonsvaluta. Dette fremgår klart av paragraf A1: «I et konsern må fastsettelse av regnskapsvaluta gjøres for hver enhet i konsernet. Konsernet har ikke egen funksjonell valuta. Konsernregnskapet utarbeides ved å omregne de ulike enhetene i konsernet til en felles presentasjonsvaluta». Valgmuligheten i regnskapsloven vil da innebære at et norsk morselskap som velger å utarbeide selskapsregnskap med NOK som regnskapsvaluta selv om funksjonell valuta er noe annet, kan for konsolideringsformål utarbeide et selskapsregnskap med funksjonell valuta som regnskapsvaluta.

Regnskapsloven åpner for valgmuligheter både ved valg av regnskapsvaluta og presentasjonsvaluta. Jeg har forsøkt å illustrere konsekvensen av ulike valg i følgende eksempel:

Funksjonell valuta

Når man ønsker å anvende funksjonell valuta som regnskapsvaluta, må man anvende bestemmelsene om funksjonell valuta i vedlegget til standarden. Disse bestemmelsene er ment å være en oversettelse av tilsvarende bestemmelser i IAS 21, og vies ikke plass i denne artikkelen.

Valutakursdifferanse vs. omregningsdifferanse

Skillet mellom regnskapsvaluta og presentasjonsvaluta er sentralt i regnskapsstandarden. Både ved måling i regnskapsvaluta og ved omregning fra regnskapsvaluta til presentasjonsvaluta vil det oppstå differanser som følge av endringer i valutakursene. NRS (F) Valuta skiller mellom disse differansene ved å benevne dem henholdsvis valutakursdifferanser og omregningsdifferanser. Valutakursdifferanser skal i de fleste tilfeller resultatføres mens omregningsdifferanser skal føres direkte mot egenkapitalen.

Omregningsdifferanser er mest vanlige i konsernregnskapet, men de vil også kunne oppstå i selskapsregnskapet ved eventuell omregning fra regnskapsvaluta til annen presentasjonsvaluta og i de tilfellene der man anvender brutto- eller egenkapitalmetoden ved regnskapsføring av investeringer i utenlandske enheter. Også ved innarbeiding av filialer med en annen regnskapsvaluta kan det oppstå omregningsdifferanser.

Førstegangsinnregning

Transaksjoner i utenlandsk valuta skal regnskapsføres til valutakursen på transaksjonstidspunktet ved førstegangsinnregning. Av praktiske årsaker kan en kurs som er tilnærmet lik den faktiske kursen på transaksjonstidspunktet, for eksempel en gjennomsnittlig kurs for en periode, anvendes på alle transaksjoner i vedkommende valuta i løpet av perioden. Standarden sier intet om hvor lang denne perioden kan være, men stiller som et generelt krav at «anvendelse av en gjennomsnittlig kurs for en periode er imidlertid ikke tillatt dersom dette gir vesentlige avvik fra hva som ville vært tilfelle hvis valutakurs på transaksjonstidspunktet hadde vært benyttet». Dette innebærer at det ikke er noe i veien for å anvende en gjennomsnittskurs for et helt år så lenge det generelle kravet er oppfylt. IAS 21.22s eksemplifisering av en periode på en uke eller en måned er ikke innarbeidet i den norske standarden. Bakgrunnen for dette er at man antok at en slik eksemplifisering kunne bli tolket som en innskjerping i forhold til dagens praksis med bruk av lengre perioder enn en uke eller en måned. En slik innskjerping ble ikke ansett nødvendig så lenge standarden krever at den valgte gjennomsnittskursen ikke skal gi vesentlige avvik fra de regnskapsstørrelser man ville ha fått dersom valutakurs på transaksjonstidspunktet hadde vært benyttet.

Vurdering på etterfølgende balansedager

Når transaksjonene er regnskapsført ved førstegangsinnregning, er man i utgangspunktet ferdig med målingen i regnskapet. Pengeposter i utenlandsk valuta skal imidlertid omregnes til valutakurs på balansedagen. Dette følger av regnskapsloven § 5-9. Pengeposter er definert i standardens paragraf 11. Paragrafen gir flere eksempler på regnskapsposter som er pengeposter og ikke-pengeposter. Det kan være verdt å merke seg at forskuddsbetalinger er tatt med som eksempel på en ikke-pengepost, og at dette er en endring i forhold til høringsutkastet fra 2000.

Det fremgår klart av standardens paragraf 15 at «ikke-pengeposter skal ikke omregnes». Dette betyr at det kun er pengeposter som omfattes av omregningsbestemmelsen i § 5-9. I høringsrunden var det flere som tok opp spørsmålet om dette var i strid med regnskapsloven § 5-8 som krever bruk av virkelig verdi for enkelte finansielle instrumenter som for eksempel aksjer som er en ikke-pengepost. Det er ingen motstrid mellom paragraf 15 i NRS (F) Valuta og paragrafer i regnskapsloven som omhandler bruk av virkelig verdi. Ved beregning av virkelig verdi kan verdiberegningen inneholde elementer som er fastsatt i utenlandsk valuta og som krever omregning ved bruk av valutakurser uavhengig av NRS (F) Valuta. NRS (F) Valuta regulerer ikke hvorvidt virkelig verdi skal anvendes eller hvordan virkelig verdi skal beregnes.

Det fremgår imidlertid i standardens paragraf 16 at når balanseposter nedskrives og verdien er fastsatt i utenlandsk valuta, skal verdien omregnes med bruk av måledagens valutakurs. Dette kan medføre en nedskrivningsplikt kun som følge av en endring i valutakurs. Dersom det på balansedagen foreligger indikasjoner på verdifall og man må gjøre en vurdering av nedskrivningsbehovet, kan det i mange tilfeller være praktisk å anvende en verdsettelse som er gjennomført før balansedagen. Dette er en praktisk tilnærming som er akseptabel «dersom det ikke foreligger indikasjoner på vesentlige verdiendringer fra verdsettelsestidspunktet til balansedagen». I dette ligger det at man anser denne verdsettelsen som representativ for verdien på balansedagen, og i paragraf 16 presiseres det at «balansedagen anses i disse tilfeller som måletidspunkt». Uten denne presiseringen kunne man lese bestemmelsen om bruk av måledagens valutakurs dit hen at man ikke måtte ta hensyn til fall i valutakurs frem til balansedagen.

Innregning og klassifisering av valutakursdifferanser

Valutakursdifferanser oppstår som følge av omregning eller oppgjør av pengeposter, jf. paragraf 9. Disse differansene skal resultatføres (med unntak av differanse på nettoinvesteringer i konsernregnskap, jf. paragraf 22). Standarden angir at valutakursdifferanser alltid kan klassifiseres som finansinntekt eller -kostnad. Dette er en forenklingsregel. Hovedregelen vil fortsatt være at klassifisering skal skje slik at regnskapet gir det mest rettvisende bildet.

Merverdier ved overtakelse av utenlandsk enhet

Paragraf 24 angir at «[e]ventuell goodwill og andre mer-/mindreverdier ved overtakelse av utenlandsk enhet, skal behandles som eiendeler og forpliktelser i den enheten disse er allokert til. De skal således uttrykkes i den aktuelle enhetens regnskapsvaluta og omregnes til valutakursen på balansedagen.» Dette innebærer eksempelvis at en norsk mor med NOK som presentasjonsvaluta som har kjøpt et utenlandsk selskap for et NOK-beløp, kan få omregningsdifferanser på goodwill og andre mer-/mindreverdier fra oppkjøpet dersom disse verdiene er allokert til utenlandske enheter. Avskrivningsbeløpet i konsernregnskapet vil dermed variere med valutakursendringer selv om avskrivningene er lineære. Videre kan man merke seg at paragrafen bruker formuleringen «den enheten disse er allokert til» og ikke en formulering som låser omregningen til det oppkjøpte selskapet.

Omregningsdifferanse

Omregningsdifferanser skal føres direkte mot egenkapitalen. Det har lenge vært ansett som god regnskapsskikk at omregningsdifferanser skal resultatføres ved avhendelse av datterselskap. I praksis har det likevel vært noe diskusjon knyttet til håndtering av omregningsdifferanser, særlig ved minoritetsinteresser og delvis nedsalg. IAS 21 har nå utvidet sin omtale av omregningsdifferanser. NRS anså det derfor som hensiktsmessig å innarbeide en fyldigere omtale av omregningsdifferanser. Paragraf 21 slår fast at for et konsern med minoritetsinteresser «skal akkumulerte omregningsdifferanser som er knyttet til minoritetsinteresser, henføres til og innregnes som en del av minoritetsinteressene i den konsoliderte balansen». Paragraf 26 omhandler håndteringen av nedsalg. Hovedregelen ved nedsalg i datterselskap, felleskontrollert virksomhet eller tilknyttet selskap, er at en forholdsmessig andel av omregningsdifferansene skal resultatføres. Ved nedsalg uten tap av kontroll skal det imidlertid ikke foretas noen resultatføring, men en forholdsmessig andel av omregningsdifferansene skal reklassifiseres fra majoritetens egenkapital til minoritetsinteresser. Videre er det kun omregningsdifferanse som er henført til majoritet som skal resultatføres ved avhendelse av et deleid datterselskap. Disse effektene kan oppsummeres med eksempel 2: