Corporate finance-tjenester og merverdiavgift
Høyesterett avsa 22. desember 2009 dom i saken ABG Sundal Collier Holding ASA og Carnegie ASA mot Staten v/Skattedirektoratet. Dommen viser blant annet at utformingen av mandatavtaler er viktig. Oppdragsbeskrivelsen bør være presis og oppdragets vesentlige innhold må klart fremgå.
Saken gjaldt forståelsen av unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e* Ny merverdiavgiftslov trådte i kraft 1.1.2010. Bestemmelsen finnes nå i § 3-6 litra e og omtales senere i artikkelen.. Spørsmålet var om det var utført avgiftsunntatte «meglingstjenester» ved fusjonen mellom Gjensidige NOR og DnB. I tillegg var det spørsmål om unntaket kom til anvendelse for tilsvarende tjenester ved Carnegies bistand til salg av samtlige aksjer i selskapene Carmeda AB og ErgoBluegarden AS.
Finansielle tjenester er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten. Dette betyr at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved omsetning av slike tjenester. Unntaket er regulert i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4. Av lovens bokstav e) fremgår: «[Finansielle tjenester, herunder] finansielle instrumenter og lignende og meglingstjenester ved slik omsetning». Bokstav e) unntar således meglingstjenester ved omsetning av finansielle instrumenter og lignende. Spørsmålet er hvor langt unntaket for meglingstjenester strekker seg i relasjon til rådgivningsmandater i corporate finance-oppdrag.* Når det gjelder begrepet «rådgivningsmandater» og «rådgivningstjenester», er dette blant flere begreper som benyttes i corporate finance-oppdrag.
Forkastet statens snevre fortolkning av unntaket
Høyesterett tok først stilling til statens prinsipale anførsel om at unntaket bare gjelder for fondsmegling i mer snever forstand. Staten hevdet at det ikke var naturlig å se corporate finance-tjenester ytt i forbindelse med fusjoner eller ved kjøp / salg av selskaper som avgiftsunntatte meglingstjenester. Høyesterett viser imidlertid til at lovbestemmelsens ordlyd ikke gir noe holdepunkt for en slik innskrenkende fortolkning, og at det ville ha vært nærliggende å avklare dette spørsmål i lovteksten om det var tanken å unnta viktige transaksjonsformer. Høyesterett uttaler om dette blant annet:
«(41) Lovbestemmelsens ordlyd gir ikke noe holdepunkt for en innskrenkende fortolkning. Det ville ha vært nærliggende å avklare spørsmålet i lovteksten om det var tanken å unnta viktige transaksjonsformer.Det kan i denne sammenheng vises til den uttrykkelige regulering av en beslektet problemstilling i dagjeldende lov om eiendomsmegling av 16. juni 1989 § 1-1 nr. 4.
(42) En innskrenkende tolking ville dessuten reise vanskelige avgrensningsspørsmål, som for eksempel hvordan et samlet salg skulle vurderes når det er flere kjøpere eller selgere. Det kunne også være spørsmål om også å la den innskrenkende tolking omfatte ulike flertall av aksjene i et selskap.
(43) Jeg finner det på denne bakgrunn ikke påkrevd å gå inn på enkelthetene i det partene har anført om praksis innen EU-området. Det er tilstrekkelig å konkludere at det ikke kan sees etablert en innskrenkende fortolkning i tråd med det staten gjør gjeldende.
(44) Det er da ikke noe grunnlag for å fravike det resultat som følger av ordlyden i merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e), og statens prinsipale anførsel kan ikke føre frem.»
%20(1).png)
