Fradragsretten for fellesanskaffelser
Skattedirektoratet har i et fellesskriv til regionene redegjort for hvordan situasjonen nå oppfattes mht. omfanget av fradragsretten for inngående merverdiavgift - særskilt relatert til såkalte fellesanskaffelser. Redegjørelsen inneholder enkelte utsagn som artikkelforfatter oppfatter ikke å ha klar støtte i lovverk, herunder forskrifter og foreliggende administrativ praksis eller rettspraksis.
Redegjørelsen har krav på interesse fordi den på en pedagogisk måte redegjør for de momenter som skal vurderes i relasjon til fradragsrettsspørsmålene, herunder rekkefølgen i vurderingsmomentene. Den er således meget instruktiv og gir etter min oppfatning på vesentlige punkter en «oppskrift» som er egnet til å lede til en forsvarlig og «riktig» vurdering avgiftsmessig.
Når dette er sagt, vil jeg tilføye at redegjørelsen inneholder noen utsagn som jeg for min del oppfatter ikke å ha klar støtte i lovverk, herunder forskrifter og foreliggende administrativ praksis eller rettspraksis.
Tønsberg Bolig-dommen
Det er med interesse jeg konstaterer at Skattedirektoratet tydeligvis ikke er begeistret for resultatet i Tønsberg Bolig-dommen og nærmest bortforklarer resultatet, hvoretter man konkluderer med at: «Etter vår oppfatning gir dommen på denne bakgrunn liten veiledning ved vurderingen av hva som skal anses som fellesanskaffelser.»
Slik jeg ser det gir dommen godt hold for å hevde at bedriftsøkonomisk tilknytning faktisk er en viktig forutsetning for å kunne kreve avgiftsfradrag selv om slik bedriftsøkonomisk tilknytning ikke nødvendigvis alene vil være tilstrekkelig.
Slik jeg ser det synes det fremdeles å være en viss bevegelse i rettspraksis på fradragsrettsområdet som ikke er nevnt i skrivet, og jeg viser i denne forbindelse til den relativt nye dommen i Gulating lagmannsrett vedr. Norse Oil Field Services AS (7. januar 2009). Dommen er ansett som oppsiktsvekkende, idet den gir en utleier som ikke var registrert frivillig for utleie av lokaler til avgiftspliktig virksomhet avgiftsfradrag for kostnader på samme lokaler, fordi leietakers aktivitet ble oppfattet som av relevant betydning for utleiers avgiftspliktige virksomhet.
Denne saken går mest på det som i Skattedirektoratets terminologi gjelder spørsmålet om en anskaffelse er «foretaksrelevant».
Det er forståelig at staten valgte å anke saken til Høyesterett. Det faktum at ankeutvalget enstemmig avviste anken fordi man ikke fant at saken var prinsipiell, tilsier at siste ord om fradragsretten ennå ikke er sagt.
.gif)