Aksjonærlån og beløpsramme
Aksjeloven har begrensninger for selskapers adgang til å yte kreditt og sikkerhet til sine aksjonærer, men disse kan oppfattes uklare når den beløpsmessige rammen skal fastlegges. Denne artikkelen tar sikte på å avklare noen av de spørsmål som reiser seg når et selskap ønsker å yte lån.
Aksjeloven (asl.) setter begrensninger for et selskaps adgang til å yte kreditt og stille sikkerhet til fordel for visse personer med tilknytning til selskapet. Restriksjonene er begrunnet i faren for at aksjonærer som kontrollerer selskapet skal kunne tappe selskapet for midler i strid med kreditorers, selskapets og øvrige aksjonærers inte-resser. En bestemmelse er asl. § 8-7 som begrenser adgangen til å gi lån og sikkerhetsstillelse til aksjonærer og deres nærstående til det beløp selskapet kan dele ut som utbytte, jf. asl. 8-1.
Hvor det ytes kreditt eller stilles sikkerhet i strid med aksjelovens bestemmelser, anses disposisjonene ugyldige samt at det inntreffer en plikt til å føre midler tilbake til selskapet. Videre kan personer som har medvirket til slike disposisjoner holdes ansvarlige for eventuelle tap, jf. asl. § 8-11. Følgelig bør det ikke ytes lån eller stilles sikkerhet utover lovens begrensninger. Hvilken beløpsbegrensning som gjelder for slike disposisjoner, hersker det imidlertid delte oppfatninger om både i advokat- og revisjonsmiljøer. Denne artikkelen tar sikte på å belyse de ulike rettskildene som synes relevante for spørsmålet og derigjennom forhåpentligvis bidra til å klargjøre rettstilstanden.
Nærmere om problemstillingen
Ifølge asl. § 8-7 første ledd kan et aksjeselskap bare gi kreditt til, eller stille sikkerhet til fordel for en aksjonær m.fl. innenfor en beløpsramme, nærmere bestemt
«... innenfor rammen av de midler som selskapet kan benytte til utdeling av utbytte...».
Formuleringen er en referanse til utbytteadgangen, jf. asl. § 8-1, hvor det i første ledd heter at som utbytte kan utdeles «årsresultat» samt «annen egenkapital», etter nærmere angitte fradrag.
En ytterligere begrensning i adgangen til å dele ut utbytte følger imidlertid av asl. § 8-1 annet ledd. Dersom egenkapitalen etter balansen, forut for (eller som følge av) utbytteutdelingen, blir mindre enn ti prosent av balansesummen, kan utbytte kun utdeles etter at reglene om kreditorvarsel er fulgt, jf. asl. §§ 12-4 og 12-6. Begrensningen omtales heretter for enkelhets skyld som «ti-prosentgrensen».
Det er ikke tvilsomt at et selskap må ha tilgjengelig beløp beregnet etter asl. § 8-1 første ledd for å yte kreditt eller stille sikkerhet (i det følgende for enkelhets skyld omtalt som «å yte lån») til fordel for selskapets aksjonærer. Spørsmålet er om ti-prosentgrensen også må hensyntas når selskapets ramme for å yte lån skal fastsettes, eller om man i disse tilfellene kun trenger å forholde seg til beløpsrammen som følger av asl. § 8-1 første ledd.* Allmennaksjeloven §§ 8-7 og § 8-1 har tilsvarende ordlyd som asl. §§ 8-7 og 8-1. Problemstillingen som adresseres her, er derfor også relevant for allmennaksjeselskaper.
Problemstillingen får betydning hvor det er aktuelt å yte lån til personlige aksjonærer, til aksjonærer som er selskaper uten å være «morselskap», jf. asl. §§ 1-3 og 8-7 tredje ledd, samt til morselskap eller konsernselskaper hjemmehørende i utlandet utenfor EØS.* For morselskaper og konsernselskaper innenfor EØS-området må det aktuelle EØS-landets interne rett vurderes nærmere før det kan konkluderes med at «konsernunntaket» kommer til anvendelse, jf. asl. § 1-4 andre ledd andre punktum. Artikkelforfatternes erfaring tilser at flere EØS-land har mindre strenge regler mht. utdeling enn Norge, slik at konsernunntaket ofte ikke får anvendelse selv om konsernselskapet er hjemmehørende i EØS-land.
I det følgende gjennomgås de aktuelle rettskilder med det formål å vurdere hvilken beløpsramme som gjelder for aksjonærenes låneadgang etter asl. § 8-1.
