Prising av konserninterne tjenester
Det er blitt hevdet at ligningspraksis ved Sentralskattekontoret for storbedrifter (SFS) og Oljeskattekontoret (OSK) innebærer en asymmetrisk behandling av hhv. fradrags- og skattepliktspørsmålet. I denne todelte artikkelen redegjøres det nærmere for kontorenes felles syn på aktuelle problemstillinger i denne forbindelse.
1 Innledning
Både Sentralskattekontoret for storbedrifter (heretter SFS) og Oljeskattekontoret (heretter OSK) har de siste årene hatt et økt fokus på kontroll av konsernintern tjenesteyting. Med konsernintern tjenesteyting menes typisk sentraliserte tjenester ytet som støttefunksjoner overfor selskaper i konsernet, eksempelvis typiske managementtjenester som regnskaps-, IT-, innkjøps-, salgstjenester osv. I tillegg omfattes tjenester innenfor drifts- og personalområdet, så som juridisk rådgivning, HMS-tjenester, tekniske tjenester og lignende. Når vi i det følgende benytter begrepet «konsernintern tjenesteyting», vil dette imidlertid også kunne omfatte andre typer tjenesteytinger enn de som er nevnt her.
1.1 Nærmere om temaet
Kontroll knyttet til prising av konsernintern tjenesteyting reiser en rekke spørsmål. Det rettslige grunnlaget for denne kontrollen er skatteloven (sktl.) §13-1. Bestemmelsen oppstiller tre grunnvilkår for skjønnsadgang; inntektsreduksjon, interessefelleskap og årsakssammenheng. Vi vil i det følgende ha fokus på vilkåret om inntektsreduksjon, og forutsetter at vilkårene om interessefellesskap og årsakssammenheng er oppfylt.
Et av de viktigste - og kanskje vanskeligste - spørsmål som oppstår, er hvilke krav som kan stilles til dokumentasjon, herunder dokumentasjon av ytelsens omfang. Særlig gjelder dette når kostnadene ved tjenesteytingen fordeles ved bruk av indirekte metoder. Dette behandles nærmere under punkt 2.1. I dette punkt behandles også forholdet mellom ligningsloven (lignl.) §8-1 og sktl. §13-1.
Ved ytelser av konserninterne tjenester kan inntektsreduksjon foreligge dersom skattyter foretar transaksjoner med en nærstående som ikke ville vært inngått mellom uavhengige parter. Dette reiser spørsmål om forholdet mellom sktl. §13-1, ulovfestet gjennomskjæring og OECDs retningslinjer punkt 1.37, se nærmere om dette under punkt 2.4. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg at en uavhengig ensidig ville dekket transaksjonspartens omorganiseringskostnader, eller at tjenestemottaker alltid vil dekke samtlige av tjenesteyteres kostnader forbundet med tjenesteytingen.
Ved vurderingen av om prisen på konsernintern tjenesteyting er fastsatt iht. armlengdeprinsippet, oppstår spørsmålet om hvilke metoder som skal benyttes for å vurdere transaksjonen med hensyn til armlengdes pris. Et sentralt spørsmål i den forbindelse er i hvilken grad det foreligger rettslige bindinger for metodebruken fra henholdsvis skattyter og ligningsmyndighetenes side. Problemstillingen har særlig aktualisert seg etter lovfestingen av retningslinjene i sktl. §13-1 fjerde ledd. Se del II av artikkelen, punkt 1.1.
I situasjoner hvor tjenesteyter og tjenestemottaker befinner seg i hvert sitt land, oppstår spørsmålet om hvilket marked prissammenligningen skal ta utgangspunkt i. Dette behandles nærmere i del II av artikkelen, punkt 1.4. Videre blir enkelte andre problemstillinger knyttet til metodevalg behandlet i del II av artikkelen, punktene 1.2 og 1.5.
Vi behandler to hovedspørsmål knyttet til fortjenestepåslag. For det første om det skal være fortjenestepåslag (del II av artikkelen, punkt 2.1til 2.3) og for det andre spørsmålet om påslagets størrelse (del II av artikkelen, punkt 2.5).
Vår ambisjon er å få frem hovedlinjene i materien og vi vil derfor gi noe slipp på detaljene.
