Del I:

Innbetalt kapital i norske aksjeselskaper

Å ta lett på dokumentasjon av egenkapitaltransaksjoner kan vise seg å gi økonomisk lite gunstige resultater for norske aksjeselskaper og dets aksjonærer. Dersom selskapet ikke kan dokumentere hva som er innbetalt kapital, kan en utdeling fra selskapet bli behandlet og beskattet som utbytte.

At innbetalt kapital er en aktuell skatteposisjon, ble til fulle illustrert i tiden frem mot fremleggelse av Ot.prp. nr. 1 2006/2007 - forslag til statsbudsjett for 2007. Fra skatterådgiversiden ble det spekulert i endringer i regelverket som ville gjøre det umulig å beslutte tilbakebetaling av innbetalt kapital i de tilfeller der det var utbyttegrunnlag i virksomheten. Dette medførte at en rekke norske selskaper avholdt ekstraordinære generalforsamlinger i dagene før 6. oktober og besluttet beløpsmessig betydelige tilbakebetalinger av skattemessig innbetalt kapital i påvente av at regelverket skulle endres med øyeblikkelig virkning.

Tradisjonelt har innbetalt kapital (i likhet med kostpris knyttet til aksjer) vært en størrelse som først har fått Skatteetatens oppmerksomhet ved anvendelse, dvs. utdeling av midler klassifisert som innbetalt kapital. Således har man utsatt kontrollvurderingene omkring posisjonens tilblivelse til utbetalingsåret. En ulempe med denne tilnærmingen er at det kan være et betydelig tidsavvik mellom tilblivelses- og anvendelsestidspunktene hvilket i verste fall vil kunne medføre at dokumentasjon knyttet til tilblivelsen er makulert og de nødvendige kontrollvurderinger må skje med mangelfullt faktumsgrunnlag.

Ved å rette fokus mot tilblivelsestransaksjonene fortløpende, vil man sikre bedre vurderinger av skattemessig innbetalt kapital knyttet til den enkelte kapitalendring. Det skal likevel understrekes at det for skattyters vedkommende påhviler en plikt til å kunne dokumentere beløpets størrelse uavhengig av når Skatteetaten velger å foreta sine vurderinger.

Fokusområder

Transaksjoner som naturlig bør være gjenstand for oppmerksomhet knyttet til artikkelens tema er:

Stiftelser/emisjoner
- Kontant innbetaling
- Fondsemisjoner med eller uten opphav i innbetalt kapital
Konvertering av fordringer
- Skattepliktige realisasjoner
- Realisasjoner med skattelempe fra Finansdepartementet
- Konserninterne overføringer
Tingsinnskudd
Omorganiseringer

Fusjon
Trekantfusjon/-fisjon etter fordringsmodell
Fisjon

Innbetalt kapital i selskap stiftet etter overgangsregel E
Kapitalnedsettelser

Generell beskrivelse av temaet

Klassifisering av egenkapital

Innbetalt kapital er en skatteposisjon knyttet til aksjeeie. Således vil det kunne ha stor økonomisk betydning for en aksjonærs beskatning hvilke beløp som tilordnes aksjen som innbetalt kapital. I denne sammenheng er det viktig å være bevisst på at det eksisterer egenkapitalbegreper med ulikt innhold.

Selskapsrettslig

Selskapsrettslig refereres det i aksjeloven til hhv. bunden og fri egenkapital jf. aksjeloven kapittel 3 og § 8-1 nr. 3. Kort fortalt er den delen av egenkapitalen bundet som ikke kan deles ut som utbytte uten å gå veien om kapitalnedsettelse. I tillegg til en andel av «annen egenkapital» vil bundet egenkapital bestå av aksjekapital, overkursfond, fond for vurderingsforskjeller og fond for urealiserte gevinster. Definisjonsskillet mellom egenkapitalbegrepene går altså ved hva som kan deles ut som utbytte uten å gå veien om kapitalnedsettelse.

Skattemessig

Skattemessig skilles det mellom innbetalt kapital og opptjent kapital. Innbetalt kapital i en virksomhet består av beskattede midler aksjonærene skyter inn som egenkapital enten i form av kontanter eller tingsinnskudd. Økning i egenkapital som skriver seg fra overskudd av driften vil ikke kunne klassifiseres som innbetalt kapital, selv om disse regelmessig gir opphav til fondsemisjoner. Skattemessig går skillet mellom kapitalbegrepene ved i hvilken grad de er innbetalt av aksjonæren eller opptjent av virksomheten.

Når det i artikkelen refereres til innbetalt kapital er det skattemessig innbetalt kapital, herunder overkurs man mener.

Regnskapsmessig

Fra den regnskapsmessige oppstillingsplanen for balansen fremgår det at egenkapitalen er delt opp i hhv. innskutt og opptjent egenkapital. Her er selskapskapital, overkursfond og annen innskutt egenkapital klassifisert som innskutt, mens fond og annen egenkapital henføres til opptjent kapital. Umiddelbart vil en se at det blir avgjørende å skille mellom innskutt kapital og innbetalt kapital, hvilket er begreper det er vanlig å se brukt om hverandre.

Innskutt kapital, som er det regnskapsmessige begrepet, vil kunne bestå av både innbetalt kapital og opptjent kapital. For å illustrere dette, vises det til at aksjekapitalen delvis kan fremkomme ved innbetalinger fra aksjonærer og delvis fremkommer ved fondsemisjon. Ytterligere et eksempel oppstår ved en fusjon som regnskapsmessig skal behandles etter transaksjonsprinsippet, der overskytende beløp utover aksjekapitalutvidelsen henføres til overkursfond, selv om dette ikke dreier seg om formelt innbetalt overkurs.

«Sannheter» om innbetalt kapital

Tilbakebetaling av innbetalt kapital utløser ikke beskatning

Ulikt andre utdelinger fra et selskap vil utdelinger som klassifiseres som tilbakebetaling av innbetalt kapital, ikke utløse beskatning. Tilbakebetaling av innbetalt kapital anses ikke som en utdeling uten motytelse, men som det ligger i ordet; en tilbakebetaling av midler som aksjonærene har skutt inn. Prinsippet er at utdeling av verdier som er skapt i selskapet skal skattlegges, mens innbetalt kapital stammer fra aksjonærene. Således vil kun en formell tilbakebetaling til aksjonærene utløse en reduksjon av størrelsen innbetalt kapital.

Tilbakebetalingen vil redusere aksjenes inngangsverdi, og således få konsekvenser ved en senere realisasjon av aksjen gjennom en høyere gevinst/et lavere tap. For aksjonærer innen selskapssfæren vil innføring av fritaksmetoden innebære at gevinster og tap ikke får skattemessig konsekvens, mens for personlige aksjonærer vil aksjeinntekter utover skjermingsgrunnlaget være skattepliktige.

Innbetalt kapital er en individuell skatteposisjon

I likhet med aksjens kostpris vil også innbetalt kapital kunne variere fra aksje til aksje. Ulikt kostprisen vil størrelsen på innbetalt kapital være knyttet til den enkelte emisjon og være uforandret selv om den underliggende aksje omsettes.

Eksempelet børsnoterte aksjer illustrerer godt at man regelmessig vil komme i den situasjon at aksjens kostpris avviker fra størrelsen på innbetalt kapital.

Innbetalt kapital vil således måtte fastsettes individuelt pr. aksje og vil følge aksjen fra eier til eier uavhengig av hva aksjen omsettes for. Som en konsekvens av dette vil også tilbakebetalinger/utdelinger fra selskapet kunne klassifiseres ulikt fra aksje til aksje, som hhv. utbytte eller tilbakebetaling av innbetalt kapital.

Det vil derfor være av stor betydning for den ettertidige kontrollen av beløpene at det føres en nøyaktig oversikt over den enkelte kapitalutvidelse og hvilke beløpsmessige konsekvenser emisjonen skal få for skatteformål.

Innbetalt kapital er intakt til tross for regnskapsmessig/selskapsrettslig nedskriving av kapital til dekning av tap

Som nevnt ovenfor vil innbetalt kapital være intakt i virksomheten inntil det formelt besluttes en tilbakebetaling til aksjonærene.

Dette vil eksempelvis være situasjonen ved nedskriving av aksjekapital til dekning av tap, jf. aksjeloven § 12-1, 1. ledd nr. 1. En regnskapsmessig og selskapsrettslig nedskriving av aksjekapital og overkurs uten en korresponderende utbetaling til aksjonærene vil således ikke medføre endringer i skatteposisjonen innbetalt kapital.

I et slikt tilfelle vil en kunne komme i den situasjon at skattemessig innbetalt kapital overstiger det som selskapsrettslig og regnskapsmessig rapporteres som egenkapital i virksomhetens regnskap. Selskapsrettslige grenser angitt i aksjelovens kapittel 12 vil således være avgjørende for hvor mye som kan tilbakebetales av den innbetalte kapital inntil en eventuell kapitaløkning.

Virik-dommen, referert i Utv. 1949 s. 429 regulerer de tilfeller der selskapets økonomiske situasjon og resultatutvikling endres. Som følge av dette vil man senere kunne beslutte en fondsemisjon med basis i selskapets opptjente kapital som innebærer at det tidligere nedskrevne beløp helt eller delvis restitueres. Det emitterte beløp, i den grad det ligger innenfor rammene av tidligere nedskreven kapital, vil igjen kunne utdeles uten beskatning under benevnelsen «tilbakebetaling av innbetalt kapital» til aksjonærene. Dette til tross for at denne emisjonen skjer med basis i opptjente resultater i virksomheten. Uttalelsen vil nødvendigvis kun være gyldig for de aksjer som eksisterte på tidspunktet for kapitalnedsettelsen.

Sum innbetalt kapital er lik på selskaps- og aksjonærnivå på det tidspunkt en kapitalutvidelse foretas

Det er kun på tidspunktet for kapitalutvidelse man kan konkludere med at sum innbetalt kapital vil være lik på aksjonær- og selskapsnivå, og kun for denne emisjonen. Imidlertid vil det ofte være slik at sum innbetalt kapital på aksjonær- og selskapsnivå også vil være lik på andre tidspunkt for svært mange selskap. Årsaken til dette er at det ikke er foretatt utdelinger eller kapitalnedsettelser til dekning for tap etc.

Saksforholdet som belyses i BFU 87/04 illustrerer at man kan komme opp i situasjoner der innbetalt kapital på selskapsnivå avviker fra innbetalt kapital på aksjonærnivå. Tema for uttalelsen er hvorvidt en utdeling av innbetalt overkurs kunne medføre korreksjonsinntekt for det utdelende selskapet. Ved nærmere analyse av utdelingen viser det seg at grunnet ulik fordeling av innbetalt kapital mellom aksjonærene, får tilbakebetaling av innbetalt kapital på selskapsnivå ulik skattemessig klassifisering på aksjonærnivå, jf. nedenfor.

I henhold til aksjeloven § -1 gir alle aksjer lik rett i selskapet, med mindre de tilhører ulike aksjeklasser og forskjellene er vedtektsfestet. Alle utdelinger skal derfor skje med like beløp til alle underliggende aksjer, mens innbetalt kapital kan være ulikt fordelt mellom aksjene. Således vil man i forbindelse med en utdeling kunne konkludere med at for en aksjonær vil beløpet klassifiseres som utbytte mens det for en annen dreier seg om tilbakebetaling av innbetalt kapital.

For å illustrere dette med et talleksempel benyttes saksforholdet som er omtalt i BFU 87/04. Her er detaljene kun oppgitt på selskapsnivå. Dette har gjort det nødvendig å ta noen forutsetninger for å kunne benytte eksempelet også på aksjonærnivå.

Selskapsnivå

Tekst	Beløp	Herav innbetalt kapital	Utbetalt ved utdeling	Gjenværende innbetalt kapital
Aksjekapital	5 000 000	5 000 000	0	5 000 000
Overkursfond	50 000 000	50 000 000	50 000 000	0
Annen EK	30 000 000	15 000 000	15 000 000	0
SUM	85 000 000	70 000 000	65 000 000	5 000 000

Balanse - bokførte verdier				Balanse - virkelige verdier
Anleggsmidler	500 000	100 000	Aksjekapital 1.000 stk *100	Anleggsmidler	1 700 000	100 000	Aksjekapital 1.000 stk *100
Omløpsmidler	300 000	200 000	Annen EK	Omløpsmidler	800 000	1 900 000	Annen EK
		500 000	Gjeld til B			500 000	Gjeld til B
SUM	800 000	800 000		SUM	2 500 000	2 500 000

Selskapets egenkapitalsituasjon er illustrert under. Tabellen er supplert med informasjon om hva som skjer ved den planlagte utdelingen. Fra selskapets side planlegger man å dele ut hele overkursfondet og den del av annen EK som er innbetalt kapital, til sammen kr 65 000 000. Dette gir følgende effekter.

Hva angår den andel av selskapets egenkapital som består av innbetalt kapital, vil det etter utdelingen kun være aksjekapitalen på kr 5 000 000 som er tilbake i virksomheten.

På selskapsnivå vil en utdeling til selskapets aksjonærer kunne få betydning ved beregning av korreksjonsinntekt. I dette tilfellet resulterer klassifikasjonen av vederlaget på aksjonærenes hånd i at kr 30 000 000 anses som skattemessig utbytte. Dette vil måtte hensyntas ved selskapets beregning av korreksjonsinntekt. I regnskapet vil det skattemessige utbyttet ikke registreres som en avsetning til utbytte, men en reduksjon av de egenkapitalposter som er besluttet nedsatt.

Aksjonærnivå

Informasjon om aksjonærenes forhold hva angår kostpris og fordeling av innbetalt kapital fremgår ikke av forhåndsuttalelsen. For å kunne illustrere med tall hvordan forskjellene mellom effekten på selskaps- og aksjonærnivå blir, er det nødvendig å ta noen forutsetninger om antall aksjonærer og deres kostpris samt årsaken til at innbetalt kapital pr aksjonær i utgangspunktet er vesentlig avvikende. Informasjon om total innbetalt kapital, beløp til utdeling og andel skattemessig utbytte er kjent.

Aksjonær
	A	B	Sum
Eierandel	50 %	50 %
Kostpris aksjer 1)	2 500 000	80 000 000
Herav innbetalt kapital 2)	2 500 000	67 500 000	70 000 000
Tilbakebetalt beløp3)	32 500 000	32 500 000	65 000 000
Gjenværende innbet. kap	0	35 000 000	35 000 000
Utbytte	30 000 000	0	30 000 000

¹⁾Aksjonær A er selskapets gründer som stiftet selskapet. Aksjonær B kjøpte seg inn på et senere tidspunkt med en betydelig overkurs for å ta del i de verdier som er skapt av aksjonær A. Konstruert for eksempelets skyld.

2) Summen fremgår av BFU 87/04.

3) Lik utdeling som følge av lik eierandel jf. aksjeloven § 4-1, tall er hentet fra BFU 87/04.

I forbindelse med en utdeling foretas det en skattemessig klassifikasjon av vederlaget på aksjonærenes hånd. Det vil for beskatningsformål skilles mellom ensidige utdelinger og utdelinger mot motytelse jf. det som er omtalt under tidligere punkt om «Tilbakebetaling av innbetalt kapital utløser ikke beskatning».

Tilbakebetaling av innbetalt kapital er en utdeling mot motytelse og utløser ikke beskatning, dette er tilfellet for aksjonær B i dette eksempelet.

For aksjonær A derimot, vil bare deler av utdelingen være utdeling mot motytelse, nærmere angitt kr 2 500 000. Resterende beløp, kr 30 000 000 vil være en ensidig utdeling fra selskapet som må underlegges beskatning.

Hvilken skattemessig benevnelse «restutdelingen» skal få, vil avhenge av hvordan utdelingen i utgangspunktet er strukturert. Siden aksjeloven kun tillater like utdelinger, vil det ikke være aktuelt å klassifisere som realisasjonsvederlag. Dette fordi de individuelle eierbrøkene er uendret og det derfor i skattemessig forstand ikke har skjedd noen realisasjon. «Restutdelingen» klassifiseres derfor som skattemessig utbytte for aksjonær A.

For utdelinger med opphav i aksjekapital eller overkurs vil det selskapsrettslig være regelverket om kapitalnedsettelser som må følges for at utdelingen skal klassifiseres som «lovlig» og berettige godtgjørelse slik regelverket var før innføring av aksjonærmodellen fra og med inntektsåret 2006. Årsaken til dette er at utdelingen i selskapsrettslig sammenheng klassifiseres som kapitalnedsettelse etter aksjeloven kapittel 12 og ikke som selskapsrettslig utbytte. Således vil ikke utdelingen gi opphav til en avsetning til utbytte i regnskapet, men vil posteres som en reduksjon av de egenkapitalkonti den er besluttet å redusere. Forholdet til korreksjonsskatt er omtalt tidligere.

Den delen av utbetalingen som kommer fra annen egenkapital, er strukturert som en selskapsrettslig utbytteutdeling og vil reflekteres som en ordinær utbytteavsetning i regnskapet.

Refleksjoner og betraktninger omkring gjenværende beløp

Eksempelet illustrerer at kombinasjonen av at aksjonærene har gått inn i virksomheten med ulike utgangspunkt og at aksjeloven tilsier lik utdeling til alle aksjer kan gi den effekten at gjenværende innbetalt kapital vil være ulik på selskaps- og aksjonærnivå.

I dette tilfellet sitter aksjonær B tilbake med kr 35 000 000, mens A ikke har noe gjenværende innbetalt kapital. På selskapsnivå er det nå bare kr 5 000 000 tilbake av den opprinnelige innbetalte kapital på kr 70 000 000 og som således «forefinnes på aksjekapitalens konto» for å anvende terminologien fra Virik-dommen.

For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at denne uttalelsen ikke må tas til inntekt for en oppfatning av at egenkapitalen skal stå på en egen bankkonto. Når det henvises til «aksjekapitalens konto», er det hovedbokskonto i regnskapet man mener. Når man i dagens skattelov § 10-11 (2) omtaler tilbakebetaling av innbetalt kapital, refereres det til «innbetalt aksjekapital herunder overkurs». Det antas derfor at også innbetalt overkurs skal inkluderes når man snakker om «aksjekapitalen» i relasjon til Virik-dommen.

Resultatet etterlater spørsmål som ikke er avklart for aksjonær B. Hva med resterende beløp utover de kr 5 000 000? På selskapsnivå er det ikke grunnlag for utdeling av innbetalt kapital utover dette beløpet, da midlene ikke lenger «forefinnes på aksjekapitalens konto». En direkte fortolkning av begreper og prosesser på selskapsnivå tilsier at sannsynligvis vil dette innebære at aksjonær B ikke får nyte godt av de resterende kr 30 000 000 i innbetalt kapital (kr 35 000 000 - kr 5 000 000). Dette kan fremstå som en urimelig konsekvens for de berørte aksjonærer.

For å avhjelpe denne tilsynelatende uheldige effekten for aksjonær B kan en se for seg å dele aksjene inn i ulike aksjeklasser på tegningstidspunktet og vedtektsfeste betingelser knyttet til utdelinger fra selskapet. Innbetalt kapital er imidlertid et skattemessig begrep og betingelser knyttet til utdelinger vil derfor måtte gjelde utdelinger generelt og ikke bare av innbetalt kapital.

Som omtalt er dette forhold som ikke er avklart.

Spesielle skatte-/avgiftsregler og skjemaer

Skatt

Dokumentasjonskrav

Ved kontroll av innbetalt kapital kan det tidvis vekke frustrasjon at det ikke er oppstilt dokumentasjonskrav for skattyter. Ytterligere en anførsel i så måte er at innbetalt kapital eksisterer så vel på aksjonær- som på selskapsnivå. Andre poster som oppgis i de innsendte papirer, har sitt utspring i konkrete poster i regnskapet som må dokumenteres, mens dette bare unntaksvis vil være tilfellet for innbetalt kapital.

På selskapsnivå vil det som omtalt tidligere være slik at størrelsen innbetalt kapital vil være inkludert i de regnskapsmessige egenkapitalbegreper som i tillegg vil inkludere opptjent kapital. Det vil således ikke eksistere separate konti for innbetalt kapital i regnskapet.

På aksjenivå er det heller ikke noe pålagt system for å holde oversikt over innbetalt kapital.

Det legges til grunn at det vil være opp til skattyter å dokumentere en påstand om at et beløp berettiger klassifisering som innbetalt kapital. Dersom denne ikke klarer å komme opp med tilfredsstillende dokumentasjon for at så er tilfellet, vil skattemyndighetene måtte legge til grunn at en eventuell utdeling til aksjonær er ensidig og derfor må klassifiseres som utbytte.

Aksjonærregisteret

For personlige aksjonærer ble utbytte og andre aksjeinntekter skattepliktig fra 01.01.06. Til reduksjon i den skattepliktige inntekten kommer det såkalte skjermingsfradraget som baserer seg på informasjon om anskaffelseskost for den enkelte aksje, herunder akkumulerte RISK-beløp.

Grunnlaget for beholdningsoppgavene genereres gjennom aksjonærregisteroppgaven som pliktes innsendt av alle norske aksjeselskap og allmennaksjeselskap. Blant annet skal beholdningsoppgaven gi informasjon om kostpris for aksjene, skjermingsgrunnlag etc. Gjennom aksjonærregisteroppgaven rapporterer selskapene inn informasjon om transaksjoner på selskapsnivå. Videre gis det opplysninger om aksjonærer, og aksjonærspesifikke forhold som utbytte samt transaksjoner for den aktuelle aksjonæren i løpet av året. Dette i kombinasjon med aksjonærens informasjon om kostpris for aksjer etc. gjør at Skatteetatens systemer skal kunne produsere oppgaver som danner grunnlag for beskatning av aksjonærene.

Også informasjon om tilbakebetaling av innbetalt kapital skal fremgå av aksjonærregisteroppgaven, i den delen som omhandler de aksjonærspesifikke forhold. Dette vil imidlertid gjelde tilbakebetaling etter den selskapsrettslige beslutning på selskapsnivå. Således vil ikke den skattemessige klassifisering utbetalingen får på aksjonærens hånd som hhv. tilbakebetaling av innbetalt kapital eller skattemessig utbytte være gjenstand for rapportering.

Skjemaer

Innbetalt kapital er en størrelse som figurerer flere steder i det skattemessige skjemavelde på selskapsnivå. Eksempelvis er størrelsen sentral i forhold til beregning av korreksjonsskatt i RF 1028 post 301, jf. nedenfor. Videre skal størrelsen angis på skjema for avstemming av egenkapital, RF 1052 post 207 samt i aksjonærregisteroppgaven, RF 1086 postene 9, 27, 28, 29.

Korreksjonsskatt

I forhold til reglene om korreksjonsskatt er det en sentral forutsetning at i den grad en utdeling omhandler kapital som ikke har vært gjenstand for beskatning, skal dette utløse en skattepliktig korreksjon. Listen over utdelinger som utløser korreksjonsskatt er uttømmende og forutsettes kjent. Det er likevel viktig å gjøre oppmerksom på at når utbytteutdeling er en utløsende utdeling, er det skattemessig utbytte man tenker på. Således vil også utbytte som ikke er avsatt i regnskapet kunne gi opphav til korreksjonsskatteberegning. Et eksempel på et slikt utbytte er ensidige tilbakebetalinger fra selskapet utover innbetalt kapital.

Det såkalte «sammenligningsgrunnlaget» fremkommer etter følgende oppsett:

Skattemessig innbetalt aksjekapital inklusive overkurs som fremdeles er i behold

+ egenkapitalandelen av netto positive midlertidige forskjeller (72 %)

+ midlertidige forskjeller på aksjer jf. overgangsregel D

= Sammenligningsgrunnlag

Det skal understrekes at det her er innbetalt kapital som er i behold i virksomheten, som skal inngå i sammenligningsgrunnlaget. Med andre ord vil det kunne være avvik mellom den størrelsen vi her står ovenfor og innbetalt kapital på selskapsnivå i de tilfeller der det eksempelvis er foretatt en nedskriving av aksjekapital til dekning av tap.

Temaer innen fokusområdene

Som nevnt innledningsvis vil hovedfokus i denne artikkelen ligge på tilblivelsen av innbetalt kapital. Begrunnelsen for dette er at skreven litteratur, eksempelvis Lignings-ABC i større grad fokuserer på anvendelsen av skatteposisjonen. I det videre vil det forsøkes å legge til rette for en praktisk gjennomgang av de tilfeller der det er viktig å være ekstra oppmerksom.

Innbetalt kapital er en størrelse som har direkte opphav i selskapets egenkapital. Dog vil kapitaløkninger kunne forekomme uten at dette skal registreres som økning i innbetalt kapital, og der den formelle kapitaløkningen overstiger økningen i innbetalt kapital.

For å ta stilling til størrelsen innbetalt kapital på et gitt tidspunkt, er det viktig å ha oversikt over de ulike emisjonsformer. I det videre vil det derfor fokuseres på ulike egenkapitaltransaksjoner.

Kapitaløkning ved kontant innbetaling eller fondsemisjon

Kapitaløkninger reguleres formelt av aksjelovens kapittel 10, der fremgangsmåte, formkrav etc. fremkommer.

Kontant innbetaling

Den enkleste form for emisjon er kontant innskudd av penger. I disse tilfellene vil det være samsvar mellom formell kapitaløkning og innbetalt kapital. Revisor har ansvar for å attestere kapitaløkninger og bekrefte at innskudd er ytt fullt ut. Dette sikrer at aksjeselskaper med pliktoppfyllende revisorer ikke får registrert kapitaløkninger uten opphav i en reell innbetaling.

Som ytterligere en forsikring har aksjeloven § 2-19 regler som gjør det mulig å stille styrets medlemmer og revisor solidarisk ansvarlig for eventuell manglende kapital.

Fondsemisjon

Fondsemisjon er som ordet henleder til en kapitalutvidelse med utgangspunkt i selskapets egne fond. Også her kan dette formelt gjennomføres på ulike måter og med ulike konklusjoner i forhold til innbetalt kapital. Aksjeloven åpner for at fondsemisjon gjennomføres enten ved økning av pålydende på eksisterende aksjer, eller ved utstedelse av nye aksjer. Skattemessig vil det være slik at kostprisen på en fondsaksje (aksje utstedt ved fondsemisjon) settes til en forholdsmessig del av inngangsverdien på den eller de aksjer som fondsaksjen knytter seg til (stamaksje), mens sistnevntes verdi reduseres tilsvarende.

Emisjon med opphav i opptjent kapital

Opptjent kapital er midler som er generert ved virksomhetens egen drift, gjennom positive årsresultater og som oftest klassifisert som fri egenkapital. I noen tilfeller, hvilket omtales under kapittelet om omorganiseringer, vil en også kunne se at overkursfondet inneholder opptjent egenkapital avhengig av hvilket regnskapsprinsipp man legger til grunn. Som omtalt nedenfor vil overkursfondet også kunne inneholde opptjent kapital etter overgang til ny aksjelov/regnskapslov med virkning fra 01.01.99.

Prinsippet er uansett at ved en senere utdeling av midler som er opptjent av virksomheten, skal dette skje med skattlegging, da dette i motsetning til utbetaling av innbetalt kapital ikke representerer noen tilbakebetaling av kapital til aksjonærene. En ordinær fondsemisjon med opphav i opptjent kapital vil således ikke generere noen økning i innbetalt kapital, jf. sktl. §10-11 (4).

I kjølvannet av BFU 87/04 har det oppstått en diskusjon om hvorvidt det formelt sett er nødvendig å gå veien om en fondsemisjon og etterfølgende kapitalnedsettelse for å foreta en tilbakebetaling av innbetalt kapital. Alternativet er at man foretar en nedsettelse av overkursfond eller utbytteutdeling direkte, dette omtales senere i artikkelen. Uten at denne diskusjonen er endelig avsluttet ved en formell generell uttalelse fra Finansdepartementet, er det mye som tyder på at det er tilstrekkelig om man velger sistnevnte alternativ. Dette fremgår også forutsetningsvis av brev fra Finansdepartementet til KPMG Law Advokatfirma DA av 28.03.06, referert i Utv. 2006 s 752a der det uttales som følger:

«Departementet antar et en utdeling etter omstendighetene vil kunne anses som en tilbakebetaling, selv om den selskapsrettslig behandles som en utbytteutdeling».

Det er videre slått fast at man i forhold til den aktuelle utdeling står fritt til å bestemme om utdelingen skriver seg fra opptjent kapital eller innbetalt kapital i den grad begge kategorier er involvert. Dette i motsetning til rettstilstanden ved nedskriving med tilbakebetaling fra aksjekapital. I disse tilfellene er det slik at kapitalnedsettelser i første omgang gjelder fondsemisjoner, før man etter å ha «tømt» slik kapital utdeler innbetalt kapital.

Emisjon ved innbetalt kapital

Også beløp som i utgangspunktet er innbetalt fra aksjonærene, kan være klassifisert under andre betegnelser enn aksjekapital. Et eksempel på dette er overkurs som er henført til overkursfond.

Ved ny aksjelov av 13.06.98 nr. 44 ble det innført nye begreper hva angår egenkapital, ved at tidligere reservefond, oppskrivingsfond og tilbakeføringsfond ble erstattet med overkursfond og annen egenkapital. En måned senere, 17.07.98 ble ny regnskapslov vedtatt, der oppstillingsplanen for balansen bygger på vedtatte endringer som følger av ny aksjelovgivning. Som følge av overgangsreglene innført i denne forbindelse ble tidligere egenkapitalposter overført under nye betegnelser som følger:

Pr. 31.12.98	Pr. 01.01.99
Aksjekapital	Aksjekapital
Oppskrivingsfond	Overkursfond
Innløsningsfond	Overkursfond
Reservefond	Overkursfond
- Siste 10 års overkurs i forbindelse med stiftelse eller kapitalforhøyelse, maks reservefondets størrelse
- Resterende del av reservefondet	Annen egenkapital
Disposisjonsfond	Annen egenkapital
Udekket tap	Negativ annen EK
Tilbakeføringsfond hvis noe gjenstående	Annen egenkapital

Oversikten illustrerer at det er viktig å ha et bevisst forhold til hva som skiller innbetalt og opptjent kapital i arbeidet med å ta stilling til en påstand. Det er gode muligheter for at opptjent kapital er klassifisert under overkursfond og at innbetalt kapital sågar kan forefinnes under annen egenkapital.

Hva angår sistnevnte alternativ, oppstår denne fordi det tidligere var knyttet kvantitative krav til hvor stort reservefondet måtte være. Etter gammel aksjelov var det et vilkår at reservefondet minst utgjorde 20 % av aksjekapitalen, og ellers var så stort at det sammen med aksjekapital og oppskrivingsfond utgjorde like mye som selskapets gjeld pr. 31.12.xx. Dersom reservefondet etter disse kravene var stort nok, kunne eventuelt overskytende beløp overføres til disposisjonsfond med inntil 20 % årlig. For virksomheter med høye overkurser kunne en således komme i den situasjon at innbetalt overkurs ble overført til disposisjonsfondet, hvilket ved overgangen pr. 01.01.99 ble klassifisert som annen egenkapital.

I den grad disse størrelsene senere ikke er formelt klassifisert som en tilbakebetaling av innbetalt kapital, vil disse fortsatt kunne være intakt.

Uavhengig av om man velger en emisjon fra overkursfond eller fra annen egenkapital, er det nå slått fast at man i den grad både innbetalt og opptjent kapital er inkludert står fritt til å velge «hvilken del» man benytter. Dette til forskjell fra situasjonen ved tilbakebetaling av aksjekapital, der det for skatteformål er slått fast at det er fondsemittert kapital som anses utdelt først.

Innbetalt overkurs til dekning av stiftelsesomkostninger

Selskapslovgivningen regulerer at i den grad utgifter til stiftelse av selskapet skal dekkes av selskapet, må aksjonærene ved aksjetegning ha skutt inn et beløp som minst tilsvarer de aktuelle omkostninger som overkurs. Regnskapsmessig behandles kostnadene som en egenkapitaltransaksjon og føres direkte mot egenkapitalen. Opplysninger om kostnadenes størrelse vil man oftest finne i den noten til regnskapet som illustrerer selskapets egenkapital.

Skattemessig er stiftelsesomkostningene ansett fradragsberettigede i den grad selskapet selv dekker dem. Det forhold at midlene er øremerket fra aksjonærenes side gjennom innbetaling av overkurs, bidrar ikke til at man konkluderer med at selskapet selv ikke dekker kostnadene. Skattemessig anses stiftelsesomkostningene således som en selskapsrelevant kostnad.

Som følge av at kostnadene er ført som en egenkapitalkorreksjon regnskapsmessig, er det nødvendig med en separat oppføring i ligningspapirene for at skattefradrag skal innrømmes. Denne tilføyelsen skjer på RF 1167 side 4 post 0810 og spesifiseres særskilt.

Det antas derfor at anvendelse av innbetalt overkurs til dekning av stiftelsesomkostninger ikke anses som en tilbakebetaling av innbetalt kapital til aksjonærene og skatteposisjonen vil være intakt.

Kapitaløkning ved tingsinnskudd

I de tilfeller emisjoner skjer ved annet enn kontanter, vil dette gi opphav til et skattemessig realisasjonsoppgjør. Eiendelens virkelige verdi blir i så måte avgjørende for hvilken inngangsverdi og innbetalt kapital som skal henføres til vederlagsaksjene. Prinsippet i disse henseende er at det er den utgangsverdi som er lagt til grunn ved realisasjonsoppgjøret som anses beskattet og som således klassifiseres som innbetalt kapital i virksomheten.

Selskapets revisor må i slike tilfeller avgi en erklæring på at eiendelens virkelige verdi minst tilsvarer det avtalte vederlag, herunder pålydende av de utstedte aksjer samt overkurs. Det er et vilkår at de eiendeler som benyttes som tingsinnskudd, må kunne balanseføres etter regnskapsloven. I de tilfeller eiendelene er immaterielle krever dette en særskilt begrunnelse.

Det skal imidlertid understrekes at revisor ved ikke å gjøre god nok jobb og avgi en korrekt erklæring kan stilles ansvarlig for den manglende kapitalen, jf. aksjeloven § 2-19 (1).

Om selskap A har vi følgende informasjon:
Balanse - bokførte verdier				Balanse - virkelige verdier
Anleggsmidler	500 000	100 000	Aksjekapital 1.000 stk *100	Anleggsmidler	1 700 000	100 000	Aksjekapital 1.000 stk *100
Omløpsmidler	300 000	200 000	Annen EK	Omløpsmidler	800 000	1 900 000	Annen EK
		500 000	Gjeld til B			500 000	Gjeld til B
SUM	800 000	800 000		SUM	2 500 000	2 500 000

Kapitaløkning ved konvertering av fordring

Kapitaløkning ved kontant innbetaling av midler er den enkleste formen for emisjon sett fra et kontrollståsted. Aksjeloven åpner for at emisjoner også kan skje med andre verdier enn kontanter.

Skattepliktige realisasjoner

En ser regelmessig at eksisterende og potensielle aksjonærer har penger til gode fra virksomheter som følge av tidligere transaksjoner der vederlag ikke er utbetalt. Fremfor å kreve vederlag i penger, vil man kunne enes om at kravet danner utgangspunkt for en kapitalutvidelse hos debitor med fordringen som tingsinnskudd. På denne måten aksepterer debitor å vike prioritet ved en eventuell konkurs i selskapet, fra å være debitor til å bli aksjonær.

Skattemessig vil konvertering av fordring til aksjer klassifiseres som en skattepliktig realisasjon og rubriseres som et bytte, jf. sktl. §§ 9-2 og 9-3. I bytte for den konverterte fordringen får man aksjer i selskapet. For å beregne den skattemessige effekten av realisasjonen må man ta stilling til størrelser som inngangsverdi og utgangsverdi på fordringen.

Inngangsverdi

Inngangsverdi vil være det fordringen i sin tid er etablert med i pålydende, alternativt kjøpt for ved en skattepliktig transaksjon. Som oftest vil det ikke være særlig tvil om denne størrelsen.

Det man må være oppmerksom på er at fordringen kan ha blitt nedskrevet regnskapsmessig som følge av en vurdering etter forsiktighetsprinsippet. Dette skal ikke gis konsekvenser for skattemessig inngangsverdi på fordringen.

Utgangsverdi

I henhold til sktl. §5-3 skal fordel som består i annet enn norsk mynt, verdsettes til omsetningsverdi. I forkant av nyemisjonen må man vurdere virkelig verdi av selskapet sett i forhold til de verdier man skyter inn. Dette er nødvendig for å besørge at man får et korrekt antall aksjer i forhold til de verdier man avgir, og således en korrekt andel av de underliggende formuesverdier.

Dersom man ikke foretar en måling av virkelige verdier mot virkelig verdi av fordringen (tingsinnskuddet), men derimot foretar en konvertering av fordring i forhold til eksisterende aksjers pålydende, vil en kunne oppnå en utilsiktet verdiforskyvning. Forskjellene er forsøkt illustrert ved følgende eksempel:

Aksjekapital: 100 000 bestående av 1 000 aksjer med pålydende 100

Virkelig verdi av virksomheten: 2 000 000 (2 000 pr. aksje)

Kreditor B har til gode 500 000 fra virksomheten og får tilbud om å bli tatt opp på eiersiden fremfor at fordringen innfris kontant. Selskap A er likvid og det er således ikke tvil om fordringens godhet.

Tilnærming 1: Ingen vurdering av virkelige verdier ved emisjon (GAL)

Verdi på fordring: 500 000

Pålydende pr. aksje i A: 100

Antall aksjer i nyemisjon = 500 000/100 = 5 000 stk.

Sum aksjer etter emisjon = 1 000 stk.

Eierforhold etter emisjonen:

Opprinnelige eiere: 1 000 aksjer/6 000 totalt = 16,67 %

Aksjonær B: 5 000 aksjer/ 6 000 totalt = 83,3 %

B sin kostpris: 500 000

Innbetalt kapital: 500 000

B sin andel av selskapets virkelige verdier = 83,3 % * 2 500 000 (2 000 000 (virkelig verdi før konvertering) + 500 000 (bortfall av gjeld ved konvertering)) = 2 083 000

Tilnærming 2: Vurdering av virkelige verdier i forkant av emisjon (RIKTIG)

Virkelig verdi på fordring: 500 000

Virkelig verdi pr. aksje i A: 2 000 (2 000 000/100)

Antall aksjer i nyemisjon: 500 000/2 000 = 250 stk.

Overkurs i nyemisjon: (500 000 - (250 aksjer *100 i pålydende)) = 475 000

Eierforhold etter emisjonen:

Opprinnelige eiere: 1 000 aksjer/1 250 totalt = 80 %

Aksjonær B: 250 aksjer/1 250 totalt = 20 %

B sin kostpris: 500 000

Innbetalt kapital: 500 000

B sin andel av selskapets virkelige verdier = 20 % * 2 500 000 (2 000 000 (virkelig verdi før konvertering) + 500 000 (bortfall av gjeld ved konvertering)) = 500 000

Vi ser at ved å bruke tilnærming 1 er realiteten at aksjonær B oppgir et krav på 500 000 i bytte mot en andel av et formueskompleks verdt 2 083 000. Under tilnærming 2 får han en andel verdsatt til 500 000. Det er således utvilsomt tilnærming 2 som er den korrekte fremgangsmåte. En rasjonell økonomisk aktør ville ikke akseptere at en ny aksjonær ble tatt opp etter den fremgangsmåte som er illustrert under tilnærming 1, da dette ville innebære en betydelig verdiforskyvning mellom aksjonærene.

Selskap A sin balanse etter konverteringen blir som følger:

Balanse bokførte verdier etter konvertering av gjeld

Anleggsmidler	500 000	125 000	Aksjekapital 1 250 stk * 100
Omløpsmidler	300 000	475 000	Overkursfond
		200 000	Annen EK
SUM	800 000	800 000

I vurdering av fordringens utgangsverdi vil en derfor måtte ta stilling til hva som er verdien av de tildelte vederlagsaksjer, dette er blant annet stadfestet i Utv. 1995/1064.

Høyesteretts dom i Skøyen Næringspark av 13.11.01 skapte en stund noe forvirring omkring rettstilstanden på området. Årsaken til dette var et obiter dictum (uttalelse uten betydning for domsresultatet). Dette kunne tyde på at det var fordringens nominelle verdi som ble lagt til grunn som utgangsverdi uten ytterligere vurdering. I brev fra Finansdepartementet av 21.12.01ble dette tilbakevist, hvorpå man presiserte at rettstilstanden var uendret. Således er det gitt at fordringens skattemessige utgangsverdi er lik virkelig verdi av vederlaget, i dette tilfellet de tildelte vederlagsaksjer.

Fra et kontrollståsted vil dette erfaringsmessig være den største utfordringen. For mange selskapers vedkommende vil aksjene ikke omsettes regelmessig slik at det enkelt kan påvises en markedspris. Dette til forskjell fra eksempelvis børsnoterte selskaper.

Etter ligningslovens § 8-1 skal ligningsmyndighetene avgjøre hvilket faktisk forhold som skal legges til grunn for ligningen etter prøving av de opplysninger skattyter har gitt og øvrige opplysninger. Kan det ikke dokumenteres at det er foretatt noen verdivurdering, eventuelt at dokumentasjon og konklusjoner ikke kan legges til grunn, vil ligningsmyndighetene utøve skjønn for å tallfeste fordringens utgangsverdi/vederlagsaksjenes inngangsverdi og også den tilhørende størrelsens innbetalt kapital. Tankegangen er at det er en beskattet størrelse som danner utgangspunkt for disse verdiene. Med beskattet størrelse menes den utgangsverdi som danner grunnlag for et realisasjonsoppgjør.

En detaljert fremstilling av hvilke alternative innfallsvinkler som kan benyttes, ligger utenfor artikkelens mandat.

Realisasjoner med skattelemping iht. sktl. §§11-21 og 11-22

Konvertering av fordringer kan i visse tilfeller skje ved bruk av skattelemping innvilget etter en konkret vurdering fra Finansdepartementet. Hvilken effekt dette har i forhold til innbetalt kapital omtales nærmere under overskriften omorganiseringer.

Konserninterne overføringer

Regelverket om konserninterne overføringer har også egne bestemmelser knyttet opp mot innbetalt kapital. Om vederlag i en konsernintern overføring heter det i FSFIN §11-21-6 (1) at dette skal være lovlig etter selskaps- og regnskapsrettslige regler for overføring innad i et konsern.

I aksjeloven er dette regulert i § 3-9 der det heter at transaksjonene skal grunnes på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Den vanlige forståelsen av slik terminologi er verdsettelse til omsetningsverdi. Hva angår den regnskapsmessige vurdering, skilles det mellom transaksjoner som regnskapsmessig anses/ikke anses som en reell transaksjon i vurderingen av hvorvidt det skal foretas en kontinuitetsgjennomskjæring.

Det heter videre at i den grad vederlaget består av aksjer som utstedes i det mottagende selskap, skal den ligningsmessige kostpris settes til pålydende, eventuelt med tillegg av overkurs. Det samme gjelder for innbetalt kapital. En eventuell senere konvertering av fordring oppstått ved overføringen til aksjer får de samme konsekvenser.

Den skattemessige konsekvensen ved emisjon i forbindelse med konserninterne overføringer skiller seg fra resultatet ved konvertering av fusjonsfordringer. Ved konvertering av fusjonsfordringer der skattelemping innvilges, videreføres de underliggende skattemessige verdier av det overdratte formueskompleks.

Årsaken til ulikheten er av teknisk art og har å gjøre med hvem som er skattesubjekt. Ved konserninterne overføringer utløses beskatning på overdragers hånd ved eventuelle brudd på vilkår. Litt forenklet kan en derfor si at tingsinnskuddet for mottakers vedkommende består av beskattede midler. Dette til forskjell fra situasjonen ved en skattefri fusjon, der beskatningen skjer mot overtakende selskap på et fremtidig realisasjonstidspunkt. Overdragende selskap opphører å eksistere i forbindelse med fusjonen.

Del II av artikkelen kommer i senere utgave av Revisjon og Regnskap.