Bakgrunnen for kravet om verdikontinuitet

Tema i det følgende er reglene om fordeling av aksjekapital ved fisjon. Problemstillingen reguleres primært av sktl. § 11-8, 1. ledd hvor det fremgår at: Nominell og innbetalt aksjekapital skal fordeles i samme forhold som nettoverdiene fordeles imellom selskapene.

Bak hver aksje står en forholdsmessig del av nettoformuen i selskapet. Når aksjonærenes eierinteresser/aksjekapitalen fordeles i samme forhold som nettoverdiene i det overdragende selskapet, sikres det at en ikke forskyver verdier mellom aksjonærene. Når aksjekapitalen fordeles i samme forhold som nettoverdiene, er verdien på den enkelte aksjonærs aksjer som hovedregel lik før og etter fisjonen. Man har verdikontinuitet. Kravet om verdikontinuitet bidrar altså til å sikre at fisjoner ikke benyttes til å gjennomføre skattefri overdragelse av verdier mellom to aksjonærer.* I Ot. prp. 71, s. 72 fremheves det at kravet om verdikontinuitet i sktl § 11-8, 1. ledd er nødvendig for å hindre uønskede skattetilpasninger. Slike krav om at det ikke skal overføres verdier mellom aksjonærene, er vanlig internasjonalt. En har for eksempel tilsvarende eller lignende krav i: sveitsisk, fransk, engelsk, svensk og dansk rett. I saken fra Rt. 2005.86 «Fjell» ble kravet om verdikontinuitet beskrevet som:

«Det gjelder med andre ord et krav til eierkontinuitet, ved at det skal være kontinuitet på selskaps- og aksjonærnivå, slik at de samme verdiene eies av de samme aksjonærene som tidligere. Det forutsettes at det ikke skjer noen verdioverføring mellom aksjonærene.»

Kravet om verdikontinuitet for aksjonærene er en nødvendig konsekvens av vilkåret om skattemessig kontinuitet på aksjonærnivå i sktl. § 11-7, 2. ledd. Når vilkår om skattemessig kontinuitet kombineres med et krav om at verdien på aksjonærenes eierinteresser ikke endres, vil fisjonen som hovedregel ikke få betydning for omfanget av aksjonærens fremtidige skatteplikt. Reglene virker altså nøytralt. Muligheten til å foreta skattefrie overføringer kunne en typisk ha misbrukt ved generasjonsskifte og i konsernforhold før fritaksmetoden trådte i kraft. Saken fra Utv. 1999 s. 1892 illustrer godt at vilkåret om verdikontinuitet i sktl. § 11-8, 1. ledd kan hindre skattefrie overdragelser. Som ledd i et generasjonsskifte ble et foretak med en bokført netto verdi på 157 mill. fisjonert. Det overtakende selskapet mottok virkelige verdier for 48 mill., og aksjekapitalen i det overdragende selskapet ble nedsatt med 48 prosent. Aksjonærene argumenterte med at virkelig verdi på det fisjonerende selskapet bare var 100 mill. Ligningsmyndighetene kom til at dette ikke var riktig, og at omsetningsverdien på det fisjonerende selskapet måtte være høyere. Ligningsmyndighetene konkluderte derfor med at fisjonen ikke kunne gjennomføres skattefritt. Saken viser at man i realiteten kunne overdra deler av aksjene skattefritt dersom fisjoner gjennomføres uten verdikontinuitet på aksjonærnivå.

Vilkåret om verdikontinuitet skal også hindre at verdien på aksjer som eies av samme aksjonær forskyves.

Eksempel 1

Dette illustreres med et eksempel: Eneaksjonær a har to aksjer i selskap A. Selskap A har en verdi på 300. Hver av de to aksjene i selskapet har dermed en verdi på 150. Aksjene har begge en inngangsverdi på 100, og det er da knyttet en latent skattepliktig gevinst på 50 til hver av aksjene. Aksjonær a ønsker å selge en tredjedel av de underliggende verdier i selskap A. Det gjennomføres en fisjon hvor den ene aksjen i selskap A innløses. Det overdras verdier for 100 til det overtakende selskapet. Dette medfører at aksjen i det nystiftede selskapet får en inngangs- og markedsverdi på 100. Denne kunne aksjonær a ha solgt skattefritt. Fisjonen er imidlertid gjennomført uten verdikontinuitet og kan neppe gjennomføres skattefritt.