Verdsetting av varige driftsmidler
Formålet med denne artikkelen er å gi en oversikt over sentrale regler for innregning av varige driftsmidler og en kort presentasjon av verdireguleringsmodellen. Underveis blir det foretatt sammenligning mot norsk regnskapsskikk der det synes å være avvik.
Regnskapsmessig behandling av varige driftsmidler er av mange regnskapsprodusenter sett på som trivielt. Tradisjonelt har varige driftsmidler utgjort den viktigste gruppen eiendeler i mange bedrifter og det finnes lang etablert praksis for hvordan denne gruppen skal behandles i regnskapet. Tidligere fulgte praksisen på området i stor grad den skattemessige behandlingen. Dette gjaldt ved vurdering av vesentlighetsgrenser for balanseføring/kostnadsføring, grensedragning mellom påkostning og vedlikehold og fastsettelse av avskrivningsmetode og avskrivbart beløp. Fortsatt henger dette igjen.
Et eksempel er grensen for balanseføring av driftsmidler. Kostnadsføring av driftsmidler med anskaffelseskost inntil 15 000 omtales fortsatt som god regnskapsskikk selv om dette er en ren skatterettslig bestemmelse som ikke skal ha regnskapsmessig konsekvens* Se «Årsregnskapet i teori og praksis», Huneide mfl., side 166, 2006. .
Muligens har graden av etablert praksis når det gjelder regnskapsmessig behandling av varige driftsmidler ført til at dette området er blitt forsømt i norsk regnskapsrett. Tatt i betraktning at denne praksis fortsatt har innslag av skatterettslige elementer ved vurdering av vesentlighetsgrenser for balanseføring/kostnadsføring, grensedragning mellom påkostning og vedlikehold og beregninger av avskrivninger, er bevisstgjøring rundt de regnskapsmessige reglene av varige driftsmidler av enda større betydning.
Faktum er at den formelle reguleringen av dette i ordinær norsk regnskapsrett må ansees som svært overordnet og på mange måter fraværende* Ordinær norsk regnskapsrett omfatter ikke IFRS/IAS-standardene. Jeg har valgt dette begrepet for å skille mellom norsk regnskapsrett fastsatt ved lov, forskrifter og norske regnskapsstandarder og norsk regnskapsrett fastsett ved lov, forskrifter og internasjonale regnskapsstandarder. I teksten vil ordinær norsk regnskapsrett likestilles med norsk regnskapsrett. . Hovedregelen for innregning og etterfølgende behandling av anleggsmidler, herunder varige driftsmidler, finnes i regnskapslovens § 5-3 som sier at varige driftsmidler skal innregnes til anskaffelseskost, avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan og nedskrives ved et ikke-forbigående verdifall. Enkelte problemstillinger som ligger inne i denne bestemmelsen, er utdypet i noen endelige og foreløpige standarder slik som nedskrivninger, NRS-F Nedskrivning av anleggsmidler og leie av driftsmidler, NRS 14 Leieavtaler. Noen helhetlig standard som kunne fylt den rammen regnskapslovens § 5-3 representerer, finnes ikke i norsk regnskapsrett pr. i dag. Det nærmeste vi kommer en helhetlig regulering av varige driftsmidler finner vi i NRS 8 God regnskapsskikk for små foretak, men denne rettskilden må brukes forsiktig da den strengt tatt bare gjelder for selskaper som er definert som små etter regnskapslovens § 1-6.
Etter 1.1.2005 ble det obligatorisk å bruke IFRS/IAS-standardene ved utarbeidelse av konsernregnskapet for børsnoterte norske selskaper. Videre er det åpnet for at andre regnskapspliktige også kan følge disse regnskapsstandardene ved utarbeidelse av årsregnskap. Innen IFRS/IAS-regelverket finnes det lang tradisjon for å regulere varige driftsmidler. Første utgave av IAS 16 Eiendom, anlegg og utstyr* Jeg velger å bruke den norske oversettelsen av IAS/IFRS-standardene som er presentert i «IFRS på norsk - forskrift om internasjonale regnskapsstandarder» utgitt av Den norske revisorforening. kom i mars 1982. I den senere tid ble standarden inkludert i forbedringsprosjektet til IASB og den nåværende standarden ble gjeldende fra 1.1. 2005.
Slik standarden fremstår i dag, har den et forholdsvis høyt detaljnivå når det gjelder regulering av første gangs innregning og etterfølgende behandling av varige driftsmidler. IAS 16 fremstår derfor som en betydelig kilde til mulige løsninger ved regnskapsmessig behandling av varige driftsmidler. Standarden introduserer to ulike verdsettingsmodeller for etterfølgende behandling av varige driftsmidler; anskaffelseskostmodellen og verdireguleringsmodellen. Den første modellen har store likhetstrekk med den modifiserte historisk-kostmodellen som er regulert i norsk regnskapsrett med unntak av krav til nedskrivninger/reversering av nedskrivninger. Etter regnskapslovens § 5-3, 3. ledd skal nedskrivning skje hvis den forventes å være ikke-forbigående, mens et tilsvarende krav til tidshorisont for verdifallet ikke finnes i IAS 36 Verdifall på anleggsmidler. Det forventes derfor en økt hyppighet i nedskrivninger og reversering av nedskrivninger for de norske selskapene som følger IAS 36.
Det andre alternativet, verdireguleringsmodellen, skiller seg klart fra historisk kost-modellen ved at utgangspunktet for verdsettingen ikke er historisk kost, men virkelig verdi. Modellen bryter derfor med hva som er etablert praksis for verdsetting av varige driftsmidler i Norge. Enkelte vil muligens oppdage likhetstrekk mellom denne modellen og verdsettingen av varige driftsmidler i norsk regnskapsrett før den nye regnskapsloven trådte i kraft 1.1.1999. Etter regnskapsloven av 1977, § 21, 4. ledd, hadde regnskapspliktige en rett, men ikke plikt til å oppskrive anleggsmidler hvis verdien (les: virkelig verdi) var vesentlig høyere enn balanseført verdi og verdiøkningen skyldtes forhold av ikke-forbigående art. Denne oppskrivningsmuligheten og den tilhørende nedskrivningsplikten som var hjemlet i den tidligere regnskapsloven, må ikke forveksles med verdireguleringsmodellen i IAS 16. Oppskrivningsadgangen i regnskapsloven av 1977 var kun en modifisering av historisk kost-modellen, ikke en fullstendig verdibasert modell.
Førstegangs innregning av varige driftsmidler
Innregning av eiendeler er en totrinnsprosess; 1) vurdering av innregningskriteriene og 2) måling av anskaffelseskost. For å kunne innregne et varig driftsmiddel er det krav om at driftsmiddelet bidrar med sannsynlige økonomiske fordeler som foretaket vil nyte godt av og at anskaffelseskost kan måles pålitelig (Se IAS 16.7 a og b). Hvis innregningskriteriene er tilfredsstilt, skal driftsmiddelet føres i balansen til anskaffelseskost. Hvis ikke, skal utgiften kostnadsføres direkte over resultat.
Det første innregningskriteriet definerer innholdet i begrepet eiendel. For at en eiendel skal eksistere, må den representere økonomiske fordeler for bedriften. Det at disse fordelene vil tilflyte bedriften i fremtidige regnskapsperioder, gjør det nødvendig å føre kostprisen* Anskaffelseskosten og kostprisen er i denne artikkelen brukt som synonymer selv om begrepet kostpris strengt tatt hører hjemme i skatteretten. inn på balansen og eventuelt fordele denne over de periodene som bedriften vil nyte godt av fordelene ved driftsmiddelet. På denne måten ivaretas sammenstillingsprinsippet. Det neste kriteriet følger bare som en konsekvens av selve innregningen. Uten et pålitelig estimat på kostprisen er det umulig å tallfeste verdien på eiendelen i balansen.
Å kunne sannsynliggjøre økonomiske fordeler blir et avgjørende kriterium for innregning.
En praktisk måte å sannsynliggjøre kriteriet på, er å henvise til et marked som omsetter driftsmiddelet. Hvis driftsmiddelet omsettes i et marked, vil dette indikere at flere enn bare selskapet selv, anser det som en kilde til økonomiske fordeler. For fast eiendom slik som tomter og bygninger, vil det være enkelt å henvise til et slikt marked. Vanskelighetene blir derimot større i de tilfellene hvor driftsmiddelet er spesialtilpasset virksomheten. I slike tilfeller kan trolig de økonomiske fordelene sannsynliggjøres gjennom interne investeringskalkyler. I praksis skjer innregning nærmest automatisk hvis eiendelen er materiell, har en viss levetid og er vesentlig. Et fysisk reklameskilt med logoen til bedriften vil som regel alltid bli balanseført forutsatt at anskaffelseskosten er vesentlig (ofte 15 000 eller mer). En tilsvarende logo som blir brukt på brevark og nettsider til bedriften blir som regel ikke balanseført. Årsaken er at reklameskiltet har fysisk substans, mens logoen er immateriell. I praksis går derfor grensen mellom balanseføring og kostnadsføring langs disse dimensjonene; hvorvidt er eiendelen materiell/immateriell og vesentlig/ikke-vesentlig.
En interessant sammenligning kan derfor gjøres mot immaterielle eiendeler. I utgangspunktet er det ingen grunn til at et fysisk reklameskilt og en tilsvarende ikke-fysisk logo skal behandles på forskjellige måter, men den ikke-fysiske naturen til logoen har likevel gjort dette nødvendig. Innregningskriteriene for immaterielle eiendeler er jevnt over strengere enn for materielle eiendeler slik som varige driftsmidler, med unntak av en særbestemmelse i IAS 38.25 og IAS 38.33. Ved separat kjøp av en immateriell eiendel og ved virksomhetskjøp hvor immaterielle eiendeler inngår, regnes kravet om sannsynlige økonomiske fordeler alltid å være oppfylt. Med andre ord er det tilstrekkelig å legge den rasjonelle vurderingen til selskapet som foretar kjøpet til grunn for å sannsynliggjøre den økonomiske fordelen. En tilsvarende bestemmelse finnes ikke for materielle eiendeler slik som varige driftsmidler. Av den grunn vil ikke avgjørelsen om kjøpet av et varig driftsmiddel i seg selv være tilstrekkelig for å sannsynliggjøre at driftsmiddelet kan bidra med økonomiske fordeler for selskapet. En sannsynliggjøring må skje ved at man enten henviser til et aktivt marked som omsetter eiendelen og/eller grunngir de økonomiske fordelene gjennom interne investeringskalkyler.
Måling av anskaffelseskost
Førstegangs innregning av varige driftsmidler skal skje til anskaffelseskost. Det er følgelig ikke anledning til å innregne til virkelig verdi. I praksis vil ofte virkelig verdi samsvare med en av komponentene som inngår i anskaffelseskost, nemlig kjøpsprisen (Se IAS 16.6). Anskaffelseskost skal fastsettes ut fra hva som virkelig er betalt for driftsmiddelet, ikke nødvendigvis virkelig verdi på eiendelen på transaksjonstidspunktet. Kun i de tilfeller hvor det skjer en byttetransaksjon, er det anledning til å bruke virkelig verdi ved fastsettelse av anskaffelseskost. En konsekvens av dette er at driftsmidler som gis i gave, innregnes med kr 0 i balansen selv om virkelig verdi på transaksjonstidspunktet er langt høyere enn dette. Ved etterfølgende vurdering kan imidlertid verdien reguleres opp til virkelig verdi på verdireguleringstidspunktet ved bruk av verdireguleringsmodellen (Se senere omtale).
Anskaffelseskost kan bestå av tre ulike utgiftsposter; kjøpsprisen, direkte henførbare utgifter knyttet til kjøpet (gjerne betegnet kjøpsutgifter i norsk regnskapsrett) og anslag på fremtidige fjerningsutgifter. Ved egentilvirkning av varige driftsmidler vil full tilvirkningskost erstatte kjøpspris og direkte henførbare utgifter knyttet til kjøpet (Se IAS 16.6). Vi skal kort kommentere de tre utgiftspostene som inngår i anskaffelseskost.
Kjøpspris
IAS 16 gir ingen direkte definisjon av kjøpspris, men presenterer likevel eksempler på hvilke utgifter som kan inngå i kjøpsprisen (Se IAS 16.16 a). Selve innkjøpsprisen er en selvskreven komponent, men i tillegg skal importavgifter og ikke-refunderbare skatter (slik som ikke-fradragsberettiget inngående merverdiavgift og tollavgift) inngå. Rabatter og andre former for prisavslag skal trekkes fra i kjøpsprisen. I det store og hele volder fastsettelse av kjøpspris på få problemer; det er enkelt å fastsette vederlaget og transaksjonstidspunktet. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å skille ut et renteelement hvis betaling skjer lang tid etter at transaksjonen er gjennomført. Kjøpsprisen blir da nåverdien på transaksjonstidspunktet, og differansen mellom kjøpsprisen som er innregnet og den faktiske betalingen skilles ut som en rentekostnad på betalingstidspunktet.
I en byttetransaksjon kan kjøpsprisen være mer uklar. Her er vederlaget noe annet enn kontanter, for eksempel et driftsmiddel. Tenk at to selskaper, selskap A og B, inngår en avtale om å foreta et bytte av to driftsmidler. Selskap A ønsker å bytte en gravemaskin mot en lastebil som selskap B besitter. Skal selskap A bruke virkelig verdi på gravemaskinen eller virkelig verdi på lastebilen som grunnlag for kjøpsprisen? De fleste vil muligens si at valg av enten lastebilen eller gravemaskinen som utgangspunkt for fastsetting av kjøpspris ikke vil ha noen betydning og muligens har de rett. Hvis transaksjonen skjer mellom rasjonelle, velinformerte og villige parter, vil verdien av det som ytes av kjøper tilsvare det som mottas av selger. Men gitt at kjøperen, for eksempel selskap A, sitter med informasjon om at lastebilen er langt mer verdt enn gravemaskinen, hva da? Prinsippet for fastsetting av kjøpspris fremkommer i definisjonen av anskaffelseskost i IAS 16.6. Her står det at anskaffelseskost (herunder kjøpspris) kan fastsettes som virkelig verdi av det vederlag, også annet enn kontanter, som er avgitt for å skaffe en eiendel på tidspunktet for anskaffelse eller tilvirkning. I en byttetransaksjon skal følgelig kjøpsprisen fastsettes ut fra virkelig verdi på den ytelsen kjøper bidrar med i transaksjonen.
I andre transaksjoner kan det være usikkert når selve transaksjonen finner sted. Dette gjelder særlig ved trinnvise kjøp av driftsmidler. Tenk for eksempel at selskap A kjøper opp andeler i et lagerbygg. Selskapet kjøper lagerbygget i tre omganger; først 20 prosent av verdien, deretter 35 prosent og til slutt 45 prosent ved siste kjøp. Tenk videre at kjøpene skjer med flere års mellomrom og at virkelig verdi på lagerbygget har økt vesentlig i løpet av denne perioden. Hva blir anskaffelseskost, når skal lagerbygget innregnes og hva med eventuelle avskrivninger?
Etter norsk regnskapsrett utgjør transaksjonen det bærende elementet i enhver økonomisk hendelse (Se regnskapslovens § 4-1, 1. ledd). Transaksjonsprinsippet understreker at transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Ot.prp. 42 (1997-98) s. 87 utdyper videre at transaksjonstidspunktet skal fastsettes til det tidspunktet hvor det vesentligste av risiko og styringsfunksjoner som normalt tilligger en eier er overført. I så måte er det samsvar mellom norsk regnskapsrett og IAS 16.
Kjøpsutgifter
Kjøpsutgifter er i IAS 16.16 b definert som direkte henførbare utgifter som er nødvendige for å frakte driftsmiddelet til riktig sted og sette det i den stand som var tiltenkt av ledelsen. I punkt 17 eksemplifiseres dette ytterligere ved at direkte lønnsutgifter, utgifter til opparbeidelse av tomt, leverings- og håndteringsutgifter, installerings- og monteringsutgifter samt utgifter til prøvekjøring av anlegget inngår i anskaffelseskost. Som vi ser er det en rekke utgiftsposter som vil kunne inngå i anskaffelseskost utover selve vederlaget. Felles for alle utgiftspostene er at de er direkte henførbare til kjøpet og at de er nødvendige for å gjøre driftsmiddelet i en stand som gjør at det fungerer slik det var tiltenkt av ledelsen.
En viktig merknad er at utgiftene skal være strengt nødvendige. Dette utelukker unødvendige, men pådratte utgifter som følge av feilinstallering, utgifter til opplæring av ansatte til å drifte anlegget eller utgifter som påløper fordi anlegget ikke ble tatt i bruk umiddelbart etter installering. Tenk for eksempel på en høvelmaskin i et treforedlingsanlegg som må flyttes etter installering fordi den er feilplassert i forhold til resten av produksjonslinjen. Utgifter til førstegangs installering må nå sees på som unødvendige utgifter og skal derfor ikke inngå som en del av anskaffelseskost. Derimot skal utgifter til annengangs og dermed korrekt installering inngå i anskaffelseskost på maskinen. Først nå er maskinen i en slik stand, som den var tiltenkt av ledelsen.
Et annet tilfelle kan være når et bygg under oppføring brukes til noe annet enn det var tiltenkt for. Ta for eksempel et kontorbygg som under byggeperioden gjøres om til et midlertidig lagerbygg. Denne ombyggingen vil ikke inngå som en del av anskaffelseskost på kontorbygget. Kostnader relatert til midlertidig bruk av kontorbygget som lagerbygg, skal resultatføres direkte. Låneutgifter kan også inngå som en del av anskaffelseskost. Som hovedregel skal låneutgifter resultatføres etter hvert som de pådras, men etter IAS 23 gis det anledning til å balanseføre låneutgifter under tilvirkning av driftsmiddelet (Se IAS 23.13). Etter norsk regnskapsrett skal slike renter balanseføres (Se proposisjon til regnskapsloven s. 113). Dette bryter derfor med IAS 23 hvor hovedprinsippet er at slike utgifter skal kostnadsføres løpende. Brukes derimot unntaksbestemmelsen i IAS 23.13, vil løsningen være sammenfallende.
Fjernings- og oppryddingsutgifter
Fjerningsutgifter vil på mange måter kunne sees på som negativ utrangeringsverdi. Ved nedleggelse av et anlegg vil en eventuell fjerningsplikt gjøre seg gjeldende og dette vil i sin tur medføre fjerningsutgifter. En positiv utrangeringsverdi er i stedet en forventning om en fremtidig positiv kontantstrøm knyttet til utrangering og salg av anlegget. Som kjent fra tidligere skal en positiv utrangeringsverdi føres til fradrag i kostprisen og redusere avskrivningsgrunnlaget. Følgelig er det naturlig at en negativ verdi behandles motsatt ved å legge den til kostprisen og føre tilsvarende beløp som en avsetning. Konsekvensen blir at kostnaden knyttet til fjerning av anlegget fordeles over anleggets økonomiske levetid som en del av avskrivningskostnaden. På denne måten blir sammenstillingsprinsippet ivaretatt. Når anlegget til slutt utrangeres, vil de faktiske fjerningsutgiftene ved demontering av anlegget bli ført mot fjerningsavsetningen i balansen.
IAS 16.16 c stadfester at førstegangsestimatet for de fremtidige fjerningsutgiftene skal inngå som en del av anskaffelseskost. Siden standarden presiserer at kun førstegangsestimatet skal innregnes i kostprisen, betyr dette at senere endringer i avsetningen for fjerningsutgiftene ikke får innvirkning på anskaffelseskost. Denne bestemmelsen er rent pragmatisk siden enhver endring i avsetningen, også endringer som ene og alene skyldes neddiskontering* En fremtidig avsetning skal i utgangspunktet verdsettes til nåverdien av den forventede utbetalingen som følger av forpliktelsen. Selv om estimatet for utbetalingen og neddiskonteringsrenten er fast, vil nåverdien av forpliktelsen øke etter hvert som tidspunkt for utbetaling nærmer seg. En slik endring klassifiseres som rentekostnad. , ville ført til tilsvarende endring av kostprisen og påfølgende endring i avskrivningen på anlegget.
I NRS 13 Usikre forpliktelser og betingede eiendeler skilles det klart mellom oppryddingsutgifter som gjelder bruk av anlegget og fjerningsutgifter som gjelder demontering av anlegget. Et slikt skille opptrer også innen IFRS-regimet. Oppryddingsutgifter skal regnskapsføres som en usikker forpliktelse etter IAS 37 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler. Et slikt skille er også i samsvar med definisjonen av anskaffelseskost (Se IAS 16.6). Kun de utgiftene som er nødvendige for å sette anleggsmiddelet i tiltenkt stand skal inkluderes. En eventuell fjerningsplikt oppstår allerede når anlegget er ferdig installert og skal derfor medtas i anskaffelseskost. Fremtidige fjerningsutgifter skiller seg derfor fra fremtidige oppryddingsutgifter som pådras etter hvert som anlegget brukes.
Et impregneringsverk for trelast kan trolig tegne som eksempel. Ved bygging av impregneringsanlegget kan det ligge et krav fra grunneier eller offentlig myndighet om at anlegget skal fjernes hvis virksomheten opphører. Plikten til å fjerne anlegget foreligger derfor allerede når anlegget tas i bruk. Etter hvert som anlegget er i drift, vil det være vanskelig å unngå at impregneringsholdige væsker renner ut i grunnen rundt anlegget. Hvis det avdekkes avrenning, vil trolig Statens forurensningstilsyn sammen med eventuell grunneier kreve at jordmassene i grunnen renses eller skiftes ut. En slik oppryddingsplikt vil påløpe etter hvert som anlegget er i drift og derfor er det rimelig at fremtidige oppryddingsutgifter avsettes løpende.
Den norske standarden for usikre forpliktelser, NRS 13, følger IAS 16 og IAS 37 i stor grad på dette området. Men for fjerningsutgifter er det åpnet opp et unntak som klart bryter med IAS 16.16 c. I norsk regnskapspraksis har det vært vanlig å avsette fremtidige fjerningsutgifter etter hvert som anlegget har vært i drift. Avsetningen foretas derfor løpende på samme måte som avsetningen for fremtidig opprydding. Denne løsningen må ansees som en kodifisering av praksis på området og må betraktes som et unntak fra hovedregelen om at førstegangsestimatet for fjerningsutgiftene inngår som en del av anskaffelseskost.
Etterfølgende behandling av varige driftsmidler
Som vi ser av gjennomgangen over, er det stor grad av samsvar mellom norsk regnskapsrett og IFRS/IAS-regelverket ved førstegangs innregning av varige driftsmidler. Når det gjelder etterfølgende behandling av varige driftsmidler, er det derimot betydelige forskjeller i regelverket. Regnskapslovens § 5-3 regulerer innregning og etterfølgende behandling av anleggsmidler, herunder varige driftsmidler. Bestemmelsen i tredje ledd sier at anleggsmidler skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan og nedskrives ved et ikke-forbigående* Kravet om ikke-forbigående verdifall fremkommer ikke eksplisitt i regnskapsstandarden NRS-F Nedskrivning av anleggsmidler, men dette kriteriet må være tilfredsstilt ut fra loven for at nedskrivningen skal få regnskapsmessig godkjenning. verdifall. Denne bestemmelsen utgjør en modifisering av en rendyrket historisk kost-modell. Ved et ikke-forbigående (og vesentlig) verdifall oppstår det en plikt til å korrigere den regnskapsmessige verdien til virkelig verdi i tråd med forsiktighetsprinsippet i regnskapslovens § 4-1, 4. ledd. Utgangspunktet for verdsettingen er derfor historisk kost og kun unntaksvis vil den regnskapsmessige verdien samsvare med den virkelige verdien. For eksempel vil det ikke være rom for å reflektere en vesentlig verdiøkning i balansen. Dette gjelder selv om verdiøkningen ansees å være ikke-forbigående. Av den grunn er det rimelig å anta at graden av regnskapsmessig støy i de balanseførte verdiene for varige driftsmidler kan være stor i norske årsregnskap. Spesielt gjelder dette fast eiendom hvor prisstigningen har vært formidabel.
Etter IAS 16 kan varige driftsmidler enten verdsettes etter anskaffelseskostmodellen eller verdireguleringsmodellen. Anskaffelseskostmodellen har store likhetstrekk med den modifiserte historisk kost-modellen som følger av regnskapslovens § 5-3. Men på et punkt er det et vesentlig avvik. IAS 36, som regulerer verdifall av eiendeler, inneholder ikke krav om at verdifallet skal være ikke-forbigående for at det kan innregnes i resultat og balanse. Det eneste kravet er at virkelig verdi (operasjonalisert gjennom gjenvinnbart beløp) faller vesentlig under balanseført verdi. Konsekvensen er at IAS 36 plikter selskapene å foreta langt flere nedskrivninger og reversering av nedskrivninger enn det som kreves etter norsk regnskapsrett. Nedskrivningsplikten etter IAS 36 representerer derfor en sterkere modifisering av anskaffelseskostmodellen. Resultatet blir at virkelig verdi langt oftere blir reflektert gjennom hyppige verdikorrigeringer (nedskrivninger/reversering av nedskrivninger) til virkelig verdi.
Introduksjon til verdireguleringsmodellen
Verdireguleringsmodellen har virkelig verdi som utgangspunkt for verdifastsettelsen, ikke avskrevet historisk kost slik tilfellet er for anskaffelseskostmodellen. Førstegangs innregning skjer til anskaffelseskost i begge modellene siden valg av verdsettelsesprinsipp gjøres etter at innregningen er foretatt. Modellene kan ikke velges fritt. For valg av verdireguleringsmodellen, er det krav om at virkelig verdi kan fastsettes på en pålitelig måte. Hvis det ikke er mulig å fremskaffe pålitelige estimater for virkelig verdi, må driftsmiddelet i stedet verdsettes etter anskaffelseskostmodellen. Mangel på pålitelig estimat for et driftsmiddel, vil ha konsekvenser for verdsettingen ut over det ene driftsmiddelet det gjelder. Siden verdireguleringsmodellen eller anskaffelseskostmodellen skal brukes for en hel klasse med eiendeler (Se IAS 16.29), vil mangel på pålitelig estimat for ett driftsmiddel føre til at hele klassen av driftsmidler må verdsettes etter anskaffelseskostmodellen.
Virkelig verdi er definert som det beløp en eiendel kan omsettes for i en transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte, frivillige parter (Se IAS 16.6). I praksis vil dette være en observert markedsverdi for tilsvarende eiendel redusert for eventuelle avskrivninger. For fast eiendom slik som bygninger og tomter vil det som regel finnes et marked og profesjonelle takstmenn kan bidra til å komme med et fornuftig estimat på den virkelige verdien. Men det er lett å finne eksempler på eiendeler hvor det ikke eksisterer gode estimater på markedsverdien. Tenk for eksempel på en produksjonsmaskin som tapper maling i malingsspann. Markedsverdien til denne tappemaskinen er trolig lik skrapverdien. Likevel vil en slik maskin ha verdi for selskapet som produserer maling ved at den trolig vil bidra med fremtidige positive kontantstrømmer. Et alternativ til markedsverdien kan derfor være nåverdien av de fremtidige kontantstrømmene* Nåverdien av fremtidige netto kontantstrømmer er den teoretisk mest korrekte verdsettingsmodellen, men den verdien som beregnes ut fra denne modellen blir trolig svært tilfeldig. eller eventuelt avskrevet gjenanskaffelseskost.
IAS 16 stiller ingen konkrete krav til hvor lang tid det kan gå mellom hver verdiregulering. For eksempel er det ikke krav om årlig verdivurdering. Standarden understreker riktignok at verdireguleringer skal skje med en slik hyppighet at balanseført verdi ikke avviker vesentlig fra virkelig verdi på balansedagen. Hva som er vesentlig avvik, er det opp til bedriften selv å avgjøre. Standarden presenterer heller ingen indikatorer som bedriften kan bruke for å identifisere mulige negative eller positive verdiendringer i den virkelige verdien til driftsmiddelet. Trolig vil indikatorene som er presentert i IAS 36 være til hjelp for å identifisere mulig reduksjon eller økning i den virkelige verdien.
Anvendelse av verdireguleringsmodellen
Verdireguleringsmodellen har det formålet at virkelig verdi i størst mulig grad skal reflekteres i balansen. I den grad det er indikasjoner på at virkelig verdi avviker vesentlig fra balanseført verdi, skal det foretas en verdsetting til virkelig verdi ikke bare for det enkelte driftsmiddelet, men for hele klassen av driftsmidler som verdsettes etter verdireguleringsmodellen. En verdiregulering som øker balanseført verdi, betegnes positiv verdiregulering og en verdiregulering som reduserer balanseført verdi, betegnes negativ verdiregulering.
En positiv verdiregulering avsettes direkte i balansen som en verdireguleringsreserve (som inngår i fond for urealiserte gevinster; se aksjelovens § 3-3 a). I den grad den positive verdireguleringen reverserer en tidligere negativ verdiregulering på det samme driftsmiddelet, skal den positive verdireguleringen føres over resultat.
Negativ verdiregulering behandles motsatt av positive verdireguleringer. En negativ verdiregulering skal føres over resultat som en kostnad. I den utstrekning det finnes et beløp avsatt som verdireguleringsreserve for det driftsmiddelet det gjelder, skal den negative verdireguleringen først føres mot den særskilte verdireguleringsreserven for driftsmiddelet og eventuell resterende negativ verdiregulering føres over resultat. For å oppfylle standardens krav er det praktisk å opprette egne verdireguleringskontoer for hvert enkelt driftsmiddel.
Avskrivninger i verdireguleringsmodellen
Avskrivninger er et resultat av en allokeringsprosess hvor det avskrivbare beløpet fordeles over den utnyttbare levetiden til driftsmiddelet. Formålet bak avskrivninger er å belaste hver periode med et beløp som er fornuftig ut fra de økonomiske fordelene som driftsmiddelet har bidratt med i perioden. Dette kommer særlig til uttrykk i IAS 16.50 og IAS 16.60: Avskrivbart beløp for en eiendel skal fordeles systematisk over eiendelens utnyttbare levetid () Avskrivningsmetoden skal gjenspeile mønsteret for hvordan eiendelens fremtidige økonomiske fordeler forventes å bli forbrukt av foretaket.
IASB tydeliggjør her at avskrivninger ikke kan beregnes som endringen i virkelig verdi fra et tidspunkt til et annet. Det må skilles klart mellom verdiregulering og konsekvenser av verdireguleringen. Avskrivninger har ikke som oppgave å justere verdien i balansen slik at vi får en verdi tett opptil virkelig verdi. Til dette har vi positive og negative verdireguleringer gjennom verdireguleringsmodellen. Avskrivningene skal i stedet sikre at sammenstillingsprinsippet blir ivaretatt slik at inntekter og tilhørende kostnader innregnes over resultat i samme periode. Som følge av dette vil en økning i virkelig verdi ikke være tilstrekkelig betingelse for å unnvære og avskrive et driftsmiddel. Dette kommer også klart til uttrykk i definisjonen av avskrivbart beløp hvor anskaffelseskost eller et tilsvarende beløp, fratrukket eiendelens restverdi, utgjør avskrivningsgrunnlaget (Se IAS 16.6). Begrepet tilsvarende beløp vil her omfatte verdiregulert beløp etter verdireguleringsmodellen.
Konsekvensen blir at avskrivningene må justeres hver gang det foretas en verdiregulering. Ved en positiv verdiregulering vil avskrivningene øke (forutsatt lik utnyttbar levetid og utrangeringsverdi) fordi det avskrivbare beløpet også øker. Ved en negativ verdiregulering vil avskrivningene bli redusert. En tydelig misforståelse av verdiregulering og avskrivninger kom til uttrykk i Bergens Tidende i forbindelse med 2004-årsregnskapet til to bergenske shippingbrødre (Gjesdal, Kvaal, Kvifte (red), 2006, side 110):
«Pluss 109 millioner»
Driftsresultatet etter avskrivninger landet på 65 millioner, sier de to shippingbrødrene. Men skipene er i dag mye mer verdt enn året før, så avskrivninger ville vært unødvendig, hvis ikke reglene var slik. Driftsresultatet før avskrivninger ville vært 109 millioner, og vi ser på dette som det reelle driftsresultatet.
Ved bruk av verdireguleringsmodellen, ville driftsresultatet blitt lavere enn 65 millioner, ikke høyere. Årsaken er at avskrivbart beløp blir høyere som følge av den positive verdireguleringen. Vi skal se på et eksempel som viser dette:
Eksempel 1
Et lagerbygg er innkjøpt 1.1.x6 til 5 000 000. 1.1.x7 ble lagerbygget verdiregulert til 7 000 000. Utnyttbar levetid på lagerbygget er 40 år og utrangeringsverdien på lagerbygget er 0. Anta at utnyttbar levetid ikke påvirkes av verdireguleringen. Lagerbygget skal avskrives lineært over den utnyttbare levetiden.
Avskrivningen for x6 blir: 5 000 000/40 = 166 667
Avskrivningen for x7 blir: 7 000 000/39 = 179 487
Avskrivbart beløp og avskrivningene øker som følge av den positive verdireguleringen.
Utsatt skatt i verdireguleringsmodellen
En verdiregulering til virkelig verdi får ingen konsekvenser for den skattemessige verdien.
Forskjellen mellom regnskapsmessig og skattemessig verdi vil utgjøre en positiv eller negativ midlertidig forskjell og et eventuelt latent skatteansvar eller en latent skattefordel fanges opp i postene utsatt skatt eller utsatt skattefordel* Jeg velger å bruke begrepet utsatt skattefordel i stedet for eiendel ved utsatt skatt som betegnelse på latent skattefordel. . Den regnskapsmessige behandlingen av det latente skatteansvaret avhenger av hvordan den positive eller negative verdireguleringen er behandlet i regnskapet. Vi skal belyse dette med noen eksempler.
Eksempel 2
En maskin skal verdsettes etter verdireguleringsmodellen og det ble foretatt en positiv verdiregulering av maskinen pr. 2.1.x6. Den positive verdireguleringen var på 200 000.
Siden en verdiregulering ikke får konsekvenser for den skattemessige verdien, vil også den midlertidige forskjellen mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier øke med 200 000. Til utsatt skatt må det avsettes 200 000*0,28 = 56 000 og resten av verdireguleringen
200 000*0,72 = 144 000 avsettes til verdireguleringsreserven til driftsmiddelet.
Den regnskapsmessige behandlingen av verdireguleringen og skatteeffekten av verdireguleringen behandles analogt i regnskapet. Det betyr at i de tilfellene hvor verdireguleringen føres direkte mot verdireguleringsreserven, skal skatteeffekten av verdireguleringen også føres direkte i balansen mot utsatt skatt eller utsatt skattefordel.
I to tilfeller er dette aktuelt; 1) hvis en positiv verdiregulering ikke reverserer en tidligere negativ verdiregulering av driftsmiddelet og 2) hvis en negativ verdiregulering reverserer en tidligere positiv verdiregulering (Se IAS 16.39-40). Endringen av utsatt skatt/utsatt skattefordel som følge av slik verdiregulering som nevnt over, vil ikke påvirke årets skattekostnad, men vil i stedet påvirke skattekostnaden de etterfølgende periodene (cet. par). Behandlingen av skatteeffekten som et kongruensunntak følger også direkte av IAS 12 Inntektsskatt; periodeskatt og utsatt skatt skal innregnes () i periodens resultat, bortsett fra i den utstrekning skatten oppstår som følge av en transaksjon eller hendelse som er innregnet direkte i egenkapitalen (Se IAS 12.58 a).
I de tilfellene verdireguleringen blir ført over resultat, vil verdireguleringen inngå som en del av regnskapsmessig resultat før skatt og dermed påvirke årets skattekostnad på vanlig måte. Dette skjer hvis det blir foretatt en negativ verdiregulering som ikke reverserer en tidligere positiv verdiregulering av driftsmiddelet og hvis en positiv verdiregulering reverserer den tidligere negativ verdiregulering ført over resultat (Se IAS 16.39-40). Vi skal på nytt se på et eksempel:
Eksempel 3
En tomt verdsettes etter verdireguleringsmodellen og 1.1.x6 ble det foretatt en negativ verdiregulering av tomten. Verdireguleringsbeløpet ble i sin helhet ført over resultat og utgjorde 400 000. 1.1.x7 ble det på nytt foretatt en verdiregulering av tomten, denne gangen en positiv verdiregulering på 300 000.
I x6 inngikk 400 000 som en kostnad i regnskapsmessig resultat og reduserte dette med 400 000. Følgelig ble skattekostnaden i x6 og utsatt skatt pr. 31.12.x6 redusert med 400 000*0,28 = 112 000 (cet. par). Den positive verdireguleringen 1.1.x7 reverserer en tidligere negativ verdiregulering og skal derfor føres over resultat. Regnskapsmessig resultat i x7 vil øke med 300 000 og følgelig vil skattekostnaden i x7 og utsatt skatt 31.12.x7 øke med 300 000*0,28 = 84 000.
Verdireguleringsreserve, avskrivninger og utsatt skatt
Ved positiv verdiregulering som ikke reverserer tidligere negativ verdiregulering, skal den delen av verdireguleringsbeløpet som gjenstår etter fratrekk for utsatt skatt føres inn på verdireguleringsreserven til driftsmiddelet. Verdireguleringsreservene for alle driftsmidlene (eventuelt også verdireguleringsreserver for andre eiendeler vurdert etter verdireguleringsmodellen) utgjør fond for urealiserte gevinster. Dette fondet er et bundet egenkapitalfond og kan ikke brukes til utdeling av utbytte (Se aksjelovens § 8-1, 1. ledd, 4. pkt.).
Verdireguleringsreserven og dermed avsetning til fond for urealiserte gevinster kan oppløses og avsetningen kan overføres til opptjent egenkapital når grunnlaget for reserven ikke lenger er til stede. Følgelig kan verdireguleringsreserven oppløses i sin helhet når driftsmiddelet fraregnes. Videre er det mulighet til å oppløse verdireguleringsreserven i takt med avskrivningene til driftsmiddelet. Overføringen fra verdireguleringsreserven vil da bli lik meravskrivningen som følge av den positive verdireguleringen justert for den latente skatteforpliktelsen. Det er viktig å presisere at dette er en rett, ingen plikt. Verdireguleringsreserven kan godt bli stående hvis bedriften ønsker det. Dette gjelder selv om driftsmiddelet er fraregnet i sin helhet. Konsekvensen da er at den frie egenkapitalen (og trolig også utbyttegrunnlaget* Utbyttegrunnlaget bestemmes ikke av den frie egenkapitalen alene, men vil også bli bestemt ut fra hva som er forenlig med forsiktig og god forretningsskikk (Se aksjeloven/allmennaksjelovens § 8-1, 4. ledd, 2. punktum)) blir lavere enn ved overføring til opptjent egenkapital. Et lite eksempel vil belyse dette.
Eksempel 4
En bygning ble kjøpt for 10 000 000 kr 1.1x1. Bygningen ble straks etter kjøpet verdiregulert til 12 000 000 kr. Forventet utnyttbar levetid er 50 år. Utrangeringsverdien er fastsatt til 0.
Den positive verdireguleringen blir 2 000 000 og 2 000 000*0,72 = 1 440 000 føres inn på den særskilte verdireguleringsreserven for bygningen. 2 000 000 *0,28 = 560 000 føres som utsatt skatt.
For året ble det ført avskrivninger på bygningen med: 12 000 000/50 = 240 000 som føres over resultat. Meravskrivningen som følge av verdireguleringen blir 40 000 og 40 000*0,72 = 28 800 kan føres ut fra verdireguleringsreserven til opptjent egenkapital. Skattekostnaden og utsatt skatt 31.12.x1 reduseres tilsvarende med 40 000*0,28 = 11 200 som følge av meravskrivningen (cet.par).
Verdireguleringsmodell og tidligere oppskrivningsadgang
Enkelte vil sikkert se noen likhetstrekk mellom verdireguleringsmodellen regulert i IAS 16 og oppskrivningsmuligheten som var hjemlet i regnskapslovens § 21, 4. ledd, men det eksisterer noen vesentlige skillelinjer. For det første var oppskrivningsadgangen som fantes før 1.1.1999 kun en modifisering av historisk kostmodellen på lik linje med nedskrivninger. Det var ingen mulighet for å utarbeide et verdibasert regnskap etter de rammene som var fastsatt for oppskrivning og nedskrivning i regnskapsloven. Nedskrivninger og oppskrivninger var kun ekstraordinære verdikorreksjoner.
For det andre representerte oppskrivningsadgangen en rett, ikke en plikt, til å foreta oppskrivning hvis kriteriene for oppskrivningene var til stede. Adgangen til å foreta oppskrivning var betinget av to kriterier; et vesentlighetskriterium og et varighetskriterium. Kun i de tilfeller hvor differansen mellom virkelig verdi og balanseført verdi var vesentlig og ikke-forbigående, var det muligheter for å foreta oppskrivning etter regnskapsloven. Kriteriene for oppskrivning, slik de fremkommer i regnskapsloven, var helt analoge til de kriteriene som gjaldt for nedskrivning. Bakgrunnen for dette var å sikre en mest mulig lik vurdering av grunnlaget for en verdiøkning og et verdifall. Likevel ble trolig kriteriene for oppskrivning tolket mildere i praksis enn kriteriene for nedskrivning. Omfanget av oppskrivninger på 1980- og 1990-tallet vitner om dette.
I NSRS’ anbefaling for god regnskapsskikk nr. 7 gis det en tolkning av hvordan begrepet «vesentlig» skulle tolkes ved vurdering av grunnlaget for oppskrivning: (...) Forsiktighets-prinsippet tilsier en streng fortolkning, og det er ikke etter lovens mening at oppskrivningsreglene skal benyttes til årlige justeringer i takt med prisstigningen. Det må derfor foreligge en vesentlig merverdi. I praksis ble en tommelfingerregel på minimum 25 % merverdi brukt for å vurdere hvorvidt den positive differansen mellom virkelig verdi og balanseført verdi var vesentlig eller ikke* Se J. T. Tellefsen, «Eksternregnskap 1», 1988, side 292.. I IAS 16.31 finnes det et tilsvarende krav til vesentlighet: « Verdireguleringer skal gjøres med en tilstrekkelig hyppighet til at den balanseførte verdien ikke avviker vesentlig fra den verdi som ville ha blitt beregnet ved hjelp av den virkelige verdien på balansedagen».
Det andre kriteriet gjaldt varigheten til verdiøkningen. I loven lå det krav om at verdiøkningen skulle være av ikke-forbigående art. I tolkningen av «vesentlighet» presentert over, fremkommer det at årlige verdijusteringer som følge av prisreguleringer ikke var lovens mening. Tanken er at en oppskrivning skulle sees på som noe ekstraordinært og at en oppskrivning et år ikke skulle føre til en reversering av oppskrivningen neste år. I NSRS’ anbefaling for god regnskapskikk nr. 7, pkt. 2.4 uttrykkes dette ved at oppskrivning på anleggsmidler med kort avskrivningstid ansees som utelukket. Det samme gjaldt hvis gjenværende teknisk eller økonomisk levetid var under 10 år.
I tiden før oppskrivningsadgangen falt bort i norsk regnskapsrett (før 1.1.1999) var det mange som førte hard kritikk mot oppskrivningsmuligheten. Mange mente at oppskrivninger ble misbrukt av ledelsen for å oppnå ønsket resultat og/eller balanse. I NSRS nr. 7, pkt. 2.3 stod det klart at grunnlaget for oppskrivningen må være en objektiv verdifastsettelse for eksempel takst eller eventuelt nåverdien av fremtidige kontantstrømmer eller netto salgsverdi. Likevel var det mange som så med skepsis på denne oppskrivningsadgangen siden den ble sett på som et fremmedelement i et transaksjonsbasert historisk kost-regnskap i tillegg til at enkelte mente at oppskrivningsadgangen kunne være i konflikt med forsiktighetsprinsippet. Men kritikken gjaldt også den store valgmuligheten som lå i oppskrivningene og her går det et vesentlig skille mellom datidens oppskrivningsadgang og dagens verdireguleringsmodell i IAS 16.
Bedriften kunne selv bestemme om det skulle foretas oppskrivning, når oppskrivningen skulle skje, for hvilke eiendeler og med hvilket beløp. Denne fleksibiliteten førte til svært varierende praksis på området. Til sammenligning er det i IAS 16 en plikt til å foreta positiv verdiregulering hvis virkelig verdi overstiger balanseført verdi. Verdireguleringsmodellen skal i tillegg brukes for en hel klasse av eiendeler og verdivurderingen skal foretas til samme tid. Også på andre områder skiller verdireguleringsmodellen seg betydelig fra den tidligere oppskrivningsadgangen. Et område er anvendelse av verdireguleringsbeløpet.
Etter den tidligere regnskapsloven kunne oppskrivningsbeløpet enten brukes til å dekke nedskrivning på et annet anleggsmiddel, til å dekke tap ved salg (realisasjon) av et annet anleggsmiddel, fondsemisjon eller avsetning til et oppskrivningsfond. Det sistnevnte er i tråd med første gangs positiv verdiregulering av et varig driftsmiddel etter IAS 16. Bakgrunnen for valgmulighet 1 og 2 var at nedskrivninger og oppskrivninger skulle sees ut fra en helhetsvurdering. I Ot.prp. nr. 19, 1974-1975, står det blant annet: Det er ikke rimelig at en ekstraordinær verdireduksjon skal måtte påvirke årsresultatet om det samtidig foreligger vesentlige merverdier i andre eiendeler. En slik helhetsvurdering er trolig uheldig med tanke på informasjonsverdien til regnskapet. Grunnen til dette er at en nedskrivning på et anleggsmiddel ikke kan relateres til en oppskrivning av verdien på et annet anleggsmiddel. Grunnlaget for nedskrivningen og oppskrivningen representerer ulike økonomiske realiteter/hendelser og bør på ingen måte motregnes.
Ut over dette var det populært å bruke oppskrivningsbeløpet til å forhøye aksjekapitalen. Fondsemisjonen skjedde enten ved å utstede friaksjer eller øke pålydende verdi på aksjene. Den reelle verdien av aksjene sett under ett ble ikke påvirket av dette, men en viss psykologisk effekt kan nok en slik emisjon ha på prisingen i aksjemarkedet. Den avsetningen som ble gjort til oppskrivningsfondet ble i realiteten en «vent» på at oppskrivningsbeløpet enten ble brukt til dekning av nedskrivninger eller tap ved salg av anleggsmidler eller til fondsemisjon. Reduksjon av fondet som følge av meravskrivning eller fraregning av den oppskrevne eiendelen var det ikke anledning til etter regnskapsloven. I verdireguleringsmodellen er dette annerledes. Her kan meravskrivning som følge av positiv verdiregulering eller fraregning brukes til å overføre deler av reserven til opptjent egenkapital.
Når det gjaldt behandling av utsatt skatt og avskrivning av merverdiene, var praksisen etter tidligere regnskapslov i stor grad i samsvar med IAS 16. Merverdien ble avskrivet over den økonomiske levetiden til driftsmiddelet og hovedregelen var at det skulle avsettes til latent skatteansvar ved oppskrivning* Her forelå det en mulighet til å opplyse om det latente skatteansvaret i note (Se NSRS nr. 7, pkt. 3.6), men alternativet ble ikke foretrukket av standardsetteren..
Som vi ser er det enkelte likheter mellom oppskrivningsadgangen etter den tidligere regnskapsloven og verdireguleringsmodellen, men også noen vesentlige forskjeller og dette er trolig grunnen til at oppskrivningsadgangen ble fjernet, mens verdireguleringsmodellen i dag er «ønsket velkommen». For det første representerte ikke oppskrivninger en systematisk gjennomføring av virkelig verdi. Oppskrivningsadgangen var kun en modifisering av historisk kost-prinsippet og inkluderte på mange måter et subjektivt element som lett kunne misbrukes av ledelsen i manipuleringsøyemed. Trolig var dette misbruket rimelig utbredt i norske årsregnskapet på 1980- og 1990-tallet. I alle fall var mistanken der. Steget helt ut til et verdibasert regnskap var vi neppe modne for den gang og det eneste innlysende alternativet ble derfor å fjerne oppskrivningsadgangen fra norsk regnskapsrett. I NOU 30, 1995 ble det derfor konkludert med at oppskrivningsadgangen måtte fjernes (Se punkt 2.3.9), noe som ble fulgt opp i Ot.prp. 42 1997-1998 og endelig vedtatt av Stortinget i den nye regnskapsloven.
Konsekvenser ved bruk av verdireguleringsmodellen
Siden IAS 16 gir regnskapsprodusentene et valg mellom verdireguleringsmodellen og anskaffelseskostmodellen, kan det være interessant å se på hva som kan motivere dem i valg av verdsettelsesmodell. Argumentene for og imot verdireguleringsmodellen og anskaffelseskostmodellen kan relateres til to forhold: 1) relevans og 2) kostnader knyttet til rapportering.
Verdireguleringsmodellen krever bruk av pålitelige estimater for virkelig verdi og slik modellen er regulert medfører den en langt mer kontinuerlig verdivurdering enn det som har vært vanlig ved verdivurdering av varige driftsmidler i norsk regnskapsrett. Etter verdireguleringsmodellen vil det skje hyppige verdireguleringer og en positiv eller negativ verdikorreksjon må nærmest betraktes som en «hendelse i hverdagen». Dette står i kontrast til praksisen i norsk regnskapsrett hvor opp- og nedskrivninger tidligere ble klassifisert som ekstraordinære poster. Kravet om kontinuerlig verdivurdering vil gi balanseførte verdier som ligger tett opptil de virkelige verdiene, men medaljen har en bakside. Dette kravet er svært kostnadskrevende å etterleve. I tillegg til økt kompetanse på verdivurdering innad i bedriften, vil det bli behov for å leie inn ekstern kompetanse for å sannsynliggjøre den virkelige verdien. Revisorene vet nok også å ta seg betalt for å vurdere estimatene for virkelig verdi under revisjonen av regnskapet. I det hele tatt er det dyrt å utarbeide et verdibasert regnskap. Dette er trolig årsaken til at mange selskaper, til tross for at de følger IFRS, velger å bruke anskaffelseskostmodellen.
Et annet viktig forhold er å vurdere de konsekvensene som valg mellom verdireguleringsmodellen og anskaffelseskostmodellen får på resultat og balanse. En nærliggende konsekvens ved implementering av verdireguleringsmodellen er at avskrivningene blir høyere. I de fleste bedrifter som besitter fast eiendom, vil det ligge store skjulte reserver som et resultat av vedvarende sterk prisstigning de siste 10-15 årene. Ved bruk av verdireguleringsmodellen vil disse merverdiene bli identifisert og innregnet som en positiv verdiregulering og følgelig inngå i avskrivbart beløp. Den positive verdireguleringen representerer en skjult positiv midlertidig forskjell og dette gjør at netto utsatt skatt/utsatt skattefordel i balansen blir mer korrekt. Videre vil den regnskapsmessige verdien hele tiden ligge tett opptil virkelig verdi også ved tidspunkt for realisasjon av driftsmiddelet, noe som gjør at store realisasjonsgevinster/tap sjelden vil opptre i regnskapet. Som følge av høyere avskrivninger, vil regnskapsmessig resultat falle og dermed egenkapitalrentabiliteten og totalkapitalrentabiliteten. Inntjeningen vil fremstå som dårligere, men det bedriften «taper» i inntjening, vil den få igjen i bedre soliditet.
I de fleste tilfeller vil regnskapsbrukerne lett gjennomskue hvordan valg av regnskapsprinsipp påvirker regnskapstallene. Følgelig vil et valg mellom anskaffelseskostmodellen og verdireguleringsmodellen trolig få liten konsekvens for den vurderingen som blir gjort av selskapet. Ved bruk av anskaffelseskostmodellen vil en eventuell investor eller kreditor sannsynligvis feste liten lit til den regnskapsmessige verdien. Relevansen til de verdiene som er presentert er lav og man vil kanskje bruke andre kilder. Ved bruk av verdireguleringsmodellen vil relevansen bli høyere og vi får et mer korrekt mål på rentabiliteten. Det samme er tilfelle ved beregning av gjeldsgrad. Det bildet som skapes av bedriftens soliditet ligger mer opp til virkeligheten. Verdireguleringsmodellen, i den grad den ikke blir misbrukt, vil derfor bidra med langt mer beslutningsrelevant informasjon til brukerne av regnskapet. Til nå har anvendelsen av denne modellen vært sparsommelig i norske årsregnskap. Sannsynligvis skyldes dette ønske om å holde rapporteringskostnadene nede og manglende kunnskap om bruk av modellen. Men verdibasert regnskap har kommet for å bli og de fleste som sitter som aktive brukere av regnskapsinformasjon ønsker denne modellen velkommen. Relevansen øker og påliteligheten ivaretas gjennom streng regulering.
