IASB prioriterer for tiden de grunnleggende problemstillingene

IASB har de siste par årene brukt mye kapasitet på større og mer vidtrekkende prosjekter enn enkelstandarder. I denne sammenheng vises det først og fremst til rammeverksprosjektet, herunder og spesielt spørsmål knyttet til måling av virkelig verdi, inntektsføring, presentasjon samt skillet mellom gjeld og egenkapital. Målet er at prosjektet skal ferdigstilles før 2010, men ettersom det så langt kun foreligger et diskusjonsnotat som berører de sentrale problemstillingene på et veldig overordnet nivå, er det neppe veldig dramatisk å spå at prosjektet blir lenger enn antatt. Det må ikke overraske noen om kalenderen viser 2015 før IASB og FASB utgir det siste endelige dokumentet i rammeverksserien.

Regnskapstilsynet

Regnskapstilsynet ble etablert som følge av et krav i den såkalte IFRS-forordningen om at alle land i EU- og EØS-området skal ha et kontrollorgan som skal følge opp regnskapsrapporteringen til de børsnoterte selskapene. I Norge er kontrollen tillagt Kredittilsynet. Utgangspunktet er at kontrollen skal gjelde forhold som er av betydning for investorer og markedet. Så langt har Regnskapstilsynet avsluttet i overkant av tretti saker, jf. oversikten over offentlige brev på Regnskapstilsynets «hjemmeside» (egen side på www.kredittilsynet.no).

De fire sist offentliggjorte sakene avsluttet av Regnskapstilsynet kan kort oppsummeres som følger:

1. Tilsynet utfordret selskapets bruk av løpende avregning som inntektsføringsprinsipp for enkelte kontrakter i 2005-regnskapet og selskapet valgte som en konsekvens av dette å endre prinsipp i 2006-regnskapet. Tilsynets syn var at kontraktene ikke kvalifiserte som anleggskontrakter etter IAS 11 Anleggskontrakter.

2. Tilsynet fattet vedtak om at selskapet måtte tilbakeføre en reversering av en tidligere nedskrivning, samt at selskapet måtte gjennomføre en ny nedskrivningsvurdering av en annen immateriell eiendel. Vedtaket ble begrunnet med at dokumentasjonen som selskapet baserte sin virkelig verdivurdering på, ikke var tilstrekkelig etter IAS 36 Verdifall på eiendeler, og at nedskrivningsvurderingen som ble gjort i forhold til den andre immaterielle eiendelen etter Tilsynets syn var mangelfull.

3. Tilsynet anmoder en bank som har unnlatt å utarbeide IFRS-regnskap under henvisning til at banken kun har uvesentlige datterselskap og dermed ikke trenger å utarbeide konsernregnskap, om å utarbeide IFRS-regnskap i fortsettelsen. Som grunnlag for dette synet viser tilsynet til EU-kommisjonens Agenda Paper til møtet i ARC 6. juni i år.

4. Tilsynet utfordret grunnlaget for en avsetning selskapet hadde gjort i 2005-regnskapet ettersom avsetningens størrelse var gjenstand for konflikt mellom selskapet og Staten. I 2007, før selskapet avla 2006-regnskapet, forsvant grunnlaget for konflikten mellom selskapet og Staten, og problemstillingen ble således mindre aktuell/relevant i fremtidige perioder. Tilsynet valgte av den grunn å ikke forfølge spørsmålet om 2005-regnskapet var feil.

Nye standarder

IASB besluttet i 2006 å ikke kreve anvendelse av nye IFRSer eller betydelige endringer i gjeldende IFRSer før 1. januar 2009. Denne beslutningen ble fattet på bakgrunn av de erfaringene en hadde gjort seg med førstegangs anvendelse av IFRS i 2005, og intensjonen med beslutningen var å gi alle en relativt stabil periode på fire år til å tilpasse seg IFRS generelt og de ulike krav spesielt. Denne beslutningen er begrunnelsen for at IFRS 8 og endringene i IAS 23, som omtalt under, ikke trer i kraft før 1. januar 2009. IFRS 7, nærmere redegjort for under, ble vedtatt før den aktuelle beslutningen og standarden har derfor et tidligere ikrafttredelsestidspunkt. Endringen i IAS 1, omtalt under, er knyttet opp mot IFRS 7 og anses for øvrig isolert ikke å være en betydelig endring som krever utsatt ikrafttredelsestidspunkt.

IFRS 7 Finansielle instrumenter: Tilleggsopplysninger ble vedtatt i 2005 og gjort gjeldende fra og med 1. januar 2007. Tidlig anvendelse var tillatt, men få selskaper har benyttet denne opsjonen. IFRS 7 erstatter noteopplysningskravene i IAS 32 Finansielle instrumenter: presentasjon og IAS 30 Opplysninger i finansregnskapet til banker og lignende finansielle institusjoner. Kravene i IFRS 7 representerer til dels en videreføring av de tidligere kravene, men er også en utvidelse. Det stilles blant annet eksplisitte krav til kvantitativ og kvalitativ informasjon om risikoklassene kredittrisiko, likviditetsrisiko og markedsrisiko. Det skal opplyses både om styring og måling av disse risikoene og i den forbindelse er det krav til egne sensitivitetsanalyser. Det er viktig å kartlegge kravene i IFRS 7 tidlig og vurdere hvordan disse på en praktisk måte kan håndheves i hvert enkelt tilfelle. En del av den informasjonen som kreves etter IFRS 7 innhentes kanskje ikke i de regnskapssystemene som ble utviklet i forhold til tidligere krav. Det er allerede lovlig sent å gjøre justeringer, men det er åpenbart bedre nå enn etter utgangen av året.

IFRS 8 Virksomhetssegmenter ble vedtatt i 2006 og gjort gjeldende fra og med 1. januar 2009. Denne standarden er imidlertid blitt veldig kontroversiell, og EU har derfor så langt ikke godkjent den. Mye taler for at en slik godkjenning ikke vil foreligge før 2007-regnskapet avlegges, noe som i så fall innebærer at tidlig anvendelse av standarden i 2007 er uaktuelt. IFRS 8 erstatter IAS 14 Segmentrapportering. I all hovedsak er IFRS 8 et resultat av et forsøk på å eliminere sentrale forskjeller mellom IFRS og US GAAP på området og IFRS 8 representerer således en tilnærming av IFRS mot SFAS 131. Det er etter IFRS 8 blant annet opp til selskapet selv å definere segmentinntekter og -kostnader. Inndelingen som brukes for intern rapportering skal også anvendes i den eksterne rapporteringen. I de aller fleste tilfellene vil imidlertid IFRS 8 verken gi færre eller flere rapporterbare segmenter.

IASB har videre endret IAS 1 Presentasjon av finansregnskapet og IAS 23 Låneutgifter. Endringen av IAS 1, som gjelder fra og med regnskapsåret 2007, stiller utvidede krav til opplysninger om kapitalforvaltning. Endringen i IAS 23, som gjelder fra og med 2009, forbyr løpende kostnadsføring av låneutgifter som kvalifiserer for balanseføring.

Nye fortolkninger

IFRIC ble de første årene etter etablering kritisert for å være inneffektiv og lite produktiv. IFRIC 3 om utslippsrettigheter symboliserte lenge denne kritikken. IFRIC 3 ble etter en lang og tidkrevende prosess endelig vedtatt. EU mente imidlertid at den ikke bidro til beslutningsnyttige regnskaper, heller tvert i mot, og nektet å godkjenne den. Til slutt måtte IASB/IFRIC trekke uttalelsen tilbake. Men «øvelse gjør mester» og IFRIC har de siste par årene blitt langt mer produktive i sin virksomhet. I 2006 ble fem fortolkninger vedtatt.

IFRIC 7 gjelder finansiell rapportering i økonomier med høyinflasjoner og er ikke veldig relevant. Også IFRIC 8 gjelder en veldig avgrenset problemstilling, nemlig situasjoner hvor et selskap utsteder egenkapitalinstrumenter til en motpart uten at det er klart hva egenkapitalinstrumentene er vederlag for. IFRIC 9 har et bredere nedslagsfelt og i denne uttalelsen slår IFRIC fast at vurderingen av om et innebygd derivat skal skilles fra verftskontrakten og regnskapsføres separat, skal skje når selskapet blir part i kontrakten. Omgjøring av denne vurderingen på et senere tidspunkt er ikke tillatt. I IFRIC 10 fastslår IFRIC at en gjennomført nedskrivning som ikke kan reverseres etter IAS 36 Verdifall på eiendeler eller IAS 39 Finansielle instrumenter: innregning og måling i en delårsperiode, ikke kan reverseres i årsregnskapet. Dette til tross for at det er et overstyrende utgangspunkt i IAS 34 Delårsrapportering om at rapporteringsfrekvensen ikke skal påvirke årsregnskapet. I IFRS 2 skilles det mellom kontantbaserte og egenkapitalbaserte aksjetransaksjoner. Målingen er forskjellig avhengig av om transaksjonen anses å være kontant- eller egenkapitalbasert. I IFRIC 11 legges det til grunn at det sentrale i forhold til dette skillet er om motparten får aksjer/egenkapitalinstrumenter, ikke hvordan disse skaffes til veie (ved ny emisjon eller kjøp i markedet for eksempel). I IFRIC 11 presiseres det videre at et datterselskaps regnskapsføring er den samme selv om det er morselskapet som utsteder egenkapitalinstrumentene til datterselskapets motpart (ansatte for eksempel). IFRIC 12 gjelder offentlige tjenestebevillinger knyttet til infrastruktur gitt til private operatører. Slike arrangementer er aktuelle både i inn- og utland ved utbygging og drifting av veier, broer, tunneler, sykehus og skoler, flyplasser og vannkraftanlegg. Infrastrukturen i et slikt arrangement skal aldri balanseføres i operatørens regnskap. I stedet skal operatøren avhengig av innholdet i bevillingen balanseføre en finansiell eiendel eller en immateriell eiendel.

I 2007 har IFRIC så langt rukket å vedta to fortolkninger:

IFRIC 13 omhandler et inntektsføringsspørsmål. Spørsmålet er hvordan salg av varer og tjenester kombinert med bonusordninger/rabattordninger og lignende skal periodiseres. Etter IFRIC 13 skal vederlaget fordeles mellom den solgte varen/tjenesten og bonus-/rabattelementet. Vederlaget som knytter seg til den leverte varen/tjenesten inntektsføres, mens restvederlaget innregnes som en forpliktelse (inntekstføringen utsettes). Det følger av IFRIC 14 at det ikke er krav om at den balanseførte økonomiske fordelen (pensjonsmidlene) må være tilgjengelig umiddelbart for at den skal kunne balanseføres etter IAS 19.58.