Argumentet som forsvant
«Det koster for mye» er hovedargumentet til dem som vil fjerne revisjonsplikten for de minste selskapene. At det er viktig å kvalitetssikre informasjonen som går til brukerne av regnskapsinformasjon - som långivere, bedriftskunder, investorer eller skattemyndigheter - har vi ikke hørt noen bestride. Vi har heller ikke møtt noen som bestrider viktigheten av å bekjempe økonomisk kriminalitet. Det hele gjøres altså til et spørsmål om kostnader - verken mer eller mindre. Vi mener det dreier seg om mye mer, men la oss for en gangs skyld ta utgangspunkt i kostnadsargumentet.
Det er blitt hevdet at revisjonsplikten koster små aksjeselskaper, med under 5 millioner kroner i omsetning, omkring en milliard kroner årlig. Antagelig et noenlunde riktig anslag på hva disse selskapene totalt sett betaler i godtgjørelse til revisor. Likevel er det et misvisende beløp som underlag for en beslutning om en eventuell lovendring. Dette fordi de aller fleste små selskapene i varierende grad har egennytte av revisjonen.
En omfattende studie som belyser de samfunnsøkonomiske konsekvensene av avskaffelse av revisjonsplikten, utført av ECON på oppdrag fra Revisorforeningen, viser at kostnadsbesparelsen (den samfunnsøkonomiske inntekten) er 450 millioner kroner - altså langt lavere enn hva som tidligere har vært antydet.
Isolert sett er ikke dette småpenger for de minste selskapene, men heller ikke et særlig betydelig beløp sett i en større sammenheng. Det er også verdt å merke seg at dette er beløpet de minste selskapene vil spare, og ikke det beløpet samfunnet vil spare. Samfunnet vil nemlig få betydelige kostnader i form av nye tiltak for å hindre økonomisk kriminalitet og økte transaksjonskostnader for aksjeeiere, banker og kreditorer. Spesielt må det påregnes relativt omfattende tiltak og kostnader for å unngå regnskaps-, avgifts- og skattesvindel av ulik art. Dette for å kompensere for at aksjeselskapers regnskaper ikke lenger er revidert av uavhengige revisorer.
Slike tiltak innebærer altså ressursbruk eller annen økonomisk tilpasning som til sammen kan gi vesentlige samfunnsøkonomiske kostnader. I den forbindelse kan det nevnes at det fra ECON-studiene fremkommer at både Oslo og Bergen ligningskontor, Økokrim, Det kriminalitetsforebyggende råd samt Samarbeidsforum mot svart økonomi vurderer det slik at den økonomiske kriminaliteten kommer til å øke dersom revisjonsplikten avskaffes for små aksjeselskaper. Faren for mer skatteunndragelser, bevisste og ubevisste, er noe som de fleste peker på.
Dette stemmer også overens med en spørreundersøkelse (Questback) rettet mot norske revisorer som Revisorforeningen har gjennomført. I denne undersøkelsen oppga over halvparten av revisorene at korrigeringer i forbindelse med deres revisjon ledet til økt skattbar inntekt i over 40 prosent av tilfellene. Videre oppga ca. en tredjedel at deres korrigeringer i over 40 prosent av tilfellene medførte økt innbetaling av moms fra deres klienter.
Hva det vil koste å innføre nye kontrolltiltak for å forhindre økt økonomisk kriminalitet og for å forhindre lavere tillit til regnskapene, er vanskelig å beregne. Det vi nå vet er imidlertid at slike kompenserende tiltak ikke kan koste mer enn 450 millioner kroner for at avskaffelse av revisjonsplikten i det hele tatt skal gi «overskudd». Eller for å sitere den forannevnte ECON-studien: «Når man tar hensyn til de samfunnsøkonomiske kostnadene forbundet med en avvikling, synker velferdsgevinsten vesentlig. Sammenfattet framstår den samlede velferdsøkningen av å avskaffe revisjonsplikten ved en forsiktig vurdering som høyst begrenset. Det kan ikke utelukkes at velferdsgevinsten er tilnærmet null.»
Om velferdsgevinsten er nær null, hva står vi da igjen med? Da står vi ikke igjen med et kostnadsspørsmål, men et spørsmål om fordeling. Skal aksjeselskapene selv betale kontrollkostnadene ved sin virksomhet, eller skal skattebetalerne betale disse?
