Insolvens og økonomiske vurderinger i rettspraksis
Artikkelen tar for seg insolvens ut fra et juridisk og et bedriftsøkonomisk synspunkt. Videre gir den en oversikt over hvordan norsk rettspraksis operasjonaliserer begrepet. Artikkelen er først og fremst ment for revisorer og advokater som jobber med konkurs.
Det å være insolvent innebærer å ikke være betalingsdyktig. Dessverre er dette en aktuell problemstilling for mange aktører, både i og utenfor næring. Insolvens er en betingelse for at det skal kunne åpnes konkurs etter konkursloven.* Av 8. juni nr. 58 1984 (kkl.) §§ 61, 62 og 63. I denne artikkelen skal vi analysere hvilke økonomiske vurderinger som legges til grunn ved vurdering av insolvens i norsk rettspraksis. Tematisk befinner artikkelen seg i et faglig skjæringspunkt mellom juss og økonomi.
Hva som skal til for å bli klassifisert som insolvent kan dels forstås ut fra en teoretisk gjennomgang, og dels kan det forstås ut fra å studere rettspraksis på området. Strukturen på denne artikkelen er slik at vi først diskuterer hva insolvens er ut fra et juridisk og et bedriftsøkonomisk synspunkt. Deretter vil vi vise hvordan norsk rettspraksis operasjonaliserer begrepet. I den forbindelse har vi gjennomgått 22 kjennelser fra lagmannsretten og en høyesterettsdom.* Se vedlagte oversikt. Utvalget er et bekvemmelighetsutvalg* Frankfort-Nachmias og Nachmias, 1996. av dommer hentet fra Lovdata. Tidsmessig spenner disse fra perioden 1992 til og med 2006. Til slutt foretar vi en oppsummering, samt kommer med noen kommentarer med hensyn til hva som kan bidra til å heve kvaliteten på de økonomiske vurderinger i denne type saker. Artikkelen kan derfor ha interesse for revisorer og advokater som jobber med konkurs, men også for andre næringsdrivende og for personer som jobber med undervisning i bedriftsøkonomi og juss.
Insolvens som vilkår for konkurs
En begjæring om konkurs kan bare tas til følge dersom skyldneren er insolvent. Det er tingretten som vurderer om vilkåret for insolvens er oppfylt. Det rettslige grunnlag følger av kkl. § 60, jf. § 61.* Bestemmelsen i kkl. § 61 gir en legaldefinisjon på begrepet insolvens. Som det blir påpekt av Lødrup, Kaasen og Tjomsland (2002) svarer definisjonen innholdsmessig til det insolvensbegrep som er utviklet i teori og praksis med utgangspunkt i konkursloven av 1863 § 3, og eldre rettspraksis er derfor fortsatt av betydning. Insolvens er definert i kkl. § 61;
En skyldner er insolvent når han ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, med mindre betalingsudyktigheten bare må antas å være forbigående. Insolvens foreligger likevel ikke når skyldneres eiendeler og inntekter til sammen antas å kunne gi full dekning for skyldnerens forpliktelser, selv om oppfyllelsen av forpliktelsene vil bli forsinket ved at dekning må søkes ved salg av eiendelene.
To vilkår* Ifølge § 61. må være oppfylt samtidig for at skyldneren kan sies å være insolvent. Skyldneren må for det første være illikvid, dvs. at han ikke kan dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Dette utgangspunket gjelder ikke hvis likviditetsproblemene kan sies å være forbigående. I tillegg må skyldner være insuffisient, dvs. at verdien av de samlede inntekter og eiendeler ved en realisasjon ikke er tilstrekkelig til å dekke alle debitors forpliktelser.
Som hovedregel er det den kreditor som begjærer konkurs åpnet som må sannsynliggjøre at debitor er insolvent. I kkl. §§ 62 og 63 er det oppstilt presumpsjonsregler for at skyldneren er insolvent. Det betyr at domstolen kan legge til grunn at skyldneren er insolvent i de bestemte tilfeller loven nevner. Foreligger en slik presumpsjon, er det skyldner som må sannsynliggjøre at han ikke er insolvent. Konkurslovens § 62 angir tre tilfeller hvor det er presumpsjon for at skyldneren (debitor) er insolvent:
Hvis skyldneren (debitor) erkjenner å være insolvent, regnes det som tilstrekkelig for å åpne konkurs. Et eksempel på det er når skyldneren selv begjærer oppbud.
Skyldneren har stanset sine betalinger.
Det ved utlegg eller annen tvangsfullbyrdelse i løpet av de siste tre måneder før konkursbegjæringen ble innsendt ikke kunne oppnås dekning hos skyldneren.
