1 Innledning

Revisors rolle som rådgiver for næringslivet har kommet i søkelyset i de senere år som følge av de store finansskandaler vi har opplevd, særlig i utlandet. I flere av disse saker har nettopp kombinasjonen av revisors revisjon av revisjonsklientens årsregnskap og en omfattende utføring av rådgivning og andre tjenester for revisjonsklienten vært fremtredende, bl.a. i Enronskandalen. Dette har ført til begrensninger i revisors adgang til å utføre rådgivningstjenester. Fra USA kan nevnes den såkalte Sarbanes Oxley Act som nokså sterkt har begrenset amerikanske revisorers adgang til å utøve rådgivningstjenester for revisjonsklienten.

Også i Norge gjelder visse begrensninger på dette området. Her kan nevnes revisorlovens § 4-5 og forskrift av 25. juni 1999 nr. 712 om revisjon og revisorer §§ 4-3 til 4-6 (som ble tilføyd ved forskrift av 26. august 2005 nr. 926). De begrensninger i rådgivningsadgangen som er nedfelt i nevnte forskrift har sin bakgrunn i tematilsyn med visse revisjonsselskapers rådgivningsvirksomhet Kredittilsynet foretok i 2002 og 2003, der det ble avdekket brudd på regelverket om revisors uavhengighet, jf. revisorloven § 4-5 første ledd.

At revisorrådgivning i en del tilfeller har fått et for stort omfang i forhold til den lovpliktige revisjon, må likevel ikke skygge for det faktum at revisors rådgivningsvirksomhet spiller en svært viktig rolle så vel for revisjonsklienten som andre klienter som betrakter revisor som en sentral rådgiver og ressursperson for sin virksomhet på en rekke betydningsfulle områder som regnskap, skatt og avgift mv. Dette er bl.a. fremhevet av Cordt-Hansen, Revisorloven med kommentarer, 2. utgave s. 107-108:

«Med sin utdanningsbakgrunn og erfaring vil revisor være en meget verdifull medspiller og rådgiver for en virksomhet. Revisor har også i utstrakt grad vært benyttet som rådgiver i vårt næringsliv. Spesielt i lokalmiljøene vil revisor ofte være den beste - og kanskje eneste kilde til hjelp. Det er neppe noen uenighet om den viktige rolle revisor spiller i denne sammenheng. Og fra næringslivet selv er det ofte en forventning om at revisor, som kanskje kjenner virksomheten best, skal bistå.»

Som tidligere nevnt har vi spesielle begrensninger i revisorloven og revisorforskriften for hvilke rådgivningsoppdrag revisor kan påta seg i tillegg til selve revisjonsoppdraget. I forhold til revisors erstatningsansvar for feilaktig rådgivning reiser ikke denne kombinasjon av roller spesielle problemer, idet bedømmelsen av revisors erstatningsansvar for feilaktig rådgivning i utgangspunktet må skje på bakgrunn av det råd som er gitt, uavhengig av om revisor også reviderer klientens regnskaper. I praksis kan det likevel bli en forskjell fordi en revisor som gir klienten råd i tillegg til selve revisjonsoppdraget, vil ha bedre kjennskap til alle detaljer i revisjonsklientens virksomhet enn en revisor som «bare» er rådgiver. Dette kan i enkelte tilfeller tenkes å influere på culpabedømmelsen, dvs. om revisor har opptrådt uaktsomt eller ikke. Omvendt vil en utstrakt rådgivningsvirksomhet i tillegg til selve revisjonsoppdraget kunne virke negativt inn på selve regnskapsrevisjonen og svekke den profesjonelt skeptiske holdning revisor bør ha i sitt revisjonsarbeid med den risiko for feil i årsregnskapet dette kan medføre.

De typiske ansvarssituasjoner for revisor og faste gjengangere i rettspraksis har særlig vært:

1. revisors ansvar for feil ved bekreftelse av kapitalinnskudd

2. revisors ansvar for manglende oppdagelse av mislige forhold (underslag, utroskap, regnskapsmanipulasjoner mv.)

3. revisors ansvar for (øvrige) feil i årsregnskapet

4. revisors ansvar ved bedriftsoppkjøp

5. revisors ansvar for feilaktig rådgivning

Det er særlig de to første ansvarssituasjoner - feil ved bekreftelser av kapitalinnskudd og manglende oppdagelse av mislige forhold - som har vært mest utbredt i praksis*Se mine artikler i Revisjon og Regnskap nr. 7 og 8/2004 om Revisors ansvar for avdekking av misligheter, samt artikkel av Espen Bergh og undertegnede i Revisjon og Regnskap nr. 7/2001 s. 60 flg.. Imidlertid har revisors ansvar for feilaktig rådgivning også etter hvert utviklet seg til å bli et problemområde for revisor der vi i den senere tid har fått en del dommer som har resultert i erstatningsansvar. Tidlig på 1990-tallet var situasjonen helt annerledes, idet revisors rådgivningsvirksomhet på det tidspunkt ikke hadde resultert i noen erstatningsdommer mot revisor, se min artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 6/1992 s. 257.