NRS 6 pensjonskostnader
Oppdatert NRS 6 er tilpasset reguleringen av pensjonsytelser i IAS 19, innenfor de rammer regnskapsloven setter. Standarden trer i kraft for regnskapsår som starter 1. januar 2006 eller senere. Tidligere anvendelse tillates.
NRS 6 pensjonskostnader ble utgitt i 1994 og sist revidert i 1995. I 2000 ble standarden en endelig standard, og den har ikke vært oppdatert de siste 10 år. Dette er delvis avbøtet ved at Regnskapsstiftelsen i 2001 utgav et diskusjonsnotat som omhandlet de viktigste problemstillingene knyttet til ny lovregulering av pensjonsordninger med skattemessig inntektsfradrag. Diskusjonsnotatet ble oppdatert sist i 2002.
I forbindelse med innføringen av IFRS fra og med 2005 for børsnoterte konsern, ble det behov for å kartlegge hvilke eventuelle konsekvenser IAS 19 Ansatteytelser ville ha for regnskapsføring av norske pensjonsordninger. Regnskapsstiftelsen (NRS) etablerte en arbeidsgruppe for å vurdere dette. Arbeidet resulterte i Veiledning IAS 19 Employee Benefits, som ble utgitt oktober 2004 og oppdatert høsten 2005. Med bakgrunn i dette arbeidet, fant NRS behov for å oppdatere NRS 6. Det var videre et ønske om å fjerne forskjeller mellom IAS 19 og NRS 6 innenfor de rammer regnskapsloven setter med hensyn til sammenstillingsprinsippet kontra IFRS sitt balansesyn. Ønsket om å fjerne forskjeller har sin bakgrunn ikke bare i praktiske utfordringer for regnskapsavlegger og aktuar med å håndtere forskjeller, men også av hensyn til regnskapsbrukerne. Regnskapsmessig behandling av pensjoner er i utgangspunktet oppfattet som komplisert. Tilstedeværelsen av flere regelsett som gir ulike løsninger vil ikke bidra til bedre forståelse hos regnskapsbrukerne.
NRS 6 er også utvidet ved at prinsipielle forhold omhandlet i diskusjonsnotatet nå er innarbeidet i NRS 6. Diskusjonsnotatet er omgjort til Vedlegg til NRS 6. Vedlegget utfyller NRS 6 ved å angi konkrete løsninger på spesifikke problemstillinger med basis i prinsipper i NRS 6. NRS 6 er imidlertid fortsatt begrenset til regnskapsmessig behandling av pensjonsytelser, eller mer presist, ytelser etter avsluttet arbeidsforhold. Begrepet pensjoner er imidlertid så godt innarbeidet at begrepsbruken ikke er endret.
Det er i tillegg foretatt en språklig oppdatering av standarden og forhold som ikke lenger er aktuelle, er fjernet. Den kanskje mest markante språklige endringen er skifte av begrepsbruk fra tilskudd til innskudd. Begrepet tilskudd er fortsatt det mest dekkende begrepet, men i og med at begrepet innskudd er benyttet i lov om innskuddspensjoner, har NRS, basert på mottatte høringskommentarer, funnet det mest hensiktsmessig at dette begrepet også benyttes for regnskapsformål.
Oppdatert NRS 6 trer i kraft for regnskapsår som starter 1. januar 2006 eller senere. Tidligere anvendelse er tillatt.
Artikkelen omhandler realitetsendringene i NRS 6, herunder Vedlegg til NRS 6.
NRS 6 - endringer av omfang og virkeområde
Standarden er utvidet med omtale av flerforetaksordninger og lovpliktige offentlige ordninger. Disse ordningene var tidligere omtalt i Diskusjonsnotatet. Videre er uføreytelser redefinert fra å være en pensjonsytelse til å være annen ansatteytelse. Denne endringen grunner i IAS 19 hvor det skilles mellom pensjonsytelser og andre ansatteytelser. Andre ansatteytelser med unntak av uføreytelser er ikke omfattet av NRS 6. Regnskapsmessig behandling av andre ansatteytelser utover uføreytelser vil fortsatt løses ut fra regnskapslovens grunnleggende regnskapsprinsipper. IAS 19 kan være en god veiledning i situasjoner hvor praksis i Norge er usikker. NRS 6 er videre utvidet ved at prinsipper for behandling av vesentlig avkorting eller oppgjør av ordning nå er omfattet. Dette var tidligere omhandlet i Diskusjonsnotatet.
Pensjonsløftet
Det reelle innholdet i pensjonsløftet avgjør den regnskapsmessige behandlingen av pensjonsordningen. Standarden inndeler pensjonsløftet i henholdsvis innskuddsplan og ytelsesplan. Pensjonsløftet må vurderes opp mot definisjonene på disse, uavhengig av hvordan planen er organisert. Definisjonene på henholdsvis innskuddsplan og ytelsesplan er endret. Tidligere var innskuddsplan og ytelsesplan selvstendig definert. Ytelsesplan er nå definert til å utgjøre et pensjonsløfte som ikke tilfredsstiller definisjonen på en innskuddsplan. Selv om dette fremstår som en realitetsendring (og en tilpasning til IAS 19), har intensjonen med NRS 6 alltid vært slik. Diskusjonsnotatet la også tidligere en slik fortolkning til grunn. Således utgjør endringen en tydeliggjøring av gjeldende forståelse og praksis.
Definisjonen på en innskuddsplan er videre presisert til at planen må være organisert i en separat juridisk enhet. En slik juridisk enhet må ligge utenfor konsernet. Dette er tilfelle for innskuddsplaner etter lov om innskuddspensjoner. Denne regnskapsmessige avgrensningen kan representere en utfordring for finansieringsforetak som selv er tilbydere av innskuddsordninger. Et slikt foretak kan således ikke opprette en innskuddsplan innenfor eget konsern og behandle planen som innskuddsplan. Dersom en slik organisering velges, vil planen måtte regnes som en ytelsesplan. Definisjonen på en innskuddsplan tilsvarer nå i realiteten definisjonen IAS 19, selv om språkbruken ikke er helt samsvarende.
Uføreplaner
Uføreplaner er skilt ut som en egen ytelse. Bakgrunnen er IAS 19 hvor uføreytelser utgjør annen ansatteytelse og ikke pensjonsytelse. Definisjonen i IAS 19 skyldes trolig at uførehendelser inntreffer i et eksisterende arbeidsforhold, til forskjell fra pensjonsytelse som først kommer til avregning etter en normal avslutning av arbeidsforholdet.
Forsikringsbaserte uføreordninger er enten ytelsesbaserte eller risikobaserte. Risikobasert uføreordning er kjennetegnet med at forsikringsdekningen opphører på det tidspunktet den ansatte slutter eller forsikringsperioden opphører, på samme måte som en vanlig skadeforsikring. For slike rene forsikringsdekninger dekker foretakets årlige premie med endelig virkning risikoen for konstatert uførhet det enkelte år og det foreligger dermed ingen ytterligere forpliktelse for foretaket.
De ytelsesbaserte ordningene er kjennetegnet ved at de ansatte opparbeider seg en fripoliserettighet gradvis gjennom ansettelsesperioden. Fripolisen tar de ansatte med seg ved opphør av arbeidsforholdet. Denne tradisjonelle uføreordningen regnes som opptjeningsbasert og skal periodiseres.
Dersom opptjeningsbaserte uføreytelser er inkludert i en ytelsesbasert pensjonsordning (felles plan), er det internasjonal praksis å behandle slike uføreytelser som en del av pensjonsordningen. For pensjonsplaner hvor uføreytelsen er en integrert del av en ytelsesbasert pensjonsordning, og hvor det er helt eller delvis felles pensjonsmidler, skal uføredelen av den totale pensjonsplanen således regnes som en pensjonsytelse og ikke som en separat uføreytelse. I slike tilfeller følger behandlingen av eventuelle estimatavvik og planendringer av prinsippene for pensjonsytelser.
Dersom pensjonsmidlene knyttet til pensjonsytelse og opptjeningsbasert uføreytelse er atskilte eller enkelt kan skilles ut, anses det ikke å foreligge en felles plan. Innregning av uføreytelser må i slike tilfeller skje som en langsiktig ansatteytelse. Det må da foretas en aktuarberegning av uføreytelsen og denne må klassifiseres og regnskapsføres som andre langsiktige ansatteytelser. Eventuelle virkninger av estimatavvik og planendringer for uføreytelsen innregnes i resultatregnskapet når disse oppstår. Måling av forpliktelsen skal reflektere sannsynligheten for at uførhet inntreffer og lengden på uføreperioden.
Flerforetaksplaner og lovpliktige offentlige ordninger.
Flerforetaksplaner var tidligere omhandlet i Diskusjonsnotatet. Omtalen av slike planer i Diskusjonsnotatet tilsvarte IAS 19. Reguleringen av flerforetaksplaner i NRS 6 tilsvarer også IAS 19, slik at utvidelsen av NRS 6 ikke innebærer annen endring enn at regulering i en regnskapsstandard medfører strengere krav til etterlevelse enn omtale i et Diskusjonsnotat.
Lovpliktige offentlige ordninger er nå regulert i NRS 6. Det kan stilles spørsmål ved om en i Norge reelt sett har ordninger som tilfredsstiller definisjonen. Muligens vil Folketrygden kunne anses som en slik ordning. I utlandet foreligger det imidlertid flere planer som faller inn under definisjonen. Det er derfor fornuftig at NRS 6 også omhandler slike ordninger.
Måling og allokering av pensjonskostnader og pensjonsforpliktelse
Planens opptjeningsformel
I oppdatert NRS 6 er metode for fastsettelse av opptjeningstid og allokeringsmetode endret ved at planens opptjeningsformel skal legges til grunn. Tidligere ble det lagt til grunn at opptjeningstid tilsvarte ansettelsestiden og at linearitet skulle benyttes som allokeringsmetode. Både IAS 19 (IFRS) og FAS 87 (USGAAP) har som utgangspunkt at planens opptjeningsformel skal legges til grunn.
I relasjon til pensjonsplanens opptjeningstid, angir opptjeningsformelen tidspunktet for den ansattes ytelse som medfører krav om motytelse i form av pensjonsrettighet. For enkelte planer vil endringen kunne medføre en innsnevring av opptjeningstiden i forhold til tidligere, hvor ansettelsestiden ble lagt til grunn. Det kan imidlertid bemerkes at NRS 6 opprinnelig ble utarbeidet blant annet for å sikre at de daværende tjenestepensjonsordningene (nå foretakspensjonsordninger) skulle underlegges en mer fornuftig regnskapsmessig periodisering. For disse ordningene tilsa, og tilsier fortsatt planens opptjeningsformel at opptjeningstiden er hele ansettelsesperioden. Det var ikke fokusert på eventuelle andre pensjonsplaner hvor opptjeningsformelen kunne tilsi en annen opptjeningstid. Tidligere NRS 6 kunne i gitte tilfeller faktisk bryte med sammenstillings-prinsippet, da en ikke kan utelukke at det foreligger planer hvor reell opptjeningstid ikke samsvarer med ansettelsesperioden. Særlig for utenlandske planer er dette tilfellet.
I mange tilfeller er det ikke enkelt å tolke planens opptjeningsformel med tanke på opptjeningstid. En viktig presisering her er at det er den reelle opptjeningstiden som skal legges til grunn og denne kan i enkelte tilfeller fravike den formelle opptjeningstiden. Dersom for eksempel en ansatt inngår en pensjonsavtale som innebærer at han må stå i ansettelsesforholdet i 10 år for å få full pensjon, og han opptjener en fripolise over de 5 siste årene, innebærer oppdatert NRS 6 at pensjonskostnaden skal resultatføres over alle ti år i dette eksemplet. Den formelle avtalen kan her kun omfatte selve fonderingen av forpliktelsen, det vil si 5 år, mens den reelle opptjeningstiden er fra det tidspunkt pensjonsavtalen reelt ble inngått. I forhold til tidligere NRS 6, ville opptjeningstiden faktisk være gjenstående ansettelsestid frem til pensjonering. Dersom den tiden utgjorde 15 år, ville kostnaden blitt periodisert over 15 år, selv om den var fullt opptjent etter 10 år.
Hvis opptjeningstiden ikke er regulert verken direkte eller indirekte i pensjonsavtalen, vil opptjeningsperioden være fra det tidspunkt den ansatte blir medlem av avtalen og frem til uttreden av avtalen. Førstnevnte tidspunkt vil i mange tilfeller være ansettelsestidspunktet og uttredenstidspunktet vil ofte være fratredelsestidspunktet, enten ved at en skifter arbeidsgiver eller går av med pensjon.
Når det gjelder allokeringsmetoden, angir oppdatert NRS 6 at planens opptjeningsformel skal være styrende, men med ett viktig unntak dersom en vesentlig del av opptjeningen skjer i siste del av opptjeningsperioden. Linearitet skal da legges til grunn. Dette vil typisk gjelde sluttlønnsordninger, hvor pensjonen er basert på lønnen ved pensjonering. Foretakspensjonsordninger i Norge utgjør normalt sluttlønnsordninger og vil dermed opprettholde linearitet som allokeringsmetode. For andre pensjonsplaner må en foreta en konkret vurdering av hvordan pensjonsrettigheter opptjenes over opptjeningstiden.
AFP-ordninger
De ulike AFP-ordningene er omhandlet i Vedlegg til NRS 6. En spesiell utfordring med AFP er å forstå det reelle innholdet i opptjeningsformelen, spesielt med henblikk på opptjeningstiden. Reguleringen av AFP-ordningene tilsvarer omtalen i Veiledning til IAS 19.
For AFP innenfor LO/NHO-ordningen, som er definert som en flerforetaksordning, er det åpnet for valg av metode for innregning. I utgangspunktet er det ikke ønskelig med slik valgfrihet, men det er likevel ansett som hensiktsmessig at en har de samme alternativer etter NRS 6 som en per i dag har etter Veiledningen. Metode 1 er å opprettholde etablert praksis ved at en regnskapsfører forpliktelsen til å betale egenandel som en foretaksspesifikk ytelsesordning. Foretakets finansieringsandel knyttet til løpende premie, beregnet ut fra antall ansatte, innregnes som en innskuddsordning. Metode 2 er å innregne hele ordningen som en innskuddsordning inntil ordningens administrator kan levere beregninger som muliggjør regnskapsføring som flerforetaksordning. Ved bruk av sistnevnte alternativ må en avsette fullt ut for egenandel for faktiske AFP-pensjonister på førtidspensjoneringstidspunktet.
På det tidspunkt ordningens administrator blir i stand til å levere beregninger som angitt ovenfor, regnskapsføres AFP-ordningen som en ytelsesbasert ordning. Virkningen av ny informasjon regnskapsføres som endring av regnskapsestimat, hvilket i dette tilfellet vil innebære umiddelbar resultatføring.
Med basis i oppdatert NRS 6 punkt 72, hvor det angis at endring av metode er prinsippendring, kan det være naturlig å legge til grunn at endring av metode for regnskapsføring fra metode 1 til metode 2 skal behandles som prinsippendring. Dette skaper imidlertid inkonsistens med den løsningen som er valgt for regnskapsføring av virkningen av endret forståelse av opptjeningstiden for AFP-ordningen, jfr. Vedlegg til NRS 6 punkt 85, hvor det fremkommer: «Foretak som endrer sin forståelse av eksisterende AFP-plans regnskapsmessige opptjeningsperiode fra ansettelsesperioden til gjenværende opptjeningstid fra fylte 50 år, innregner endringen som estimatendring». En kan således ikke utelukke regnskapsføring av skifte fra metode 1 til metode 2 som estimatendring. Dette forholdet krever nærmere avklaring. Hvis endring av metode behandles som estimatendring, vil det være naturlig å inkludere virkningen i øvrige uamortiserte estimatavvik, med mindre en har som prinsipp å regnskapsføre estimatendringer umiddelbart.
Konsekvensen av å behandle endringen fra metode 1 til metode 2 som prinsippendring er at virkningen føres mot egenkapitalen. På det tidspunkt en får informasjon som muliggjør innregning som ytelsesbasert flerforetaksplan, resultatføres virkningen. Dette kan synes inkonsistent, men begrunnelsen for denne eventuelle løsningen er konsekvensen av at standarden åpner for to likestilte metoder. Som det fremgår ovenfor, foreligger det ikke et teoretisk fundament for at en kan velge mellom disse to metodene.
Hvis en velger å regnskapsføre AFP-ordningen etter metode 2, kan det ikke være anledning til å anvende metode 1 på et senere tidspunkt. Innarbeidelse som ytelsesordning skal skje på det tidspunkt det foreligger beregning som flerforetaksplan fra ordningens administrator.
For AFP-ordningene er det fortsatt uklarhet med hensyn til fastsettelse av opptjeningstid. Valget står mellom å legge til grunn at opptjeningsperioden starter fra fylte 50 år eller fra ansettelsestidspunktet (tilsvarende etablert praksis). Begge alternativene kan legges til grunn etter oppdatert NRS 6, på samme måte som for IAS 19, jfr. Veiledning. Så er det å håpe at en snarlig får til en endelig avklaring av hvordan AFP-ordningens reelle opptjeningsformel skal fortolkes på dette punktet, både i forhold til IAS 19 og i forhold til regnskapslovens grunnleggende regnskapsprinsipper. For eventuell ytterligere utdypning av dette temaet, vises det til min tidligere artikkel i Revisjon og Regnskap om IAS 19 og norske utfordringer.
Arbeidsgiveravgift
Arbeidsgiveravgift var også omhandlet i tidligere NRS 6 og forståelsen av arbeidsgiveravgift som en del av pensjonsforpliktelsen er uforandret. Den angitte praktiske tilnærmingsmetoden for innregning av arbeidsgiveravgift er imidlertid endret. Det er dog viktig å merke seg at standarden åpner for anvendelse av andre tilnærmingsmetoder enn den beskrevne, såfremt en annen metode gir en mer korrekt periodisering. Veiledning til IAS 19 åpner tilsvarende for andre tilnærmingsmetoder.
For ufonderte planer er det normalt uproblematisk å inkludere arbeidsgiveravgiften direkte i beregningen av pensjonsforpliktelsen, da plikten til å svare arbeidsgiveravgift følger av utbetaling av pensjons-ytelser til tidligere ansatte. For fonderte planer er dette ikke så enkelt, da plikten til å svare arbeidsgiveravgift følger av premieinnbetalingen.
For ufonderte ordninger kan endret tilnærmingsmetode enklest belyses i form av eksempel.
Gammel praksis: Tall per 31.12.2005 | |
Faktisk brutto pensjonsforpliktelse |
105,0 |
Uamortisert estimatavvik |
-5,0 |
Balanseført pensjonsforpliktelse |
100,0 |
Arbeidsgiveravgift herav |
14,1 |
Sum forpliktelse |
114,1 |
Ny praksis:Tall per 31.12.2005 | |
Faktisk pensjonsforpliktelse før arb.g.avg. |
105,0 |
Arbeidsgiveravgift herav |
14,8 |
119,8 |
Brutto pensjonsforpliktelse |
Uamortisert estimatavvik |
5,7 |
Balanseført pensjonsforpliktelse (inkl. avgift) |
114,1 |
Eksemplet illustrerer virkningen på tidspunktet for endring av tilnærmingsmetode. Endringen på arbeidsgiveravgiften som følge av ny praksis inngår i uamortiserte estimatavvik. Videre endres grensen for innslaget for amortisering av uamortiserte estimatavvik fra å være 10,5 (10 % av 105), til å være 11,98 (10 % av 119,8). I dette tilfellet vil hele det uamortiserte estimatavviket være innenfor korridoren og det vil følgelig ikke være behov for amortisering.
Fonderte ordninger:
Gammel praksis: Tall per 31.12.2005 | |
Faktisk brutto pensjonsforpliktelse |
105,0 |
Faktiske pensjonsmidler |
-80,0 |
Uamortisert estimatavvik |
-5,0 |
Balanseført pensjonsforpliktelse |
20,0 |
Arbeidsgiveravgift herav |
2,8 |
Sum pensjonsforpliktelse i balansen |
22,8 |
Grense for korridor er 10 % av faktisk brutto pensjonsforpliktelse som utgjør 10,5 | |
Ny praksis: Tall per 31.12.2005 | |
Beregning av arbeidsgiveravgift: |
|
Faktisk pensjonsforpliktelse før arb.g.avg. |
105,0 |
Faktiske pensjonsmidler |
-80,0 |
Faktisk netto forpliktelse = grunnlag arb.g.avg. |
25,0 |
Arbeidsgiveravgift 14,1 % herav |
3,5 |
Brutto pensjonsforpliktelse inkl arb.g.avg. |
108,5 |
Faktiske pensjonsmidler |
-80,0 |
Faktisk netto pensjonsforpliktelse inkl arb.g.avg. |
28,5 |
Uamortisert estimatavvik |
5,7 |
Balanseført pensjonsforpliktelse (inkl. avgift) |
22,8 |
Grense for korridor er 10 % av faktisk brutto pensjonsforpliktelse inkludert arbeidsgiveravgift, det vil si 10,85.
Endringen i regnskapsført arbeidsgiveravgift som følge av ny praksis, inngår i uamortiserte estimatavvik. Videre endres grensen for innslaget for amortisering av uamortiserte estimatavvik.
Dersom en har en faktisk overfinansiert ordning, foreligger det i utgangspunktet en antagelse om at det ikke er behov for ytterligere tilførsel av midler for å betjene påløpt forpliktelse. Eventuell forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift omfattes ikke av definisjonen på pensjonsmidler. Dette innebærer at forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift heller ikke vil inngå i uamortiserte estimatavvik, og eventuell endring som følge av endring i den underliggende faktiske overfinansiering må resultatføres fortløpende. Praktisk kan ofte beregning av eventuell forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift være komplisert. Dette skyldes at det ikke er lett å avgjøre om overfinansieringen stammer fra innbetalte midler eller fra avkastning på investerte midler. Som oftest vil overfinansieringen ha oppstått ut fra en kombinasjon av disse. Det betales ikke arbeidsgiveravgift på avkastningen, slik at overfinansiering som er oppstått ut fra avkastning ikke skal inngå i grunnlaget for eventuell forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift. Med bakgrunn i slike kompliserende faktorer, er det viktig å være klar over at NRS 6 ikke pålegger innregning av forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift. NRS 6 angir kun at forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift kan innregnes. Det er således viktig å angi i regnskapsprinsippbeskrivelsen hvordan arbeidsgiveravgift faktisk er behandlet.
Hvis en ønsker å innregne forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift, vil det etter min mening være mest praktisk å legge til grunn på tidspunktet for omlegging av praksis at overfinansieringsbeløpet er oppstått som en følge av avkastning i sin helhet. Deretter kan en for eventuelle faktiske innbetalinger etter oppstått overfinansieringssituasjon vurdere å innregne forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift knyttet til disse innbetalingene, for den andel av innbetalingene som medfører økning av den faktiske overfinansieringen ut fra status på tidspunktet for omlegging av praksis.
Et viktig forhold å merke seg, er at grunnet uamortiserte estimatavvik, kan det forekomme tilfeller med en faktisk overfinansiert ordning, men hvor det i balansen er innregnet en forpliktelse. Avsetning for arbeidsgiveravgift bortfaller i slike tilfeller og det kan faktisk bli aktuelt å innregne en forskuddsbetalt arbeidsgiveravgift i balansen som beskrevet over.
Pensjonsmidler
Definisjonen på pensjonsmidler er endret ved at begrepet «ugjenkallelig» er fjernet. Dette samsvarer med etablert praksis, i og med at Diskusjonsnotatet omtalte at begrepet ikke kunne fortolkes bokstavelig, men måtte sees i lys av definisjon på pensjonsmidler i IAS 19 og FAS 87.
Det er foretatt en realitetsendring med tanke på hvor lenge midler i en pensjonsordning kan regnes som pensjonsmidler. Premiefondet skal medtas i sin helhet og skal således ikke reduseres med eventuelle pensjonsmidler som skal eller kan tilbakeføres til foretaket etter §10-4 i lov om Foretakspensjon før midlene faktisk er tilbakeført. Etter Diskusjonsnotatet skulle midler omklassifiseres når det forelå en tilbakebetalingsplikt.
Endringen medfører at tilbakebetalingen innregnes på tilbakebetalingstidspunktet som en reduksjon av balanseført pensjonsforpliktelse/pensjonsfordring uten direkte effekt for resultatregnskapet. Tilbakebetalingen vil heller ikke få direkte innvirkning på innregningen av eventuelle uamortiserte estimatavvik eller planendringer.
Når det gjelder måling av virkelig verdi på pensjonsmidler, er fremgangsmåten forskjellig avhengig av om ordningen er organisert i livselskap eller i en separat pensjonskasse.
Alternativet med anvendelse av flytteverdien som mål på virkelig verdi er fjernet for ordninger organisert i livselskaper. Det kan imidlertid tas utgangspunkt i flytteverdien. For slike ordninger er det forsikringsavtalen med tillegg av premiefondet som utgjør pensjonsmidlene. Flytteverdien med tillegg av premiefond utgjør i realiteten det eneste praktiske alternativet for fastsettelse av virkelig verdi av pensjonsmidlene.
For ordninger i pensjonskasser omfatter pensjonsmidler i utgangspunktet samtlige midler i pensjonskassen med reduksjon for eventuell driftsgjeld. Hvorvidt innskutt egenkapital i pensjonskassen skal inkluderes eller ikke, må vurderes konkret. Normalt vil en kunne legge til grunn at den innskutte egenkapitalen er tilført for det formål å betjene pensjonsforpliktelsene. Unntaksvis kan det forekomme tilfeller hvor tilførselen av innskutt egenkapital er finansielt motivert ved at investor forventer utbetalt avkastning på investert beløp. Dersom dette er formålet, vil ikke innskutt egenkapital kunne innregnes som pensjonsmidler, men må i stedet innregnes som en finansiell eiendel. Etter tidligere NRS 6 skulle egenkapital i pensjonskasse uansett klassifiseres som finansiell eiendel.
For pensjonsmidler i en pensjonskasse innebærer dette at en må omregne eiendeler til virkelig verdi, i den grad denne verdien avviker betydelig fra balanseført verdi i pensjonskassens balanse. Typisk vil dette gjelde for eventuelle anleggsobligasjoner som i pensjonskassens balanse er innregnet til amortisert kost. En vil normalt kunne legge til grunn at pensjonskassens gjeld er innregnet til oppgjørsverdien i pensjonskassens balanse slik at verdijustering av gjeldsposter ikke vil være nødvendig.
Denne forskjellen i metode for måling av pensjonsmidler mellom ordning i livselskap og ordning i pensjonskasse, kan lede til ulik verdsettelse av pensjonsmidler, eksempelvis ved at holdt-til-forfallobligasjoner i det ene tilfellet måles til virkelig verdi (pensjonskasse), mens tilsvarende obligasjoner indirekte måles til amortisert kost ved forsikringsavtale i et livselskap. Dette blir som en konsekvens av hvordan en har valgt å organisere pensjonsplanen. Hovedskillet mellom organisering i egen pensjonskasse kontra livselskap, går på hvem som har interessen i egenkapitalen i pensjonsinnretningen. Ved bruk av pensjonskasse har foretaket også interessen i egenkapitalen, som reflekteres ved at egenkapitalen innregnes fullt ut ved fastsettelse av virkelig verdi av pensjonsmidler. Dette er ikke tilfelle ved bruk av livselskap hvor en da kan hevde at det prinsipielt er livsel-skapets aksjonærer som har interessen i midler utover de midler som utgjør forsikringskontraktens flytteverdi og premiefond.
Overfinansiering
Beskrivelsen i tidligere NRS 6 var på dette punktet upresis og kunne gi rom for ulik tolkning. Standarden er derfor justert og tilnærmet IAS 19. Hovedbestemmelsen om at den fremtidige økonomiske fordelen av overfinansieringen må sannsynliggjøres, står fast. Det er ikke angitt grad av sannsynlighet, men det antas heller ikke å utgjøre noen reell utfordring av betydning. Dette fordi utdypningen av kriterier for når fremtidige økonomiske fordeler kan foreligge, i seg selv er relativt strenge. Kriteriene tilsvarer IAS 19 kriteriene for innregning av overfinansiering. Reduksjon i fremtidige bidrag vil ofte praktisk kunne sannsynliggjøres dersom forskjellen mellom påløpt pensjonsforpliktelse og totalforpliktelsen (TBO) tilsvarer eller overstiger overfinansieringen. TBO er nåverdien av den fullt opptjente pensjonsforpliktelsen, med andre ord hva pensjonsforpliktelsen vil være, gitt at alle dagens ansatte har full opptjening. Uallokerte pensjonsmidler i form av eksempelvis premiefond, vil da kunne benyttes til fremtidige premiebetalinger. Et eksempel kan illustrere dette:
Påløpt forpliktelse |
125 |
Total pensjonsforpliktelse (TBO) |
150 |
Pensjonsmidler |
170 |
I dette tilfellet utgjør faktisk overfinansiering 45 (170-125). Differansen mellom påløpt forpliktelse og TBO utgjør 25. Denne kan innregnes i balansen i sin helhet. For resterende andel av overfinansieringen, 20 (45-25), vil denne normalt kunne innregnes for den andel av premiefondet som overstiger angitte grenser i §10-4 i lov om foretakspensjon.
Dersom det foreligger betydelig faktisk overfinansiering kombinert med relativ lav andel uallokerte pensjonsmidler, kan det være grunn til å revurdere forutsetningene som er lagt til grunn for beregningen av pensjonsforpliktelsen.
Forutsetninger
Utgangspunktet for fastsettelsen av diskonteringsrenten er endret, men det forventes ikke å medføre en realitetsforskjell i praksis. Tidligere NRS 6 hadde frikjøp av pensjonsforpliktelsen som utgangspunkt for fastsettelsen av diskonteringsrenten. Dette er samme utgangspunkt som FAS 87. Oppdatert NRS 6 forholder seg nå kun til rentemarkedet og obligasjoner. Fortsatt er det reell valgfrihet mellom statsobligasjonsrenten (risikofri rente) og bedriftsobligasjonsrente. Det er ikke fastsatt noen spesifikke krav til kvaliteten på bedriftsobligasjonsrente utover «særlig høy kredittverdighet». Dette begrepet må imidlertid kunne vurderes i forhold til kvaliteten på lokalt obligasjonsmarked. Det er heller ikke satt spesifikke krav til markedslikviditet. Dette innebærer at en har anledning til å kunne estimere en bedriftsobligasjonsrente dersom det ikke foreligger et pålitelig, aktivt marked.
I oppdatert standard er det inntatt en presisering av at horisonten på diskonteringsrenten må tilpasses løpetid på forpliktelsen, hensyntatt utbetalinger i perioden. I praksis vil en kunne videreføre gjeldende praksis med en veid, gjennomsnittlig rente, men renten vil være forskjellig fra ordning til ordning, avhengig av utbetalingsprofil og løpetid på forpliktelsen. Diskonteringsrenten skal fastsettes i samme valuta som forpliktelsen løper i, selv om ikke dette fremkommer direkte av standardens ordlyd.
Når det gjelder forventet avkastning, er det presisert at dette er en selvstendig forutsetning som i utgangspunktet skal fastsettes uavhengig av diskonteringsrenten. Forutsetningen skal revurderes ved endringer i forventningene til den langsiktige avkastningen. Faktisk investeringsprofil vil ha betydning for fastsettelsen. Påslag ut fra diskonteringsrenten vil ofte være en noe for enkel tilnærmingsmetode, særlig hvor midler er plassert i en pensjonskasse.
Samtidig kan en spørre seg om det er fornuftig å legge til grunn en lang tidshorisont på forventet avkastning av investerte midler. Dette fordi gjeldende lovverk for ordninger etter lov om foretakspensjon i realiteten stiller kortsiktige krav om avkastning, jf. kravet om årlig oppfylling av rentegaranti for premiereserven. Det kan stilles spørsmål om dette kravet faktisk kan medføre lavere avkastning over tid da en må ta kortsiktige hensyn i sin investeringsstrategi.
Planendringer
Tidligere NRS 6 hadde flere alternativer for resultatføring av planendringer. Dette er nå innsnevret til kun en metode, tilsvarende IAS 19. Formålet med innsnevringen er todelt; tilpasning til IAS 19 og tilpasning til at virkning av en planendring i størst mulig grad skal resultatføres i den periode endringen besluttes. Planendringer som er ubetinget av fremtidig ansettelsesforhold, skal nå kostnadsføres umiddelbart. For den andel som er betinget av fremtidig ansettelse, skal det foretas lineær fordeling frem til ytelsen er ubetinget. For ordninger etter lov om foretakspensjon baseres fripolisen på dagens lønnsnivå. Den regnskapsmessig opptjente rettigheten er basert på sluttlønn. Internasjonalt er det etablert praksis for at lønnsnivå på pensjoneringstidspunktet legges til grunn for sluttlønnsordninger. På denne bakgrunn skal endring i den regnskapmessig opptjente rettighet regnskapsføres etter de angitte regler ovenfor. Begrepet «ubetinget rett» er således for sluttlønnsordninger i praksis innsnevret til kun krav om at opptjeningstiden er tilstrekkelig til å sikre ubetinget rett til fremtidig ytelse. Det er således ikke krav om at også nivået på ytelsen skal utgjøre en juridisk ubetinget rett i sin helhet. For ordninger etter lov om foretakspensjoner foreligger det krav om en ett års medlemstid for å få fripolise.
Avkorting og oppgjør
Avkortinger og oppgjør har ikke tidligere vært omtalt i NRS 6. I Diskusjonsnotatet ble det vist til IAS 19 i dette henseendet. Innarbeidelse av avkorting og oppgjør i NRS 6 representerer således ingen realitetsendring, med unntak av at dette nå er regulert i en regnskapsstandard.
Måletidspunktet
Måletidspunktet legges i praksis om slik at det tilsvarer metoden etter IAS 19 og FAS 87. Dette innebærer at pensjonsforpliktelser og pensjonsmidler måles til virkelig verdi på balansedagen. Begrepet «på balansedagen» må ikke tolkes så bokstavelig at beregningen må gjennomføres akkurat på dette tidspunkt. Ofte vil en være i stand til å estimere forpliktelsene og midlene med tilstrekkelig sikkerhet i forkant, slik at beregningene kan foretas tidligere. Målingen av det kommende årets pensjonskostnad foretas samtidig med målingen av foregående regnskapsårs pensjonsforpliktelse ved slutten av det regnskapsåret. Dette vil ofte innebære at pensjonskostnaden og pensjonsforpliktelsen i samme regnskapsår er målt ut fra forskjellige forutsetninger. I praksis kan dette også innebære en utfordring med tidsriktig fastsettelse av virkelig verdi av pensjonsmidler med tanke på måling av netto pensjonskostnad, i de tilfeller en ikke har egen pensjonskasse. Dette fordi endelig overskuddsdeling i livselskaper normalt ikke er gjennomført før på våren.
Tidligere NRS 6 innebar indirekte også et krav om beregning av forpliktelse og midler på balansedagen, men dette har bare i liten grad vært fulgt opp i praksis. Slik praksis har vært etter tidligere NRS 6, hvor en ofte har foretatt beregning av balansedagens status langt inn i nytt regnskapsår (ofte benevnt faktisk beregning ved regnskapsårets begynnelse), kan en, satt litt på spissen, hevde at en i realiteten har avgitt fjorårets regnskap med feilaktig noteinformasjon. Dersom det foreligger grunnlag for endring av forutsetninger første dag i nytt regnskapsår, foreligger det samme grunnlaget også ved utgangen av forrige regnskapsår. Nødvendig datagrunnlag for ny beregning av forpliktelsen ved utgangen av regnskapsåret er tilgjengelig.
Spesifikasjoner i regnskapet
Nettoføring som lønnskostnad i resultatregnskapet er videreført også i oppdatert NRS 6. Det er ikke anledning til å skille ut finanselementer og presentere disse under finansposter i resultatregnskapet. Eventuelle omkostninger knyttet til fonderte ordninger behandles som reduksjon av avkastningen og inngår i netto pensjonskostnad. I balansen klassifiseres hver plan for seg som henholdsvis langsiktig avsetning for forpliktelser hvis underfinansiert, og som annen langsiktig fordring hvis overfinansiert.
Anvendelse av andre prinsipper enn NRS 6
I tillegg til oppdateringen av NRS 6, er det fastsatt en egen regnskapsstandard NRS 6A. Sistnevnte regnskapsstandard åpner opp for full anvendelse av IAS 19 selv når regnskapet avlegges etter god regnskapsskikk i Norge. Dette grunner i første rekke på praktiske forhold. Hvis foretak velger å anvende IAS 19, må standarden anvendes fullt ut, det vil si også for andre ansatteytelser. Videre må noteinformasjonskravene oppfylles fullt ut.
For foretak som også rapporterer etter USGAAP, enten som datterselskap eller som morselskap i et konsern hvor konsernregnskapet utarbeides etter USGAAP, er det nå adgang til å videreføre anvendelsen av tilsvarende pensjonsstandarder i USGAAP i selskapsregnskapet, selv om selskapsregnskapet utarbeides etter god regnskapsskikk i Norge. Tidligere har dette kun vært tillatt for foretak som allerede anvendte USGAAP på tidspunktet for innføringen av NRS 6. Utvidelsen av unntaksregelen er begrunnet med at regnskapsstandardene i hovedsak er ganske like. Nytteverdien av å foreta justeringer for å tilpasse seg fullt ut til NRS 6 står således ikke i forhold til ressursbruken for å få dette til. Valg av dette alternativet innebærer at en må følge de relevante USGAAP-standardenes noteinformasjonskrav også i det norske regnskapet.
Endring av regnskapsprinsipp
I oppdatert NRS 6 er nå muligheten til bruk av minsteforpliktelse ved overgang til NRS 6 fjernet. Dette er en realitetsendring for nye selskaper som må følge NRS 6. I praksis vil det i hovedsak være foretak som blir for store til å følge NRS 8. Foretak som tidligere valgte alternativet med minsteforpliktelse ved innføring av NRS 6, kan videreføre sin allerede etablerte amortiseringsplan for overgangsbeløp.
Endring av metode for amortisering av estimatavvik, endring i forutsetninger og endring av metode for innregning av planendringer er endring i regnskapsprinsipp og skal behandles i tråd med NRS 5 Ekstraordinære inntekter og kostnader. Endring av metode omfatter endring av amortiseringsperiode. Dette innebærer at virkningen av slike endringer skal måles på tidspunktet for inngående balanse. Sammenligningstallene skal i utgangspunktet omarbeides for å bli sammenlignbare. Dersom det imidlertid ikke er mulig å foreta omarbeidelse uten for store kostnader og det heller ikke er vesentlig i forhold til forståelsen av selskapets inntjeningsevne, kan omarbeidelsen utelates. Dette må vurderes konkret. Virkningen av endring i regnskapsprinsipp skal opplyses i note til regnskapet.
Pensjonsordning i Statens Pensjonskasse (SPK)
Omtalen av den regnskapsmessige behandlingen av pensjonsordninger i Statens Pensjonskasse er ajourført, basert på høringskommentarer fra SPK. SPK administrerer en rekke ulike pensjonsordninger, herunder ordninger for foretak med statlig bakgrunn som nå har full regnskapsplikt etter regnskapsloven. Imidlertid er det ikke slik at alle foretak som har ansatte med medlemskap i SPK betaler premie til SPK.
Premiebetaling av foretaket skjer for følgende grupperinger:
Arbeidsgivere som betaler en aktuariell beregnet premie og har eget tildelt (fiktivt) fond som skal dekke de påløpte pensjonsforpliktelser spesifikt for sine ansatte.
Arbeidsgivere som innen en fastsatt gruppe har en felles aktuariell beregnet premie, og som følges helt eller delvis opp på et aggregert nivå. Dette gjelder for eksempel grunnskoler, videregående skoler, folkehøyskoler og flere av forskningsinstitusjonene.
Arbeidsgivere med pensjonsordning i kategori 1 behandles som en foretaksspesifikk ordning. Alle fristilte foretak skal i utgangspunktet være plassert i denne kategorien.
Når det gjelder kategori 2, vil dette være flerforetaksordning, da det opereres med en felles premiesats. Per i dag er det fortsatt noen arbeidsgivere i denne kategorien som også er regnskapspliktige etter regnskapsloven. Intensjonen til SPK er å tildele et foretaksspesifikt fond med individuell premieoppfølging for disse, slik at også disse foretakene etter hvert får en foretaksspesifikk ordning. Frem til det skjer, må ordningen regnskapsmessig innregnes som en flerforetaksordning.
Kommunale pensjonsordninger
Reguleringen av den regnskapsmessige behandlingen av slike ordninger er ajourført med konsekvenser av gjennomførte endringer av forsikringsvirksomhetsloven i 2004. For foretak som har pensjonsordning i kommunale pensjonsordninger, er imidlertid fortsatt ordningen å anse som en flerforetaksordning og skal således regnskapsføres som en flerforetaksordning. Normalt vil det foreligge tilstrekkelig pålitelig måling av slike planer til at foretaket kan innarbeide ordningen som en ytelsesplan.
Tilleggsopplysninger
Det er ikke foretatt utvidelser av omfanget av noteinformasjonskrav. De gjennomførte justeringer grunner i at NRS 6 er utvidet til også å omfatte flerforetaksordninger samt avkorting og oppgjør av pensjonsplaner. De angitte noteinformasjonskrav for flerforetaksordninger tilsvarer kravene etter IAS 19. Omfanget av noteinformasjonen for flerforetaksordninger er ansett som nødvendig ut fra slike planers spesielle karakter. Videre er det spesifisert notekrav for innskuddsordninger. Dette utgjør en tydeliggjøring av etablert praksis.
