Fair Value Option

I det følgende omtales kort hva endringene medfører. Det har i lengre tid eksistert en viss uenighet mellom IASB og EU vedrørende i hvor stor grad finansielle instrumenter skal kunne måles og regnskapsføres til virkelig verdi med verdiendringer over resultatregnskapet. Denne uenigheten ble materialisert i form av at EU ikke fullt ut godkjente den reviderte versjonen av IAS 39 om regnskapsføring og måling av finansielle instrumenter til bruk innen IFRS forordningen. IASB ønsket opprinnelig ikke å legge beskrankninger på foretakenes valgmulighet med hensyn til å måle finansielle instrumenter til virkelig verdi over resultatet, og i den reviderte versjonen av IAS 39 som ble offentliggjort medio desember 2003 var det innarbeidet en «fair value option» (FVO) som ga regnskapsprodusentene denne muligheten. En av hovedinnvendingene til EU var at foretak som fikk insolvensproblemer ville kunne «inntektsføre» verdinedgangen på gjelden hvis de benyttet FVO. Som følge av dette ble det i den EU-godkjente versjonen av standarden ikke åpnet for at FVO skulle gjelde for finansiell gjeld.

Etter flere runder med forslag til endringer ble det den 16. juni offentliggjort en endring i IAS 39 relatert til FVO. Hensikten med de endringer som er foretatt er å hindre misbruk av FVO, og dermed fjerne den bekymring som både EU, ulike lands tilsynsmyndigheter og enkelte regnskapsbrukere har hatt til gjeldende versjon av FVO. Endringen er ennå ikke godkjent av EU, men det er forventet at dette vil skje i nærmeste fremtid* Når du leser dette, har trolig EU godkjent endringen for bruk innen forordningen.

Endringen innebærer at FVO i IAS 39.9 (b) blir endret slik at et finansielt instrument kan frivillig klassifiseres til virkelig verdi med verdiendringer over resultatregnskapet hvis det gir mer relevant informasjon som følge av at et av følgende to kriterier er tilfredsstilt;

1. måling til virkelig verdi eliminerer eller vesentlig reduserer en inkonsistent måling eller resultatføring som ellers ville oppstå som følge av ulik målemetode eller ulik periodisering av inntekt; eller

2. måling til virkelig verdi benyttes på en gruppe av finansielle instrumenter som internt styres og følges opp til virkelig verdi

I tillegg har IAS 39.11 fått et tillegg (11A) som gjør det mulig å utpeke en kontrakt inneholdende et eller flere innebygde derivater som til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet. Det er imidlertid ikke mulig å benytte denne muligheten hvis det innebygde derivatet ikke modifiserer risikoen i kontrakten i betydelig grad eller hvis det er klart etter «little or no analysis» at det ikke er krav om å skille ut og måle det innebygde derivatet til virkelig verdi. Denne analysen skal utføres ved anskaffelse av kontrakten. Selv om det er åpenbart at det ikke er krav om å skille ut et innebygd derivat, vil det fremdeles kunne være mulig å klassifisere kontrakten ved å benytte FVO hvis et av de to hovedkriteriene ovenfor er tilfredsstilt. Det vil ikke åpnes for å klassifisere deler eller komponenter av finansielle instrumenter (partiell tilnærming) til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet.

Det foreligger en rekke tilfeller hvor bruk av virkelig verdi kan fjerne eller vesentlig redusere en inkonsistent måling;

• forpliktelser som vurderes til virkelig verdi over resultatet med tilknyttede eiendeler som klassifiseres som tilgjengelig for salg eller vurderes til amortisert kost

• eiendeler og forpliktelser som utgjør en økonomisk sikring uten at dette reflekteres i sikringsbokføring

• eiendeler og forpliktelser med enhetlig risiko, men hvor gevinster og tap realiseres på ulike tidspunkter

Et problem er at foretak ofte inngår motvirkende kontrakter på ulike tidspunkt. Det følger av standarden at det kun er ved første gangs regnskapsføring (dvs. ved anskaffelse) at et instrument kan klassifiseres som til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet. Hvis ikke den motsvarende posisjonen allerede foreligger, åpner endringene for at det foreligger en «reasonable delay» ved kjøp eller utstedelse gitt at det er forventet at resterende transaksjoner vil inntreffe.

For mange foretak vil bruk av FVO representere en betydelig forenkling i forhold til sikringsreglene og de administrative byrder det medfører i form av detaljert dokumentasjon og testing av sikringseffektivitet. Det er ikke satt kvantitative krav til hva som menes med «significantly» når FVO benyttes og dokumentasjonen (documented risk strategy) behøver ikke å være like detaljert som sikringsdokumentasjon, og den kan være på porteføljenivå. I tillegg til at behovet for å følge sikringsreglene reduseres er det også andre fordeler med å benytte FVO. Det eliminererer eller reduserer behovet for å separere innebygde derivater. Det vil kunne eliminere eller redusere volatilitet i resultatregnskapet i situasjoner hvor «matchede» posisjoner ikke måles konsistent (f.eks. eiendel til virkelig verdi og gjeld til amortisert kost), og det vil kunne redusere betydningen av grensedragningen inn mot hva som kvalifiserer som trading.

Basert på de endringene som er foretatt samt foreliggende praksis og uttalelser fra de store revisjonsselskapene og IASB-medlemmer i ettertid av at FVO ble offentliggjort, er det vanskelig å se hvilke reelle beskrankninger FVO innebærer i forhold til tidligere versjon av FVO.

Endringene gjelder fra og med 1. januar 2006, men det er åpnet opp for tidligere bruk. Hvis foretakene ønsker å benytte FVO fra 1. januar 2005, må de eiendeler og forpliktelser dette vedrører være klassifisert iht. FVO innen 1. september 2005. Etter dette tidspunkt er det bare ved første gangs regnskapsføring av et finansielt instrument at FVO kan benyttes. Det er også viktig å være klar over at bruk av FVO utløser krav til tilleggsopplysninger.