Dominerende aktørers bruk av rabatter
Rabatter er svært utbredt i vare- og servicehandelen, for eksempel innen transport, dagligvarehandel, apotek, byggvarehandel, mv. I denne artikkelen forsøker vi å beskrive enkelte konkurranserettslige forhold knyttet til dominerende aktørers bruk av rabatter.
Det har vært et sterkt fokus på rabatter og bonuser i media den siste tiden, bl.a. knyttet til påstander om at dominerende aktører i ulike bransjer aktivt benytter rabatter til å gjennomføre konkurransevridende tiltak.
Ifølge konkurranselovens (krrl.) § 11 (og EU-traktaten art. 82 og EØS-avtalens art. 54) er det forbudt for en dominerende aktør å misbruke sin dominerende stilling, herunder ved å anvende ulike vilkår overfor handelspartnere for likeverdige ytelser. Et selskap (konsern) er normalt antatt å være en dominerende aktør dersom man har en markedsandel på mer enn 40-50%, avhengig av strukturen i det relevante markedet. Flere selskap kan også, ut fra en vurdering av de konkrete markedsforhold, anses å ha en kollektiv dominans.
Utgangspunktet er at alle selskap står fritt i prisingen av sine varer og tjenester. Rabatter er et normalt ledd i prising av varer og tjenester, og disse vil ofte kunne ha positive effekter på konkurransen i et marked. Dette gjelder for eksempel rabatter knyttet til omkostninger/besparelser. Dette utgangspunktet må imidlertid modereres betraktelig i forhold til selskaper med dominerende stilling, og disse selskapers bruk av rabatter.
Nyere rettspraksis
EF-domstolens tilnærming til dominerende aktørers rabatter har kort fortalt vært følgende:
Vurdere hvorvidt rabattordningen er begrensende eller diskriminerende fordi den har til formål å binde opp kunder/forhandlere, stenge konkurrenter ute av markedet og/eller fører til diskriminering av kunder/forhandlere.
Vurdere hvorvidt rabattordningen objektivt sett kan rettferdiggjøres ut fra økonomiske vurderinger, bl.a. knyttet til besparelser hos leverandøren som følge av stort volum, billigere logistikk, etc.
Begge disse vilkårene må være oppfylt for at man skal bli ansett for å misbruke sin dominerende stilling. Rabatter som ikke er betinget av noen økonomisk motytelse vilmao. være problematiske i forhold til krrl. § 11 og EØS-avtalen art. 54. Det dominerende selskap må kunne dokumenter slike besparelser som er nevnt i punkt 2. Det vises her bl.a. til en nylig avsagt dom fra EF-domstolen* Sak C-12/03 Tetra Laval, avsagt 15.02.05 , der domstolen bl.a. uttalte følgende:
«Tetra Pak undlader at anvende eliminerende eller diskriminatoriske priser, og ingen kunde må for maskiners som for kartoners vedkommende tilbydes nogen form for rabat på produkterne eller særligt favorable betalingsvilkår, som ikke er begrundet i en objektiv modydelse. For kartonernes vedkommende må rabatterne således kun begrundes i ordremængden, og der må ikke foretages en sammenlægning af de forskellige kartonTyper.»
EF-domstolen har i to avgjørelser i slutten av 2003* Sak T-2003/01 Michelin og T-219/99 British Airways presisert innholdet i bestemmelsen om misbruk av dominerende stilling i forhold til ytelse av rabatter fra dominerende aktører.
I saken som vedrørte Michelin kom EF-domstolen til at Michelins system med kvantumsrabatter var et lojalitetsskapende rabattsystem og dermed i strid med EF-traktaten art. 82, som tilsvarer krrl. § 11. Det som ifølge EF-domstolen skapte problemer i forhold til krrl. § 11, var i første rekke følgende forhold:
Rabatten ble beregnet ut fra forhandlerens totale omsetning av Michelin-produkter i ett år.
Servicebonusen ble kalkulert på basis av utpreget skjønnsmessige kriterier og beregnet på en urettmessig og vilkårlig måte fra Michelins side
Bonusordningen (servicebonusen) hadde effekt som et slags salgsforbud i og med at bonuspoengene økte ved retur av Michelin-dekk for behandling i forhold til andre produsenters dekk
I saken som vedrørte British Airways (BA) kom EF-domstolen til at BAs marketing-avtaler og resultatpremie-ordning var i strid med EF-art. 82 (krrl. § 11) fordi dette hadde diskriminerende effekter overfor reisebyråene. Det som ifølge EF-domstolen skapte problemer i forhold til regelverket, var i første rekke følgende forhold:
Reisebyråene mottok en høyere provisjon dersom de oppnådde visse salgsmål basert på deres salg de seneste år. Dette medførte at to reisebyrå som solgte samme antall billetter ett år, kunne motta ulik provisjon /rabatt fra BA.
Rabattenes progressive utforming hadde i tillegg en lojalitetsskapende (innelåsende) effekt, ved at rabattene økte jo mer man benyttet BA.
