Bedre offentlig regnskapsrapportering

Hensikten med offentlige regnskaper er i stor grad å vise hvor inntekter kommer fra og hvordan de brukes. Regnskapet brukes gjerne som et budsjettstyringsverktøy, og statlige virksomheter følger derfor hovedsaklig et kontantprinsipp, selv om mange virksomheter er i ferd med å gå over til å følge regnskapslovens regler - og dermed et periodiseringsprinsipp.

Kommunene fokuserer også på om det er penger å drive for, og kommuneregnskapet har utviklet seg fra et rent kasseregnskap (etter kontantprinsippet) til et finansielt orientert regnskapssystem der det er viktig å vise endring i arbeidskapital. I offentlige regnskaper er det liten fokus på endringer i formuesmassen.

Også i fremtiden må offentlige regnskaper ha et sterkt fokus på pengestrømmene, men de må også kunne brukes som beslutningsverktøy for hvordan ressurser skal brukes og som måleinstrument for å se om ressurser er blitt brukt mest mulig effektivt. I et land med en stor offentlig sektor må regnskapene kunne gi svar på om skattepengene og fellesformuen er blitt brukt effektivt.

Et minimumskrav for å måle effektivitet er at kostnader kan måles, og for å måle kostnader må det også tas hensyn til endringer i balanseverdier, men dagens offentlige regnskaper tar i liten grad hensyn til verdifall i sin formuesmasse.

Kommunenes Sentralforbund har for eksempel antydet at det kommunale eiendomsforfallet er på minst 40 milliarder kroner. Forsker Kjetil Lie ved Telemarksforsking-Bø og førsteamanuensis Helge Mauland, som har laget en prosjektrapport for KS om mulige endringer i kommuneregnskapet, anslår at netto driftsresultat totalt ville være om lag 1 milliard kroner dårligere ved å bruke et bedriftsregnskap i stedet for dagens system.

Når regnskaper ikke tar hensyn til avskrivninger og dermed heller ikke fanger opp endringer i formuesmassen, kan kostnadssiden bli kraftig undervurdert, og beslutningsunderlaget blir feil.

Med en slik type regnskapsføring kan det for eksempel fremstå som lønnsomt å spare en million kroner i vedlikehold av kommunale bygg, selv om verdifallet som følge av mangelen på vedlikehold blir langt større. Om ikke de reelle kostnadene (og resultatene) kommer frem - hvordan skal de folkevalgte da kunne ta de riktige beslutningene?

Det må også være en målsetting å ha offentlige regnskaper som er sammenlignbare med alternative virksomheter - for eksempel i forbindelse med konkurranseutsetting. Det er vanskelig å vurdere hvor godt tilbudet er fra en privat aktør (som følger regnskapsloven) dersom man ikke har sammenlignbare tall for sin egen virksomhet.

Heldigvis skjer det positive ting når det gjelder regnskapsrapportering i det offentlige. Statlig sektor er i gang med pilotprosjekter i bruk av periodiseringsprinsipp (regnskapsprinsipp). Et flertall i finanskomiteen har også gitt en merknad om at det kan være en fordel at staten og kommunesektoren bruker periodiseringsprinsippet på samme måte, og at det derfor vil være interessant med en gjennomgåelse av føringsprinsippet også for kommunesektoren.

Kommuner og fylkeskommuner har tatt skritt i retning av et periodiseringsprinsipp ved bruk av anordningsprinsippet, men et periodiseringsprinsipp slik det nå vurderes i statlig virksomhet, sikrer en bedre periodisering av inntekter og utgifter og et bedre grunnlag for styring for alle brukerne av regnskapsinformasjon.

En endring av regnskapsrapporteringen i det offentlige må ikke utvannes ved at det gis politiske føringer som utelukkende har til hensikt å påvirke regnskapene i den ene eller andre retning. Stortinget har for eksempel forutsatt at helseforetak skal føre regnskap etter regnskapslovens regler. Da blir det helt feil når det sendes på høring et forslag om at de statlige helseforetakene skal kunne sette ned verdien av anleggsmidlene til 2/3 av full verdi. Settes verdien av anleggsmidlene ned, blir avskrivningene for lave, og resultatet blir direkte misvisende. Det svekker sammenlignbarheten mellom offentlige og private helseforetak og kan påvirke incentivene for effektiv drift i helseforetakene.

Vi tror at det også innen offentlig regnskapsrapportering har stor verdi å samarbeide over landegrensene og at det derfor vil være verdifullt å utvikle et sett av regnskapsregler basert på de internasjonale regnskapsstandardene for offe14 standardene sikrer at det over tid blir en konvergering mellom regnskapsreglene i privat og offentlig sektor.

Dette er imidlertid en stor omstilling som vil ta lang tid og som krever investering i opplæring og kompetanseoppbygging. Aller viktigst er det kanskje at en omlegging av de offentlige regnskapene ikke bare blir en bokføringsøvelse, men at den nye informasjonen aktivt brukes i ledelse og i beslutningsprosessen.