Porthus-dommen
I en dom fra Frostating Lagmannsrett 22.12.2004 kom retten til at selv om et hotell omsatte ulike typer avgiftspliktige varer og tjenester - som for eksempel minibar, pay-tv, telefon og andre pliktige tjenester - fra hotellrommene, var ikke den merverdiavgiften som påløp ved oppføring og drift av hotellrommet relevant for denne omsetningen. Retten mente at det ikke forelå rett til fradrag for merverdiavgift.
Innledende bemerkninger om rettsområdet
Det rettslige spørsmål lagmannsretten skulle ta stilling til var om merverdiavgift påløpt i forbindelse med oppføring av hotellrom og korridorer er «til bruk under ett for virksomhet med omsetning som nevnt i kap. IV og til bruk som ikke gir rett til fradrag for inngående avgift», jf. mval. 23.
Høyesterett har i flere saker behandlet spørsmålet om anskaffelser er «til bruk i virksomhet» innenfor merverdiavgiftlovens område, eller ikke. Selv om mval. § 21 bruker uttrykket «til bruk i virksomhet», og § 23 bruker uttrykket «til bruk under ett for virksomhet», er det naturlig å gi begrepene «til bruk i» samme meningsinnhold. Dette synes også lagt til grunn av Høyesterett i Hunsbedt-dommen (Rt. 2003 side 1821).
Spørsmålet er dermed om hotellrommene og korridorene i Porthuset delvis er til bruk i virksomhet utenfor merverdiavgiftslovens område og delvis er til bruk i virksomhet innenfor merverdiavgiftslovens område. Sentralt ved vurderingen er etter dette hva som ligger i begrepet «til bruk i». I Sira Kvina-dommen (Rt. 1985 side 93) uttalte førstvoterende;
«Det vesentlige i lovbestemmelsen er, slik jeg ser det, uttrykket virksomhet, ikke ordene «til bruk i». Man må da se hen til hvilken tilknytning det er mellom anskaffelsene og den avgiftspliktige produksjonen.»
Synspunktet utdypes av Høyesterett i Hunsbedt-dommen:
«Etter min oppfatning kan det ikke oppstilles andre vilkår for fradragsrett for inngående avgift enn at oppofrelsen er relevant og har en naturlig og nær tilknytning til den avgiftspliktige virksomhet.» (Mine understrekninger.)
I min artikkel i Revisjon og Regnskap, mai 2004, dristet jeg meg til å utlede at det er den økonomiske relevansen til en anskaffelse som er avgjørende for fradragsretten. En anskaffelse er relevant;
«... dersom den avgiftspliktige omsetningsaktivitet, ut i fra alminnelige bedriftsøkonomiske vurderinger kan utøves, det vil si; iverksettes, fremmes eller opprettholdes ved anskaffelsen.»
De sentrale elementene i begrepet «virksomhet» er de inntekter og utgifter som er relatert til aktiviteten. For å kunne utøve en omsetningsaktivitet som gir inntekter, vil en virksomhet normalt anskaffe ulike Typer innsatsfaktorer. Den inngående avgift som påløper ved anskaffelse av en innsatsfaktor, er fradragsberettiget for en virksomhet såfremt anskaffelsen er relevant for virksomheten. Sentrale momenter ved vurdering av relevansen om anskaffelsens tilknytning til virksomheten er naturlig og nær.
Dersom en anskaffelse er til bruk i virksomhet utenfor merverdiavgiftslovens område og delvis er til bruk i virksomhet innenfor merverdiavgiftslovens område skal den inngående avgiften fordeles. I Hunsbedt-dommen uttrykker Høyesterett dette på følgende måte:
«Det følger av merverdiavgiftsloven § 23 at dersom en anskaffelse både blir brukt i avgiftspliktig og avgiftsfri virksomhet, må den inngående avgift fordeles forholdsmessig på de ulike formene for virksomhet.»





.gif)