Fakturadirektivet

1. januar 2004 var siste frist for medlemsstatene til å implementere fakturadirektivet. Det innebærer at fra denne dato har samtlige stater regler som langt på vei er enhetlige, hva gjelder krav til innhold i faktura. Til en hvis grad kan det sies at EU-regler om innhold i faktura langt på vei minner om våre norske krav i forskrift nr. 2. I tillegg er det krav om bl.a. å angi mottakers VAT-nummer i Intra Community-transaksjoner, samt henvise til aktuelle fritak dersom dette foreligger. Enhver norsk aktør som er registrert i EU, vil ha plikt til å utstede en faktura ihht. registreringslandets regler. Manglende etterlevelse av kravene kan medføre en avgiftsmessig eksponering for selger og eventuell beregning i fradragsretten for kjøper.

Utvidelsen av EU

Fra og med 1. mai 2004 ble EU utvidet med 10 nye medlemsstater. Fra nevnte dato skal samtlige tiltredende stater ha implementert merverdiavgiftslover som er i tråd med Sjette Avgiftsdirektiv og de enkelte lands forhandlingsresultater med EU.

Praktiseringen i de nye statene har vist seg svært utfordrende. Det gjelder ikke bare de lokale næringsdrivende, men også alle aktører som opererer i de aktuelle markedene. Ikke helt uventet har de tiltredende stater utvist en viss usikkerhet knyttet til praktiseringen av regelverket, noe som har medført strenge formalkrav og unødvendige administrative utfordringer for norske aktører i de aktuelle statene. Polen har, som ett eksempel, krevd at en norsk aktør som importerer varer til Polen, må være registrert før importen finner sted. Det å bli registrert i Polen er i seg selv en utfordring - så lenge man er norsk aktør. En aktør fra et tredjeland (utenfor EU) som ikke har tilstedeværelse, men allikevel registreringsplikt, vil måtte la seg registrere via en lokal representant i Polen. Kravene som stilles til representanten, er svært strenge. For det første skal representanten være godkjent av polske myndigheter. For det andre er representanten solidarisk ansvarlig med utlendingen for avgiften, regler vi for øvrig også har i Norge. Dette har medført at svært få påtar seg oppdrag som representant. I tillegg kan tjenestene være forholdsvis dyre.

Et annet eksempel er praktiseringen av dokumentasjonskravene knyttet til Intra Community-transaksjoner svært strengt. For at en polsk leverandør skal kunne fakturere en vareleveranse til et annet EU-land avgiftsfritt, kreves i tillegg at CMR/Billway (transportdokumenter) signeres av mottaker og returneres til leverandøren innen 1 måned. Dersom dette ikke skjer, vil den polske leverandøren utstede en faktura med 22% polsk merverdiavgift. Tiden vil vise i hvilken grad det vil være mulig å få tilbake en slik eventuell avgiftsbelastning. I skrivende stund synes dette som en utfordring, hvilket innebærer en betydelig kostnadsøkning for de aktører som trår feil.

Rapportering ved bruk av avgiftsplanleggingsverktøy

Et system for å unngå misbruk av avgiftsplanleggingsverktøy eller såkalte «avoidance schemes» ble bl.a. innført i Storbritannia denne høsten. I korte trekk innebærer dette en rapporteringsplikt for de aktører som benytter seg av såkalte avgiftstilpasningssystemer. Vær oppmerksom på at rapporteringsplikten også kan påhvile en norsk aktør som er registrert i Storbritannia, for avgift.

I første rekke rammer dette aktører med en omsetning på over £600.000 i året. Denne gruppens rapporteringsplikt er begrenset til utvalgte avgiftstilpasningssystemer. Her finner man bl.a. leaseback-avtaler, visse betingede transaksjoner hvor avgiftsplikten inntrer på et senere tidspunkt enn normalt, visse undervisningsaktiviteter (!), visse aktiviteter knyttet til fast eiendom etc.

I neste omgang rammes alle aktører med omsetning på over £10 millioner pr. år. Denne gruppen må rapportere enhver avtale, transaksjon eller serie av transaksjoner hvor hovedformålet er å oppnå avgiftsmessige besparelser eller fordeler.

Vurderingene for begge aktørgruppene byr på utfordringer. Mye kan tyde på at «førevar»-hensyn vil bli tillagt vekt ettersom manglende rapportering vil føre til straffereaksjoner.

Dette er et system som forventes å bre om seg i de fleste EU-land med de utfordringer dette vil medføre.

Leveringsstedsreglene

Leveringsstedsreglene har gjennom de senere år vært gjenstand for diskusjon. Det 2004 har vist, er at forenkling og oppmykning av regelverket er på gang og iverksatt i enkelte EU-land. Dette vil ikke bare EU-etablerte næringsdrivende ha glede av, også norske aktører vil kunne nyte godt av dette.

I korte trekk medfører endringene at man i B2B-tilfellene vil anse en leveranse for å finne sted i kjøpers hjemland og når dette kombineres med reverse charge-mekanismen, unngår en utenlandsk leverandør registreringsplikt i kundens hjemland. Reverse charge-mekanismen innebærer som kjent at avgiftsplikten overføres fra selger til kjøper. I praksis betyr dette at kjøper unngår plikt til å oppkreve utgående avgift, mens kjøper har plikt til å selvdeklarere avgiften og kan fradragsføre avgiften så sant fradragsrett foreligger.

I B2C-tilfellene er det også forenklinger på trappene som vil innebære implementering av det såkalte «One-Stop-Shop»-prosjektet. Dette vil innebære at en EU-etablert næringsdrivende som selger sine produkter til forbrukere i andre land, kan håndtere også fremmede lands avgiftssystemer fra sitt hjemland. Dette betyr at registreringsplikten for disse aktørene vil bli begrenset til hjemlandet. For en norsk aktør vil dette bety at det kan være nok med en registrering i EU i stedet for registreringer i samtlige land hvor kundene befinner seg.

Selv om de enkelte medlemsland først er forpliktet til å gjennomføre de aktuelle endringene fra og med 1. juli 2006, har en rekke stater innført lempinger. I for eksempel Sverige har man i et par år akseptert at en utlending som kommer til Sverige og leverer både en vare og en tjeneste, kan få aksept for at leveransens leveringssted er Sverige og at kunden er ansvarlig for avgiftsoppkrevingen. Dette innebærer at utlendingen ikke har registreringsplikt og at kunden benytter reverse-charge systemet. Andre land har tilsvarende systemer med lokale vrier.

Endringer er altså på gang. Forenkling er et gjennomgangstema, hvilket innebærer at vi over tid, som norske næringsdrivende, vil oppleve at dagens administrative og kostnadsdrivende rutiner og formalia forsvinner. Inntil dette skjer må det imidlertid aksepteres at rutinene må etterleves og at variasjoner fra EU-land til EU-land gjør resirkulering av løsninger umulig.