- forslag om forenkling i B2B-tilfellene
I juli 2000 kunngjorde EU-kommisjonen sin intensjon om å modernisere deler av EUs avgiftsystem. Et av forslagene omfattet leveringsstedsreglene for tjenester. 23. desember 2003 fremsatte kommisjonen sitt endelige forslag for å gjennomføre de lovede endringene i aktivitet mellom avgiftspliktige personer (B2B-tilfellene)1.
Når* COM (2003) 822 finalforslaget vedtas og settes ut i livet, vil omleggingen innebære gode nyheter - også for norske tjenesteleverandører og kunder.
Dagens regelverk og utfordringer
Hovedregelen i dag når det gjelder leveringssted for tjenester er det sted hvor leverandøren er etablert, med andre ord har sitt faste driftssted/hjemsted* Sjette avgiftsdirektiv artikkel 9-1. I praksis innebærer dette at kunder i andre medlemsstater og i tredjeland, som Norge, mottar faktura med tjenesteyters avgift. Dette gir kunden utfordringer knyttet både til likviditet og administrative utfordringer, i og med at avgiften må søkes refundert i henhold til åttende eller trettende avgiftsdirektiv.
En annen utfordring som kan følge av hovedregelen, er at tjenesteyter i mange situasjoner blir registreringspliktig i et annet land enn der vedkommende er etablert. I praksis innebærer dette at avgiften forfaller i det land hvor tjenesten rent faktisk utføres, og at tjenesteyter må oppkreve avgift i denne staten. Dette innebærer praktiske og administrative utfordringer - ikke minst for de tjenesteleverandører som utfører tjenester i mange stater. En rekke norske aktører har måttet forholde seg til dette, og har i den forbindelse pådratt seg administrative kostnader og utfordringer.
Hovedregelen er imidlertid uthult gjennom en rekke unntak. Unntakene innebærer at leveringsstedet endres avhengig av tjenestens karakter* Bl.a. Sjette avgiftsdirektiv artikkel 9-2.
Unntakene omfatter blant annet tjenester knyttet til løsøregjenstander, transporttjenester (både persontransport og varetransport), tjenester av kulturell art, herunder sport, forskning/vitenskap og utdanning, arbeid på løsøregjenstander.
Når det gjelder immaterielle rettigheter, herunder varemerke, patenter, markedsføringstjenester, konsulenttjenester, utleie av arbeidskraft, telekommunikasjon, kringkastningstjenester og elektronisk leverte tjenester, er leveringsstedet kundens «forbrukssted». Dersom tjenesteyter og kunde befinner seg i forskjelle stater, vil reverse charge-mekanismen* Tilsvarer snudd avregnet avgift, jf. Forskrift nr. 121 utligne avgiftsutfordringen. I praksis betyr det at tjenesteleverandør utsteder en avgiftsfri faktura, mens kunden selvdeklarerer avgiften i sitt avgiftsregnskap. Så lenge kunden har fradragsrett innebærer reverse charge-mekanismen et nullspill - både hva gjelder kostnad og likviditet. Ved hjelp av reverse charge-mekanismen unngår kunden å måtte benytte refusjonssystemet, og tjenesteyter unngår en eventuell registreringsplikt.
Forslaget
Kommisjonen har konkludert at det er behov for en grunnleggende endring av leveringsstedsreglene for tjenester til avgiftspliktige personer, og at det grunnleggende prinsippet skal være at det bærende må være «det sted hvor kunden er etablert». Det innebærer at kommisjonens forslag betyr at man for denne Type aktiviteter fraviker opprinnelsesprinsippet og introduserer destinasjonsprinsippet som hovedregel.
For aktørene innebærer forslaget klare forenklinger, både for EU-aktører og for norske aktører. For det første vil man gjennom dette begrense antallet situasjoner hvor leverandøren er registreringspliktig i andre stater enn sitt hjemland. For det andre innebærer forslaget at refusjonsprosedyrene unngås ved bruk av reverse charge.
Men her som ellers - ingen regel uten unntak. Kommisjonen har foreslått fire hovedgrupper av unntak fra den nye hovedregelen.
Det første unntakssettet er knyttet til tjenester vedrørende fast eiendom. Her opprettholdes dagens regler, hvilket innebærer at tjenesten avgiftsbelegges der den utføres/konsumeres. De neste unntakssettene er knyttet til persontransport, kulturelle tjenester m.v. og andre «fysiske tjenester». I det sistnevnte henviser man bl.a. til bevertningstjenester. For disse tre siste tjenestegruppene vil det være dagens regelverk som kommer til anvendelse.
Fra et norsk ståsted er kommisjonens forslag gode nyheter. En rekke norske aktører har «møtt veggen» i det europeiske markedet gjennom formelle registreringshindringer eller likviditetsmessige utfordringer knyttet til tungvinte og langdryge refusjonsprosedyrer. Så snart regelsettet vedtas vil forenklingene kunne åpne flere dører og lette samhandelen med EUs medlemsstater.
