Praktiske overgangsproblemer
Det eksisterer flere avvik mellom IAS 19 Employee Benfits og NRS 6 pensjonskostnader, noe som gir en del praktiske konsekvenser ved overgangen til IFRS-rapportering.
IAS 19 Employee Benefits er en mer omfattende standard enn NRS 6 pensjonskostnader, idet IAS 19 også omfatter øvrige ansatteytelser. Dette inkluderer både kortsiktige og langsiktige ansatteytelser samt sluttvederlag. Reguleringen av aksjebaserte avlønningsmetoder er dog avgrenset til angivelse av tilleggsinformasjon og omhandler følgelig ikke måling og regnskapsføring. ED 2 Share Based Payments, som forventes å bli IFRS-standard i første kvartal 2004, vil regulere regnskapsføringen av slike vederlagsordninger og vil også erstatte IAS 19 sin regulering av tilleggsinformasjonskrav for dette området.
IAS 19 gjennomgikk en omfattende revisjon i 1998 og det har også vært foretatt mindre justeringer i 2000 og senest i 2002. Revisjonen i 1998 var meget omfattende og på dette tidspunkt ble standarden i større grad tilpasset rammeverkets definisjoner av eiendel og forpliktelse. Balanseorienteringen ble dermed tydeligere. I og med at NRS 6 er resultatorientert, førte dette til etablering av flere avvik mot norsk regulering. Når det gjelder de praktiske konsekvenser dette vil kunne medføre ved overgangen til IFRS-rapportering, har Regnskapsstiftelsens Fagorgan nedsatt en arbeidsgruppe som skal se nærmere på dette. Det er derfor for tidlig å konkludere om dette nå. Formålet med artikkelen er likevel å omtale de viktigste områder det det kan forventes endringer, slik at både foretak, revisorer og ikke minst aktuarer, har anledning til nærmere å vurdere mulige konsekvenser.
1. Uføreytelser
IAS 19 definerer uførhetsytelser som langsiktig ansatteytelse og ikke som pensjonsytelse, slik NRS 6 angir. Videre legger IAS 19 til grunn at en uføreytelse må være opptjeningsbasert for at den skal medføre en forpliktelse for foretaket før eventuelt tidspunkt for inntreden av et uføretilfelle. Dersom en uføreytelse ikke er avhengig av opptjening, skal kostnaden først registreres på det tidspunkt uførehendelsen inntreffer, og da må full avsetning regnskapsføres.
Opptjeningsbaserte uføreplaner skal etter IAS 19 måles på samme måte som pensjonsforpliktelser. Dette innebærer i realiteten fortsatt behov for aktuarberegning. Imidlertid er det ikke anledning til å benytte seg av korridor eller forskyvning av planendringseffekter. Alle estimatavvik og planendringseffekter må resultatføres umiddelbart.
2. Allokeringsmetode og opptjeningstid
IAS 19 legger til grunn at planens opptjeningsformel skal følges. Imidlertid er det et unntak dersom en vesentlig del av opptjeningen av pensjonsrettigheter skjer i siste del av opptjeningsperioden. Lineær opptjening skal da benyttes. Videre skal opptjeningsperioden først begynne fra det tidspunkt den ansatte faktisk starter opptjening av pensjonsretter og frem til det tidspunkt hvor ytelse fra den ansatte ikke vil medføre motytelse fra foretaket i form av vesentlig økt pensjonsytelse. Disse tidspunktene er ikke nødvendigvis sammenfallende med henholdsvis ansettelsestidspunkt og pensjoneringstidspunkt. NRS 6 sin løsning på allokeringsmetode og opptjeningstid er som følger:
«det legges til grunn at arbeidstakerne opparbeider pensjonsretter jevnt over den yrkesaktive periode».
I Norge overstyres således planens spesifikke allokeringsmetode og opptjeningstid til fordel for lineær fordeling over ansettelsesperioden.
For pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven vil trolig dette ikke innebære noen realitetsforskjell, da opptjeningstiden ifølge loven er mulig opptjeningstid, med andre ord fra ansettelsesdato og til pensjoneringsdato. Videre antas det at IAS 19 sin unntaksregel om linearitet må legges til grunn, da en vesentlig del av opptjeningen av pensjonsretter i en foretakspensjonsordning normalt skjer i siste del av opptjeningsperioden. For andre ytelsesordninger i Norge, med annen formel for fastsettelse av pensjonsytelsen enn sluttlønn, vil innføring av IAS 19 kunne medføre en realitetsendring.
3. Diskonteringsrente
Diskonteringsrenten i IAS 19 skal fastsettes ut fra markedsrenten på balansedagen. Med markedsrente menes bedriftsobligasjoner med høy kredittverdighet i et fungerende marked. IAS 19 definerer ikke nærmere hva høy kredittverdighet innebærer, men det kan være naturlig å skjele til de ratingklassifikasjoner som er utarbeidet av internasjonale kredittvurderingsselskaper. Bedriftsobligasjoner med høy kredittverdighet vil da innebære en AA-rating eller bedre. Det stilles også krav om at det skal være et fungerende marked for obligasjonen. I den grad disse kravene ikke er tilfredsstilt, angis det at renten på statsobligasjoner skal benyttes. Det presiseres videre i IAS 19 at diskonteringsrenten skal ha samme tidshorisont og valuta som pensjonsforpliktelsen, med andre ord er det en langsiktig rente som må benyttes. NRS 6 har i utgangspunktet en noe annen innfallsvinkel for fastsettelse av diskonteringsrenten, men det er også etter NRS 6 adgang til å benytte IAS 19 sine kriterier. IAS 19 vil trolig for mange foretak innebære hyppigere skifte av diskonteringsrente enn det praksis er i dag.
4. Måling av pensjonsmidler
I IAS 19 skal pensjonsmidler måles til «fair value». Begrepet fair value er definert som følger:
«fair value is the amount for which an asset could be exchanged or a liability settled between knowledgeable, willing parties in an arm’s length transaction».
Dette defineres som markedsverdi på de enkelte aktiva som regnes som pensjonsmidler når denne foreligger. Neddiskonterte kontantstrømmer skal kun benyttes når markedsverdi ikke er tilgjengelig. Verdien skal ikke nedjusteres med estimerte transaksjonskostnader for å realisere pensjonsmidlene, da det ikke forutsettes at en transaksjon gjennomføres for å realisere verdiene.
I NRS 6 angis det følgende om måling av pensjonsmidler:
«Pensjonsmidlene vurderes til virkelig verdi. Dersom det ikke foreligger pålitelige estimater for markedsverdien på pensjonsmidler plassert i livsforsikringsselskaper, kan verdien ved flytting av midler mellom pensjonsinnretninger legges til grunn».
I praksis er flytteverdien blitt anvendt som virkelig verdi i Norge, selv om det i dag vanskelig kan hevdes at virkelig verdi ikke er pålitelig estimerbar. Således vil IAS 19 innebære en innsnevring av NRS 6 ved at alternativet med anvendelse av flytteverdien trolig ikke kan tillates. «Fair-value»-begrepet i IAS vil ikke i alle tilfeller være sammenfallende med balanseført verdi i et livselskap eller i en pensjonskasse. Eksempelvis vil obligasjoner som holdes til forfall vurderes til amortisert kost i livselskapets/pensjonskassens regnskap, mens disse må vurderes til markedsverdi når de medregnes som pensjonsmidler. Dagens praksis med kun å medregne 75% av livselskapets kursreserve vil også måtte endres til å måtte medregne 100%. Forskjellen mellom 75% og full verdi vil da utgjøre et element i faktisk avkastning i den periode flytting eventuelt skjer.
Det synes klart at IAS sitt «fair-value»-begrep kan fortolkes inn under det norske begrepet virkelig verdi. Således kan en tilpasning til IAS på dette punkt i de fleste tilfeller gjennomføres allerede på nåværende tidspunkt innenfor dagens NRS 6. For ordninger i livselskaper vil det trolig by på noen utfordringer å få tilstrekkelig informasjon til å kunne måle midlene ut fra IAS 19 sitt «fair-value» begrep. For pensjonskasser bør dette være atskillig enklere.
5. Planendring med tilbakevirkende kraft
Endringer av pensjonsløftet behandles etter reglene om planendring. Planendringer som gis tilbakevirkende kraft skal amortiseres lineært over tiden frem til ytelsen er sikret (vested). I den grad planendringen er umiddelbart sikret for den ansatte, skal resultatføring av effekten skje umiddelbart. Med sikret rettighet menes verdien av den rettighet den ansatte får med seg dersom han slutter i foretaket før avtalt pensjoneringstidspunkt. Planendring som ikke gis tilbakevirkende kraft vil naturlig nok ikke ha noen endringseffekt og vil kun påvirke nivået på den årlige pensjonsopptjeningen fremover.
Etter NRS 6 foreligger det følgende alternativ for resultatføring av planendringseffekt:
Umiddelbar resultatføring
Fordeling over gjennomsnittlig gjenværende opptjeningstid eller kortere periode, herunder umiddelbar resultatføring
Fordeling over individuell gjenværende opptjeningstid
Fordeling over gjennomsnittlig gjenværende levetid for pensjonister i den grad hovedtyngden av medlemmene i ordningen er pensjonister.
IAS 19 innebærer en reell innskrenkning i alternativer for amortisering av planendringseffekter med tilbakevirkende kraft, men IAS-løsningen kan klart praktiseres innenfor dagens NRS 6. Således kan en tilpasning til IAS gjennomføres allerede på nåværende tidspunkt. De fleste norske foretak antas i dag å følge alternativet om fordeling over gjennomsnittlig gjenværende opptjeningstid. Endring av amortiseringsmetode må derfor gjennomføres.
For udekkede planer hvor man ved avslutning av arbeidsforholdet før pensjonering mister all opptjening (usikret rettighet), inntreffer tidspunktet for sikring ikke før pensjoneringstidspunktet. For slike planer innebærer dette i praksis at planendringseffekten fordeles lineært over gjennomsnittlig gjenværende opptjeningstid, med andre ord en videreføring av den mest benyttede metoden i dag.
Mange har feilaktig tolket tilpasning til Foretakspensjonsloven som en planendring. Overgang til linearitet innebar isolert sett kun en endring av opptjeningsprofilen for den ansatte og medførte ikke noen endring av pensjonsløftet. Mange foretak benyttet imidlertid anledningen til å «oppdatere» pensjonsordningene sine, og dette kan ha medført planendringer. Eksempelvis var innføringen av obligatorisk regulering av løpende pensjoner en planendring for de foretak som ikke tidligere gjennomførte dette.
Reglene for overgang til IFRS reguleres ikke av IAS 19, men av IFRS 1. Det vil likevel være naturlig med en kort omtale av overgangsreglene. Hovedregelen i IFRS 1 er at implementering av IAS 19 skal skje som om denne standarden alltid har vært lagt til grunn for regnskapet, med andre ord tilbake til tidspunktet for etablering av pensjonsløftet. Normalt vil ikke dette innebære noen problemstilling, men for pensjoner er dette problematisk på grunn av korridorløsningen og amortisering av planendringer. Hovedregelen innebærer prinsippielt at korridoreffekter og planendringseffekter skal omregnes helt tilbake til etableringstidspunket for pensjonsløftet basert på måling etter IAS 19. Med bakgrunn i de forskjeller som er kommentert ovenfor, vil dette for mange foretak være vanskelig tilgjengelige data. Det er dermed gitt en unntaksregel som innebærer at alle korridoreffekter kan føres direkte mot egenkapitalen i åpningsbalansen. Foretaket kan likevel etter implementering velge å etablere en ny korridor for fremtidige avvik.
Det er verdt å merke seg at unntaksregelen kun gjelder for pensjoner og ikke for andre ansatteytelser etter IAS 19. Disse må derfor følge hovedregelen. Det samme vil gjelde for planendringseffekter.
