Historisk vurdering av fradragsretten for brakker

Brakkeleie kan, slik som hotellovernatting, være fradragsberettiget når kostnadene er til bruk i avgiftspliktig virksomhet.

Overnattingskostnader generelt kan imidlertid også ha et tilsnitt av privat forbruk. For brakker konkret gjelder dette ved at de muliggjør for inntektsskapende arbeid for den ansatte – på samme måte som pendlerboliger gjør det for andre yrkesgrupper. At det ofte forhandles mellom arbeidsgiver og de ansatte om hvem som skal dekke brakkekostnadene, synliggjør dette. Regler som avskjærer fradrag for overnattingskostnader generelt, har blitt foreslått innført to ganger^{*Se Ot.prp. nr. 2 (2000–2001) punkt 7.5.6.5.3.2 og i NOU 1990: 11 punkt 6.2.5.3. ii).}, uten at dette har blitt vedtatt.

I avgiftspraksis har det i mange år forut for Shell-dommen blitt praktisert fradragsrett for brakkekostnader^{*Se bl.a. KMVA-1997-3739, KMVA-1998-3875 og avgiftsmelding 3/77.}. Forutsetningene har hovedsakelig vært at brakken kan klassifiseres som vare og ikke fast eiendom^{*Jf. avskjæringsregelen for fast eiendom i mval. § 8-3 (1) g). Se videre bl.a. Skattedirektoratets melding SKM-2013-2 avsnitt 5.2.}, samt at de ansatte ikke selv dekker kostnadene^{*Jf. bl.a. KMVA-2011-7126.}. Ut over disse to begrensningene har det ikke vært foretatt ytterligere avgrensninger i nevneverdig grad.

Shell-saken gjenintroduserer tilordningsvurderingen

Også i Shell-saken kom lagmannsretten til at selskapet hadde fradragsrett for brakkeleien. Lagmannsrettens vurderinger skiller seg imidlertid fra tidligere avgiftspraksis ved at retten foretok en langt mer inngående tilordningsvurdering enn hva som har blitt foretatt tidligere for denne type kostnader^{*For den tilgrensende fradragstematikken for persontransportkostnader ble tematikken bragt opp allerede for 10-15 år siden – Se Rt-2011-1260 (Halliburton).}.

Lagmannsretten foretok her en forholdsvis bred bruk- og nyttevurdering av brakkene, hvor retten gikk svært konkret inn på selskapets og de ansattes forhold. Blant annet ble det hensyntatt at de ansatte ikke kunne ha besøk eller nyte alkohol på brakkene.

Retten konkluderte etter en interesseavveining med at det var mest nærliggende å tilordne selskapet kostnaden, slik at fradragsretten var i behold. Et tungtveiende moment var imidlertid at anlegget i Shell-saken var på en avsidesliggende øy, hvor selskapet ikke ville ha tilgang på ansatte uten selv å sette opp brakker. Ofte vil mulighetene for alternativ innkvartering være større enn i Shell-saken.

Klagenemnda legger til grunn en enklere fradragsvurdering

I etterkant av Shell-saken har Skatteetaten foretatt flere etterberegninger, der etaten på tilsvarende måte har lagt til grunn brede, konkret begrunnede, tilordningsvurderinger. Skatteetaten har nektet fradrag i flere saker – særlig hvor det finnes alternative innkvarteringsmuligheter for de ansatte.

Skatteklagenemnda har derimot lagt til grunn en enklere fradragsstandard i to nylig publiserte saker^{*Se SKNS1-2025-22 og SKNS1-2025-23.}, der klagenemnda har satt til side Skatteetatens fradragsnektelser. Etter nemndas redegjørelser – som alltid er korte – kan det fremstå som tilstrekkelig at det påvises virksomhetsrelevans:

«Nemnda legger til grunn både overnattingskostnader til [sted 2] og kostnader knyttet til [sted 1] er relevant for og har tilstrekkelig naturlig og nær tilknytning til avgiftspliktiges virksomhet slik at det skal gis fradrag etter mval § 8-1. Saken har klare likhetstrekk med dommen fra LG-2022-185320 som etter nemndas oppfatning gir en dekkende beskrivelse av gjeldende rett.»

Resultatet og faktum i klagenemndssakene kan tilsi at det i normaltilfellene ikke er behov for å foreta en interesseavveining som også hensyntar de ansattes interesse i brakkeleien.

Veien videre

Tematikken må antas å være til dels prinsipiell for Skatteetaten, da fradragsrett for kostnader som har privat karakter er systemfremmed for merverdiavgiften, og grensedragningene blir fort ansett som særlig viktige å gå opp.

Skatteetaten må nå imidlertid saksøke Skatteklagenemnda for å få overprøvd deres vurdering av tematikken – hvilket normalt skal sitte langt inne. Søksmålsfristen er primo november. Fatter skattekontorene flere nektelsesvedtak nå med tilsvarende begrunnelse, vil det normalt være høy sannsynlighet for å få medhold i Skatteklagenemnda ved en klage.

Alternativet for Skatteetaten vil være å forsøke seg på en mellomløsning, med forholdsmessig fradragsrett etter mval. § 8-2. Høyesterett har imidlertid tidligere uttalt at en slik betraktning i tilsvarende tilfeller åpner for store avgrensnings- og kontrollmessige problemer, og konkluderte i den saken med at fordelingsregelen ikke kom til anvendelse^{*Se Rt-2011-1260 (Halliburton) vedrørende persontransporttjenester.}. Også for anleggsbrakker fremstår det som svært vanskelig å skulle foreta noen slik fordeling.

Selskaper som omfattes av problemstillingen, kan inntil videre tilsynelatende normalt legge til grunn at ordinær virksomhetsrelevans er tilstrekkelig for fradragsrett. For å sikre seg mot tilleggsskatt kan det vurderes å gi tilleggsopplysning om fradraget i vedlegg. Det er videre fornuftig å sikre seg dokumentasjon som forsvarer fradraget.

Revisor kan basere sin vurdering på klagenemndssakene, og trenger i normaltilfellene ikke kreve at det utarbeides noen særskilt vurdering av fradragsretten – ei heller at det utarbeides vedlegg. For revisor vil det p.t. være tilstrekkelig at det påvises tilstrekkelig virksomhetsrelevans for kostnadene – uten at ansattes egeninteresse normalt trenger å hensyntas.