Historisk vurdering av fradragsretten for brakker

Brakkeleie kan, slik som hotellovernatting, være fradragsberettiget når kostnadene er til bruk i avgiftspliktig virksomhet.

Overnattingskostnader generelt kan imidlertid også ha et tilsnitt av privat forbruk. For brakker konkret gjelder dette ved at de muliggjør for inntektsskapende arbeid for den ansatte – på samme måte som pendlerboliger gjør det for andre yrkesgrupper. At det ofte forhandles mellom arbeidsgiver og de ansatte om hvem som skal dekke brakkekostnadene, synliggjør dette. Regler som avskjærer fradrag for overnattingskostnader generelt, har blitt foreslått innført to ganger^{*Se Ot.prp. nr. 2 (2000–2001) punkt 7.5.6.5.3.2 og i NOU 1990: 11 punkt 6.2.5.3. ii).}, uten at dette har blitt vedtatt.

I avgiftspraksis har det i mange år forut for Shell-dommen blitt praktisert fradragsrett for brakkekostnader^{*Se bl.a. KMVA-1997-3739, KMVA-1998-3875 og avgiftsmelding 3/77.}. Forutsetningene har hovedsakelig vært at brakken kan klassifiseres som vare og ikke fast eiendom^{*Jf. avskjæringsregelen for fast eiendom i mval. § 8-3 (1) g). Se videre bl.a. Skattedirektoratets melding SKM-2013-2 avsnitt 5.2.}, samt at de ansatte ikke selv dekker kostnadene^{*Jf. bl.a. KMVA-2011-7126.}. Ut over disse to begrensningene har det ikke vært foretatt ytterligere avgrensninger i nevneverdig grad.