Elementene i forretningsdriften

De viktigste elementene i et forsikringsselskaps forretningsdrift er polisetegning/-prising (underwriting), forvaltning av midler og skadebehandling, i tillegg til øvrige administrative forhold. Polisetegning/-prising er den viktigste, og vanskeligste, delen av forsikringsvirksomheten. Dette skal sørge for at man får de riktige kundene (de som ikke bulker bilen) og å sette en riktig pris på kontraktene. Det er et iboende problem i enhver forsikringsrelasjon at forsikringsselskapet påtar seg risiko for forhold som til en stor grad er i hendene til kundene. Dette omtaltes som «moral hazard» hvor risikoen for brann i et hus for eksempel avhenger av kundens fokus på brannsikkerhet, eller hvor risikoen for etterlatte- og uføreytelser er avhengig av hvor godt kunden tar vare på helsen sin.

Nødvendig med en solid økonomisk base

Forsikringsselskaper har en viktig rolle i et moderne samfunn, og det er avgjørende at kundene har sikkerhet for at de får de avtalte dekninger om huset brenner. At forsikringsselskapene har en solid økonomisk base som kan bære store tap er derfor en sentral forutsetning. Alle forsikringsselskaper er derfor underlagt streng kontroll fra Finanstilsynet, og det stilles minimumskrav til kapitaldekning i forhold til den risikoen selskapet har påtatt seg.

Solvensreglene

Forsikringsselskapene er underlagt kapital- og soliditetskrav gjennom solvensreglene. Dette er regler som følger av EUs Solvens II-direktiv. Dette er nærmere omtalt i Finansforetakslovens kapittel 14.

Hovedprinsippet følger av § 14-7 som sier at forsikringsselskapene skal ha forsikringstekniske avsetninger til dekning av samtlige foreliggende forsikringsforpliktelser, og at de skal ha eiendeler til dekning av disse forpliktelsene. Etter § 14-10 skal solvenskapitalkravet dekke risikoen for tap av foretakets ansvarlige kapital, og dette skal beregnes slik at det er 99,5 % sannsynlig at det ikke oppstår forsikringsmessige og finansielle tap innenfor en periode på 12 måneder, som går utover den kapitalen selskapet sitter på. Det skal derfor mindre enn 0,5 % sannsynlighet til for at et forsikringsselskap ikke klarer å dekke sine forpliktelser innenfor en periode på 12 måneder.

Forsikringsselskapene må offentliggjøre en rapport én gang hvert år som redegjør for solvenskravene og finansiell stilling. Informasjon om dette inntas også i notene til årsregnskapet. For pensjonsforetak (pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak) gjelder forenklede regler etter § 14-16. En nærmere redegjørelse for solvensreglene faller utenfor formålet med denne artikkelen og omtales ikke nærmere her.

Livsforsikring

Livsforsikring er forsikringer som dekker eventuelle inntektsbortfall for en person i fremtiden. Livsforsikring omfatter i hovedsak pensjonsforsikringer, uføredekninger, etterlattepensjoner og andre produkter som gir utbetaling ved død. Pensjonsforsikring er et spesielt forsikringsprodukt da utbetalingen i stor grad er den enkelte kundes egne oppsparte pensjonsmidler. En betydelig del av premieinnbetalingene til en pensjonsforsikring er i realiteten sparing. Avkastning på pensjonsmidlene fordeles mellom livsforsikringsselskapet og den enkelte kunde etter spesielt angitte regler. I tillegg må livsforsikringsselskapet i henhold til norske regler garantere en årlig minsteavkastning på midlene. Pensjonsytelsene utbetales fra pensjonsalder, normalt 67 år, og enten over en definert periode (for eksempel ti år) eller frem til den forsikrede dør (livslang ytelse). Forsikringselementet i en pensjonsforsikringsavtale går da på hvor lenge den enkelte person i ordningen vil leve. Dette omtales av forsikringsselskapene som opplevelsesrisiko.

Reassuranse/gjenforsikring

I noen tilfeller ønsker ikke forsikringsselskapet å bære all risikoen selv. Dette kan eksempelvis være knyttet til enkelte spesielt store kunder (typisk innen kapitalintensiv virksomhet som for eksempel kraftanlegg eller shipping), spesielle konsentrerte risikoer selskapet er eksponert for eller innenfor spesielle bransjer. I slike tilfeller kan forsikringsselskapet få avlastet deler av sin risiko hos et annet forsikringsselskap. Dette omtales som reassuranse eller gjenforsikring. Alle forsikringsselskaper kan selge reassuranse til andre forsikringsselskaper, men normalt gjøres dette gjennom spesialiserte reassuranseforsikringsselskaper.

Premieberegning

Virksomhetsreglene angir regler for beregning av premier til kollektive og individuelle livsforsikringsprodukter. Premien skal beregnes for ett år av gangen og betales forskuddsvis hvert år, med mindre det er avtalt terminvis innbetaling i løpet av året.^{* Forsikringsvirksomhetsloven § 3-6.}

Selskapet skal til enhver tid ha pristariffer for beregning av premie for samtlige av de produktene som tilbys. Pristariffene skal angi hvilket vederlag selskapet tar for å overta de ulike typene av risiko og tjenestene som inngår i de forskjellige produktene og produktkombinasjonene. Livsforsikringsselskapenes produkter er ulike kombinasjoner av risikodekninger og forvaltning av kundenes midler. Selskapet skal ved fastsettelsen av pristariffer skille mellom de ulike elementene i en forsikringskontrakt:^{* Forsikringsvirksomhetsloven § 3-3.}

1. pris for dekning av risiko knyttet til person,

2. pris for forvaltning av midler knyttet til forsikringskontraktene, herunder selskapets risiko for avkastningsresultatet,

3. pris for forvaltning av midler i særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg, og i tilfelle vederlag for avkastningsgaranti knyttet til porteføljene, og

4. pris for administrative tjenester

Premiene selskapene tar for produktene sine fastsettes i tråd med de ulike elementene omtalt over, og består av følgende elementer som skal prises særskilt:

1. Risikopremie – livsforsikringsselskapet forsikrer i hovedsak tre typer risiko: opplevelsesrisiko, uførerisiko og dødsrisiko (omtalt over). Selskapet priser denne risikoen ved salg av produktet basert på risikostatistikk for de ulike elementene. Hvorvidt selskapet har priset sine produkter på en god måte, ser man ikke før kontraktene er utløpt, og det er først når den siste kunden er død. En oppdatert vurdering av risikoutviklingen i forhold til premien fremkommer imidlertid av risikoresultatet som beregnes årlig. Her analyserer man faktisk utfall for det enkelte året mot det som var forutsatt i premieberegningen (dette er nærmere omtalt under).

2. Sparepremie – kunden skal minst få utbetalt forsikringssummen på et avtalt fremtidig tidspunkt. Sparingen består av innbetalinger og avkastning på midlene som tilordnes forsikringskontrakten. Virksomhetsreglene gir kundene en garantert minimumsavkastning på sin sparing som skal tildeles kundene årlig. Denne garanterte renten fastsettes av Finanstilsynet og ble i 2015 satt ned fra maksimalt 2,50 % til maksimalt 2,00 % for nye kontrakter og ny opptjening. I tillegg får kunden eventuell meravkastning utover garantert rente som livsforsikringsselskapet har oppnådd i sin forvaltning av pensjonsmidlene, tildelt forsikringskontrakten.

3. Forsikringsselskapet tar seg betalt for å gi avkastningsgarantien, samt et fortjenesteelement for å ta forsikringsrisikoen (omtalt over under risikopremie). Størrelsen på avkastningsgarantien avhenger av risikoen egenkapitalen i forsikringsselskapet utsettes for. Premien påvirkes blant annet av størrelsen på avkastningsgarantien, risikoen i deres investeringer og hvor solid forsikringsselskapets bufferkapital er (dvs. størrelsen på tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond). Kunden må da vurdere denne premien i forhold til kvaliteten på forvaltningen selskapet tilbyr (det vil si avkastning i forhold til den risikoen man påtar seg). Fortjenesteelementet er den prisen livsforsikringsselskapet tar for å bære forsikringsrisikoen da overskudd på risikoresultatet vil tilfalle kundene i sin helhet.

4. Administrasjonspremie – kostnadselementet av premien skal dekke administrative tjenester i livsforsikringsselskapet.

Ved utformingen av pristariffene skal selskapet sørge for at:^{* Forsikringsvirksomhetsloven § 3-3.}

1. selskapets premier vil stå i rimelig forhold til den risikoen som overtas og de tjenestene som ytes,

2. selskapets premier vil være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forpliktelsene etter inngåtte kontrakter blir oppfylt, og vil være betryggende ut fra selskapets økonomi, og

3. det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper.

Det skal fremgå av fakturaen hva som gjelder de ulike elementene som beskrevet over. Regelverket forstås slik at selskapet skal innrette sin virksomhet og premiefastsetting slik at de ulike elementene på sikt skal være økonomisk bærekraftige hver for seg. Dette innebærer for eksempel at underskudd på administrasjonsresultatet ikke kan dekkes av overskudd på forvaltning av kundenes midler. Etter tidligere regler var det ikke krav om å vise resultatelementene særskilt, og da ble administrasjonskostnadene delvis fakturert kunden direkte og delvis dekket gjennom tilordning av avkastning (renteoverskuddet).

Kapitalforvaltning

Virksomhetsreglene regulerer også forvaltningen av midlene i selskapet.^{* Forsikringsvirksomhetsloven § 3-11.} Selskapene skal ha en kapitalforvaltning som er forsvarlig innrettet, og det skal foreligge skriftlige retningslinjer for dette. Investeringsstrategien skal omfatte metoder for måling og styring av investeringsrisiko, og allokering av eiendeler sett i forhold til pensjonsforpliktelsenes art og varighet.^{* Forsikringsvirksomhetsloven § 2-3 3. ledd.}

Forvaltningen i et livsforsikringsselskap skal være inndelt i tre ulike porteføljer; en selskapsportefølje, en kollektivportefølje og en investeringsvalgportefølje.

1. Selskapsporteføljen skal bestå av selskapets egne plasseringer og vil motsvare selskapets egenkapital og eventuell annen gjeld enn forsikringsforpliktelsene.

2. Kollektivporteføljen omfatter kundenes midler i kollektive ordninger. Porteføljen skal bestå av eiendeler som motsvarer de forsikringsmessige avsetningene til dekning av kontraktsfastsatte forpliktelser, som ikke er knyttet til investeringsvalgporteføljen (se under). Eiendeler for dekning av avsetning til uføre- og etterlatteforpliktelser skal inngå i kollektivporteføljen selv om midler knyttet til alderspensjonsytelser er plassert i særskilt investeringsvalgportefølje.

3. Investeringsvalgporteføljen omfatter kundenes midler i produkter med investeringsvalg. Porteføljen skal bestå av eiendeler som motsvarer forsikringsmessige avsetninger til dekning av forpliktelser knyttet til verdien av den særskilte investeringsvalgporteføljen.

Premiefond, innskuddsfond og pensjonsreguleringsfond anses her som del av den porteføljen de øvrige midlene knyttet til kontrakten inngår i, med mindre det følger av kontrakten at midlene i fondet skal plasseres på annen måte.

Ved valg av eiendeler til de forskjellige porteføljene, og ved endring av sammensetningen av porteføljer, skal selskapet overholde krav til god forretningsskikk og sørge for at det ikke skjer urimelig forskjellsbehandling av kunder. Selskapet skal ha retningslinjer for valg av eiendeler og endring av porteføljer for å unngå at det oppstår interessekonflikter mellom kunder og kundegrupper eller mellom kunder og selskapet. I tilfelle av interessekonflikt mellom kunder og selskapet, skal hensynet til kundene gå foran.

Selskapet skal opprette et system for registrering av hvilke eiendeler som til enhver tid inngår i de ulike porteføljene. Ved plassering av midler må de ulike investeringene ved anskaffelse tilordnes den aktuelle porteføljen, og man kan for eksempel ikke avvente og se om det blir gevinst eller tap på den enkelte plasseringen, før den allokeres til en portefølje. Det er tillatt å etablere en ordning for samlet kapitalforvaltning av porteføljene, men da må selskapet sørge for et robust system for allokering av verdier og avkastning mellom porteføljene. Dette innebærer at det for eksempel må være et system i forvaltningen som sørger for at forsikringsselskapet ikke kan forfordele de ulike porteføljene.

Resultatregnskapet

Resultatregnskapet er, som kommentert over, inndelt i en teknisk og en ikke-teknisk del. Det tekniske regnskapet er den delen av regnskapet som er knyttet til den forsikringstekniske delen av virksomheten. Dette innebærer at postene som inngår i denne delen av regnskapet i hovedsak er relatert til premieinntekter, avkastning på pensjonsmidler tilordnet kunder, utbetalinger og endring i avsetninger for forsikringsforpliktelser. Administrasjonskostnader knyttet til forsikringsvirksomheten er også inkludert i det tekniske regnskapet. Netto resultat fra det tekniske regnskapet viser livsforsikringsselskapets netto fortjeneste på den risikoen som er overtatt fra kundene, inkludert avkastningsgarantien og administrasjon. Alle inntekter og kostnader som vedrører kollektivporteføljen og investeringsvalgporteføljen blir tatt inn i denne delen av regnskapet.

Det ikke-tekniske regnskapet vedrører ikke forsikringstakerne, men livsforsikringsselskapets egne forhold. Dette omfatter i hovedsak avkastning og kostnader knyttet til selskapsporteføljen, samt øvrige administrative forhold i selskapet.

Etter resultat av ikke-teknisk regnskap og samlet netto resultat (sum av teknisk og ikke-teknisk resultat), kommer skattekostnad og til slutt andre resultatkomponenter som inngår i totalresultatet. Andre resultatkomponenter kan være knyttet til enkelte verdiendringer på finansielle instrumenter holdt for salg, kontantstrømsikringer eller estimatavvik på selskapets egne pensjonsforpliktelser.

Storebrand Livsforsikring AS

4.1.2 Ikke-teknisk regnskap

Under den ikke-tekniske delen av regnskapet fremkommer poster som ikke er direkte knyttet til forsikringskontraktene. I hovedsak gjelder dette netto inntekter fra investeringer i selskapsporteføljen, forvaltningskostnader, renter på ansvarlig lån og andre inntekter/kostnader knyttet til selskapsporteføljen. Et eventuelt overskudd her vil tilfalle selskapet direkte og er helt adskilt fra kundene og forsikringskontraktene for øvrig.

Hele inntekten fra selskapsporteføljen inkluderes i totalresultatet og tilordnes selskapets egenkapital etter fradrag for forvaltningskostnader og øvrige kostnader. Dette er naturlig da inntekten utelukkende er avkastning på selskapets egne midler. Øvrige kostnader er her andre kostnader i selskapet som ikke er relatert til forsikringskontraktene eller til forvaltningen av selskapsporteføljen. Kostnadene er nærmere spesifisert i note 25 og er knyttet til ansvarlig lån og amortisering av immaterielle eiendeler.

Som vi ser av eksemplet over summeres resultatet av teknisk og ikke-teknisk regnskap, og utgjør selskapets resultat før skattekostnad. Av resultat før skatt utgjør resultatet fra ikke-teknisk regnskap nesten 50 %, selv om bruttotallene i denne delen av regnskapet er betydelig mindre enn i det tekniske regnskapet. Dette skyldes som omtalt over at mange av postene i det tekniske regnskapet er knyttet direkte til kundene, og nettes ut som avsetninger og disponeringer i resultatregnskapet.