Frihandel etter Brexit
I denne artikkelen skisserer vi reglene i de europeiske frihandelsavtalene som norske bedrifter må forholde seg til fremover, og hvorfor Brexit har gjort dette temaet mer komplisert enn før å forholde seg til.
Mange trakk et lettelsens sukk da UK og EU på julaften i fjor ble enige om en frihandelsavtale. Litt klabb og babb med nye tollprosedyrer mellom partene måtte man leve med etter nyttår, men det ville i hvert fall ikke bli tollmurer mellom de europeiske landene. Eller var det ikke så enkelt?
Vi har levd med Brexit siden 23. juni 2016, da UKs innbyggere bestemte seg for å forlate EU. Perioden etter dette har vært preget av maktkamp, både mellom partene og på hjemmebane i UK. 31. januar 2020 forlot UK formelt sett unionen, men samtidig startet en overgangsperiode som gjorde at utmeldingen ikke fikk reell effekt før 1. januar 2021. I overgangsperioden fortsatte partene å forhandle om en frihandelsavtale, men det var hele tiden også mulig at det ville bli «No Deal». Heldigvis fikk man halt i land en avtale rett før jul i fjor, til det beste for alle parter.
Frihandel og Spaghetti bowl-effekten
Det er lett å tenke seg «frihandel» som et sammenhengende område som utvides ved hver ny frihandelsavtale som inngås. Begrepet frihandel er imidlertid ikke entydig og presist, og de forskjellige frihandelsavtalene er heller ikke like. Den utviklingen man har hatt de siste 30 årene, med stadig flere bilaterale frihandelsavtaler, har blitt kalt en «Spaghetti bowl effect». Begrepet sammenligner sammenfiltringen av spaghetti i en bolle og mangelen på koordinering av forskjellige frihandelsavtaler. Kritikere hevder at avtalene lager et usammenhengende nett av regler som ikke alltid fremmer frihandel, og at det ville vært bedre å fremforhandle generelle tollnedsettelser gjennom GATT. Det har imidlertid vist seg lettere å bli enige bilateralt enn globalt, og det er ikke noe som tyder på at det blir færre frihandelsavtaler fremover.
Selve spaghetti-effekten ser man først når man går inn i detaljene i avtalene. Vi skal se nærmere på disse etter hvert, men kan allerede nå røpe at avtaleverket er teknisk komplisert og detaljert. Reglene tar stort sett utgangspunkt i bilateral handel, og varer som går frem og tilbake mellom to land (eller grupper av land, slik som EU), men moderne produksjon, distribusjon og salg av varer skjer ofte fra flere land, og de er ikke nødvendigvis parter i samme frihandelsavtale.
Når reglene i hver enkelt avtale er kompliserte, blir det selvsagt ikke bedre hvis man må bruke flere avtaler samtidig. Etter Brexit vil norske bedrifter måtte forholde seg til følgende avtaler for handel i Europa:
EØS-avtalen
EU – UK-avtalen (Trade and Cooperation Agreement, «TCA»)
Frihandelsavtalen mellom Norge og UK
Det er mangelen på koordinering mellom disse avtalene som vil være utfordrende, og som vi vil prøve å belyse i denne artikkelen.
