Frihandel etter Brexit
I denne artikkelen skisserer vi reglene i de europeiske frihandelsavtalene som norske bedrifter må forholde seg til fremover, og hvorfor Brexit har gjort dette temaet mer komplisert enn før å forholde seg til.
Mange trakk et lettelsens sukk da UK og EU på julaften i fjor ble enige om en frihandelsavtale. Litt klabb og babb med nye tollprosedyrer mellom partene måtte man leve med etter nyttår, men det ville i hvert fall ikke bli tollmurer mellom de europeiske landene. Eller var det ikke så enkelt?
Vi har levd med Brexit siden 23. juni 2016, da UKs innbyggere bestemte seg for å forlate EU. Perioden etter dette har vært preget av maktkamp, både mellom partene og på hjemmebane i UK. 31. januar 2020 forlot UK formelt sett unionen, men samtidig startet en overgangsperiode som gjorde at utmeldingen ikke fikk reell effekt før 1. januar 2021. I overgangsperioden fortsatte partene å forhandle om en frihandelsavtale, men det var hele tiden også mulig at det ville bli «No Deal». Heldigvis fikk man halt i land en avtale rett før jul i fjor, til det beste for alle parter.
Det at UK skulle forlate EU satte også andre land i en knipe. Som medlem av EU hadde UK frihandelsavtaler med en lang rekke land, deriblant Norge. Etter at UK trådte ut av EU, måtte land utenfor EU inngå nye bilaterale avtaler med UK for å unngå tollbelastning på handel med varer. Norge inngikk en midlertidig avtale før jul, og er i forhandlinger om en permanent avtale. Dette skal vi komme tilbake til.
