Den nye finansskatten – utfordringer og muligheter
Regjeringens forslag til ny finansskatt ble vedtatt rett før jul og trådte i kraft 1. januar 2017. Skatten er lite treffsikker i forhold til dets mål om å motvirke svakheter i merverdiavgiftssystemet. Regelverket åpner dessuten for en rekke tolkningsspørsmål og tilpasningsmuligheter.
Den nye finansskatten består av to elementer: (i) en ny 5 % skatt på lønnsgrunnlaget, og (ii) videreføring av skattesatsen for 2016 for alminnelig inntekt (25 %).
Skattesubjekter for den nye finansskatten er virksomheter som har ansatte som driver en eller flere finansielle aktiviteter, jf. SSBs Standard for næringsgruppering (SN2007) næringshovedområde K. Å knytte skattesubjektavgrensningen for en ny skatt til SN2007 er en forholdsvis frisk måte å utforme et regelverk på som medfører særlige utfordringer og tolkningstvil. Det hjelper heller ikke at det er klart forutsatt fra lovgivers side at de tilsiktede skattesubjektene skal være aktører som driver finansiell tjenesteyting, og som er unntatt fra merverdiavgiftsplikt etter bestemmelsene i merverdiavgiftsloven § 3–6, samtidig som en ser at flere aktører som nettopp driver merverdiavgiftspliktig virksomhet også vil rammes av den nye finansskatten. Avgrensningen av hvorvidt et foretak er finansskattepliktig skal dessuten knyttes opp mot lønnsgrunnlaget i finanssektoren, ikke omsetningen i selskapet som for øvrig er en velkjent størrelse å knytte en skatt eller avgiftsplikt opp mot.
I denne artikkelen redegjør vi først for formålet bak innføringen av den nye finansskatten, samt knytter noen ord til vedtakelsesprosessen. Vi gjennomgår deretter rettskildesituasjonen, og sier litt om regelverket i Danmark og forslaget som er sendt på høring i Sverige, før vi tar for oss det gjeldende finansskatteregelverket i Norge. Til slutt oppsummerer vi enkelte uavklarte problemstillinger, samt enkelte tilpasningsmuligheter.
Formål og vedtakelsesprosess
Finansbransjen er i stor grad unntatt fra merverdiavgiftsplikt, da omsetning av finansielle tjenester i utgangspunktet er unntatt fra avgiftsplikt etter merverdiavgiftsloven § 3–6. Dette er oppfattet å medføre en underbeskatning av finanssektoren, som bidrar til å vri produksjon og forbruk mot finansielle tjenester, og bort fra avgiftsbelagte varer og tjenester. Hovedformålet med innføringen av den nye finansskatten er derfor å motvirke disse svakhetene i merverdiavgiftssystemet. Som vi er inne på innledningsvis, treffer den vedtatte finansskatten kun delvis i forhold til det uttalte formålet. Vi mener at finansskatten ville vært utformet mer i samsvar med det uttalte formålet dersom skatteplikten hadde vært knyttet opp mot avgrensningene som allerede følger av merverdiavgiftsloven § 3–6 (unntaket for finansielle tjenester).
Dårlig prosess
I tillegg til at den nye finansskatten treffer skjevt i forhold til sitt hovedformål, synes prosessen rundt vedtakelsen av skatten å ha vært strippet for grunnleggende prosedyrer som enhver velfungerende rettsstat tilstreber å besørge i forbindelse med vedtakelsen av et nytt regelverk, både når det gjelder utredning og kontradiksjon. Forslaget om finansskatten ble først presentert i forbindelse med kunngjøringen av Regjeringens budsjettforslag, uten at høringsforslag ble sendt ut på forhånd og også uten noen form for utredning som hører til vedtakelsen av et nytt regelverk; særlig vedtakelsen av en ny skatt. Lenge trodde man dessuten at forslaget som ville komme fra Finansdepartementets og Regjeringens side ville være nærmere knyttet opp mot merverdiavgiftsloven og merverdiavgiftsregelverket. Dette delvis fordi det var bred politisk enighet om at den finansielle sektoren er underbeskattet nettopp pga. unntaket for merverdiavgift, og delvis fordi det nettopp var slike signaler man fikk bl.a. i Prop. 1 LS 2013–2014 og senere offentlige uttalelser.
Vedtatt finansskatt vil gjelde i ca. ett år?
De næringsdrivende ble presentert for en ny finansskatt ved fremleggelsen av statsbudsjettet i begynnelsen av oktober måned. Som nevnt over var denne nokså annerledes utformet enn de signalene man til da hadde fått. Etter budsjettpresentasjonen var nyhetsbildet preget av uenigheten mellom regjeringspartiene på den ene siden og Krf og Venstre på den andre, både vedr. forslaget om ny finansskatt, og en rekke andre deler av statsbudsjettforslaget. Naturlig nok har dette medført at de næringsdrivende har «sittet stille i båten» og ventet på en endelig avklaring før de ønsket å bruke ressurser på innretning/tilpasning mv. I tillegg nevnes det at også i forbindelse med vedtakelsen av finansskatten var det klart at det fortsatt er stor uenighet blant de politiske partiene om hvordan «finansskatten» bør utformes. De fleste partiene stiller seg bak skepsisen som de næringsdrivende har gitt uttrykk for og som går ut på at en skatt på lønnsgrunnlaget i finansbransjen vil kunne medføre nedleggelse av arbeidsplasser mv., særlig i distriktene. Ikke nok med dette, regjeringen selv har, ifølge Innst. 3 S (2016–2017), bestemt seg for å sette ned en arbeidsgruppe som ledes av professor Erling Hjelmeng og som består av jurister og økonomer i tillegg til representanter fra KS, LO, NHO og Spekter, som blant annet skal vurdere hvordan offentlige og private finansinstitusjoner i større grad kan likestilles når det gjelder skattespørsmål. Arbeidsgruppen skal ferdigstille sitt arbeid innen 1. januar 2018. Så vidt vi forstår kan dette bety at den vedtatte finansskatten vil gjelde i ca. ett år før en ny skatt og et nytt regelverk vil bli gjort gjeldende. Også dette sier en hel del om forutsigbarheten, og mulighetene for innretning og lovlydighet.
