OECD og BEPS-prosjektet

I 2013 utarbeidet OECD en rapport om overskuddsflytting og uthuling av landenes skattegrunnlag, den såkalte BEPS-rapporten.* OECD (February 2013), Addressing Base Erosion and Profit Shifting. Rapporten fremhevet at tilgang til relevant informasjon om inntekter, skatt og virksomhet er sentralt for at skattemyndighetene i de ulike landene skal kunne fastsette riktig skattegrunnlag for den enkelte skattyteren. Skattemyndighetene har behov for tilgang til virkemiddel som kan gi presise risikovurderinger og sikre effektiv ressursbruk. Særlig ved kontroll av transaksjoner mellom nærstående foretak, herunder om priser og vilkår er på armlengdes avstand, såkalte internprising-saker, er det et behov for tilstrekkelige virkemidler.

BEPS-rapporten ble fulgt opp ved at OECD/G20-landene vedtok en 15 punkts handlingsplan (BEPS Action Plan). Handlingsplanens tiltak 13 lyder:

«Develop rules regarding transfer pricing documentation to enhance transparency for tax administration, taking into considerations the compliance cost for business. The rules to be developed will include a requirement that MNE?s* OECDs forkortelse for «Multinational Enterprise». provide all relevant governments with needed information on their global allocation of the income, economic activity and taxes paid among countries according to a common template.”

Som følge av BEPS-handlingsplanens tiltak 13 har det blitt utviklet en trelags standardisert tilnærming for transfer pricing-dokumentasjon:

1. En «master file», med informasjon på overordnet nivå som er relevant for alle konsernselskaper, og som beskriver konsernets globale virksomhet, konsernets overordnede transfer pricing-retningslinjer og den globale allokeringen av inntekt og økonomisk virksomhet.

2. En «local file», med mer detaljert informasjon om konkrete konsernin­terne transaksjoner som skal supplerer master file, og

3. «Country-by-Country (CbC) Report», som inneholder nøkkeldata på aggregert nivå med allokering av inntekt, skatt, beskrivelse av hvor den økonomiske aktiviteten utøves, mv.

BEPS-handlingsplanens tiltak 13 er særskilt behandlet i rapporten Transfer Pricing Documentation and Country-by-Country Reporting, Action 13: 2015 Final Report (October 2015).

Rapporten inneholder en anbefalt modellovgivning om land-for-land-rapportering til skattemyndighetene og en veiledning om hvordan anbefalingene bør implementeres i de nasjonale rettssystemene («modellovgivningen»).

Land-for-land-rapportering etter BEPS-malen er en del av minimumsstandardene i prosjektet. Modellovgivningen skal sikre en standardisert rapporteringsform, konsistent rapportering og skape forutberegnelighet for berørte foretak i alle relevante land. De nye norske reglene følger i hovedsak modellovgivningen.

Automatisk utveksling av land-for-land-rapporter

Deltakerlandene i BEPS-prosjektet er enige om at landenes myndigheter gjennom avtaler skal legge til rette for en automatisk utveksling av land-for-land-rapporter.

Modellovgivningen har utviklet en multilateral avtale etter mal basert på OECD/Europarådets avtale om administrativt samarbeid i skattesaker.

Avtalen, Multilateral Competent Authority Agreement on the Exchange of Country-by-Country Reports (CbC MCAA), ble undertegnet av Norge 27. januar 2017. Pr. 21. oktober har 49 land sluttet seg til avtalen.

Primær opplysningsplikt

Den primære opplysningsplikten skal påhvile morselskapet i nærmere bestemte flernasjonale konsern. De norske reglene skal ta utgangspunkt i regnskapslovens regler om konsern og plikten til å utarbeide konsernregnskap. Forslaget samsvarer med modellovgivningen.

Som morselskap regnes regnskapspliktig som:

1. er morselskap etter regnskapsloven § 1-3 annet ledd, eller

2. har fast driftssted i utlandet, eller

3. ville hatt plikt til å utarbeide konsernregnskap dersom eierandelene i noen av foretakene i konsernet hadde vært omsatt på offentlig børs.

Plikt til å levere land-for-land-rapport er betinget av at morselskapet har «foretak i utlandet» og at morselskapet er «skattemessig hjemmehørende»* Skatteloven § 2-2. i Norge.

Rene norske konsern omfattes ikke av rapporteringsplikten. Vilkåret om «foretak i utlandet» er oppfylt i to tilfeller:

1. foretak som er datterselskap etter regnskapsloven § 1-3 tredje ledd,

2. fast driftssted i utlandet som er del av norsk foretak med regnskapsplikt. Det er tilstrekkelig for opplysningsplikt at et selskap med alminnelig skatteplikt til Norge har et fast driftssted i utlandet. Er det inngått en skatteavtale, forutsetter opplysningsplikten at det foreligger fast driftssted etter avtalen. I andre tilfeller vil det avgjørende være om det foreligger fast driftssted etter OECDs mønsteravtale artikkel 5, slik den til enhver tid lyder.

Er et selskap skattemessig hjemmehørende både i Norge og etter et tredjelands interne rett, avgjør skatteavtalens bostedsbestemmelse spørsmålet om hvor selskapet er hjemmehørende. Er slik skatteavtale ikke inngått, skal bestemmelsene i OECDs mønsteravtale legges til grunn for vurderingen.

Opplysninger om morselskapets foretak i utlandet skal inngå i land-for-land-rapporten for den perioden foretaket er en del av konsernregnskapet. Dersom foretaket eller et underkonsern opphører å være enheter i konsernet (f.eks. ved et salg), inngår foretakene i land-for-land-rapporten for den perioden foretakene er del av konsernregnskapet, selv om de ikke kvalifiserer på det tidspunktet rapporten skal innsendes.

I lovforarbeidene* Prop. 120 L (2015-2016) punkt 5.2.3 side 14. har finansdepartementet uttalt at reglene bør tolkes slik at i de tilfellene der et selskap er morselskap i regnskapslovens forstand, men samtidig del av et større konsern, skal opplysningsplikten påligge det ultimate morselskapet. Det skal således kun utarbeides en land-for-land-rapport som omfatter fordelingen av inntekt og skatt blant foretakene som kontrolleres av det ultimate morselskapet.