Merverdiavgiftsbehandlingen for utenlandske virksomheter
Erfaring fra kontrollarbeid viser at kunnskapen om merverdiavgift ikke er like god hos mange utenlandske selskaper som har en eller annen form for virksomhet i Norge. Manglende etterlevelse av regelverket kan få store konsekvenser for virksomhetene.
Etter skatteloven § 2–2 har selskaper «hjemmehørende i Norge skatteplikt til Norge etter globalinntektsprinsippet. Det er videre et krav etter skatteavtalene om «fast driftssted» i Norge at selskapets inntekter skal kunne skattlegges i riket. Videre forutsettes det i skatteloven § 2–3 at virksomheten drives i riket eller bestyres herfra. For at et selskap skal kunne skattlegges for sin inntekt i Norge, er det med andre ord ikke tilstrekkelig med en løs tilknytning til riket.
Noe av årsaken til at utenlandske virksomheter kan tråkke feil i relasjon til merverdiavgiftsreglene, er at disse avviker noe fra skattereglene på akkurat dette punktet. Det er ikke noe krav til fast driftssted eller lignende i merverdiavgiftsloven (mval.). For at en vare eller tjeneste skal bli merverdiavgiftspliktig i Norge, er det tilstrekkelig at virksomheten har en samlet omsetning på mer enn 50 000 kroner i en 12-måneders periode, samt at varene eller tjenestene er levert innenfor merverdiavgiftsområdet. Disse utgangspunktene følger av mval. § 2–1 om registreringsplikt, § 1–2 om geografisk anvendelsesområde, samt mval. § 1–3 første ledd bokstav a som definerer begrepet omsetning. Dersom en utenlandsk virksomhet er registreringspliktig i Norge, men ikke har fast driftssted, skal virksomheten registreres med norsk representant etter mval. § 2–1 sjette ledd.* Representantordningen legges om fra 1.4.2017, slik at visse virksomheter i visse land kan registrere seg direkte i Merverdiavgiftsregisteret uten representant. Se avsnitt nedenfor om dette.
I tillegg til de nevnte reglene er det innfortolket et krav i mval. § 1–2 om at virksomheten må ha en tilstrekkelig tilknytning til merverdiavgiftsområdet. Dette vilkåret gjør seg særlig synlig i saker hvor virksomheten har fast driftssted i utlandet, men selger varer fra norsk nettside hvor det ikke er synlig for kunden at virksomheten opererer fra utlandet. Det har vært flere saker hvor selskaper med driftssted i utlandet blir pålagt å betale merverdiavgift for innenlandsk norsk omsetning, fordi varene som sendes fra utlandet regnes for å være innenlandsk omsetning etter mval. § 1–2. Det kan i denne forbindelsen nevnes Ifi Oy-dommen fra Høyesterett samt E-Handelsexport i Skandinavien-dommen fra Borgarting lagmannsrett, i tillegg til den nylig avsagte Teleworld-saken fra Oslo Tingrett som gjaldt et callsenter drevet fra Svalbard (denne saken gjelder dog salg av tjenester).
Tilknytningskravet vil normalt være tilfredsstilt ved fysisk tjenesteytelse eller varesalg innenfor merverdiavgiftsområdet, forutsatt at det ikke er snakk om sporadiske og beløpsmessige små tjenesteytelser eller varer som eksporteres fra utlandet. Disse ytelsene omtales ofte som «stedbundne» ytelser, selv om merverdiavgiftsloven ikke inneholder noe slikt begrep. Denne artikkelen vil ta for seg noen alminnelige typetilfeller av slike leveranser i relasjon til merverdiavgiftsplikten. Fjernleverbare tjenester etter mval. § 3–30 vil ikke omtales.
Grenseoverskridende handel og typetilfeller
Som nevnt innledningsvis kreves det fast driftssted for at skatteplikt skal oppstå i Norge for en virksomhet som allerede har fast driftssted i utlandet. Selv om denne artikkelen ikke tar for seg skatteregler, vil man kunne fastslå at en utenlandsk næringsdrivende som har begrenset opphold i landet i forbindelse med en større eller flere løpende små leveranser, vil konkludere med at vederlaget for leveransen ikke skal beskattes som inntekt i Norge. I relasjon til merverdiavgift kan dette imidlertid bli annerledes.
En virksomhet som for eksempel jevnlig sender reparatører fra Sverige og inn til Norge for å utføre service og vedlikehold på en maskin i Norge, vil ha plikt til å registrere seg i Norge så fort omsetningen har oversteget 50 000 kroner i en periode på 12 måneder, jf. mval. § 2–1. Dette gjelder også hvis virksomheten betaler en norsk underleverandør for å utføre arbeidet. Så lenge ytelsen leveres merverdiavgiftsområdet og omsetningen tilhører det utenlandske selskapet, vil avgiftsplikt oppstå. Ettersom slike besøk i landet ikke er nok til å tilfredsstille kravet om fast driftssted, opererer altså merverdiavgiftsloven og skatteloven/skatteavtalen med ulike vilkår for hva som skal til for at det skal oppstå henholdsvis plikt til å beregne merverdiavgift og plikt til å svare inntektsskatt.
