logoRevisjon og regnskap

Logg på for å laste ned PDF
Revisjon

Advokat

Terje Granvang

Arntzen de Besche Advokatfirma

Ulike veier til en «riktig» dom

Det finnes verktøy i den erstatningsrettslige verktøykassa som gjør det mulig for dommeren å treffe gode avgjørelser, som for de saken gjelder, fremstår som rimelige og rettferdige. Erstatningsrettens skjønnsmessige natur gjør det i utgangspunktet mulig for dommeren å komme frem til resultater som dommeren finner er «riktig», alle sakens forhold tatt i betraktning. I tillegg har dommeren til rådighet regler om adekvans (som gjør det mulig å skjære bort erstatningsposter som ligger utenfor det påregnelige eller som er avledet og indirekte), regler om medvirkning som fordeler ansvaret mellom skadelidte og skadevolder på en rimelig måte, samt regler om lemping av ansvaret som kan brukes til å hindre personlig ruin for den ansvaret måtte påhvile. Lemping vil særlig kunne ha betydning og påberopes i praksis når ansvaret overskrider saksøktes forsikringsbeløp. Også i revisoransvarssaker gjelder disse reglene fullt ut – i hvert fall i prinsippet.

Lav list for å ilegge revisor erstatningsansvar

Revisoransvaret

Det har falt noen dommer i revisoransvarssaker de senere årene som kanskje ikke har gitt revisor følelsen av «rettferdighet». Det gjelder særlig utslag av solidaransvaret og en bruk av medvirkningsregelen som leder til at revisor gjennomgående blir sittende med den største delen av ansvaret.

I tillegg er det falt en del dommer som pålegger revisor ansvar for oppgaver utenfor det som måtte være avtalt mellom partene, ofte basert på det som kan kalles et slags «omsorgsansvar» som revisor har for klienten og kretsen rundt klienten, for eksempel revisjonsklientens eneaksjonær. En ny lagmannsrettsdom har også gått langt i å pålegge revisor et personlig ansvar ut over forsikringsdekningen uten vilje til å bruke lempingsregelen.

Lav list når det gjelder revisors erstatningsansvar

Det er ikke mange revisoransvarssaker for domstolene hvert år, men de få sakene som har vært behandlet av domstolene de senere årene gir grunnlag for noen refleksjoner med hensyn til bruken av det verktøyet domstolene har til rådighet for å finne gode løsninger i enkeltsaker. Når det er sagt, er det nok slik at det i en rettssak som hovedregel alltid vil være minst en mis­fornøyd part etter at dom er avsagt. Det er selvsagt ikke domstolens oppgave alltid å finne «salomoniske» løsninger hvor begge parter er fornøyde, men likevel kan det synes som om listen for å ilegge revisor erstatningsansvar ligger ganske så lavt, og at de øvrige justeringsmekanismene som står til rådighet, ikke tas i bruk eller benyttes med tilbakeholdenhet.