Aktive eiere i private equity-bransjen
I denne artikkelen ser vi nærmere på hvordan aktivt eierskap i private equity-bransjen skal beskattes, og hvor grensene går mellom fordel vunnet ved henholdsvis arbeid, virksomhet og kapital.
Disse grensene beror på hva som er det reelle avtaleforholdet mellom partene og hvilket bidrag som ligger til grunn for avkastning, herunder hvor stor og ikke minst hva slags risiko som er tatt.
Viktigheten av humankapital
I tider hvor verdensøkonomien og den generelle utviklingen i markedene gir ekstra utfordringer for norsk næringsliv, ser man at menneskene bak og i virksomheten, gjerne omtalt som humankapital, blir stadig viktigere. Å ha tilgang til riktig humankapital, det vil si de rette menneskene, vil ofte være et vel så viktig bidrag til virksomheten som nye produksjonsmidler eller frisk egenkapital. De gode hodene ser hvordan behovet i markedet utvikler seg, gjerne før de fleste andre. Deres beslutninger og innsats er viktige faktorer for virksomhetens utvikling og eventuelle suksess.
Et godt eksempel på viktigheten av humankapital er utviklingen av norsk kapitalforvaltningsbransje generelt, herunder aktive eierfond spesielt (heretter benevnt private equity-fond). Pr. i dag er det 51 norske forvaltningsmiljøer som forvalter 102 aktive eierfond. Disse fondene har eierinteresser i over 750 virksomheter, hvorav hovedtyngden er norske, og flere med utspring i norske FoU-miljøer. Nær 70 000 personer er sysselsatt i de norske porteføljeselskapene, og årlig samfunnsmessig verdiskapning er på ca. 40 milliarder kroner.* Kilde: Menon Business Economics.
Når menneskene blir en viktig resurs for utviklingen av virksomheten, oppstår det et særlig behov for å sikre tilgangen til den rette humankapitalen. Innenfor private equity-bransjen gjøres dette normalt ved at det stilles krav om at personene som jobber i strukturen, om det er på fondsnivå eller porteføljenivå, investerer egne penger. På denne måten sikrer man at den aktive og den passive kapitalen i størst mulig grad har sammenfallende interesser («alignment of interests»). Personer som er (del)eiere i virksomheten de jobber i, omtales i det følgende som «aktive eiere». Dette i motsetning til «passive eiere» som kun bidrar med egenkapital.
Bak etableringen og/eller utviklingen av et private equity-fond (herunder de underliggende porteføljeselskapene), ligger det flere innsatsfaktorer. For initiativtakerne bygger fondet på en forretningsidé. Litt forenklet består forretningsideen i å etablere et private equity-fond med en fastsatt strategi, for eksempel å kjøpe teknologibedrifter i Norden. For å etablere og utvikle fondet må de påta seg risiko – i form av etableringsrisiko eller investeringsrisiko, eller en kombinasjon av disse. Etableringsrisikoen kan henføres til de kostnadene som initiativtakerne har ansvaret for og må dekke av egen lomme om de ikke lykkes med å realisere forretningsideen. Dette vil normalt være kostnader knyttet til ansettelse av personell, leie av lokaler, rådgivere etc. Investeringsrisikoen kan henføres til den investeringen som initiativtakerne må foreta, og som kan tapes helt eller delvis om forretningsideen feiler. Samlet innebærer dette at det kan knytte seg stor økonomisk risiko til etableringen av et private equity-fond. Samtidig, hvis forretningsideen lykkes, ved at fondets investeringer viser seg å være vellykkede, kan gevinstene bli tilsvarende store. Hvis de aktive eierne oppnår god avkastning på sine eierposisjoner, enten det er på fondsnivå eller porteføljenivå, så tiltrekker det seg skattemyndighetenes oppmerksomhet.
Skattemyndighetene har de siste årene hatt fokus på beskatning av aktører innen private equity-bransjen, hvor ett høyaktuelt tema har vært beskatning av såkalt carried interest. Som vi kommer nærmere tilbake til, er carried interest en på forhånd avtalt gevinstdeling. De som har tatt initiativet til fondsetableringen, kan oppnå en meravkastning på sin eierandel hvis fondets investeringer gir høy avkastning. Skattemyndighetene har forfektet at den meravkastningen som carried interest innebærer, ikke kan skyldes noe annet enn den personlige innsatsen til initiativtakerne (og ev. andre ansatte hos fondsforvalter som har rett på dette), slik at avkastningen må anses som en fordel vunnet ved arbeid.
Så enkelt er det likevel ikke, noe Høyesteretts nylige avgjørelse i Herkules-saken* Rt. 2015 side 1260. har vist.Samtidig løser ikke Herkules-saken alle spørsmål knyttet til beskatning av carried interest og aktive eiere. Dette vil vi se nærmere på i det følgende.
