Obligasjonseiermøtets kompetanse
Et kvalifisert flertallsvedtak om endring eller rullering av et obligasjonslån kan utløse skatteplikt for den enkelte obligasjonseier. Kan et flertall av obligasjonseierne vedta en slik endring eller rullering med bindende virkning for alle obligasjonseierne?
I januar 2014 avsa Borgarting lagmannsrett en dom hvor en endring av et konvertibelt obligasjonslån ble ansett for å innebære en realisasjon av obligasjoner i skatterettslig forstand slik at obligasjonseierne fikk en skattepliktig gevinst. Dommen er anket til Høyesterett.
I obligasjonslån er det vanlig å avtale at endringer i låneavtalen kan vedtas ved kvalifiserte flertallsvedtak. Et kvalifisert flertallsvedtak om endring eller rullering av et obligasjonslån kan således utløse skatteplikt for den enkelte obligasjonseier selv om vedkommende har stemt mot vedtaket. Rammene for obligasjonseiermøtets kompetanse er således viktig for den enkelte obligasjonseiers rettsstilling ikke bare overfor låntakeren, men også i skatterettslig henseende.
Rullering av obligasjonslån
Ved refinansiering av selskaper som har utstedt obligasjonslån er det ikke uvanlig at lånene «rulleres». Ved rullering av obligasjonslån inngås det en avtale mellom utstederen av obligasjonene og obligasjonseierne, representert ved lånets tillitsmann, om at obligasjonseierne ved innfrielse av et obligasjonslån ikke skal motta kontant oppgjør, men obligasjoner i et nytt obligasjonslån. Litt forenklet kan man si at obligasjonseierne benytter midlene fra innfrielsen av eksisterende obligasjoner til å gi et nytt obligasjonslån til låntakeren.
Dersom alle obligasjonseierne og utstederen er enige om å foreta en rullering, er dette uproblematisk ettersom en avtale om dette klart ligger innenfor avtalefrihetens grenser. I de tilfellene der en slik rullering av obligasjonsgjeld ikke uttrykkelig vedtas av samtlige obligasjonseiere, kan det imidlertid reises spørsmål om et flertall av obligasjonseierne kan vedta en slik rullering med bindende virkning for alle obligasjonseierne. Spørsmålet er altså om et flertall av obligasjonseierne kan treffe bindende vedtak om hvordan den enkelte obligasjonseier skal anvende det beløpet han har krav på å få tilbakebetalt fra låntakeren ved innfrielse av obligasjonen.
